Litt om det meste
-
Mislykket tur
Jeg er til stadighet på jakt etter nye steder å gå tur. Norske kart på nett blir brukt flittig, og i tillegg har jeg et karthefte med tilhørende bok som beskriver mange turområder og severdigheter i vårt område av Halden, nordover, og østover inn på svenskesiden. Kriteriene mine for å gå tur, er at det enten skal være en runde å gå (uten noe særlig mer enn 1 km på asfalt), eller at jeg skal gå til en severdighet av noe slag (utsikt, fornminne eller lignende) og tilbake. Så et godt kart for meg skal ha turløyper markert, og det er enda bedre hvis løypa er markert i virkeligheten også.
Jeg sliter med å finne gode svenske kart på nett, noe som er veldig trist siden vi har Sverige både i sør, øst og vest. De svenske kartene på GPS’en har ikke oppmerkede løyper, og kartene inne på geocaching.com er google-kart, og der er det heller ikke markerte løyper. Etter mye søking på nett i går, kom jeg over denne siden (trykk på Geodataportalen øverst til høyre for å komme til kartet), og her er det markerte løyper. Men kartet er jo ekstremt tungvint å bruke, spesielt siden man ikke kan dra kartet dit man vil, man må bruke pilene øverst pluss zoom-bar’en. Men her fant jeg uansett frem til den runden jeg hadde i tankene, nemlig runden rundt Strömsvattnet ved Strömstad. Dere ser runden litt til høyre for midten her, markert med grønt:
(bildet er en skjermdump fra siden jeg linket til høyere opp)Med noen få minusgrader og ei strålende sol fra blå himmel la derfor Nairo og jeg i vei i dag. Jeg gledet meg virkelig til turen, ikke minst fordi det er litt lengde på runden, i motsetning til de rundene vi til stadighet går som er på 3-5 km. Parkerte øverst til høyre, omtrent der det står Backe (eller er det Bäcke det står?), og gikk sørover langs E6. Jeg fant noe som kunne ligne en sti, men ingen merking av noe slag, og vi fortsatte bare sørover, helt inntil viltgjerdet mot E6. Etterhvert fikk jeg en følelse av at dette ikke kunne stemme. Det var tydelig at området vi gikk på egentlig er et myrområde på sommeren, og man kan da ikke ha en turløype over myr, ihverfall ikke en såpass lang strekning? Og da vi etter ca halvannen kilometer måtte brøyte oss gjennom kratt og meterhøyt tørt gress, da gadd jeg rett og slett ikke mer, snudde og gikk tilbake mot bilen. To stakkarslige bilder var alt som ble dokumentert fra det som kunne vært en deilig tur i nydelig vintervær:
For fint var det jo, det var bare så utilgjengelig!
For ikke å snakke om at det ikke var spesielt trivelig å gå tur mens bilene suste forbi i 120 km/t 10 meter fra oss… Så det var en rimelig skuffa Kjersti som satt kursen hjemover igjen, etter bare ca 3 km tur.
Da jeg kom hjem og fikk sjekket kartet på Endomondo, ble jeg rimelig overrasket:
For hvis dere sammenligner dette kartet med det øverste, skulle jeg altså ha banet meg vei gjennom krattet i noen meter til, så gått inn på den lys gule veien og så inn på den lille hvite veien rett til høyre for der det står Rörvik. Derifra skulle det altså gå en sti videre opp mot Lunden og Erlandseröd, og så tilbake til bilen. Men hvorfor var det ikke (“blå”-)merket? Og hvorfor legges det opp til at en runde skal gå over en myr det må være umulig å gå på sommeren? Nei, jeg får holde meg til å gå tur i Norge frem til jeg får kjøpt et skikkelig turkart for Strömstad-trakene, sånn at jeg er sikker på at jeg går riktig, og dermed slipper sånne skuffelser som i dag.
