• Nairo er kunstner

    Jeg tilbringer litt vel mye tid på TikTok. Ikke for å legge ut noe selv, men bare for å glane på alt fra merkelige historier til snille mennesker til veldig mye å le av. Og litt inspirasjon til ditt og datt, og nettopp dét gjorde at Nairo i går fikk prøve seg som kunstner. Dette er det du trenger hvis du vil at din hund skal få prøve seg:

    Lerret av valgfri størrelse. Ziplock-pose som lerretet passer nedi, husk å ta dybden på lerretet og åpningen på posen med i betraktning. Maling. Leverpostei eller noe annet smørbart som din hund liker godt. Papplate som underlag.

    Smør leverpostei på utsiden av ziplock-posen, nok til å dekke størrelsen på lerretet:

    Ha maling på lerretet, jeg brukte koboltblå, sølv og hvitt:

    Jeg brukte acrylmaling og har tatt på altfor mye.

    Legg lerretet inni posen, under der du har hatt på leverpostei, lukk igjen posen og la hunden slikke i seg leverposteien:

    Skulle jeg gjort dette en gang til, så er det to ting jeg skulle gjort litt annerledes før jeg slapp til Nairo. Jeg skulle ha trykket posen ned på malingen først, for han slikket så forsiktig at det var mye maling han ikke fikk beveget noe særlig på. Og jeg skulle ha holdt posen mer fast rundt lerretet for å stramme opp litt. Finnes sikkert andre måter å løse dette på, bare pass på at posen ikke ryker, er lite gunstig at hunden får i seg maling…

    Da det var tomt for leverpostei, klippet jeg opp posen på tre sider rundt lerretet, og så brettet jeg opp den delen av posen som hadde vært i kontakt med malingen. Siden jeg hadde brukt altfor mye maling, gjorde dette at jeg fikk noen “topper” i malingen som ikke ville vært der hvis Nairo hadde gjort all jobben selv. MEN! Nairo har vært kunstner, og jeg ville nok vært fornøyd uansett! Slik ble det:

    Jeg er ikke noen kunstkjenner, og jeg liker ikke surrealistisk kunst, men jeg synes dette ble kult, jeg! Det skal ihvertfall signeres og dateres (det får jeg ta meg av 😉 ) og opp på veggen så snart det har tørket helt.

  • Kjørecachetur

    Siden Eileif og jeg ikke har ferie sammen i år, har vi måttet utnytte de to friukene han har hatt i min ferie. Så i går tok vi oss en kjøretur, fordi Eileif liker å kjøre tur og jeg liker å cache på kjøreturer 😉 Vi satt kursen nordover, gjennom Aremark og videre opp til Aurskog-Høland-traktene, før vi snudde og kjørte en annen vei ned til Ørje og så hjem. Og det ble ikke mindre enn 28 funn totalt, flere enn jeg har tatt på én dag på veldig lenge.

    Den første stoppen var ved Klund kapell:

    Det ble en hel del stopp ved små rasteplasser, noen av de hadde finere utsikt enn andre:

    En del av cachene vi tok krevde egentlig hjelpemiddel i form av fiskestang. Vi har ikke fiskestang, men det går heldigvis an å bruke naturen. Og byr ikke naturen på noe som er langt nok, er det bare å bli kreativ:

    Innretningen var litt ustabil, men fungerte som ei kule allikevel 😀

    Etter å ha funnet en cache ved ei bru, fant Eileif ut at han skulle bedrive øyhopping:

    Hadde vært litt kult om han ramlet uti, men jeg må vel være glad for at han holdt seg tørr :p

    Ved Aurskog-Høland bygdetun var det en tradisjonell og en lab-runde. Den tradisjonelle fant vi ikke, men jeg fikk en fin rundtur ved hjelp av lab-runden:

    Og vi fant også bonusen.

    Cachen ved Søndre Høland kirke ble også funnet:

    Klokka begynte å bli såpass mye at vi satt kursen mot Basmo festning som siste stopp for dagen. Der var det 2 tradisjonelle, en lab-runde og bonus. På lab-runden klarte vi ikke å finne svaret på spørsmål 2, så da “mistet” jeg 5 funn (4 lab’er og bonusen). Men vi fant begge de to tradisjonelle. Og selv om jeg kanskje ikke fikk noen festningsfølelse her, så var det et fint fort:

    Nairo var med, selvfølgelig, men vi holdt han inne i 17 grader i bilen mest mulig, det var varmt i går! Men han fikk luftet seg flere ganger, vasset litt og kost seg med masse nye lukter alle stedene han var med ut. Og han har vært sløv i dag, så jeg tror det tok på litt å se så mye nytt.

