Den som venter

Tenk på noe du venter veldig på. Det kan være noe du har hatt eller vært med på før, og som du gleder deg enormt til å få igjen eller være med på igjen. Det kan være noe du aldri har gjort før, men som står øverst på tingene du vil gjøre før du dør. Ett eller annet du lengter etter omtrent mer enn du har lengtet etter noe før. Kjenn på følelsen du får i magen, i hjertet, i hodet, ja i hele kroppen. Kjenner du at følelsesspekteret strekker seg fra glede til nervøsitet, fra lykke til skrekkblandet fryd? Kjenner du at sommerfuglene i magen faktisk ikke er så lette på vingene som sommerfugler skal være, så de kjennes egentlig ut som søte små pinnsvin som stikker av og til? Kjenner du at lykkerusen i hjertet nesten går over til hjertesorg?

Sånn har jeg det for tiden. I over 2 år har jeg vært uten hund, og selv om jeg har trengt den tiden på å komme over min lille engel (noe jeg egentlig aldri kommer til å gjøre, men jeg har ihvertfall fått døyvet sorgen en del), så synes jeg et liv uten hund er et tomt liv. Eller som det står på dette skiltet jeg fikk av min kjære til jul:

Nei, jeg har ikke glemt at det er mye slit med hund også. Ut og gå tur i tide og utide, uansett vær og føreforhold. Pels over alt, bortsett fra inne i eggeskallet før du knekker eller skreller egget. Gjørme, vann og snø inne, avhengig av årstid. Kostnader ved vaksinering, chipmerking, røntging og uforutsette utgifter hvis det skjer noe.

Men for meg er dette bare en del av det å ha hund; kosen, nærheten og kjærligheten overdøver de negative sidene. Og i løpet av året er det stor sjanse for at det kommer en hund i vårt hus igjen. En vakker liten Finsk Lapphundgutt, og jeg sliter med ventetiden. Jeg sliter med pinnsvinene i magen og hjertet som sprenges. Jeg sliter med ikke å vite når vi kan hente vidunderet. Jeg bare vet at den som venter ikke venter forjeves.

Bildet kan du også se her.

{minsignatur}