Da vi kom hjem, rakk vi knapt å komme på innsiden av døra før Nairo satt seg ved ytterdøra og begynte å sutre. Det var ikke tale om at jeg skulle gå noe mer, så vi satt han ut i løpestrengen. Frem til nå har han pleid å legge seg på verandaen eller stå rundt hushjørnet så han kan se inngangsdøra, så overraskelsen var stor da vi tittet ut og så dette:
Der lå han, på motsatt side av gårdsplassen, og det så ut som han tok livet helt med ro. Og da jeg skulle ut for å hente post en times tid senere, hadde han jaggu sovnet! Greit, jeg skal herved slutte å bekymre meg for at han mistrives når han står ute 😉
Del dette på:
-
Uke 7 – Ukens utsikt
Dagen startet med snø i alle varianter, fra store flak som dalte sakte ned til bittesmå korn som pisket meg i ansiktet da jeg tok en liten tur rundt jordet med Nairo. Men siden det er mildvær har snøen selvsagt gått over til regn, og nå plasker det ned.
Nå sier det heller usikre langtidsvarselet at det skal bli kaldt igjen fra tirsdag, men det er ikke like moro med kaldt vintervær når snøen har regnet bort.
Del dette på:
-
Min romlemantiske mann
Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er særlig romantisk av meg. Jeg er heller ikke noen stor tilhenger av Valentines Day, jeg synes denne dagen er skapt av handelsstanden, og at man skal ta vare på alle sine forhold gjennom hele året, uansett om det er kjæresteforhold, familieforhold eller venneforhold. Ikke at jeg er så flink til det heller egentlig, men jeg prøver ihvertfall.
Min bedre halvdel er nettopp dét på mange områder, altså bedre. Det er ytterst sjeldent at han er og handler uten meg, uten å komme hjem med ett eller annet til meg. En sjokolade, en bok, eller noe annet han vet jeg ønsker meg eller har lyst på. Så jeg føler meg ivaretatt gjennom hele året, og det setter jeg stor pris på! Men at han skulle huske på Valentines Day, nei det trodde jeg ikke. Og der tok jeg feil! Belgisk sjokolade og en halv meter lang rose kom han hjem med i dag, snille mannen min!
Og som om det ikke var nok, se hva som står inne i blomsten:
Jeg er fremdeles ikke noen tilhenger av Valentines Day, men jeg må si det er koselig å bli satt pris på allikevel, uansett hvilken dag kalenderen sier at det er 🙂 Tusen takk, snille mannen min!
Del dette på:
-
Minitur med kløven
For øyeblikket har vi bare én bil (mamma er i Norge og da får hun selvsagt ha bilen sin selv 🙂 ), og da må turer planlegges litt mer. Eileif har et møte i by’n nå i formiddag, så da satt Nairo og jeg på med han til en skogsvei et par kilometer hjemmefra, og så tuslet vi hjem via skogen. For at Nairo skulle få jobbe litt ekstra, pakket jeg noen skjerf ned i kløven hans og tok den på han. Skjerfene fungerer som stabilitet, og de er såpass lette at det ikke utgjør noen tyngde for han.
Det er ikke ofte jeg tar kløven på Nairo, så det er like spennende hver gang å se hvordan han reagerer. Men jeg tror jeg kan slå meg til ro med at han bryr seg null og niks om kløven, det er like moro å ha raptusanfall med kløv som uten kløv 🙂
Det ble 2 km tur, og veien vi gikk er ikke ofte i bruk. Ettersom det har snødd litt, har trærne fått litt ekstra vekt, og de henger nå så fint over veien. Så mye i veien er de at hadde ikke jakka mi vært stram i halsen, hadde jeg fått snø i nakken hver gang jeg måtte under trær. Du ser de i bakgrunnen her:
Og så måtte jeg le litt når jeg så det neste bildet jeg tok. Har jeg en hund med humor? 😉
For det ser da virkelig ut som han ler av ett eller annet her 🙂
En fin liten tur ble det, og Nairo koste seg like mye med kløv som uten. Det er godt for et mammahjerte, det!
