Blog-award

For første gang har jeg vært så heldig at noen har beæret meg med en blog-award! Og ikke en hvilken som helst blog-award heller, men en inspirerande blog-award!

Tusen takk til snille, vakre Siv Anita som har gitt meg denne! Du skriver så vakkert om meg og bloggen min at du rører meg til tårer, og jeg setter så umåtelig stor pris på både det og deg. Takk for at du er du og for at du har kommet inn i mitt liv! Håper du blir her for evig og alltid!

Jeg vil jo selvsagt gi awarden videre til noen som fortjener den. Siv Anita fortjener den så absolutt, men hun har allerede fått den. Link-oversikten min består av en rekke inspirerende blogger, og det er vanskelig å plukke ut tre av alle disse. Når rss-feeden min flommer over av uleste innlegg og jeg har tid til å sette meg ned og lese blogger, sparer jeg alltid noen av bloggene til sist, nemlig de jeg vet jeg koser meg mest med, de jeg gleder meg mest til å lese. Det betyr ikke at de andre ikke er gode, det betyr bare at de jeg venter med til sist har det lille ekstra som på en eller annen måte gjør meg interessert og gir meg en god følelse.

Allikevel er det fremdeles vanskelig å plukke ut bare tre blogger, for det er så mange fler som kommer innunder “disse venter jeg til sist med”-kategorien. Så når jeg måtte fjerne noen, tenkte jeg nøye gjennom hvilke av de som på en eller annen måte inspirerer meg, siden det er det awarden handler om. Og da landet jeg på disse tre, i tilfeldig rekkefølge:

Pias Ryddige Hjørne – Et organisert hjem, er et ryddig hjem. Pia er en tidligere kollega av meg som har gjort sørlending av seg. Sprudlende glad og med herlige krøller som alltid hopper opp og ned. Bloggen hennes er på alle måter inspirerende fordi hun med enkle grep gjør det som kunne vært rot om til et paradis for ordensmennesker som meg, og hvert eneste blogginnlegg gir meg tips jeg lagrer et sted langt borte fra alzheimeren slik at jeg kan ta det frem ved behov. Fortsett sånn, Pia, jeg gleder meg alltid til nye innlegg fra deg!

Kattene mine lager engler i sneen. Denne damen har jeg aldri møtt, men hennes syn på livet gjennom et liv dessverre fylt med ME er en inspirasjon for alle som ikke har et hjerte av gråstein. Hennes ønske om å bli sett som et menneske rammet av en vanskelig sykdom istedenfor å bli sett som nok en pasient i rekken er nok til å få all min respekt og litt til. Hun innser at ikke alle dager er plussdager, men hun gjør, utifra hva jeg leser, alt hun kan for at alle dager skal ha minst litt pluss i seg. Hennes fortellinger om de tamme dyrene på gården og de ville dyrene som kommer på besøk vitner om evnen til å glede seg over hverdagslige ting, og det inspirerer meg til å rett og slett se. Se meg rundt og virkelig legge merke til de tingene jeg har begynt å ta for gitt.

Fru Perez Personlig. For en pessimist som meg er det veldig interessant å lese bloggen til en optimist. Fru Perez er ei som så og si alltid klarer å se lyst på livet, som gleder seg over det faktum at hun kan la seg bli irritert av og til, og som lar oss ta del i hverdagslivets betrakninger. Hun skriver godt, og jeg kjenner meg nesten alltid i litt bedre humør når jeg har lest ett av hennes innlegg. De få gangene hun innrømmer tristhet og nedstemthet ender så og si alltid med at tårene triller hos meg, for hun skriver like godt da. En stor inspirasjon i det å kunne se positivt på livet!

Ønsker disse tre og alle de andre inspirerende bloggene der ute en riktig god lørdag!

{minsignatur}