  • Første feriehelg

    Jeg har gått ut i ferie, men det føles ikke sånn siden jeg skal på jobb i morgen. Så selv om dette teknisk sett har vært første feriehelg, så har jeg hatt helt vanlig helgefølelse.

    Det var meldt grusomt varmt vær i går, så jeg lot Nairo bli hjemme og tok en tur til byen for å handle litt og cache litt. Ville ha 4 funn, og da var det ikke noe vits å dra ut av byen, for jeg har jo litt igjen å ta av her. Første stopp var bittelitt handling på Extra, da jeg visste de hadde noe jeg var på jakt etter. Så startet jeg cachingen med å finne en mystery som jeg har hatt løsningen til i flere år, men som jeg aldri har surret meg til å finne. Nå er den i boks. Dro så til en tradisjonell, men selv om det var merket sti på kartet på GPS’en min, var det ikke en sti i sikte, bare masse gress og tistler og sikkert brennesle også. Så jeg lot den være og dro til en annen tradisjonell som var et kjapt og enkelt funn med denne utsikten:

    Neste stopp var Clas Ohlson, der fikk jeg kjøpt et avlastningsbord som jeg har satt på verandaen (bilde kommer lengre ned) pluss metallsugerør siden sugerør i papp ikke akkurat er det beste jeg vet.

    Så kjørte jeg noen få meter for å ta en tradisjonell som ble publisert like før 17. mai, men som ikke egnet seg å ta i pentøy. Den egnet seg ikke å ta i shorts heller, da det var noe brennesle jeg måtte gjennom, men jeg kom opp med en lur idé:

    Jeg hadde på ingen måte behov for noen fleecejakke sånn egentlig i går, det var altfor varmt, men den var kjekk å ha akkurat her! Dobbeltknute på ermene på utsiden av låret, dra igjen glidelåsen på jakka, og vips så var ikke leggene mine i nærheten av å bli brent! Cachen ble funnet, og jeg kom meg helskinnet ut derfra med samme metode 😀 Fin utsikt er det der også:

    Så måtte jeg innom Tistasenteret. En kjapp tur innom Byoung, men prøving av 3 plagg hjalp ikke noe, ingenting med hjem derfra. En kjapp tur innom Nille og Vita, så apoteket for å hente ut Bravecto til Nairo pluss et par andre ting.

    Over på sydsiden der jeg leverte inn begge halssmykkene mine pluss armbåndet mitt til reparasjon/sjekk/rens hos gullsmeden (armbåndet ble ødelagt i januar, men halssmykkene har jeg ikke hatt av meg på mange år, gjett om jeg føler meg naken!). Tilfeldigvis parkerte jeg ved siden av en av byens tre dyrebutikker, så jeg stakk innom og endte opp med et par tyggebein pluss hundeis til Nairo (bilder kommer lengre ned).

    Siste cachestopp for dagen var en adventscache fra noen år tilbake ute i Eskeviken. Det er ikke flust med parkeringsplasser der ute, men jeg prøvde meg uten hell. En beboer vinker på meg, og jeg ble litt stressa og knotet veldig med knappene til vinduet før jeg fikk det ned og fikk snakket med han. Han tipset meg om å parkere i gata eller kanskje det var noe ledig langs veien et par hundre meter lengre ut. Jeg takket, kjørte 200 meter og fant en fin plass på utsiden av veien. Rusler ut og finner cachen, og får samtidig sett byen fra en vinkel jeg sjelden ser den i:

    For dere som ikke er kjent, så er festningen oppe til høyre, på utsiden av bildet.

    Kommer tilbake til bilen og oppdager at vinduet bak førersetet var åpent! Jeg hadde tydeligvis trykket på den knappen når jeg skulle snakke med mannen på parkeringsplassen, så selv om bilen var låst, hadde det vært fritt frem for hvem som helst å ta med seg alt som lå i den i de 15 minuttene jeg var borte! Heldigvis gikk det bra denne gangen…

    Siste stopp var Kiwi for å handle bittelitt, og så hjem til et altfor varmt hus og en veranda det ikke gikk an å sitte på da sola sto rett på. Men noe seinere på ettermiddagen var det bittelitt skygge der ute, så Nairo kunne få isen sin. Han er generelt ikke noe glad i is/frosne ting, men tigge gjør han uansett 😉

    Og denne gikk ned på høykant! Jeg måtte faktisk ta den fra han flere ganger, for han glemte omtrent å puste underveis 😀

    Kvelden ble brukt til å glane på tv og til å skru sammen avlastningsbordet, pluss å høre musikk ljome utover dalen, det var noen i nabolaget som hadde fest. Og så sjelden som det skjer, er det bare koselig når det først høres ordentlig!