Del dette på:
-
Uke 6 – Ukens utsikt
Som nevnt i går, har det snødd jevnt og trutt nesten hele denne uka, men det er ikke stort som har lagt seg. Dagen i dag startet med et lett skylag, men så har det tettet seg til og snødd hele formiddagen, og det ser ut som det fortsetter utover ettermiddagen også.
Værvarselet sier at det skal være kaldt og lite sol i halvannen uke til, og det er greit så lenge vi skriver februar 🙂
Del dette på:
-
Trestikkehuken
Når det er mye skiskyting og langrenn på tv, sliter jeg med å bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Skal jeg la sofaen sluke meg og følge våre flinke utøvere, eller skal jeg komme meg ut på tur selv, og kose meg med natur og snø og en lykkelig hund? I dag klarte vi å kombinere begge deler, og ingenting er bedre enn det!
Det har snødd jevnt og trutt her denne uka. Det er ikke så mye som ligger, men nok til at det sikkert er skispor både her og der (og jeg er ikke noe glad i gå på beina der der er skispor, jeg går heller ikke på ski), og det er heller ikke spesielt moro å gå tur i 10-15 cm snø. Jeg satt derfor i går og tittet på kart og prøvde å finne ett eller annet aktuelt sted, og øynene mine fant et tjern som heter Trestikket, som ligger ikke langt fra lysløypa på Prestebakke. Etter en prat med R og C på formiddagen i dag, hvor de bekreftet at det burde gå fint å gå her, satt vi kursen i den retningen. Kjørte inn fra hovedveien, og parkerte i et kryss der veien gikk både videre rett frem og mot høyre, dit vi skulle gå. Veien var brøytet så langt vi kjørte, men ikke i retning tjernet, men det var kjørt med bil der, så vi hadde spor å gå i:
Vi kom etterhvert til en slette med god oversikt, og da lot vi Nairo springe løs litt. Da veksler han mellom å løpe fort-fort-fort:
og å gå og snuse litt i skogen langs veien:
Vi så ekstremt mye dyrespor her, klarte ihvertfall å identifisere elg og rådyr, og så tror vi at vi så revespor. Og med tanke på at Nairo gikk med nesa i bakken mesteparten av veien, tror jeg det kan love godt for videre sportrening.
Det tok ikke lang tid før vi kom frem til Trestikket, og med ei sol som såvidt brøt gjennom det tynne skylaget, var det virkelig vakkert her i dag!
Vi visste at det skulle finnes en gapahuk her, men vi fant ingen naturlig sti, så vi tuslet rett gjennom den åpne skogen og mot vannet, og fikk fort øye på gapahuken. En koselig liten gapahuk som har fått navnet Trestikkehuken, og som ifølge skiltet vedlikeholdes av Bøkevangen (der vi hadde bryllupet):
Og med denne utsikten fra åpningen i gapahuken, er det ikke rart at den blir brukt ofte:
Det var til og med en liten utedo med hjerte i døra der 🙂
Dette var ikke en lang tur, bare ca 3,1 km fra bilen og tilbake. Men det var virkelig fint her, og selv om det var kaldt (-10), var det nydelig å bevege litt på seg i den forsiktige vintersola. I tillegg var vi hjemme i tide til å se skiskyting, og mer perfekt lørdag skal man lete lenge etter 🙂
Del dette på:
-
To hvite frakker
På onsdag var det tid for min halvårlige sjekk hos min vanlige tannlege. Nå har min vanlige tannlege flyttet praksisen sin fra Halden til tannlegekontoret spesialisten min holder til på i Moss, så jeg har fått en ny vanlig tannlege her i Halden, en trivelig svenske som Eileif allerede har vært hos noen ganger, og han hadde bare godord å si om han. Nå er min tannlegeskrekk en del nivåer høyere enn Eileifs tannlegeskrekk (som ikke eksisterer i det hele tatt), men jeg skal si meg enig i at det var en snill svensk tannlege. Ihvertfall i den forstand at han ikke gjorde meg noe spesielt vondt fysisk. Men det han kunne fortelle meg etter å ha tatt en kikk i munnen min og etter å ha tittet på bildene var ikke akkurat hyggelige nyheter, betennelsen (som jeg gjennomgikk 3 operasjoner for å bli kvitt sist sommer) er absolutt tilstedeværende, og bortsett fra at jeg ikke hadde hull i tennene, var resten egentlig bare sørgelig. Så nå er planen å vente og høre hva spesialisten i Moss sier når jeg skal til henne i april. Yay for det…
I går var det Nairos tur til å besøke en hvit frakk. Nå hadde vel hverken min tannlege eller Nairos veterinær hvite frakker på seg, men dere skjønner tegninga. Den årlige helsesjekken og vaksinen sto for tur for Nairo, og det er ikke akkurat noe vi gleder oss til. Vi har jo jobbet bort Nairos redsel i de fleste situasjoner han er oppe i ofte, men veterinærkontorredselen er så absolutt tilstedeværende, dessverre.
