Litt om det meste
-
Uke 11 – Ukens utsikt
Nok en søndag, og nok en fin dag:
Det har snødd i natt og i morgentimene, men så lite at det forsvant så fort sola sto opp og vinden fikk gjort litt vei i vellinga. Nairo og jeg har vært ute og gått en tur i skogen i dag, blåis på stiene og vind på toppen. Men det var godt å bevege på seg!
Og bare som et lite PS! Jeg snakket med en nabo i går, og tispa deres har også løpetid, altså er det to tisper som løper her samtidig. Ikke noe rart Nairo sliter! 🙂 Jeg er sjeleglad for at de to nærmeste tispene løper samtidig, det betyr færre uker løpetid pr år 😀
God søndag!
Del dette på:
-
Se, han ligger!
Med tanke på gårsdagens innlegg, må jeg bare vise dere dette:
Dette er første gangen Nairo har lagt seg frivillig ned på kvelden denne uka! Og i skrivende stund har han lagt seg helt ned på siden og sover! Normalt for han på denne tiden av døgnet, ihvertfall det som har vært normalt denne uka, er at han sitter ved utgangsdøra og bjeffer og uler, så dette er en klar forbedring! Er nesten så jeg ikke tør å bevege på meg, i redsel for å vekke “monsteret” 😉
Om det er det at han har sittet i bilen pluss stått ute i løpestrengen i dag som er årsaken til denne overraskende avslappingen, eller om det er løpetiden hos naboen som er avtagende, nei det aner jeg ikke, og jeg bryr meg heller ikke. Han hviler og er stille! 😀
Edit: Jeg fikk ikke lagt ut dette innlegget i det øyeblikket jeg hadde tenkt, da jeg ble sittende i en telefonsamtale. Nå har Nairo våknet, og han er VÅKEN og på ingen måte lydløs. Det var godt så lenge det varte!
Del dette på:
-
Når damene løper
I årevis har jeg hørt om hannhunder som tar helt av hvis det er løpske tisper i nærheten. Hannhunder som stikker av på tur, som hopper over gjerder, som knuser ruter både i vinduer og i dører, som ikke spiser, som ikke sover, som bare stresser. Og jeg har tenkt: stakkars hundeeier som må leve med dette maset, og stakkars hannhund som ikke får noe ro på flere uker. Jeg har ikke skjønt hvor heldig jeg har vært med mine gutter, det skjønner jeg nå.
Santo var ikke noe problem når damene rundt han hadde løpetid. Vi bodde på et relativt lite boligfelt, men det lå nok av hus rundt omkring, og det var hunder nesten over alt. Han fikk tyvparret seg én gang, men da sto han bundet fast ute, og den søte lille tispa hadde stukket av hjemmefra.
Arkas var heller ikke noe problem på dette området. Nå bodde aldri han sånn til at det var mengder med tisper rundt han, men han hadde jevnlig omgang med ei tispe, og det gikk alltid veldig fint.
Nairo er derfor et kapittel for seg selv. Nå bor vi jo landlig til, og det er langt mellom husene, men i de nærmeste husene vet jeg det bor 6 hunder. Jeg vet at to av de er tisper, jeg tror to til er tisper, og så vet jeg ikke hva de to siste er. Og selvsagt er det ei tispe som bor nærmest. Jeg tror hun er Border Terrier, det ligner ihvertfall veldig, og hun er ei herlig lita jente på 1 år. Virkelig omgjengelig, kvikk og sosial, og jeg synes hun er supersøt. Det synes Nairo også!
I rettferdighetens navn må jeg forklare at Nairo har tatt tak rundt det meste med forlabbene sine. Og da mener jeg i dette tilfellet ikke på en sånn søt, ekorn-aktig måte, for det gjør han jo også, men jeg mener mer på den amorøse måten. Min teori er at han har overproduksjon av testosteron pga testikkelen som ligger i buken. Men selv om han alltid har vært litt overamorøs, så har det foregått uten lyd, og det har vært lett å bryte adferden ved å ta han bort fra kilden til den amorøse oppførselen.
