• Farsdag og Maria Mena-konsert

    Ved 17-tiden i går satt jeg meg i bilen og dro til Tistasenteret. Der fikk jeg kjøpt en gave, og en blomsterbukett. Buketten tok jeg med meg rett til kirkegården, for å gratulere pappa med farsdagen i dag:

    Det lyste tett i tett med lykter på kirkegården, og det var en så fin stemning. Gratulerer med farsdagen, pappa ❤️

    Så stakk jeg en kjapp tur innom Extra for å kjøpe brød, før jeg satt kursen mot eldste lillemor for et lite besøk der. Det var SÅ koselig, og lillemor ville at mammaen hennes skulle dra på konsert og jeg kunne være hos henne ❤️ Og så fikk jeg bursdagspresang, et sett med bodyscrup, bodywash og bodylotion, og et maleri laget av lillemor som skal rett opp på veggen 🥰 Nå kommer også den nye babyen hvilken dag som helst, og det er så spennende!

    Så dro jeg til byen, fant en parkeringsplass og gikk til utsiden av Brygga kultursal, hvor jeg tok dette bildet imens jeg ventet på Solveig og Cecilie:

    Vi skulle på Maria Mena-konsert, nesten på dagen 2 år siden forrige gang jeg var på konsert med henne, og jeg kan med hånda på hjertet si at det var like bra som forrige gang, om ikke bedre:

    Nesten 2 timer med sårbare, sterke og fabelaktige Maria, som sang alt fra sine gamle, store låter, til nyere låter som treffer hjertet på en helt ny måte.

    Jeg fikk høre et par av mine favoritter, og Maria var i storform:

    Hun har sluppet litt merch nå, så det ble med hjem et handlenett, julesokker og 2 t-skjorter, alt med sangtitler eller utdrag fra tekstene hennes på. Hadde også veldig lyst på hoodien hennes, men for det første var den svindyr, og for det andre var den hvit, og hvite klær i et hjem med en hund er egentlig bare bortkastet.

    Kjørte hjem Solveig og dro så rett hjem, totalt utslitt av alle inntrykk, men strålende fornøyd etter en herlig lørdagskveld 😍

  • Du skulle fylt 90 i dag

    I dag er en sånn rund merkedag som gjør litt ekstra vondt. Den fine, snille og tålmodige pappaen min, som døde så altfor tidlig, skulle fylt 90 år i dag. Jeg har ingen datoer på disse bildene men dette første er tatt på hytta, antagelig sommeren 1980:

    Da var han 47 år, og ikke vet jeg hva han holder på med, men solbrun var han.

    En av hans store hobbyer var bueskyting, og han spilte på bedriftslaget til SAS på Fornebu, der han jobbet. Annenhvert år holdt SAS Fornebu og SAS i København (Kastrup, antar jeg) turneringshelger, hvor det var bueskyting på formiddagen og fest på kvelden. Dette bildet er fra en sånn helg, jeg vet ikke om det er tatt i Norge eller i Danmark:

    Jeg har vært med på 2 sånne helger selv, en i Danmark og en i Norge, men det var noen år etter at pappa døde. Og det skal også sies at jeg ikke skjøt noe selv i de turneringene, selv om jeg drev litt med bueskyting.

    Her er han fremme og sjekker resultater etter en runde:

    Hatten han har på seg har vi på hytta ennå ❤️

    Det er rart med det, for jeg kjenner ikke til noe voksenliv med pappa, jeg var jo bare 9 da han døde. Allikevel går det mer og mer opp for meg for hvert år som går alt jeg har gått glipp av. Alle samtaler, all kunnskap, alle opplevelser.

