Tror du?
Av og til tenker man ekstra mye på de man er glad i som ikke er blant oss lenger. Uansett om det er lenge siden de gikk bort, eller om det er helt nylig, så tar tankene og følelsene litt overhånd til tider. Man savner, man har vondt, man er trist og man klarer ikke helt å fokusere på de gode minnene.
Mange mennesker finner trøst i å tro. Hva de tror på er egentlig underordnet, og jeg ønsker ikke å starte en religiøs diskusjon. Det eneste jeg synes er viktig når det gjelder tro, er å føle trøst, trygghet og samhørighet.
Jeg er ikke personlig kristen, jeg har ikke noe personlig forhold til noen religion i det hele tatt. Jeg har barnetroen min, men jeg mener også at det er mange biter fra andre religioner som er fine. Min form for tro, det behovet for å tro at det finnes noe mer enn det vi kan se, stammer fra å ha mistet min far når jeg var 9 år. Min trøst har gjennom årene kommet ved å tro at han på en eller annen måte passer på meg, at han er her, og at jeg en eller annen dag skal møte han igjen. Om det er i en himmel eller i en annen form for eksistens er for meg likegyldig, jeg bare trenger å tro at jeg skal få gi pappaen min en klem igjen. Det samme gjelder alle andre jeg er glad i.
Kanskje er det en form for overlevelsesinnstinkt? At det rett og slett gjør for vondt å tenke at man aldri skal se noen igjen? Fornuften forteller meg jo at det er nettopp det som er fakta. Og uansett hvor mye jeg prater med de jeg har mistet, så er det allikevel en forskjell på å prate og å se.
Jeg forstår at alle som føler tilhørighet til en religion mener at det er det eneste rette å tro på. Og det er ingen vits i å prøve å frelse meg til noen som helst religion. Alt jeg ønsker er respekt for at jeg tror som jeg gjør, på samme måte som jeg respekterer det andre tror på.
Tror du?
{minsignatur}
4 Comments
Line
Nei jeg tror ikke på Gud og Jesus og religion og sånt. Det er lenge siden jeg prøvde å finne en mening i det men det funket ikke for meg. Min teori går mer mot “the big bang” og at vi faktist stammer fra apene. Går mange levende bevis rundt om i gatene på det….
Og jeg er enig med deg – respekter meg for mine meninger så respekterer jeg dine, men er du en gal superkristen som mener jeg er dum i hodet som benekter at Jesus har levd og at Gud har skapt meg så kan du bare smelle igjen boka di og gå til neste dør. Her får du ikke gehør.
Kjersti
Line: Det er nettopp det det går på, respekt for hverandres synspunkter. Fanatiske religiøse blir bare slitsomme og til tider kanskje også farlige, og de respekterer ikke at andre ikke tenker og tror som de.
Siv Anita
Min kjære sønn på 14 år skrev en norskstil om dette temaet for en stund siden, og fikk en soleklar 6’er. Den gikk nettopp på dette med tolleranse for alle andre mennesker og deres meninger, i forhold til religion.
Og tenk hvor enkel verden hadde vært dersom alle kunne respektere hverandre, for de menneskene de er, og den troen de har, ev. ikke har.
Hvis kristne, muslimer, jøder, budister, hinduer, osv. bare kunne akseptere; vi tror på forskjellige ting, men vi er alle gode mennesker likevel!?!?!
Poenget er ofte at vi har motforestillinger mot alt vi ikke kan/vet nok om. Med kunnskap forsvinner frykten, og man innser at noen som er f.eks. muslin, kan være akkurat like “mye” muslim som du er kristen! Og muslimer blir ofte slaktet i media, fordi det finnes ekstremistgrupper som virkelig lager bråk. Men de FLESTE muslimer er slett ikke sånn – de er faktisk veldig gode mennesker.
Det går jo også en ganske opphetet debatt om kristne i Norge, om de ekstreme som mener at homofile og lespiske ikke har noe som helst i den norske kirke å gjøre…. hva er det for noe? Er du ikke en god kristen om du finner kjærligheten med en av samme kjønn?
Jeg er glad for at det ser ut til at vi nærmer oss et samfunn hvor det er større tolleranse mellom religionene – selv om det fremdeles finnes fanatikere i alle grupperinger som ikke liker at mennesker tenker selv!
Hva jeg tror på? Jo, jeg tror på at alle må få lov til å mene og tro på hva de vil. Jeg omgås både muslimer, kristne, budister og humanetikere – og “skap-kristne-hedninger” (de som påstår de ikke er kristne, men fremdeles er medlemmer av statskirken)… Og det er aldri noe problem! Hvorfor? Jo, nettopp fordi vi respekterer at vi tror på og mener forskjellige ting om religion… vi er jo tross alt enige om veldig mye annet!!!
Et godt innlegg, Kjersti! Og et viktig tema!
Kjersti
Siv Anita: Først og fremst: Gratulerer til sønnen din med en strålende karakter på et viktig tema!
Tror du er inne på noe viktig der, at man ikke kan nok og at man derfor blir skeptisk. Og ikke minst det at mange i media og mange ellers også generaliserer og snakker om alle når noen få har gjort noe galt, uansett hvilken trosretning de tilhører. Og når det gjelder den norske kirken kontra lesbiske og homofile, så har jeg forstått det som at bibelen sier noe om at det er synd. Men jeg er på tynn is der, for jeg har ikke engasjert meg og jeg har heller ikke lest bibelen fra perm til perm, så jeg vet faktisk ikke.
Må le litt også, for jeg er det du kaller skap-kristen-hedning 🙂 Jeg er ikke personlig kristen og jeg er medlem av statskirken. Jeg har barnetroen min og kan en hel masse salmer, jeg tror det finnes noe mer mellom himmel og jord enn det vi tror, og jeg tror også at Jesus har levd, men jeg tror ikke på han. Er det derfor hyklersk av meg å fremdeles være medlem? Jeg synes ikke det, for jeg mener ikke at et medlemskap i statskirken automatisk skriver “personlig kristen” i panna mi 🙂
Takk! 🙂