I går kveld fikk jeg bekreftet at den supersøte nabotispa har løpetid, og det forklarer det vi har vært gjennom de siste dagene. Eksempler på Nairos liv i det siste: Står opp, setter seg ved utgangsdøra og sutrer og uler (normalt sover han til langt utpå ettermiddagen hvis det ikke skjer noe). Blir sliten, og legger seg. Spretter opp hvis jeg så mye som leer på en pekefinger (Skal vi ut??? Skal vi ut??? Skal vi ut???). Spiser enda mindre enn normalt (noe som innebærer at han nå stort sett ikke spiser i det hele tatt). Står midt på stuegulvet og bjeffer for å få oppmerksomhet. Bruker mesteparten av kvelden på å sitte ved døra og ule.
Selvsagt får han turer. Siden jeg fremdeles er dårlig, blir det ikke de lengste turene dessverre. Selvsagt driver med med hjernetrim, men hvis jeg trodde han normalt hadde kort konsentrasjonsevne, så er den enda kortere nå. Det virker som om lukta av denne nydelige nabojenta har satt seg fast i nesa hans og vi vet jo alle hvor opphengte vi blir selv, når det er vi som har en spesiell lukt i nesa 😉
Jeg har fått tips om hva jeg kan gjøre i en Finsk Lapphund-gruppe på FB, både av aktivisering og mosjon, men også på det mer medisinske planet. Og ta ikke dette som syting og klaging, jeg har selv valgt meg hannhund, og jeg må bare gjøre det beste ut av det.
Og hvis jeg ser på det med et glimt i øyet, så har jo Nairo og jeg det like ille. Han tar av fordi han har lyst på ei fin dame, jeg tar av fordi han tar av 😉
Del dette på:
-
Lapphundspesialen i Kongsberg 2013
Ved 7-tiden i går morges parkerte Katharina hos meg, og etter å ha latt Muffy og Nairo få hilse og leke litt, pakket vi oss inn i bilen og satt kursen mot Kongsberg. 3 timer senere parkerte vi ved hundehytta der, i noen minusgrader og et herlig snøvær. Skikkelig lapphundvær!
Det tok ikke lang tid før jeg oppdaget kjentfolk, det hadde allerede kommet en del før oss, og fler dukket opp, en etter en. Og siden dette er mennesker jeg stort sett bare ser i utstillingssammenheng, og derfor egentlig altfor sjeldent, er det utrolig koselig å se alle sammen igjen. Det er bare så synd at slike dager går så utrolig fort, og jeg rekker ikke å snakke så mye med alle som jeg skulle ønsket!
Jeg har lagt ut et album med bilder på Facebook. Albumet er offentlig, og det ligger link til det i den ene FL-gruppa på FB også. Derfor vil jeg tro at de fleste av dere har sett alle bildene i denne bloggposten, men det første bildet her har jeg spart på til bloggen, for jeg synes det er så utrolig herlig! Katharina og hennes herlige Muffy (Lappizaros Malou):
Nairo ble stort sett sittende i bilen, for det hadde vært umulig for meg å leke fotograf og passe på han samtidig. Og fotografering ble det mye av. 108 bilder kom jeg hjem med, 29 bilder har blitt lagret da de resterende 79 bildene enten var elendige eller så og si like noen andre bilder, og 11 av de bra bildene skal dere få se her.
Ann Christin og Terho (Mallalasse’s Terho) holdt Katharina og meg med selskap størstedelen av dagen. Terho er i likhet med Nairo krypt, og stilles derfor ikke. Men han er å så sjarmerende, og det er ingen tvil om at han liker leverpostei på tube:
Jeg hadde ikke med meg zoomobjektivet mitt, men allikevel klarte jeg å fange dette koselige øyeblikket fra lang avstand:
Nøve står med sin herlige Lundehundvalp Tassen i armene (jeg fikk dessverre ikke knipset noe bilde av Nalle… 🙁 ), Marianne står klar med kameraet og Molly (Fjällfarmens Amie, Nairos halvsøster, samme far) titter forsiktig frem mellom de.