Jeg startet med å la Nairo få luftet seg skikkelig, og fikk dermed ventet så lenge som mulig med å gå inn på venteværelset. Når vi så kom inn dit, satt det ei dame der med en liten terrier-jente (Jack Russel, tror jeg), og denne vakre lille jenta hadde løpetid. Man skulle jo tro at min overamorøse nesten voksne hund ville gjort det han kunne for å komme bort til henne, men nei, han satt seg under stolen jeg satt på og ristet på en måte selv Elvis ville blitt misunnelig på. Heldigvis tok det ikke lang tid før vi kom inn til veterinæren, og jeg løftet Nairo opp på bordet. Der la han seg ned, flat som ei pannekake og fortsatte ristingen sin.
Med litt små vanskeligheter, fikk veterinæren undersøkt det han ville, og det jeg hadde spørsmål om. Nairo aker på stumpen bortover gulvet en gang i måneden ca, og veterinæren var enig med meg i at det var for sjeldent til at det burde tyde på at Nairo har noen problemer med analkjertlene. Men jeg skal selvsagt holde øye med bakparten hans, og blir det rødt og hovent, bærer det umiddelbart tilbake til veterinæren.
Veterinæren kommenterte selvsagt redselen hans, og jeg forklarte hva vi har gjort for å få han dit han er i dag. Veterinæren foreslo å prøve feromon-behandling, og i den forbindelse lurte jeg på om det er noen av dere som har testet dette på deres hunder? Jeg vil gjerne høre om alle typer erfaringer, men også spesielt hvor intensivt dere har trent mens hunden har vært påvirket av feromonene. Og hvilke(t) produkt(er) dere har brukt.
En annen ting var at vi har lagt merke til at det av og til drypper fra snoppen til Nairo, men kun idet vi kommer inn etter en tur ut. Det har ingenting å si om det er etter en langtur eller etter en ørliten tissetur, og det er kun urin som kommer ut. Jeg vet jo at hannhunder kan ha en tendens til å få forhudsbetennelse, men det er ikke noe guffe som kommer ut i det hele tatt. Veterinæren mente at det kun var litt urin som lå igjen i forhuden, så jeg bekymrer meg ikke, men hvis noen av dere har erfaring rundt dette også, hører jeg gjerne om det.
Så er det jo dette med at Nairo er krypt (har en testikkel nede og en i bukhulen). Jeg har jo vekslet frem og tilbake når det gjelder kastrering, for testosteronet testiklene hans gir han er jo en del av grunnen for hvorfor vi har lykkes rimelig godt med å få han mindre redd. Men så er det jo dette med økt risiko for kreft i testikkelen som ligger oppe. Ifølge veterinæren er den økte sjansen for kreft så liten utifra statistikken, og han mente også at det kunne bli katastrofalt (han brukte vel kanskje ikke akkurat det ordet) å kastrere Nairo, at han da ville bli satt tilbake til et økt redselsnivå. Og det er jo sånn jeg til slutt har endt opp med å tenke også.