    Hadde han levd, hadde vi nok feiret om lørdag. Så da stakk jeg bortom kirkegården med blomster til han:

    Og så feiret Eileif og jeg med litt kake på kvelden:

    Gratulerer med den store dagen din, englepappaen min! Fortsett feiringen ut i de små timene oppe på skyen din ❤️

    Comments Off on Du skulle fylt 90 i dag
  • 39 år uten

    Jeg vet jeg gjentar meg selv, men disse merkedagene blir verre og verre for hvert år. I dag er det 39 år siden pappa døde, og jeg savner han så det gjør vondt i hjertet.

    De triste følelsene har blitt skrudd opp i dag, da jeg i dag var i bisettelsen til mammas kusine. Men det var en veldig fin bisettelse, og det var godt å få kondolert familien.

    Dagen i dag er også fylt av kontraster, da det er ei snuppe jeg er veldig glad i som fyller 14 i dag, og ei jente jeg også er veldig glad i som fyller 54 i dag. Så imellom tårer og knust hjerte, klarer jeg også smile på deres vegne. Og det er godt. Godt å kjenne på både sorg og glede, og vite at begge deler bunner i kjærlighet.

  • Jeg savner deg så inderlig

    Gratulerer med det som skulle vært din 89 årsdag, pappa <3

    Jeg savner deg mer enn hva jeg klarer å gi uttrykk for, og det gjør så fryktelig vondt å ikke kunne gi deg noe annet enn blomster på dagen din:

    Men jeg håper du blir feiret på skikkelig vis i dag, og jeg håper du vet hvor glad jeg er i deg <3

  • Høyt oppe og litt under middels

    Om torsdag fikk jeg dratt innom senteret en tur etter jobb, og for første gang synes jeg det var vondt å se på alle forslag til farsdagsgaver. Jeg har levd i 38 1/2 år uten pappa og klart det alltid har vært sårt å “bare” kjøpe en blomsterbukett til graven hans, men nå traff det meg skikkelig at jeg ikke får skjemt han bort med en gave. Men roser skal han alltid få, gratulerer med dagen, englepappaen min <3

    Jeg hanglet meg gjennom jobb både torsdag og fredag. Fredag dro jeg hjem fra jobb og tok livet med ro, før jeg dro tilbake til byen på kvelden. Er jeg på sydsiden i byen på kvelden, MÅ jeg ta et bilde som dette:

    Hvorfor jeg var på sydsiden? Jo, jeg skulle endelig få se og høre Maria Mena live! Det har jeg hatt lyst til i gudene vet hvor mange år, så da billettene ble sluppet i mars, gadd jeg ikke engang å prøve å få med meg noen, jeg bestilte sitteplass til meg og kun meg (for jeg klarer ikke stå i 2 timer, og ikke hadde jeg sett henne hvis lille jeg skulle stå blant normalhøye folk). Og for en konsert! 760 mennesker:

    Og jeg koste meg fra start til slutt, med både smil, latter og tårer. Dama er nydelig på alle måter, og da hun i tillegg spilte begge mine favorittlåter, måtte jo bare kvelden være perfekt:

    Jeg lever fortsatt på den magiske opplevelsen denne konserten var, men resten av helgen har vært tung. Formen er fremdeles ikke bra, lite søvn har ikke hjulpet, og jeg har rett og slett bare vært nedfor. Og det er det lov å være en gang i ny og ne, så lenge man ikke blir der nede over lengre tid.

  • Kaldt

    Vi pleier ikke akkurat ofte å få kulde i mer enn et par dager i strekk her nede, men nå har det vært -10 og lavere i ihvertfall en ukes tid (eller er det to uker nå?), og det har ikke tenkt å gi seg ifølge værmeldinga. Så det gjelder å kle på seg, og helt ærlig så bryr jeg meg ikke så mye om hvordan jeg ser ut når jeg må bevege meg ute, hovedsaken er å holde meg varm.