Jeg har i lengre tid hatt kontakt med Ellen og hennes Thorvald (Hakasitas Aslan) på nett, men siden de bor i Trondheim, har vi ikke møttes før. Nå hadde de tatt turen sørover for utstillingen, og jeg fikk endelig hilst på en av de vakreste lappeguttene jeg vet om!
Jeg sa ifra til Ellen på forhånd at hvis det er én hund jeg skulle kjenne igjen hvor som helst, så må det være Thorvald. Idet Katharina og jeg fant oss en plass å sitte, kastet jeg blikket over på andre siden av utstillingsringen, brukte 2/10-dels sekund, og sa: Der er Thorvald! 😉
Birk (Lappevennens Miro Eliel Käimopoika) er en herlig gutt som har mange likhetstrekk med Nairo. Her er han i ringen med pappa Håkon, mens mamma Kristine står spent og ser på et sted bak ryggen min:
En annen hund som er utrolig lett å kjenne igjen, er Leo (Fjelldronningens Leo). Han har så mange ansiktsuttrykk at det er en fryd å se på han, og han er like vakker innvendig som utvendig:
Mamma Kristin og pappa Håvard hadde gjemt seg et stykke fra ringen, så Leo gikk med handler i går 🙂
Jeg har vært på 2 lapphundspesialer før gårsdagens, og på begge de spesialene har Prins (Ulldottens Beethoven) vært uten at jeg har sett han. Det kan ikke beskrives som noe annet enn en nesten-skandale, siden jeg har sett så mange bilder av Prins på nett. I går fikk jeg endelig hilst på han, og han er også en lett gjenkjennelig lappegutt:
Katharina vurderte å ikke stille Muffy, siden Muffy har bestemt seg for at det er vår og har kastet av seg all vinterpelsen. Men heldigvis tok de turen inn i ringen, noe som endte opp i Excellent:
Grattis! 😀
Gry og Tjorven (Fjelldronningens Lykke, søsteren til Leo) var selvsagt på plass:
Jeg synes blikket til Tjorven er så herlig her, hun ber jo så pent om at mamma skal se på henne 🙂
Gry eier også Milli (Rödmossa Onni-Milli), her er det Håvard (som eier Leo) som stiller henne:
Vakreste Dronning Milli som har bursdag i dag, gratulerer med dagen!
Og til sist har vi Molly, som dere såvidt så titte frem mellom Nøve og Marianne litt høyere oppe her:
Skjønne Molly som er jevngammel med Nairo (tror det skiller to dager på de), og som jeg så i valpekassa da vi hentet Nairo. Mammaen hennes, Marianne, har også bursdag i dag, gratulerer så mye!
Nairo fikk komme ut litt når jeg var ferdig med å ta bilder. Da var det ikke så mange hunder igjen ved ringen, noe jeg tror var kjempegodt for han. Han fikk snust på noen mennesker, og han følte seg også trygg nok til å ta godbit fra hendene til Kristin og Håvard (tusen takk for sosialiseringshjelpen!)!. Alt i alt, en god opplevelse for han uten altfor mye stress, nettopp det han trenger.
Jeg må alltid klype meg selv litt i armen når jeg er på lapphundspesialene, for jeg klarer ikke helt å tro at jeg virkelig opplever det jeg opplever. Så mange utrolig koselige mennesker å prate med, og det har ingenting å si om man har snakket med de tidligere eller ikke, om man kjenner de igjen eller ikke, og om man snakker samme språk eller ikke. Det har heller ikke noe å si om man nylig har sett alle sammen eller om det er mange måneder siden sist, alle er like hyggelige, alle har tid til å prate litt, og man skulle gjerne ha pratet mye mer med alle sammen.