Det siste vi gjorde var å sette Nairo på vekta. Nå veier jeg han jo hver 14. dag, og ved forrige veiing for halvannen uke siden hadde han gått opp 1 kg på 2 uker, nå hadde han gått opp ytterligere 400 gram og veide i går 16 kg! Yippie! 😀 Jeg skal ifølge skjemaet mitt veie han igjen til søndag, så da blir søndagens vekt ført inn i skjemaet, men det er moro å vite at han har vært oppe i 16 kg for andre gang 🙂
Mens jeg skulle betale, prøvde jeg å få Nairo til å sitte i ro. Dette er ikke noe vi har trent så mye på, men det gikk nogenlunde bra. Men så, helt plutselig, kom Nairo på at det jo var ei søt jente med løpetid rett rundt hjørnet, redselen var borte på et blunk, og han gjorde det han kunne for å sjarmere henne på avstand 😉
Uansett: alt i alt var det en positiv helsesjekk av Nairo. Ingenting alvorlig galt, han har fått vaksina si, og jeg er noen hundrelapper fattigere og en del informasjon rikere 🙂
Vi avsluttet byturen med å gå en liten tur på Rødsfjellet, og der fikk Nairo bjeffet til en vakker gul Labradorgutt, han fikk prøvd å være amorøs mot ei vakker gul Labradorjente (som forøvrig ikke lot seg sjarmere og heller viste han hvor fine tenner hun har og hvor mørkt hun kunne knurre), og han fikk pepet mot to småhunder av for meg ukjente raser. Så forhåpentligvis var den lille turen nok til at han glemte hele det for han traumatiske veterinærbesøket 🙂
Del dette på:
-
Tårer og hjertevarme
Jeg visste på forhånd at dagen i dag kom til å bli spesiell, men hvor spesiell den ble var jeg ikke klar over før i ettermiddag. Dagen startet med det årlige veterinærbesøket med Nairo, men det skal få sitt eget innlegg en av de nærmeste dagene. Etter å ha hentet Eileif når han var ferdig med sitt møte, dro vi og kjøpte en bukett roser, og så gikk turen til kirkegården. Min kjære pappa skulle ha fylt 80 år i dag hvis han hadde fått leve, og en nydelig bukett røde roser er det minste jeg kan gi til han, når jeg ikke lenger har mulighet til å gi noe annet.
Det er snart 30 år siden han døde, og sorgen og savnet ligger alltid der, som en litt skarp diamant i hjertet mitt. Jeg har levd uten pappa i 3/4-deler av livet mitt, og kjenner jo egentlig ikke til noe voksent liv med han, allikevel kommer jeg alltid til å savne han. Og at slike merkedager som i dag er litt mer vanskelig å takle, kommer til syne med tårer på graven hans. Gratulerer med dagen, pappa! Glad i deg!
Av grunner jeg ikke lenger husker, tok jeg vare på litt av pelsen til både Santo og Arkas. Ikke mye, bare nok til å fylle hvert sitt Norgesglass. Etter at jeg fikk Nairo, har jeg jo blitt kjent med utrolig mange koselige lapphundeiere, og en av de er Nøve. Hun spinner garn selv, blant annet av lapphundull, og på lapphundspesialen på Biri i august fikk hun en pose med Nairo-ull pluss det jeg hadde etter Santo og Arkas. Håpet var at hun kunne spinne garn av det, men ikke bare gjorde hun det, hun tilbød seg til og med å strikke for meg. Snakk om hjertevarme!
Og i dag, da humøret ikke var helt på topp, da dukket det en pakke opp i posten (snille postmannen hadde satt den fast til postkassa med strikk da den ikke passet i postkassa), og hva lå i den? Jo, hjertevarme til tusen og tilbake:
Strikkede votter, strikkede pulsvarmere og en heklet blomst! Og sentimentale meg brast ut i gråt for andre gang i dag. Både fordi Nøve er så snill og gjør dette, men også fordi dette blir så spesielt for meg, det er jo ull etter hundene mine! Det mørke garnet er en blanding av Arkas og Nairo, det lyse garnet er Santo. Mammas lille gull, mammas lille engel og mammas lille vakre.
Kjære Nøve: å si tusen takk dekker ikke hvor mye dette betyr for meg, men jeg finner ingen andre ord. Tusen hjertelig takk, snille du!
Del dette på:
-
Gavekorthimmel
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er veldig glad i gavekort, og det nesten uansett hvilken butikk jeg får gavekort i. Før eller senere finner jeg alltid noe jeg trenger, noe jeg har lyst på eller noe som er “kjekt å ha”, og i dag ble intet unntak fra regelen.
Eileif og jeg fikk gavekort på både Notabene og Ark til jul, og etter en tur innom begge de butikkene, kom vi i dag hjem med denne stabelen:
De fem øverste bøkene er Eileif sine, den i midten virker som passende for oss begge, og de fem nederste er mine. Godt å ha uleste bøker i hus! 🙂 Og i tillegg har vi mer igjen på begge gavekortene!
Til bryllupet fikk vi blant annet gavekort på TilBords. Der hadde vi noen kroner igjen (takk og lov for gavekort som har lang gyldighetstid!), og i dag ble de brukt opp på dette:
Te til meg, og presskannekaffe til Eileif, da han fikk presskanne til jul.
Jeg har i mange år deltatt i forskjellige spørreundersøkelser på nett. Hos noen av de er “premien” at man er med i trekningen av gavekort eller lignende ting, andre har poengsystemer hvor man tjener poeng for hver besvarelse. Nå har jeg gått lei undersøkelsene, og har meldt meg av alle sammen, men der jeg hadde poeng til gode, vekslet jeg selvsagt de inn i gavekort først. Og de gjorde at vi i dag tok turen til XXL for å se om de hadde noe vi trengte, noe vi hadde lyst på eller noe vi synes var kjekt å ha. Og vi kom hjem med dette:
To par Ulvang Ultra-sokker til meg (de desidert beste sokkene som finnes!), rødt pannebånd til meg, reisevannskål til Nairo (vi har en i plast som har holdt i mange år, men jeg er redd den snart synger på siste verset), klesimpregnering til oss, kompass og gradestokk til turbruk (henger allerede på den lille tursekken min) og tynn fleecelue til Eileif. Og enda har vi mer igjen på gavekortet der også!
Masse nyttige, unyttige og bra ting ble altså med hjem i dag, og det uten at jeg har brukt en eneste av kronene på min egen konto. Lykke! 🙂
Del dette på:
-
Hvite rumper på besøk
Som dere ser på Ukens utsikt-bildene, har vi god utsikt til jorder her fra huset vårt. Ukens utsikt-bildene tar jeg på skrå sørover fra huset, mens rett mot vest har vi mer jorder og skog. De to jordene rett mot vest deles av en liten elv som svinger seg sørover.
Da jeg kjøpte huset for over 7 år siden, var det ofte dyr på jordene her. Elg har jeg sett noen ganger, reven har vært her et par ganger, og rådyr var det her både titt og ofte. De siste årene har det vært lite med dyr her, men i et par dager nå har vi sett en flokk med 5 rådyr på jordet på andre siden av elven. Tidligere i dag oppdaget vi at det var kommet 3 nye dyr til flokken, og jeg var ikke sen med å sette teleobjektivet på kameraet for å forevige besøket. Dessverre var det hele tiden ett rådyr som holdt seg utenfor rekkevidde for kameraet, og på dette første bildet hadde nok et dyr gjemt seg, så her er det bare 6:
Det å ha dyrelivet så tett innpå er en av grunnene for hvorfor jeg er så glad i å bo landlig til.
Men de kunne så absolutt ha kommet enda litt nærmere altså 😉
Jeg holdt et øye med de for å se om de kom i vår retning, men plutselig var de borte. Like etterpå oppdaget jeg en person som gikk over jordet, så rådyrene hadde nok søkt dekning inne i skogen 🙂
Del dette på:
