Kongloman

Jeg må si jeg har en forkjærlighet for hunder med personlighet. Ikke misforstå meg, jeg sier aldri nei til litt kos med en litt anonym hund heller, og de har like mye verdi alle sammen. Men det er ekstra moro når man har en hund som har noen snåle ting for seg, så lenge det er ufarlige ting.

Santo var en graver og en skravlebøtte. Akkurat det sistnevnte var vel ikke det mest positive trekket ved han, for han hadde mye å si og han følte han måtte si det høyt. Men gravingen hans var helt greit så lenge han gravde på tillatte steder. Området rundt hundehuset hans var fullt av hull, og han gravde også et fint og stort hull ved gjerdet på hytta som Arkas flere år senere fikk slite med. Lekene hans forsvant nemlig nedi der 😉

Arkas hadde personlighet til tusen og tilbake. Veldig mange ting ved han gikk dessverre på stress og uforløst energi, så det var ikke så mange av hans “diller” som jeg så på som positive. Men én ting som jeg kommer til å ha i hjertet mitt for evig og alltid, var at han til stadighet ville ha forlabbene sine oppe på mine skuldre, så bøyde han hodet ned og la det inntil brystet mitt, og så skulle han ha kos på ryggen mens vi sto sånn. Dette skjedde enten hvis jeg sto på huk, eller hvis han sto over meg i en trapp.

Nairo fyller 5 måneder i morgen, og vi merker mer og mer av hans personlighet. Han synes alt er en lek, bortsett fra når noe er skummelt. Han er glad i å boffe hvis han tror han hører noe (merk: det er ikke alltid han hører noe, men han boffer for sikkerhets skyld). Han har blitt vanvittig flink til å si ifra når han må ut, men har selvsagt lagt sammen to og to og skjønt at hvis han sier ifra at han må ut, selv om han ikke må ut, så kommer han seg ut en tur. Og når han kommer seg ut, er det viktig å sjekke og å føye til nye objekter til samlingen hans. For Nairo er nemlig kongloman! Han synes det er fryktelig dårlig gjort at han ikke får lov til å ta med konglene inn, men han slipper de når vi ber han om det, og alle ligger rett på utsiden av døra:

Det jeg synes er mest moro med akkurat dette, er at han gjerne finner seg kongler mens vi er ute og går, og så bærer han på de. Og du ser at hele han er kjempefornøyd og så utrolig stolt! Kanskje det er kongler jeg skal bruke som belønning ved kontakttrening? 😉

Bildet kan dere også se her.

{minsignatur}