Pilaris – Kjerstis blogg

En hel liten ny verden har åpenbart seg for meg nå som jeg har blitt oppmerksom på det som for meg er nye traktorveier i nærområdet. Det er utrolig deilig å slippe å kjøre noe sted for å gå tur, og det er jo spennende å se hva som befinner seg innenfor en radius på noen få kilometer fra huset! Det at jeg må gå opptil en kilometer på asfalt får jeg bare ta med på kjøpet.

I dag var planen å ta en kortere runde i samme området som jeg gikk forrige helg. Håpet var å slippe å gå i bushen, og det klarte jeg nesten i dag, det ble bare et par hundre meter gjennom kratt og over et jorde (hadde aldri gått over jordet hvis det allerede var sådd der), ellers gikk hele turen på gamle traktorveier og på grusveier som er i daglig bruk, pluss de obligatoriske meterne på asfalt.

Siden vi bor i et ekstremt flatt fylke og dermed ytterst sjeldent opplever noe annet enn skog når vi går på tur, så blir de små overraskelsene desto større. Det kan være et glimt av utsikt, et lite vann, rester av gamle boplasser eller en godt skjult gapahuk. I dag kom vi over en liten bekk som ble et lite fossefall:

Fossen gikk tilbake til å være en liten bekk som gikk tvers over veien, og videre ned til dette huset som absolutt har sett sine bedre dager:

Man kan vel trygt si at det er lavt under taket der :p Neste gang jeg går denne runden, tror jeg jaggu at jeg skal gå helt bort til restene og titte litt mer nøye på det.

Nairo hadde mye energi på turen i dag, så vi hadde en del diskusjoner om hvordan man skal gå når man går på tur. Vi er ikke helt enige, han mener det er om å gjøre å komme seg fortest mulig frem (selv om han ikke vet hvor han skal), jeg mener at man kan gå i et normalt tempo uten å dermed rusle. Men, han har blitt utrolig flink til å holde seg i ro når jeg ber han om å sitte mens jeg tar bilder:

Som dere ser har vi strålende sol i dag (og da skinner pelsen til Nairo i mørkebrunt), men det blåser noe veldig. Og da er det faktisk en fordel å gå tur i tykkeste skogen, for inni der blåser det ikke så mye 🙂

God søndag, og til dere som har påskeferie: god påske! Håper dere får en avslappende påske med pusting med lave skuldre 🙂

På åsen øst for oss står en av mobilmastene til Telenor. Den har jeg lyst til å se (for det er umulig å se den herfra), så i formiddag gikk Nairo og jeg i den retningen. Vi fulgte en traktorvei ganske lenge, og jeg konfererte med mobilkartet til Endomondo både støtt og stadig, men det kartet har ikke høydestreker, ikke oppmerket mindre veier/stier og ikke stedsnavn, så det var etterhvert umulig å vite om vi gikk i riktig retning. For hver gang vi kom på toppen av en ny bakke (og de var det m.a.n.g.e av!), håpet jeg å se masten ett eller annet sted i nærheten, men nei, ingen mast var å se.

Det vi derimot fikk se var denne vakre lille gapahuken:

Et under at jeg i det hele tatt så den, for den lå tilbaketrukket fra veien og også i en sving. Med tanke på trofeet som henger rett under taket, er jeg ganske så sikker på at huken brukes i jakta:

Like etter at vi hadde passert gapahuken begynte jeg å bli såpass sliten at det var på tide å forlate traktorveien og drømmen om mobilmasta og bevege oss inn i busk og kratt og lyng og mose. I et par kilometer gikk vi nesten rett mot huset vårt på “kompasskurs”, og det var en utfordrende strekning som også innebar litt lettere klatring. Men til slutt fant vi nok en liten traktorvei og endte opp omtrent midt i hagen til en nabo.

Det morsomme med denne turen var at det ble den første på over 5 km siden desember! Ikke visste jeg at vi kom til å gå så langt heller, for jeg hadde (og har fremdeles ikke) ingen formening om hvor langt det er til masta. Så det var en fin bonus å se på Endomondo når jeg stoppet den ved inngangsdøra 🙂

Nairo har stort sett ligget rett ut etter at vi kom hjem. Jeg har plutselig fått en dose energi, og har fått vasket 3 maskiner med klær, fått tørket litt støv både i stua og på kjøkkenet, vasket litt, tømt ovnen for aske, laget og spist mat (pepperbiff i dag, digger helgetilbudene til Kiwi!), sett på tv og støvsuget litt “elektrisk støv” (dere vet, sånt støv som samler seg rundt pc og skjerm og sånt) på kontoret. Nå er det snart Hver gang vi møtes, og så får vi se om været i morgen blir bra nok for en tur da også 🙂

Jeg er alltid på jakt etter nye steder å gå tur. Fortrinnsvis sånn at jeg kan gå rett fra døra, istedenfor å måtte kjøre i fler kilometer for å komme noe sted. Siden jeg bor på landet burde det være en enkel sak å finne turområder i nærmiljøet, men jeg har en sperre mot å gå over tunet til folk, selv om det ser fraflyttet ut, så det er mange steder som av den grunn faller bort. En annen bakdel er at uansett hvor jeg skal gå hvis jeg skal gå her fra huset, så må jeg gå et stykke på asfalt. Det er hverken ryggen eller beina mine spesielt glad i.

Sist helg prøvde jeg å gå opp på en topp ikke langt herfra. Men da jeg kom til et sted hvor veien var stengt med kjetting og et skilt påskrevet “Privat vei”, da var det bare å snu. Men jeg skal forhøre meg litt med noen naboer, kanskje det er greit å gå der allikevel.

I dag satt jeg og tittet litt på karttjenesten til Ut.no, og fikk øye på noe som lignet en traktorvei eller en grusvei som gikk inn i skogen ved låvehjørnet til en nabo. Sendte en mail til henne og fikk bekreftet at joda, der går det en dårlig vei. Så da gikk Nairo og jeg den turen, og det var en riktig så fin liten runde på ca 3 km.

Vi gikk feil ett sted, men det ble egentlig bare en positiv avstikker. Vi havnet nemlig nede ved Enningdalselva, og det er jo aldri feil å se vann når man er ute og går:

Og Nairo benyttet muligheten til å slukke tørsten:

Han kunne jo drukket fra den andre siden av gresset han står på da, så han hadde fått drukket litt renere vann enn sølevann. Men det er jo typisk hunder 😉

Vel hjemme igjen må jeg bare innrømme at kondisen er heller laber. Pust og pes (ala blåhval), og skikkelig sure legger. Men det er egentlig ikke noe rart når jeg titter på statistikken min på Endomondo. April i fjor var min beste turmåned etter at jeg begynte med Endomondo, da gikk jeg totalt 10 mil i løpet av måneden. De siste 9 månedene har jeg gått et gjennomsnitt på 4,5 mil pr måned, og jeg har ikke gått en eneste tur på over 5 km siden desember. Totalt elendig, og dermed ikke noe rart at det føles som om kroppen er bly når jeg nå forsøker meg på mer enn 1 km. Skjerpings!

Er dere noe flinke til å finne nye runder å gå i deres nærområde, eller holder dere dere til de “samme gamle” rundene?