    Det samme gjelder innendørs. Det skulle vært byttet panel på huset og det skulle vært etterisolert, men det får bli når vi blir rike (eller har råd til å utvide huslånet). Derfor må vi leve med lave innetemperaturer, og derfor blir det også til at jeg kler på meg litt ekstra. Pysj under kosebukser og hettegenser, for eksempel 😉

    Om fredag startet vi å fyre i vedovnen ved 15-tiden, vi kom nesten opp i 17 grader inne før jeg gikk og la meg ved 2230-tiden. Nei, jeg ville ikke vite hvor få grader det var inne da vi kom hjem fra jobb.

    I går morges gadd jeg ikke fyre opp før jeg dro til byen. Hovedmålet i går var en blomsterbutikk og så kirkegården, pappaen min skulle fylt 88 år i dag:

    Det er ikke sånn at jeg går og kjenner på en intens sorg hver dag, men jeg kjenner at jeg savner han mer og mer for hver dag og hvert år som går. Så det ble noen tårer på kirkegården i går, for det gjør fryktelig vondt å ikke ha han her.

    Nairo var med meg til byen, så vi parkerte ved den ene jobben min og gikk en runde på rundt halvannen kilometer med masse helt nye aviser for Nairo å lese. Jeg hadde tatt på han dekkenet da det blåste surt i går:

    Og etter å ha fått brukt det skikkelig, ser jeg at jeg absolutt skulle kjøpt en størrelse større for at det skulle få dekket hoftene og bakparten hans bedre. Men, som jeg sa i det forrige innlegget om dette, så er det ikke ofte han kommer til å ha det på seg, og han var god og varm da vi kom tilbake til bilen.

    En selfie måtte vi ta:

    Eller, som dere ser, så var vel jeg den som var mest opptatt av å ta en selfie 😉

    Selv med den iskalde vinden, så var det nydelig i går. Og det er alltid morsomt å se festningen fra litt nye vinkler:

    Midt i bildet er kommandantboligen, og nesten til venstre i bildet er det en hvit firkant, det er klokketårnet, det høyeste punktet på festningen.

    Begynte å fyre i ovnen ved 1230-tiden, og da jeg gikk og la meg rundt kl. 2245 var vi nesten oppe i 19 grader inne. Ja, det er huskaldt her!

    I dag har det vært litt mildere ute, litt mer skyet og faktisk bittelitt snø, og dermed er det litt enklere å komme opp i temperatur inne også. Vi har rundet 20 grader for første gang denne helgen! Hurra 😀

  • Annerledes bursdagsfeiring, og kveldscacher

    I går fylte den fine mammaen min 80 år:

    Jeg hadde invitert en haug med mennesker til feiring i morgen, men det måtte jeg jo avlyse på grunn av denne hersens koronaen. Men jeg kommer til å invitere de igjen når verden har blitt normal, for en 80-årsdag skal ikke forbigås i stillhet!

    Jeg måtte noen ærender på begge jobbene mine i går, og benyttet anledningen til å kjøpe en blomsteroppsats til mamma og stikke oppom henne. Ingen klemmer ble utvekslet, jeg tok ikke på noe som helst hos henne, bare for å være på den sikre siden. Men jeg ville se henne, om så bare for en liten time, på dagen hennes. Det er sikkert noen som reagerer på det og mener jeg burde holdt meg unna, og det er greit, det skal dere få mene.

    Bursdagsgaven til henne skulle jo være selskapet i morgen, men jeg hadde en overraskelse på lur også. Egentlig var dette like mye en gave til meg selv som til henne, og den ble ordnet for 3 uker siden, få dager før verden stengte:

    (Bildet er tatt da den bare var et par-tre dager gammel, den har grodd fint nå).

    Jeg var veldig spent på hvordan hun kom til å reagere, men da jeg sa at nå kom jeg alltid til å ha henne og pappa med meg, så gråt jeg litt og så gråt hun litt, og så var alt bra. Og jeg er SÅ FORNØYD!

    Da jeg kom hjem fra byturen var vi strømløse på grunn av en fryktelig vind:

    Etter å ha ventet og kjedet oss i noen timer bestemte vi oss for å kjøre en tur. Eileif bestemte hvor vi skulle kjøre, jeg fulgte med på cachekartet for å se om det lå noen cacher underveis. Første stopp ble ved Tista, en cache jeg aldri har giddet å stoppe ved, men i går fant jeg den. På vei tilbake til bilen ble jeg gående i en haglskur:

    Så kjørte vi gjennom Tistedal mot Aremark, og svingte inn på Torpedalsveien i Aarbu-krysset. Der ligger BMX-banen, så da stoppet vi for at jeg skulle få tatt en av de to cachene der. Og tror dere ikke at det begynte å snø da jeg gikk tilbake til bilen! Snøværet fulgte oss langs nesten hele Torpedalsveien, vanskelig å se på bildet:

    Heldigvis ga det seg, og det var altfor mange varmegrader til at det ble liggende. Og heldigvis var strømmen tilbake da vi kom hjem, men nettet kom ikke tilbake før like før jeg gikk og la meg. Derfor ikke noe blogging i går.

    I dag har det også både snødd og haglet, men igjen er det for varmt for at det skal legge seg.

    Nå er det helg, og så er det noen arbeidsdager før vi får greie på hva som skjer med skolene etter påske. Kanskje det også blir noe jobbing i påska, det kommer helt an på hvordan viruset utvikler seg og hvordan behovet for tilsyn utvikler seg.

  • Pappasavn

    Jeg savner pappa hver eneste dag, men av og til dukker det opp ting som gjør at jeg tenker litt ekstra på han og savner han litt ekstra. Jeg var jo ikke gamle jenta da han døde, så jeg har ikke så mange konkrete minner av han, men ett av de handler om de gode gamle flaskekorkene:

    Selvfølgelig var pappa verdens sterkeste, det mener jo de fleste barn, vil jeg tro. Og jeg husker så inderlig godt at han tok korken av flaska og så klemte han sammen korken. Og jeg prøvde så godt jeg bare klarte, tok i med all min kraft, men jeg klarte det ikke.

    Etter at pappa døde og etter at jeg ble større og sterk nok til å klare det selv, har jeg ikke vært i stand til å ta av en slik kork av en flaske uten å klemme sammen korken. Jeg bare må gjøre det, som et minne om og en heder til pappa. Dermed blir det til at det gjøres hver jul, for det er egentlig bare da jeg har sånne flasker:

    De sekundene, fra jeg tar flaska ut av kjøleskapet til jeg kaster den flatklemte korken, tenker jeg litt ekstra på den sterke pappaen min <3

  • Det går bedre

    Og så er snart denne helgen over også. Er jo ikke mer enn noen timer siden jeg dro hjem fra jobb om fredag! Da dro jeg utom Svinesundparken og kjøpte memory foam-madrass til Nairo. Størrelse 60×120 cm, passer perfekt:

    Han har en god del ekstra å gå på på hver side. Dere husker sikkert hvor skeptisk han var til den nye, store kurven sin for et års tid siden. Jeg forventet samme reaksjon på madrassen, men der tok jeg helt feil. Jeg rullet ut madrassen på gulvet, han gikk oppå og la seg ned med en gang! Så nå veksler han mellom kurven, madrassen og gulvet, og virker strålende fornøyd.

    I går dro Eileif til Sverige og handlet, blant annet Omega3 og en olje med glukosamin til Nairo. Nairo fikk første runde med det i går kveld, blandet inn i våtfôr, og det gikk ned på høykant. Må bare passe på at han ikke blir for bløt i magen.

    Jeg dro til byen og handlet i går. Laken til den nye madrassen til Nairo og et par ting til meg. Så kjøpte jeg blomster til pappa, han skulle ha fylt 86 år om torsdag, så jeg var på kirkegården hos han i går. Kjøpte også blomster til mamma og satt hos henne en times tid. Ny runde med opplæring i smarttelefonbruk. Hun sliter med å treffe tastaturet når hun skal skrive sms, så det har hun stort sett ikke gjort siden jul. Men nå fikk hun en pekepenn, og da gikk det mye bedre.

    I formiddag gikk Nairo og jeg en tur langs veien. De siste to dagers vind og regn har gjort at så å si all snøen er borte:

    Heldigvis gjelder det også all isen! Gårdsplassen var så full av is i går morges at jeg var redd jeg ikke skulle komme meg opp på veien. Nå er det i all hovedsak bart.

    Det blåste bra i dag også, her er mister fluffbutt i med- og sidevind:

    Hentesveis? :p

    Vi prøver å variere underlag så mye som mulig, og nå gleder jeg meg til det blir tørt i skogen så vi kan gå litt der også.

    Så hvordan har det gått med Nairo siden røntgingen om onsdag? Vet dere, jeg synes det har gått over all forventning! Han begynner å bli seg selv igjen; en litt grinete, gammel gubbe som kjefter for det minste. Og det har jeg savnet, selv om det til tider er en ørliten smule irriterende 😉 Han kommer opp i 2. etasje og legger seg, han hopper opp i senga og opp i sofaen, men ber om hjelp når han vil ned (står bare og stirrer på oss). Jeg kan ikke si jeg har sett han halte noe særlig i løpet av helgen, men han sukker/stønner når han legger seg ned. I tillegg har han begynt å strekke seg skikkelig igjen, jeg har egentlig ikke lagt merke til at han sluttet med det, men når han gjorde det her om dagen, gikk det opp for meg at jeg ikke hadde sett en skikkelig strekk på lenge, og han har alltid vært flink til å strekke seg.

    Så alt i alt synes jeg dette ser positivt ut, og selv om jeg selvfølgelig gjerne skulle tatt forkalkningene for han og selv om jeg vet at han aldri kommer til å bli frisk, så er jeg lysere til sinns nå enn jeg var om onsdag og torsdag.

    Så vil jeg avslutte med et par spørsmål, gjerne til dere som har erfaring med hund med forkalkninger:
    – Jeg forventer ikke noen stor kuldeperiode igjen denne vinteren. Kanskje noen dager med noen få minusgrader, men ikke mange dager med tosifret minus. Bør jeg allikevel kjøpe et varmedekken til han for å holde hofta varm? Han har underull, men er ikke fullpelset for tiden.
    – Jeg skjønner at tiden med å kaste ball med han er over, både ute og inne. Men tennisballen er midtpunktet i livet hans, og jeg får så vondt i mammahjertet når jeg ser han går rundt og leter etter den. Bør han få den tilbake, så han ihvertfall har den? Eller må jeg gjøre meg hard? Gummileker bryr han seg ikke om, og alt som er laget av stoff eller tau tygger han i stykker.

  • Dagen som bare blir verre for hvert år

    Denne datoen bringer med seg en berg- og dalbane ut av en annen verden. For 10 år siden ble ei lita snuppe født, og jeg er så glad i den jenta! For 50 år siden ble ei fantastisk fin dame født, og jeg er like glad i henne! Og det er ikke noen av disse to som er årsaken til at dagen blir verre å takle.

    For 35 år siden i dag ble min mor enke og jeg mistet min pappa. Det er 35 år og 1 dag siden jeg sist så pappaen min, og selv om jeg savner han hver eneste dag, hele året, så merket jeg allerede tidligere denne uka at 35 år var en milepæl, et halvrundt tall som helt klart har gjort mer inntrykk på meg.

    Sist jeg ikke klarte å holde tårene tilbake på pappas grav, var da Eileif og jeg var der for å legge ned blomster to dager etter at vi giftet oss. I dag rant tårene igjen.

    Kjære gode, snille pappaen min, jeg savner deg så inderlig <3