• Små glimt fra helgen

    Ville finne en cache i går, og kom på at en jeg DNF’et før jul har blitt fikset. Det er ikke lange gåturen, men sannsynligheten for å treffe folk er minimal. Dermed kunne Nairo få lese noen nye aviser samtidig, og selv om han ikke ser spesielt fornøyd ut på dette bildet, så var han det:

    Cachen ble funnet uten problemer, og alt var bare fryd og gammen for oss begge!

    Jeg måtte handle litt, og dette var nok siste gangen for denne sesongen at jeg lar Nairo sitte alene i bilen. Sola varmer allerede! Her er gårsdagens fangst:

    Flere munnbind. Vi har hvert vårt i stoff, men jeg vasker ikke nok 60 graders vask til at jeg får brukt mitt jevnlig.
    Innpakningspapir og to forskjellige gavebånd.
    Solkrem til ansiktet. Jeg får så lett pigmentflekker, så jeg må bruke høy faktor i ansiktet.
    2 bokser vitaminer.
    Kuren jeg skal gå på for å forhåpentligvis bli kvitt beinhinnebetennelsen.
    Den beste fotkremen jeg har prøvd, fungerer både på hard hud og tørr hud.
    Den beste håndkremen jeg har prøvd, men den er så fet at jeg kun orker å bruke den om natta.
    Paracet, siden jeg ikke kan bruke Ibux sammen med kuren jeg skal gå på.
    Blå olabukse fra KappAhl, jeg kjøper stort sett bare modellen som heter Stella da den er høy i livet. Prøvde en kort versjon av modellen i håp om at den skulle være kortere i beina. Det var den, men den var også kortere i livet, så da får jeg kjøpe vanlig modell og heller brette opp beina.
    Under buksa kan det så vidt skimtes et bursdagskort og under der en bursdagsgave som jeg ikke vil vise frem 😉

    Nairo og jeg stoppet ved Boltjern på vei hjem, der ble vi møtt av to svaner som ikke ville ha noe med oss å gjøre:

    Men Nairo var veldig nysgjerrig på de:

    Jeg ser jo at han har blitt litt hvitere rundt snuta, men bortsett fra det synes jeg ikke det er mange tegn på at han er over 10 år <3

    Der trappa kommer ned i kjelleren er det en liten gang og en liten “huk” eller hva jeg skal kalle det, og i tillegg er det åpent under trappa. Hele dette området har i 15 år blitt brukt som lager for krystallglass, tomme esker, julepynt, to bokhyller med barnebøker og en haug med andre ting. Nå prøver vi å rydde opp der nede for å få plass til et arbeidsbord, og i den forbindelsen dukker det opp mange gode minner. Ett av de er denne lille rullen med tapet:

    Dette er tapetet jeg hadde på barnerommet mitt på Smedstua i Oslo, og jeg kan ikke fatte og begripe at rullen fremdeles eksisterer. Litt musespist, men ellers i fin form. Samtidig som mamma og pappa pusset opp rommet mitt, malte de en kommode og en skammel i samme lillafarge som sommerfuglene har. Kommoden står på gjesterommet/Eileifs soverom og brukes til sengetøy med mer. Skammelen har jeg beina på når jeg sitter her på kontoret. Det er rett og slett elsk å ha sånt som nå er rundt 40 år gammelt <3

    Som vanlig er ikke påskeliljene helt i rute:

    Denne er en miniatyr, og jeg håper den får de andre kronbladene sine også, for nå ser den bare stusselig ut. Det kommer opp noen få like bortenfor denne, de skal være i normal størrelse.

    Og så har det jeg bare kaller for murkryper så vidt begynt å blomstre:

    Aner ikke hva den egentlig heter, og den blomstrer bare nå på våren, men det er virkelig godt å endelig se noen farger i innkjørselen.

  • Oppsummering av påsken 2021

    Da påsken i fjor ble “avlyst”, trodde vi vel alle at påsken 2021 skulle bli så meget bedre. Det ble den jo ikke, selv om vi kanskje har vent oss til en ny normal, men jeg håper jo fremdeles at den nye normalen bare er midlertidig. Kanskje vi aldri går tilbake til sånn det var før mars 2020, men bedre enn det er nå må det jo bare bli.

    Som jeg skrev i går, så hadde jeg håpet på masse caching denne påska. Sånn ble det ikke, men bittelitt caching ble det heldigvis.