Kjære alle dere som jeg fikk pratet med i går: tusen takk for en utrolig trivelig dag! Jeg skulle så ønske dere alle kunne flyttet til Østfold så vi kunne ha sett hverandre oftere! 😉
Og så vil jeg si tusen takk til Katharina for kjempekoselig selskap i bilen og på utstillingen, jeg drar gjerne på tur sammen deg og Muffy igjen! 🙂
Del dette på:
-
Uke 10 – Ukens utsikt
God morgen! Noen ganger lønner det seg å være uforskammet tidlig oppe, for da får jeg med meg slike vakre scener fra verandaen:
På utsiden av venstre bildekant, på andre siden av veien, er det en lang åskam som sørger for at vi aldri får sett noen skikkelig soloppgang. Men etterhvert som sola stiger over åsen og sender strålene sine ut over jordene, ser vi skillet mellom dag og natt kryper nærmere oss. Og det er en vidunderlig dag som ligger foran oss!
I løpet av dagen kommer et innlegg fra Lapphundspesialen i Kongsberg i går, følg med 🙂
Del dette på:
-
IQ-test
Om mandag våknet jeg opp med mandler i dobbelt størrelse, og innen mandagen var over, var feberen på plass. I går startet såvidt verkingen i leddene, og i dag har hostingen satt igang. Nå skal jeg ikke klage for mye, for dette er bare andre gang jeg er forkjølet i vinter (i motsetning til for noen år siden, hvor jeg var forkjølet hele vinteren), men det passer så himla dårlig akkurat nå, da det er Lapphundspesial i Kongsberg til lørdag, og dit skal jeg! Jaja, jeg får utstyre meg med smertestillende/febernedsettende, hostestillende, mengder med vann og halstabletter.
Siden jeg ikke er helt i 100, blir det ikke kjempemye turer på Nairo. Så for å bøte på det, blir det desto mer hjernetrim på han. Og i den forbindelse kom jeg til å tenke på IQ-testen vi tok på Nairo for nesten nøyaktig halvannet år siden. På tide å ta den igjen! Og resultatet i dag ble som følger:
1. Gjemme en godbit under en boks:
Dette klarte han på 61 sekunder, altså 1 poeng denne gangen også.
2. Frigjøre seg fra et håndkle som dekker hode og skuldre:
I dag brukte han 5 sekunder, noe som vil si 5 poeng.3. Gjenkjenne et smil. Be hunden ligge, vent til hunden ser på deg, tell til tre og smil bredt:
Han brydde seg ikke forrige gang, og han brydde seg ikke i dag. 1 poeng.4. Gjemme en godbit under et håndkle:
Forrige gang klarte han dette på 58 sekunder, denne gangen ga han opp. 2 poeng.5. Hunden skal få tak i en godbit under et “bord” som er for lavt til at den får hodet under, men høyt nok til å få labben under:
Litt tregere denne gangen, men det tok bare 31 sekunder, og dermed ble det 5 poeng.6. Rop et ord i samme tonefall som når du roper hundens navn. Vi brukte ordene “kaffe” og “kake”:
Akkurat som sist, så kom han når jeg ropte kaffe, og han fikk derfor 3 poeng.Forrige gang ble totalen på 18 poeng, i dag ble det 17 poeng. Allikevel er resultatet “Din hund er smart, men kommer ikke til å gå på universitetet”, noe jeg fremdeles er strålende fornøyd med 🙂
Del dette på:
-
Uke 9 – Ukens utsikt
I går hadde vi en fantastisk solnedgang, så jeg har ventet med å legge ut dagens bilde i håp om at vi skulle få en reprise i dag. Det gjorde vi ikke, så da blir det bildet tatt tidlig i ettermiddag som blir ukens representant:
Det har vært et fantastisk vær her i dag, men jeg må innrømme at jeg har sittet inne og sett på både skiskyting og langrenn. Tenkte som så at sesongen for skisport på tv snart er over, så da kan jeg bruke alle fremtidige solskinnsdager til turgåing istedenfor 🙂
Del dette på:
-
Vi går (h)elgen i møte
Etter at Eileif hadde unnagjort noen ærender i by’n i morges, dro vi på oss turklærne og kjørte ned til parkeringsplassen til Snarsmon. Her har vi gått tur mange ganger før, og det er en fin liten tur på totalt såvidt over 4 km.