    Det var meldt varmt i dag også, så Nairo og jeg gikk som vanlig en tur på morgenkvisten. Da fikk jeg sett hvilken av naboene som hadde fest i går 😉

    Satt også litt ute på formiddagen, og her ser dere bordet jeg har kjøpt:

    Helt enkelt med to hyller og god plass under. Klarer ikke helt å bestemme meg for hvordan jeg skal sette stolen og bordet i forhold til hverandre, og samtidig tenke på at både stolen og grillen helst skal stå under tak til enhver tid. Men jeg finner nok ut av det til slutt.

    Fikk et skikkelig uvær over her sånn rundt 12-tiden, det tordnet og plaskregnet så ille at jeg bare måtte være med Nairo dit han ville være for å føle seg trygg, som i dag var på gulvet utenfor badet i 2. etasje. Heldigvis ga deg seg rimelig kjapt uten at vi mistet hverken strøm eller nett, og heldigvis har også temperaturen gått betraktelig ned etter det.

    Sånn. Jobb i morgen, og så er det ferie! Håper jeg, det forutsetter at jeg blir ferdig med alt i morgen. Og allerede har jeg skrevet inn 2 cacheeventer i kalenderen, det skal bli så bra!

  • Hjemmehelg

    Tidlig i uka vurderte jeg om jeg skulle dra ut og cache litt i går, eventuelt ta med Nairo og finne en liten tur å gå, men det var meldt så varmt at jeg valgte å bli hjemme. Så vi startet dagen med en bitteliten tur for å unngå varmen mitt på dagen:

    Det er vakkert om dagen, med knallblå himmel og irrgrønt gress på jordene:

    Jeg prøvde å sitte ute en del i går, og tidlig på formiddagen bladde jeg litt i et magasin imens Nairo tok en høneblund:

    Han legger seg aldri til å sove alene der ute, så det var godt å se at han sovnet helt når jeg satt der.

    Prøvde å få klippet litt gress, men fikk bare tatt innkjørselen og rundt gårdsplassen før kleggen ble altfor irriterende, så jeg måtte bare gi opp. Skulle ha tatt kantklipperen og blitt kvitt en haug med lupiner også, men jeg synes det var nok med rundt 20 kleggbitt…

    I dag har vi, som vanlig, ikke gjort stort. Tok med meg Nairo ned til Elgåfossen så han kunne få lese noen nye aviser. Helt normal vannmengde til sommeren å være i fossen nå:

    Tuslet litt rundt, fikk øye på en nydelig blomst midt i en hardtråkket skogsvei:

    Nå er det straks siste uke på jobb før ferien, og jeg krysser fingrene for at jeg rekker å gjøre alt for å avslutte skoleåret 2020/2021.

  • Jubileumshelg i Kragerø

    Nairo var et halvt år gammel da Eileif og jeg giftet oss, og da ville vi ikke reise fra han. Derfor dro vi til Kragerø på bryllupsreise, for vi fant et hotell som tillot hund i leilighetene de har. For noen måneder siden spurte jeg Eileif hva vi skulle finne på til 10 års jubileet vårt, og han foreslo tur tilbake til Kragerø, og slik ble det.

    Fredag 18. juni:
    Selve bryllupsdagen! Jeg fikk dratt tidlig fra jobb, Eileif hadde friuke. Det meste var pakket på forhånd, bare noen småtterier gjensto da jeg kom fra jobb. Før vi satt oss i bilen, utvekslet vi gaver. Vi har i alle år gitt hverandre gaver som har med navnet på bryllupsdagen å gjøre, og siden 10 år er tinnbryllupsdag, ble det gaver i tinn. Eileif fikk en kniv med tinnslire (han elsker kniver, så valget var enkelt), jeg fikk husfruenøkkel i tinn til festdrakten. Dere får google det hvis dere vil se bilde før jeg skal ha på meg festdrakten neste gang, for jeg vil ikke se prisen 😉

    Vi dro rett til Moss-Horten-ferja, og så ble første stopp i Borreparken i Horten, for selv om jeg ikke ville plage Eileif med altfor mange cacher denne helgen, så måtte jeg jo finne noen.

    Her skulle det vært megaeventet Vikingeventet i fjor, sånn ble det jo ikke…

    Nå var det absolutt middagstid, og den tok vi som buffet på Flykafeen:

    Helt grei mat til en helt grei pris.

    Kirkecacher kjører vi sjelden utenom, og Skjee kirke ble et naturlig stopp:

    Litt artig at vi har 25 minutter hjemmefra til Skee kyrka, men ganske mye lengre til Skjee kirke 🙂

    Det ble to kjappe stopp til før vi ankom Kragerø sportell. Her er utsikt fra årets leilighet, leiligheten vi hadde for 10 år siden er ringet rundt:

    Lørdag 19. juni:
    Vi var ikke så mye i Kragerø sentrum for 10 år siden, så det ville vi gjøre noe med denne gangen. Jeg hadde sjekket parkeringsmuligheter på forhånd og oppdaget at det fantes et parkeringshus i fjell. Helt perfekt for Nairo sin del, siden han har det bedre i bilen enn å være med på byturer. Vi lot han selvfølgelig ikke sitte lenge om gangen!

    Vi tuslet litt rundt og tok noen cacher her og der. En av de var (selvklart) ved Kragerø kirke:

    Og så måtte jeg ta bilde av de nærmeste naboene på kirkens venstre side også:

    Pinsekirken Elim til venstre, metodistkirken til høyre. De liker tydeligvis å holde religionene samlet på ett sted i Kragerø.

    Vi tuslet bortom rådhuset:

    Men cachen her fant vi ikke før dagen etter.
    Det som er slående, er hvor søte husene i Kragerø er. Rådhuset er et godt eksempel, politistasjonen og vinmonopolet like så.

    Vi så gamle, artige butikkskilt:

    Eileif fikk testet kaffe hos et lokalt kaffebryggeri, jeg kjøpte is fra den lokale isprodusenten Skaarups is:

    Mango til venstre, karamell til høyre. Godt på alle mulige måter, men ikke ekstremt mye bedre enn annen kuleis jeg har smakt.

    Vi fikk tatt Norgesboksen i Kragerø, alltid godt å krysse av enda en cache i den serien.

    Så kjørte vi videre til Sannidal, ikke langt utenfor Kragerø. Der ble det først 5 lab-cacher og 1 tradisjonell på Sannidal bygdetun:

    Så kjørte vi og tok bonusen til lab’ene, og så Sannidal kirke:

    En tur innom Alti-senteret måtte vi også, det ligger sånn ca mellom Sannidal og Kragerø. Da vi var innom det senteret for 10 år siden, kjøpte jeg meg en gul college hettejakke. Om lørdag ble dette med hjem:

    En sort “skinn”-jakke i stretchstoff, har vært på jakt etter en sånn i evigheter (fra Zavanna) og en lys lilla hettegenser (fra Cubus).

    Vi kjørte tilbake til Kragerø sentrum for å finne oss take away-middag. Det var ikke det letteste, men vi endte opp med kebabtallerken til meg og biffsnadder til Eileif fra Amigos mathuset. Helt grei mat som vi spiste i leiligheten:

    Jeg har hørt mye om Kombucha den senere tiden, og fant ut at jeg måtte prøve det:

    Jeg har enda ikke klart å drikke den opp, 4 dager senere, så jeg tror nok den havner i utslagsvasken…fysj!

    Søndag 20. juni:
    En litt gråere dag med regn i lufta på formiddagen, så vi dro tilbake til sentrum for å ta to runder med lab-cacher og noen andre cacher vi gikk forbi. Dette var en strålende måte må få sett sentrum skikkelig på, og vi fikk det til sånn at vi avsluttet den ene labrunden sånn ca der den andre begynte.

    Vi så et reir vi ikke helt skjønte hvordan kunne holde seg oppe:

    Eileif beundret dette håndlagede skipet:

    Og vi fikk gått i både bratte trapper opptil flere ganger (den ene gangen fordi vi bommet litt på hvor vi skulle fra den ene lab’en til den andre, pust og pes!), og vi fikk sett en del av de trange gatene:

    Så tok vi turen forbi Sannidal for noen cacher, det var blant annet en letterbox jeg hadde lyst til å ta. Men den lå ved et skytefelt der det var trening akkurat da, så den var bare å glemme. Det ble to andre cacher istedenfor, før vi dro til Alti-senteret og kjøpte middag på Campino, burgere på oss begge:

    Så var planen å ta nok en labrunde, men etter å ha tatt den første lab’en fra bilen, klarte vi ikke finne noen grei parkeringsplass i rimelig avstand, så det ble med den ene før vi kjørte tilbake til leiligheten.

    Ikke langt fra hotellet lå det også en cache som jeg prøvde flere ganger å ta, men jeg ble hele tiden stoppet av en svane som lå ca 4 meter fra cachen. Jeg prøvde en siste gang søndag kveld, og da hadde jeg flaks! Sjekket flere ganger for å se om svanen var i vannet i nærheten, men så ingenting, så jeg fikk kjapt logget og replassert, før jeg fikk tatt et bilde av årsaken til at svanen lå der:

    Reir med ihvertfall 2 egg!

    Nairo skulle få en godbit på søndagskvelden, og det var tydeligvis noe som fristet veldig. Ser dere at han sikler?

    Mandag 21. juni:
    Vi kom oss avgårde litt før kl. 9, og hadde egentlig ingen stopper på vei hjem. Hadde kjempeflaks og fikk kjørt rett inn på ferja i Horten, og etter en liten tur i butikken parkerte vi hjemme noe etter kl. 1300.

    En fin helg, godt å komme seg bort litt siden dette antagelig blir den eneste ferien vår i år (Eileif går ut i ferie samme dag som jeg starter på jobb etter min ferie). Kragerø er en fin liten by som det ikke er lett å orientere seg i, men som allikevel er liten nok til at det er lett å gå rundt i. Å kjøre i Kragerø sentrum er ikke å anbefale, og skal du cache i sentrum er det sykkel eller til fots som gjelder. Jeg endte med 34 funn totalt, fordelt på 16 lab-cacher, 15 tradisjonelle, 2 virtuelle og 1 mystery. Med tanke på at Eileif synes dette er en kjedelig hobby, er jeg glad han hadde tålmodighet nok til å la meg ta såpass mange 😉 Så får vi se da, om vi drar tilbake til Kragerø igjen om 10 år, eller om vi finner et nytt sted for dét jubileet.

  • Man blir jo bekymret

    Jeg har aldri hatt gammel hund før. Arkas ble nesten 11 år, men han oppførte seg aldri som en gammel hund og det var aldri noe alvorlig galt med han. Det eneste jeg kan huske, var at han hadde tørre albuer nesten hele livet, og det er ikke spesielt farlig.

    Nairo er fremdeles veldig ung til å være 10 1/2 år, men samtidig merker vi at han begynner å bli gammel. Vil ikke leke like lenge om gangen, blir gjerne med på turer men synes det er mer ok å slappe av nå enn det han gjorde før. Litt mer “gretten gammel gubbe”, kjefter på det meste 😉

    Om helgen oppdaget vi at han plutselig brukte lang tid på å tisse, og etter å titte etter så nøye vi klarte, kunne det se ut som om det kom mindre ut om gangen. Han drakk ikke noe mer enn normalt (han drikker jo mer nå i varmen enn ellers, men ikke unormalt mye), han kviet seg ikke for å tisse og vi kunne ikke se noe galt. Dette fortsatte gjennom hele helgen, men begynte å gå tilbake til normalen på søndag kveld. Allikevel ringte jeg veterinæren på mandag, og fikk time i går. Mandag ettermiddag dro jeg nedom veterinæren og hentet utstyr til urinprøvetaking.

    I går morges var det tid for å ta urinprøven, og jeg trodde det skulle gå smertefritt, det er jo tross alt en hannhund vi har :p Det viste seg at Nairo var møkkredd for begeret, så det ble litt mer komplisert enn jeg håpet. Men jeg fikk tak i noen dråper, og etter å ha vært noen timer på jobb dro jeg hjem og hentet både Nairo og prøven.

    I disse koronatider foregår mye ute i friluft, også den første samtalen med veterinæren. Så ventet Nairo og jeg ute imens de tittet på prøven, og det viste seg at det var utslag på både blod og infeksjon. Da var det inn på undersøkelsesrommet og en fysisk gjennomgang. Nairo gjorde (som vanlig) sitt for å gjøre seg like flat som bordet og samtidig riste som et aspeløv, men med felles innsats fikk veterinæren kjent på det hun ville kjenne på. Ikke noe tegn til noe galt i mageregionen, men en sjekk bak avslørte at han har forstørret prostata. Visstnok ikke noe farlig for hunder, men bør behandles med tablettkur. Og for første gang fikk jeg se Nairo logre hos veterinæren, han ble SÅ glad da hun var ferdig der bak!

    Vi ble enige om at de skulle dyrke urinprøven, og så ta neste avgjørelse utifra hva den viste. Det ville ta et døgn, så det var bare for meg å smøre meg med tålmodighet og vente til i dag. Gleden var stor da hun ringte i dag og sa at det ikke hadde vokst noe frem i den dyrkingen!

    Vi vet jo fremdeles ikke hvorfor han hadde disse symptomene om helgen, men siden han nå stort sett er tilbake til normalen, ble vi enige om følgende: han får kur for prostataen. Kommer symptomene tilbake, bærer det rett inn for neddoping og undersøkelser med røntgen og ultralyd. Kommer ikke symptomene tilbake, vil vi allikevel vurdere de samme undersøkelsene til høsten, mest for å være på den sikre siden.

    Man blir jo bekymret for disse firbeinte, og det å ha en gammel hund er såpass nytt og ukjent for meg at jeg kanskje bekymrer meg for mye. Men jeg ville ikke klart å tilgi meg selv hvis jeg overså noe åpenbart, og som kunne vært fikset uten problemer. For selv om jeg aldri vil miste han, så vil jeg heller ikke at han ikke skal ha et godt liv. Jeg vet at alle som har eller har hatt hund kan relatere til det jeg tenker og føler, så jeg vet at jeg ikke er alene. Samtidig er det ingen som har hatt min Nairo, og det gjør at jeg føler meg litt alene allikevel.

  • En lørdag i hagen

    Hverken Eileif eller jeg er noe glad i hagearbeid, men av og til er det ting man bare må gjøre. Derfor tok vi oss selv i nakken i går (egentlig var det vel jeg som billedlig talt tok Eileif i nakken, men han var heldigvis samarbeidsvillig 😉 ) og fikk gjort noen høyst nødvendige ting og bittelitt av ting jeg ville ha gjort.

    Jeg tok en hel haug med før- og etter-bilder, men det ble veldig vanskelig å se hva som var blitt gjort, så jeg tar bare med fra to steder.

    Det første vi gjorde, var å kappe ned en haug med greiner som hang ned i innkjørselen og noen som hindret sikt ut på veien. Her et før-bilde fra helt oppe ved veien:

    Jeg tok en runde med saga her i fjor også, men greiner vokser, så det måtte gjøres mer.

    Sånn så det ut etterpå:

    Kanskje ikke så lett å se hva som har blitt gjort, men greinene som hang ned på søppelbøttene er borte, greina som hang ned til venstre for garasjetaket er borte (på det første bildet dekket den for deler av bjørkestammen helt inntil garasjen), pluss en haug med flere døde og små greiner.

    Jeg oppdaget at vi har et “pinnsvin” i hagen:

    Skulle så ønske det var ekte! <3

    Etter å ha sagt ned flere greiner nedover innkjørselen, var det å sette igang med hagens fiende nummer 1: lupinene. Jeg hater altså det ugresset så intenst, og jeg vet det er sabla vanskelig å bli kvitt de. Og siden vi ikke har mulighet til å grave opp hele hagen og fjerne alt av røtter, er det nest beste å rykke opp så mye som mulig før de rekker å frø seg. I tillegg var det noen kommende trær vi ville bli kvitt. Sånn så det ut mot inngangsdøra før vi satt igang:

    Og sånn så det ut etterpå:

    Jada, vi må røske lupiner gjennom hele sommeren, og vi tok en god del mer enn hva som synes på bildet Men som dere kanskje ser, så tok vi noen blivende trær sånn ca midt i bildet, og helt til høyre, bak hundekjeksen omtrent, fjernet vi en busk som var mer død enn levende.

    Det var ikke mange timene vi holdt på, vi har noen kropper vi må ta hensyn til også, men jeg er fornøyd med det vi fikk gjort.

    Eileif disket opp med grillings til middag:

    Og Nairo lurer veldig på om ikke han kan få noe grillmat også:

    (nei, han fikk ikke noen ting)

    I mange år har Nairo prøvd å få oppmerksomhet fra oss ved å løpe etter oss imens vi går gjennom et rom, for så å stikke hodet mellom beina våre. Treffer han skikkelig “galt”, gjør det at knærne våre “knekker” og vi holder på å ramle. Fortsetter vi å gå fremover, går han fremover sammen med oss, og jeg synes dette er så søtt, så han får jo oppmerksomhet hver eneste gang. Jeg tror faktisk det er lettere for dyra å trene oss enn vi synes det er å trene de enkelte ganger 😉

    Sånn ser det ut når jeg stopper opp for å gi han den oppmerksomheten han vil ha <3

    Det har vært ille varmt her i det siste, og Nairo er ikke det minste glad i den varmen (ikke jeg heller, for den saks skyld). Vi har verandadøra åpen omtrent hele dagen og takvifta i stua går fra vi står opp til vi legger oss. Men Nairo er ikke noe glad i å være på verandaen alene, så tidlig i formiddag, etter å ha gått en tur med han i morges, ble jeg med han ut på verandaen. Vi synes begge det var deilig med litt luft i pelsen/håret, og han la seg til og med ned for å kose litt:

    Okay, han ser gigantisk ut på dette bildet. Det er vinkelen sin skyld, og at han burde gå ned et par kilo.
    Og okay, han har ennå ikke fått sitt årlige bad i badekaret. Jeg kvier meg for å gjøre det siden han hater det, men det er lett å se på bildet at det trengs.
    Men poenget med bildet var å vise at han faktisk kan ligge inntil og ta livet med ro innimellom, men tennisballen må med 😉

  • Ulveholtet for n’te gang

    Ikke misforstå, jeg er veldig glad i stiene i Ulveholtet. Og ikke misforstå, jeg er alltid glad for at det er cacher å finne. Men når det blir publisert, arkivert og publisert cacher i hytt og gevær i det samme området, da blir jeg litt lei. For noen få uker siden hadde jeg vel igjen rundt 20 cacher å finne der, men plutselig ble en haug av de arkivert, og nå gjensto 8. Og for samtidig å få testa ut leggen min, dro Eileif, Nairo og jeg dit i går for å finne disse 8 før de også forsvinner (og nye blir publisert).

    Jeg tror gårsdagens tur var min syvende tur dit, det er ihvertfall det det digitale fotoalbumet mitt og bloggen gir meg av treff når jeg søker på Ulveholtet. 9. juli 2017, 2. desember 2017, 14. april 2018, 10. mai 2018, 30. juli 2020 og 1. august 2020. Og så i går, da. Og jeg tror faktisk ikke at jeg har gått nøyaktig samme runden to ganger, for det er så mange variasjoner å ta av der oppe.

    Siden jeg tidligere har tatt både starten og slutten på den runden som er igjen der nå, ble det i underkant av 2 km med transportetappe før første cache skulle tas. Eileif og Nairo gikk som alltid foran meg:

    Som sagt, så skulle leggen min testes i går, og da må jeg gå i krabbefart og jeg må ta hyppige pauser, rett og slett for å forhindre at smertene kommer. Det er også lenge siden Nairo var på en skikkelig skogstur, så jeg tror det var greit for han å få pauser også:

    Vi kan fremdeles ikke merke på han til daglig at han er noe plaget av forkalkningene, noe jeg er veldig takknemlig for.

    En selfie må som vanlig til:

    Alle 8 cachene ble funnet uten problemer, så fokuset var rett og slett på turen i går. Og med stort sett opphold og rundt 13 grader var det en perfekt turdag! I tillegg møtte vi så å si ikke folk, kun to damer som gikk oss i møte pluss en stor vennegjeng som hadde rigget seg til rundt bålplassen utenfor en av hyttene.

    Denne ustødige brua har jeg gått over ved flere anledninger, den skremmer meg ikke noe mindre av den grunn:

    Da er det mye bedre med klopper:

    Noen av kloppene lå under vann, det hadde regnet litt dagen før og det er generelt noen våte partier der. Men det gikk så fint å gå hele runden, bare hoppe litt hit og dit her og der for å ikke tråkke oppi de mest leirete områdene.

    Nairo la seg ned på en av mine pauser, det skjer ikke altfor ofte:

    På neste pause snudde han ryggen til meg, akkurat som om han ville si at han ikke ville snakke med meg, han ville bare gå videre:

    Vakreste gutten, som jeg egentlig ikke kan forstå allerede har blitt 10 1/2 år gammel:

    Eileif ble ordentlig fascinert av hengsel-systemet på denne døra:

    Det er jo egentlig bare helt fabelaktig hva de har fått til!

    Siste pausen ble til denne utsikten:

    Turen ble på noe over 7 km, det er månedsvis siden sist jeg gikk så langt. Normalt ville jeg vel ha brukt rundt 2 timer, vi brukte noe over 3. Egentlig ganske deprimerende at jeg må bruke så lang tid, og det frister ikke å legge ut på cachetur sammen med andre cachere så lenge jeg er i denne tilstanden; samvittigheten min over å holde de igjen ville ikke vært bra. Men det gikk fint med leggen, kjenner kun at jeg er litt støl i dag.

    Jeg var også spent på om Nairo ville merke noe i går kveld eller i dag, men neida, ingenting. Trøtt og sliten, ja så absolutt, men ikke noe stivhet når han reiser seg eller går. Hurra!

  • Fliser i potene

    En av tingene i huset som jeg ikke har vært noe glad i helt siden starten, er det ubehandlede furugulvet i stua. Umulig å holde rent og fryktelig lett å få fliser i beina av, det har vi tobeinte lært flere ganger på den vonde måten (kan man egentlig si at man lærer det når man stadig får fliser i beina?).

    Merkelig nok har ikke Nairo fått fliser i potene på alle disse årene, selv med så mye leking som vi holder på med inne. Men de siste 5-6 ukene har han ved to anledninger skreket til og nektet å sette ned et bein, første gangen var det et bakbein, andre gangen et frambein. Begge gangene har det vært relativt store fliser i tredeputene hans. Det er absolutt ikke noe moro at han får fliser i potene, men når det først har skjedd, har jeg vært glad for at de har vært store, for da har det vært lett å få de ut, selv om det også har gjort vondt for han.

    Første gangen tenkte jeg ikke på å ta noe bilde av flisa, men andre gangen la jeg flisa på lokket til en helt vanlig Bic crystal kulepenn, så har dere noe å se størrelsen i forhold til:

    Og ja, det er blod der flisa har sittet i poten hans… Men når det er sagt, så må jeg også si at idet vi har fått ut flisene, så har det vært slutt på halting og hinking hos han, og sånn er det jo gjerne hos oss mennesker også. Litt ømt, kanskje, men ikke vondt lenger.

    I en drømmeverden skulle vi gjerne ha gjort noe med gulvet. Kanskje slipt det ned og lakket det? Lagt helt nytt gulv? Legge linoleum eller noe annet oppå? Ikke vet jeg, men jeg vet at vi ikke har råd, det er mange andre ting som haster mer. Jeg kunne også kjøpt filleryer og lagt utover gulvet, men når Nairo tar en sklitakling for å få tak i en av sine 4 tennisballer, ville filleryene flydd veggimellom. Og når vi tar med i betraktning at han kun har fått 2 fliser på nesten 10 1/2 år og at vi tobeinte stort sett har lært oss å ikke subbe med beina, så er det nok ikke så farlig, når alt kommer til alt. Men det gjør jo alltid vondt i mammahjertet når lille vakre får vondt, uansett.

    Comments Off on Fliser i potene
  • Greåker i går, grillings i dag

    Jeg ville ut og cache i går, og hadde planer om å dra til Mossetraktene. Men selv om Eileif skal snu døgnet denne helgen, så ville han være med allikevel, så jeg lastet ned noen cacher i Greåkertraktene. Siden Eileif er glad i fort og andre steder fra krigenes dager, så prøver jeg å spare noen sånne områder til vi skal på tur sammen, og Greåker har et fort. Der har vi vært tidligere, men cachen som var der da har blitt arkivert og det har i etterkant kommet en ny cache pluss en labrunde.

    Utsikten er det ikke noe å si på der, her i retning Sarpsborg sånn cirka:

    Og her i retning Fredrikstad sånn cirka:

    Nairo var med, men han var ikke det minste interessert i å være med på bilde, så da ble det en selfie av oss på to bein:

    Hvis dere lurer på hvorfor Eileif ikke smiler på bildet, så er det fordi han sa ordet “trist” akkurat idet jeg knipset, fordi han synes det var så trist at folk ikke klarer å la være å legge igjen søppel og drive hærverk på slike steder, noe jeg er helt enig med han i.

    Det er ikke så mye jeg husker fra første gang vi var på Greåker fort, men jeg husker en lang gang med mange åpninger, og den fant jeg igjen. Og det er vel ikke noe som er mer moro enn å ta et slikt bilde i en sånn gang:

    Planen videre var noen kjappe stopp og så en liten gåtur i skogen ved Rolvsøyhallen, men der var det så mye folk og hunder at det ikke engang var vits i å prøve. Så det endte med noen flere (stort sett) kjappe stopp, og fasit ble 13 funn og 1 DNF. Jeg kunne godt tatt flere, men Eileif synes det ble dønn kjedelig, så da kjøpte vi oss hver vår milkshake på BurgerKing på Solli, og så dro vi hjem.

    I dag bestemte Eileif at vi skulle starte grillsesongen for året, og i sol og en litt kald vind sto min kjære på verandaen og kokkelerte:

    Nairo er aldri langt unna når det er snakk om mat, og han gjør alt han kan for å bokstavelig talt be om å få smake:

    (det ble en godbit 😉 )

    Ingen klage på den første grillmaten i år:

    La det være sagt at dette var første porsjon 😉

    Comments Off on Greåker i går, grillings i dag