    Palmehelgen:
    Lørdagen cachet jeg på Isegran i Fredrikstad:

    Ble ikke så mange funn, men det var kjempedeilig å komme seg ut.

    Mandagen:
    Søndag ettermiddag begynte jeg jo å få vondt i kjeven. Dro på jobb på mandagen, ringte tannlegen og fikk akuttime. Betennelse under ei tann (pussig siden jeg har kronisk tannkjøttbetennelse), med påfølgende penicillinkur i 5 dager og trekking av 2 tenner tirsdag etter påske. Dro tilbake på jobb i noen timer.

    Tirsdagen:
    Dro på den andre jobben, mutters alene, og prøvde å få et system til å fungere. Hevelsen hadde flyttet seg litt over natta:

    Og som jeg skriver på bildet, så ser det litt ekstra ille ut i den vinkelen. Men hevelsen var godt synlig altså.

    Systemet på jobb ville ikke fungere, så det ble tidlig påskeferie på meg.

    Onsdagen:
    Gjorde egentlig ikke en dritt. Helt greit å ha sånne dager innimellom, men jeg turte ikke gjøre stort i redsel for å irritere betennelsen.

    Skjærtorsdag:
    Tok med Nairo på tur ved Berby:

    Var veldig usikker på om leggen min orket å gå hele veien, men det gikk over all forventning. Og selv om vi møtte litt vel mye folk etter vår smak, så gikk det overraskende bra!

    Og nå leser jeg selv at jeg klager en del, det ble plutselig mye med både betennelse og legg i samme blogginnlegg. Det er ikke meningen å klage, og jeg håper begge deler er historie veldig snart.

    Langfredag:
    Hevelsen var så å si borte, men det var fremdeles ømt, og det har vart resten av påska.

    Dette var mammas bursdag, og hun ville feire på hytta:

    Jeg rakk ikke å kjøpe gaver til henne før alt ble stengt ned på nytt, så det ble noen nødløsninger. Jeg var ikke så fornøyd med nødløsningene, men de fikk henne ihvertfall til å le 🙂 I tillegg fikk hun temperaturskjerfet, ja selvsagt var det henne det var til 🙂 Jeg er litt usikker på om hun forsto 100 % hva det gikk ut på, men hun virket ihvertfall fornøyd 🙂

    Påskeaften:
    Jeg dro til Moss og cachet alene:

    Også en veldig fin dag, bycaching når butikker er stengt er ikke så veldig ille.

    Første påskedag:
    Eneste fornuftige jeg gjorde i går var å vaske klær. Det burde jeg helt sikkert ikke gjort siden det var helligdag, men jeg kan ikke forestille meg at noen hørte det, og jeg henger klærne til tørk inne.

    Andre påskedag:
    Jeg har fortsatt med klesvasken i dag, og i tillegg har jeg byttet gardinene på kjøkkenet:

    Julegardinene på kjøkkenet her i huset henger alltid oppe til påske. Normalt pleier jeg å bytte de onsdagen før skjærtorsdag, sånn ble det ikke i år. Men nå er det gjort 🙂

    Generelt for hele påska:
    Jeg snur ikke døgnet noe når jeg har fri. Årsaken er at jeg våkner tidlig uansett, så selv om jeg legger meg litt senere enn når jeg skal på jobb, så orker jeg ikke å sitte veldig sent oppe. Da jeg så at alle Harry Potter-filmene skulle sendes på TV3 i påska, og da til tider jeg kunne få sett de uten å sovne midt i filmen, måtte jeg bare få de med meg:

    Men de to siste filmene skulle dessverre sendes sent… Gode råd var dyre, men ikke så veldig dyre, for vi leide del 1 av den siste filmen på Viaplay i går, og kommer til å leie del 2 i kveld. Så hurra, jeg får sett alle filmene! Og selv om jeg har sett de opptil mange ganger, så tror jeg ikke jeg har sett alle på rad siden de kom på kino. Jeg har storkost meg!