Det var grusomt å gå her i dag. Det har kjørt biler innover skogsveien, og snøen i bilsporene var helt polert og speilblank. Imellom bilsporene lå det 15 cm våt og tung snø. Så selv om det var en fin dag med sol og bare litt vind, var vi rimelig slitne når vi kom til den siste biten inn mot Snarsmon, den biten hvor det bare er en smal sti.
Plutselig peker Eileif til høyre for oss, og der sto årsaken til tittelen på dette innlegget, bare 50 meter fra oss:
Ser dere begge to? En midt i bildet, og en like til høyre for treet på høyre side, dere skimter den såvidt mellom greinene. Det er jaggu ikke ofte vi møter elg på tur, og selv om jeg har en veldig respekt for disse store dyra og er redd de skal komme etter oss, er det utrolig stas å få se de på så nært hold!
Jeg hadde planer om å slippe Nairo litt da vi kom helt frem til Snarsmon, men ville ikke at han skulle dra på jakt etter elgene, så han fikk være i bånd. Men det går an å ha det moro allikevel! Man kan få raptusanfall og se helt gal ut:
Man kan late som om man lukter eller hører noe spennende under snøen og sette igang et gravearbeid ut av en annen verden:
Og man kan fortsette dresseringen av Eileif, slik at man kan hoppe høyt etter snøballer:
For selv om lappene er tunge i kroppen og ikke akkurat bygget for høydehopp, så klarer de jo å lette litt fra bakken 🙂
På vei tilbake mot grusveien sier Eileif at han så en elg oppe på høyre side av oss, så jeg var ikke mye på vakt. Men da vi kom tilbake til der vi så de to elgene på vei innover, ser vi at de jaggu står der enda, så det betyr at det var minst tre elg rundt oss!
Ser dere begge nå da? En midt i bildet, den andre står delvis skjult bak noen småtrær helt i høyre bildekant 🙂
Og med nok et bilde av den idylliske innsjøen:
så ønsker jeg dere en god fredagskveld, og håper dere går (h)elgen i møte med et smil og koselige planer 🙂
Del dette på:
-
Spontan ettermiddagstur
Alle som kjenner meg, vet at jeg er en av verdens minst spontane mennesker. Jo mer som kan planlegges, jo bedre er det, og kan det planlegges lang tid i forveien, så er det absolutt best. En sjelden gang kan jeg allikevel overraske med å være spontan, og denne ettermiddagen ble en slik gang. For ikke bare ville jeg spontant ut på en liten ettermiddagstur, den spontaniteten gjorde også at tidspunktet for middag ble forskjøvet, og det er jo nesten første gang i historien at dét skjer!
Siden sola var på vei ned, tok vi den lille turen til Trestikkehuken. Dette gjorde at bildene tatt på bakkenivå ble veldig mørke, og bildene tatt der de siste solstrålene falt ble veldig stemningsfulle. Jeg lar bildene tale for seg, bortsett fra at jeg må påpeke at på bilde nummer 4 er faktisk Nairo, og han er der en svevelapp (ingen bein i bakken). Enjoy!
Del dette på:
-
Uke 8 – Ukens utsikt
Det er en fantastisk vinterdag med vårfornemmelser her i dag! Sola skinner fra skyfri himmel, gradestokken viser rundt null i skyggen, det drypper fra taket og tung snø raser fra trærne. Nairo og jeg gikk en liten tur i formiddag, men det er faktisk så nydelig ute at jeg har lyst til å gå mer 🙂
Håper dere alle har en virkelig god søndag!
Del dette på:
