Gratulerer med dagen!

Gratulerer med dagen til dere alle!

17. mai, Norges nasjonaldag. Minner dukker frem fra glemselen, tilbake til barneskolens 6 år med tog og korps og leker og forventninger. Med flere år i tog rundt i borettslaget jeg vokste opp i. Skolekorpset som gikk først, og de tøffe trommene som fremdeles gir meg en tåre i øyekroken. Ett år var det vår skoles tur til å delta i det store toget i Oslo sentrum, og jeg husker at alt var litt skummelt fordi det var så mange mennesker over alt, og at jeg ble litt skuffet over at jeg så så lite til kongefamilien oppe på balkongen, men jeg synes allikevel det var helt vanvittig stas å få lov til å gå i tog på slottsplassen. Ett år fikk jeg også lov til å være flaggbærer i toget!

Siden jeg ikke har barn, kan jeg, hvis jeg vil, slippe unna alt kjas og mas på denne dagen. Jeg må ikke stå opp grytidlig for å kle på meg det jeg har brukt dagesvis på å vaske og stryke. Men jeg står opp tidlig uansett. Jeg må ikke slite for å finne en parkeringsplass i sentrum, for så å gå gjennom halve byen for å komme til det stedet jeg helst vil stå. Jeg må ikke fryse meg halvt ihjel mens jeg venter på toget og korpsene (for det er jo alltid dårlig vær på 17. mai). Jeg må ikke stå og synes synd på slitne unger som har ropt hurra for trehundrede gang og som fremdeles ikke helt kan teksten på hverken Ja, vi elsker eller Vi ere en nasjon, vi med.

Men selv om jeg da velger å holde meg hjemme. Om jeg velger å gjøre noe jeg ville gjort på en helt vanlig dag, eller velger å benytte fridagen til å få unna noen gjøremål. Jo, så merker jeg at det er noe som mangler. Det er mer stas å få lyden av en trompet rett inn i øret istedenfor via tv’n. Det gjør noe med hjertet mitt å se venners og families barn stivpyntede i toget. Det er faktisk koselig å gå og stå i kø og plutselig oppdage at personen du står ved siden av er en gammel venn du ikke har snakket med på gudene vet hvor lenge, eller ihvertfall siden forrige 17. mai.

Til dere av mine nære og kjære som har barn i toget i dag: Jeg vil be om unnskyldning for at jeg ikke kommer til by’n for å se deres håpefulle vifte med nystrøkne flagg.
Til dere alle: Jeg håper dere allikevel får en fin feiring, at dere ikke fryser, at dere koser dere, og at dere ikke er totalt utslitt når kvelden kommer.

Bildet er lånt herfra.

{minsignatur}