    Og det at jeg har sett film hver dag (og en dag var det 2 filmer på rappen) har gjort at jeg har fått strikket en del på temperaturskjerfet til meg selv:

    Den grønne streken er omtrent så langt jeg hadde kommet da jeg postet bilde i oppsummeringen min om onsdag, så alt til høyre for streken er strikket etter det. Og ja, jeg må fortsatt feste tråder…

    Kjeven har gjort at jeg ikke helt har fått den påska jeg hadde ønsket meg, men alt i alt kan jeg (nesten) ikke klage. Litt kald vind noen dager, ellers strålende sol. Også litt kjedelig at Eileif har jobbet hele uka, men sånn er det når man jobber skift. 5 1/2 uke til neste langhelg, innen det håper jeg at både kjeve (trekke 2 tenner i morgen… 🙁 ) og legg er fungerende, at det ikke har dukket opp noe nytt vondt, og kanskje har jeg satt igang med et nytt strikketøy? 🙂

  • Frem og tilbake ved Berby

    En av cachene mine ved Berby trengte ny loggbok. Normalt sett ville jeg gått en hel runde der, ca 5 km og veldig lettgått, jeg pleide vel å bruke en times tid på denne runden. Men med den upålitelige leggen min turte jeg ikke å gå hele runden, så Nairo og jeg tok korteste veien til cachen. Og jeg var hele tiden klar for å snu og heller be Eileif om å ta vedlikeholdet i sin neste friuke.

    Vi dro ned ganske tidlig i håp om å slippe altfor mye folk, og sånn ble det nesten. Gikk den første biten bak et par familier med relativt små barn på sykler, så jeg var jo nødt til å ta de igjen på ett eller annet tidspunkt. Samtidig ville jeg ikke presse leggen for mye ved å gå fort, men det gikk ganske så bra og vi kom oss helt frem til cachen, som hang altfor synlig. Fikk byttet loggbok (må få byttet selve boksen snart også, tenkte ikke så langt i dag), og plassert den litt mer usynlig men allikevel lett å finne.

    Nairo var tørst, men ikke det minste interessert i bli tatt bilde av:

    Det er vel ikke det mest flatterende bildet jeg har tatt av han 😉

    Bakerst i neste bilde kan dere se den ganske nybygde brua over Berbyelva, den gamle brua var kjempeskummel å gå over på slutten:

    Jeg aner ikke hva bygningen til høyre har blitt brukt til.

    Nairo foran gapahuken cachen er lagt ut ved:

    Og han skuler bort mot denne lille stryket:

    Familiene vi passerte hadde passert oss igjen, så vi gikk tilbake samme veien som vi kom. Møtte så først to mennesker, og så to mennesker til med hund. Jeg hadde sett de på god avstand, så jeg fikk Nairo ned i sitt et stykke på utsiden av veien, og han oppførte seg rimelig bra når den andre hunden passerte.

    Nesten tilbake til bilen møtte vi en ny gruppe med mennesker pluss en hund, da gikk jeg ut på jordet (som ikke er sådd ennå) og vi fikk en helt nydelig passering på god avstand.

    Det ble litt over 4 km totalt, og nesten ikke vondt i leggen, hurra! I tillegg gjorde ikke betennelsen i kjeven noe ut av seg, jeg vet av erfaring at det å få opp pulsen kan gjøre at betennelser pulserer litt, men det gikk helt fint (selv om hevelsen ikke er helt borte ennå). Nairo var sliten og jeg fikk en skikkelig opptur etter å ha klart å gå litt mer enn bare en kilometer eller to. God start på april!

  • Litt av hvert-søndag

    Jeg vil gjerne ha så avslappende søndager som overhode mulig, går det an å ikke flytte kroppen bort fra kontorstolen eller sofaen, så er det helt perfekt. Og sånn ble det i dag også, men selvsagt med en tur ut med Nairo først.

    Flere ganger etter nyttår har vi forsøkt å gå inn til Elgåfossen, men enten har vi blitt stoppet av oversvømt sti, eller av at alt vannet som var på stien har frosset til et tykt islag. Nå har det vært mildt såpass lenge at vi gjorde et nytt forsøk, og det ble vellykket!

    Selv den korte stien inn til fossen er veldig fin:

    Og fossen var fin i dag:

    Mye vann, men ikke så mye at det blir oversvømt, og ikke så lite at den blir patetisk 🙂

    Vi strevde oss opp til toppen, og passet godt på at vi holdt oss på norsk side:

    Men vi møtte noen svensker som gikk over til Norge.

    Apropos klatringa til toppen. Ja, det er bratt, både før trappene og selve trappene. Og ja, jeg har mistet den lille kondisen jeg hadde. Men leggen min var uansett ikke noe glad for den bratte stigningen, så det ble noen pustepauser altså 😉

    Vi tuslet litt rundt der oppe, tittet på den lille fossen som er et stykke bak brua på bildet over, og gikk så tilbake og ut mot kanten der fossefallet starter. Men ikke for nærme kanten!

    Joda, vi var ute på fjellkanten til høyre for elva, men med min høydeskrekk er det lett å være forsiktig. Og så er jeg alltid litt påpasselig når jeg har med meg Nairo, vet jo aldri om han plutselig gjør et krumspring.

    Så gikk vi ned trappa igjen, og så bort til fossen. Nairo synes det er litt skummelt med all lyden fossen lager:

    Men han fant roen rimelig greit og klarte å sitte stille i flere minutter. Det varmer mammahjertet mitt å se at han selv i en alder av 10 år stadig lærer noe nytt, og at han tar med seg erfaringene han har gjort seg tidligere <3

    Det ble også tid til en selfie:

    Er så glad for at det er han, og ikke jeg, som er født med en så lang tunge 😀

    Litt senere på dagen skulle jeg se sesongavslutningen i skiskyting, først for damene. Men rennet ble utsatt på grunn av vind, så like før jeg skulle lage meg middag fikk jeg tittet litt:

    Middagen ble laget imens rennet pågikk, og da middagen var klar til å slukes gikk det såpass dårlig med de norske at jeg valgte å ikke se ferdig. Det var jo dumt, siden det ble norsk seier.

    Vi fikk besøk i innkjørselen:

    Aner ikke hvem som eier pus, men den er hjertelig velkommen så lenge den hjelper til med å holde musebestanden nede.

    Klokka 17 var det tid for huskonsert med Ingrid Bjørnov til inntekt for Dagsverk for Down (og jeg prioriterer Ingrid foran skiskyting for herrer anytime!):

    En time går så altfor fort, selv når man sitter i sin egen stue og titter på streaming på Facebook. Men jeg fikk høre både Overture fra Which Witch og Våpendrager med Tryge Skaug (som var gjesteartist), tårene trillet på begge stykkene og jeg var fornøyd. Er alltid fornøyd med Ingrid <3

    Strikket litt imens jeg var på konsert også:

    Dette er starten på temperaturskjerf til meg selv, dårlig bilde siden jeg sitter i dårlig lys på kontoret og ser på konsert. Og ikke har jeg gidda å starte festing ennå heller. Men jeg har endret litt på temperaturintervallene i forhold til det første skjerfet, jeg har endret litt på fargene, og jeg gidder ikke strikke sikksakk. Blir helt sikkert bra allikevel 🙂

    Nå er det natta om en times tid, og snart er det påskeferie. Det blir bra, det!

  • Jeg bør vel få sjekka den leggen

    Beklager at det ikke har vært livstegn fra meg på en uke, men ikke har det vært stort å blogge om, og ikke har jeg hatt lyst til å blogge. I over 2 1/2 år har jeg klart å legge ut minst 10 innlegg hver måned (kanskje ikke alle innlegg har vært like interessante…), men akkurat nå kjennes det ganske slitsomt ut. Jaja, det blir som det blir.

    Jeg kunne skrevet litt om denne nydelige hunden som lå rett ut og sløvet her om dagen:

    Jeg kunne skrevet litt om en sportshelg uten like, med det antiklimakset på 5-mila i dag hvor jeg egentlig bare synes synd på både Klæbo og Bolsjunov, men også på Iversen som står med gullmedaljen rundt halsen og sier han er så fornøyd med å ha tatt sølv.

    Jeg kunne skrevet litt om at jeg er ferdig med temperaturskjerfet og at det nå ligger til vask, men det får få sitt eget innlegg.

    Men jeg får holde meg tro til overskriften, og da må jeg tilbake til i går. Hver femte lørdag er det ingenting ved Eileifs skiftplan som kommer i veien for at vi skal finne på noe sammen, og i går var en “oss”-dag. Eileif ville gå tur, så jeg fant en utrolig lettgått runde på ca 20 cacher, pluss noen stopp langs veien. Etter cache nummer 3, det vil si ca 600 meter, kjenner jeg at høyre legg begynner å murre, og etter den fjerde cachen gjør det vondt. Så vi gikk og tok nummer 5, og så snudde vi. Dette var som sagt ekstremt lettgått med bred grusvei og så å si helt flatt, og nedturen over at jeg ikke engang klarer å gå en runde på rundt 5 km er så stor at jeg ikke har helt ord for det. Det er mange måneder siden jeg belastet beinet skikkelig med en ordentlig langtur, så det å ta det med ro har tydeligvis ikke hjulpet. Samtidig er jeg overraskende nok optimist og tror at det skal gå over av seg selv. Bør jeg bestille en legetime, eller skal jeg vente litt til?

    Det ble 5 cacher til i går, blant annet ved denne minnesstøtten:

    Den er reist der det tidligere var en kirkegård for de som døde av kolera i Onsøy i 1834.

    Om ikke annet, så var Nairo storfornøyd med turen i går, selv om den ikke ble så lang som jeg hadde håpet. Han fikk bjeffet på flere hunder, og han var utslitt av alle de nye avisene han måtte lese. Og selv om jeg er fryktelig lei meg for at jeg ikke orker å gå, så er jeg glad for at han fikk en fin dag.

  • Lang uke

    Denne uka i karantene har vært lang… Det føles som om det er minst et par uker siden jeg var på jobb, men jeg var jo der på morgenen om tirsdag. Etter det har det vært hjemmekontor, og bortsett fra turene med Nairo (som bare har gått her i nærområdet) har jeg ikke vært hjemmefra i det hele tatt. Vi trengte ingenting i butikken de dagene Eileif var i avklaringskarantene, og jeg er glad vi bor på landet hvor det faktisk er mulig å bevege seg rundt uten å treffe folk. Men, skulle jeg ha vært smittet, hadde jeg ikke engang gått de 100 meterne til postkassa, da hadde jeg holdt meg på vår egen tomt. Nå gleder jeg meg til å komme meg på jobb i morgen og få nøstet sammen trådene på de tingene det ikke har vært mulig å gjøre noe med hjemmefra.

    Nairo og jeg tok en liten tur bort i det vi her i huset kaller akebakken i dag. Det har aldri vært mulig å ake i den bakken, det har vært for mye buskas og småtrær i den, men Eileif og sønnen hans skulle forsøke å ake der en gang for mange år siden, derfor kaller vi den det. Jeg visste at vi ikke kom til å komme oss opp i dag, hele bakken er full i is og under der er det gjørme som nå har begynt å tine:

    Nairo ville mer enn gjerne opp, og vi hadde kanskje klart å balansere oss opp helt ute på en av sidene, men det fristet ikke:

    Ikke bare fordi det er is og gjørme der, men fordi bakken er fryktelig lang og fryktelig bratt…

    Nå venter som sagt noen dager på jobb før jeg tar meg bittelitt vinterferie. Ikke at jeg sånn egentlig trenger det etter å ha vært hjemme 3 1/2 arbeidsdag, men det er én ting å ha hjemmekontor, og så er det noe helt annet å være hjemme og ha ferie 😉

  • Negativ og positiv

    Jeg tok jo både hurtigtesten og den vanlige testen da jeg var på testsenteret om tirsdag. Hurtigtesten fikk jeg svar på etter få timer, og den var negativ. Svaret på den vanlige testen kom i går ettermiddag, og den var jaggu også negativ. Hurra! Ikke at jeg hadde forventet noe annet, jeg har jo ikke hatt snev av symptomer i det hele tatt. Eileif er dermed ferdig med sin avklaringskarantene, men jeg sitter i karantene til og med lørdag, i tilfelle det skulle dukke opp symptomer til og med dag 10 etter at jeg var i nærheten av den smittede. Og det er helt greit. Jeg er jo på jobb selv om jeg er hjemme, og jeg gjør alt jeg får gjort hjemmefra. Noe må bare vente til uka, da er det vinterferie og jeg er nesten helt alene på begge jobbene.

    Litt positivitet må man alltid ha i hverdagen, uansett om man er i karantene eller ikke. Og at Nairo er årsaken til mye positivitet er det ingen tvil om. Se for eksempel på denne skjønne gutten som passer på tennisballen sin selv når han er i ferd med å sovne:

    <3

    Vi har fått litt snø i det siste, og i dag har det begynt å regne. Så vi benyttet muligheten til å herje litt i snøen før den forsvinner helt. Bare her i hagen, mer enn nok plass å boltre seg på her. Jeg laget årets snømann:

    Eller vi kanskje bare skal si snø-E.T.?

    Nairo fikk sin elskede uteball med seg:

    Og Eileif skal IKKE få lov til å ta den ballen, altså!

    Prøvde meg på en familieselfie, Nairo var litt uheldig med resultatet:

    Stakkars, han gikk på trynet akkurat idet jeg tok bildet… Det gikk helt fint med han altså, så det er lov å le, og det er også lov å ikke skjønne hva som er opp og ned på han 😀

  • Kaldt

    Vi pleier ikke akkurat ofte å få kulde i mer enn et par dager i strekk her nede, men nå har det vært -10 og lavere i ihvertfall en ukes tid (eller er det to uker nå?), og det har ikke tenkt å gi seg ifølge værmeldinga. Så det gjelder å kle på seg, og helt ærlig så bryr jeg meg ikke så mye om hvordan jeg ser ut når jeg må bevege meg ute, hovedsaken er å holde meg varm.

    Det samme gjelder innendørs. Det skulle vært byttet panel på huset og det skulle vært etterisolert, men det får bli når vi blir rike (eller har råd til å utvide huslånet). Derfor må vi leve med lave innetemperaturer, og derfor blir det også til at jeg kler på meg litt ekstra. Pysj under kosebukser og hettegenser, for eksempel 😉

    Om fredag startet vi å fyre i vedovnen ved 15-tiden, vi kom nesten opp i 17 grader inne før jeg gikk og la meg ved 2230-tiden. Nei, jeg ville ikke vite hvor få grader det var inne da vi kom hjem fra jobb.

    I går morges gadd jeg ikke fyre opp før jeg dro til byen. Hovedmålet i går var en blomsterbutikk og så kirkegården, pappaen min skulle fylt 88 år i dag:

    Det er ikke sånn at jeg går og kjenner på en intens sorg hver dag, men jeg kjenner at jeg savner han mer og mer for hver dag og hvert år som går. Så det ble noen tårer på kirkegården i går, for det gjør fryktelig vondt å ikke ha han her.

    Nairo var med meg til byen, så vi parkerte ved den ene jobben min og gikk en runde på rundt halvannen kilometer med masse helt nye aviser for Nairo å lese. Jeg hadde tatt på han dekkenet da det blåste surt i går:

    Og etter å ha fått brukt det skikkelig, ser jeg at jeg absolutt skulle kjøpt en størrelse større for at det skulle få dekket hoftene og bakparten hans bedre. Men, som jeg sa i det forrige innlegget om dette, så er det ikke ofte han kommer til å ha det på seg, og han var god og varm da vi kom tilbake til bilen.

    En selfie måtte vi ta:

    Eller, som dere ser, så var vel jeg den som var mest opptatt av å ta en selfie 😉

    Selv med den iskalde vinden, så var det nydelig i går. Og det er alltid morsomt å se festningen fra litt nye vinkler:

    Midt i bildet er kommandantboligen, og nesten til venstre i bildet er det en hvit firkant, det er klokketårnet, det høyeste punktet på festningen.

    Begynte å fyre i ovnen ved 1230-tiden, og da jeg gikk og la meg rundt kl. 2245 var vi nesten oppe i 19 grader inne. Ja, det er huskaldt her!

    I dag har det vært litt mildere ute, litt mer skyet og faktisk bittelitt snø, og dermed er det litt enklere å komme opp i temperatur inne også. Vi har rundet 20 grader for første gang denne helgen! Hurra 😀

  • 10 år med Nairo

    Dette lille nurket er ikke like liten lenger, men han var vakker da, og han er vakker nå:

    Januar 2011

    Bildet over ble tatt dagen etter at vi hentet han, og det var trygt og godt å være i nærheten av en av oss hele tiden. Nå har han blitt vesentlig mer selvstendig, han har faktisk blitt fornuftig nok til å legge seg i gangen når han synes det blir for varmt i stua. Men fremdeles vil han helst være i nærheten av oss <3

    Han synes det var helt forferdelig å kjøre bil da han var liten, men han var veldig glad i snøen:

    Februar 2011

    Ekstremt glad i snøen:

    Mars 2011

    Han er glad i snøen nå også, men ikke helt på samme måte 😉

    Om onsdag var det tid for den årlige vaksinen og helsesjekken. Eileif har hatt friuke, så han tok turen med Nairo, jeg satt på jobb og voktet telefonen min i tilfelle det var noe spesielt. Det var det heldigvis ikke, alt sto bra til med 10 åringen vår <3

    Han viser fremdeles ikke noe tegn på at han blir plaget av forkalkningene, men det er kaldt her nede for tiden, så i går bestemte jeg meg for å kjøpe dekken til han. Det ble dette fra Musti:

    Bilde fra Musti.no

    Nå går vi ikke lange turene med han i denne kulda, men det er greit å ha hvis vi skulle gå noen kilometer, ikke minst hvis vi tar oss pauser. Har prøvd det på, og 45 cm passet perfekt på han (samme størrelse som han har i regndressen sin). Får akkurat kneppet knappene bak under halen (men de kan ikke være kneppet hele tiden, for da gjør han fra seg inne i det), og han nekter å ha den sorte delen opp over nakken og ørene, men det forstår jeg egentlig godt 😀 Sånn så det ut i går kveld:

    Her har jeg kneppet bakdelen inn i dekkenet, og da dekker det ikke hoftene ordentlig. Men jeg har ikke tenkt at han skal ha det på seg når vi er i bevegelse over lengre tid, så jeg tror dette blir veldig bra.

    Etter at Nairo ble ordentlig matglad for rundt halvannet år siden, har vi prøvd å følge med på vekta hans og regulere litt utifra det. Jeg har aldri hatt en matglad hund før, så det var nesten så jeg ble litt glad da jeg fikk høre at veterinæren hadde sagt at vi må slanke han litt. Men det forstår jeg, han er oppe i ca 22 kg nå. Veldig rart å tenke på, siden vi brukte de første leveårene hans på å få han opp i kilo, og jublet da han som syvåring kom seg opp i 19 kg for første gang. Så Eileif har fått beskjed om å ikke gi han så mange smaksprøver når han lager mat, og jeg skal bli flinkere til å gi Nairo mindre tørrfôr når han har fått smaksprøver og godbiter. I tillegg går det an å gi han middagen på en litt annen måte for at han skal bruke litt energi på det, så i det siste har jeg innimellom gitt han middagen i ett av hjernetrimbrettene hans. Brettet i seg selv er easy peasy for han, men han får jo litt hjernetrim samtidig. Og i går kjøpte jeg også snusematte til han hos Musti:

    Bilde fra Musti.no

    Har allerede testet den, og den var en stor suksess!

    Tenk, 10 år med Nairo, Fjällfarmens Zarri. Skulle ønske det ble 10 år til! <3

  • To små turer

    Vi fikk plutselig ordentlig vinter her nede, først med en god del snø (i forhold til hva vi er vant med), og så noen ordentlig kalde dager. Det var veldig uvant, spesielt med tanke på at vi har hatt opp mot 10 plussgrader og regn mer eller mindre helt siden i høst. Men sånn helt ærlig talt, så tar jeg heller -10 og strålende sol enn +5 og konstant regn!

    Sånn som i går. Det var -12 grader og helt fantastisk nydelig. Så Nairo og jeg kjørte opp til grusveien som går til Trestikkehuken. Turte ikke kjøre inn der, men parkerte ute ved hovedveien. Jeg hadde kledd meg etter alle kunstens regler, og vil ikke påstå at jeg frøs i det hele tatt:

    I utgangspunktet hadde jeg bare tenkt å gå langs veien, men da jeg oppdaget en skogsvei som var mulig å gå på, trasket vi inn der. Og Nairo var nysgjerrig:

    Men vi så ikke noe spennende, og like etterpå ble vi hindret av et liggende tre, så da snudde vi.

    Se dette fantastiske været:

    Jeg ville ikke være lenge ute i denne kulda, må passe på at Nairo ikke får vondt (og som et PS, så har han ikke vist tegn på vondt resten av helgen). Men vi tuslet stille og rolig, og imens han fikk lest nye aviser, nøt jeg å titte på den herlige sola gjennom trærne:

    Vi fant en liten skogsvei til og ruslet inn på den også. Prøvde å ta bilde av lyset i snøen:

    Men der ville ikke Nairo være, så da gikk vi tilbake til bilen og kjørte så hjem. Nairo hadde snøkrystaller i “skjegget”, og jeg tror han koste seg veldig den lille stunden vi var ute.

    I dag har kulda forlatt oss, og værvarselet sier at den ikke kommer tilbake før om en ukes tid. Så jeg kledde meg litt lettere i dag, og tok med Nairo på tur over jordet. Ikke den mest festlige veien å gå, men han koser seg så veldig når han får gå litt mer fritt i langlina, og da er det verdt det. Og så er det jo ganske fint rundt oss, da:

    Min utsikt på denne turen er stort sett dette:

    Slettes ingen dum utsikt, det heller <3