-
Godt nytt år!
Så var 2013 i gang! Jeg har aldri noen nyttårsforsett, men jeg har en hel haug med ønsker for det nye året, så gjenstår det bare å se om noen av de blir oppfylt 🙂
Gårsdagen ble veldig stille og rolig. D dro til en kompis, så det var bare Eileif, Nairo og meg hjemme etter middagen. Var veldig spent på hvordan det skulle gå med Nairo, da han var ukomfortabel med smellingen forrige nyttårsaften. Heldigvis bor vi på landet, og det er ikke mye fyrverkeri her. Klokka 2350 ville han leke, men fem minutter senere smalt det såpass at han glemte hele tennisballen (favorittleka) og gikk hvileløst frem og tilbake et kvarters tid. Ikke noe sikling eller skjelving, bare litt ekstra pesing og urolighet. Sammenlignet med Arkas er Nairo veldig lite redd, men han blir uansett påvirket. Halv ett sov han godt, så det gikk fort over 🙂
Et nydelig vær ventet oss da vi sto opp i dag, så vi har tatt en liten runde rundt Elgåfossen nå på formiddagen. Elva ved parkeringsplassen hadde gått over sine bredder, så vi fikk ikke gått inn på norsk side. Istedenfor kjørte vi over grensa og opp til toppen av fossen, gikk over fossen, inn på norsk side og ned ved siden av fossen, så over bunnen av fossen og inn på svensk side igjen, og så opp og tilbake til bilen. En liten runde på 1,3 km, men det var godt å strekke litt på beina.
Ekstremt mye vann i fossen i dag, mildværet har gjort at ingenting er frosset.
Hvis dere ser på bildet over, helt i venstre billedkant litt over midten, så ser dere en grønn flekk med gress. Det er parkeringsplassen/rasteplassen på norsk side. Bildet er tatt fra Sverige 🙂
Sola er lav på denne tiden av året, noe som gjør at det er lett å få til motlysbilder. Ser dere Eileif og Nairo her? 🙂
Da jeg så Saltstraumen i sommer, klarte jeg ikke helt å ta inn over meg hvor store vannmengder som går i strømmen. Den samme følelsen fikk jeg i dag, da jeg sto ved siden av fossen og så på mengdene med vann som ble kastet utfor kanten og ned mot elva:
På bunnen av fossen, ved brua som går over elva, står dette skiltet:
Kan jo ikke annet enn å si meg enig i dette, selv om jeg kan bli flinkere på utrolig mange måter. Men jeg prøver ihvertfall 🙂
Når man går over brua i bunnen av fossen, får man vannspruten midt i ansiktet. Men man får også en fantastisk utsikt rett på fossen:
Det var rimelig greit å gå i skogen i dag også. Jeg har fått kjøpt brodder, og jeg tror jeg har blitt litt forelsket i de, for de gjør det jo så mye lettere å gå på isen som danner seg på stiene nå når det er mildvær. Eileif, som ikke har brodder og som går med Nairo, slet litt mer, så jeg tror nok at vi skal få kjøpt brodder til han en eller annen gang også 🙂
Ønsker dere et riktig godt nytt år! Håper dere får et år fyllt av positivitet, gode opplevelser, snille mennesker og alt annet dere ønsker dere. Og så håper jeg selvsagt at dere fortsetter å stikke innom her hos meg 🙂
Del dette på:
-
Takk for det gamle – oppsummering
Nå når 2012 går mot slutten, er det på sin plass med en liten oppsummering: bilderas! 🙂
Januar
Nairo fikk nyttårsvask i badekaret:
Det lå mye snø i skogen:
Februar
Vi hadde en geocachingtur i festningen:
Nairo fikk hjernetrimspill og utviklet bulldozerteknikken:
Mars
Det begynte å blomstre ute:
Vi dro på Lapphundspesial på Kongsberg. Møtte mange bloggvenner og andre Lapphundentusiaster:
April
Nairo og jeg gikk tur i villsvinland uten å se en eneste gris:
Vi jobbet på for å bli ferdig med reparasjonene på hytta:
Vi gikk runden rundt Berby for første gang, en tur vi har tatt mange ganger etterpå:
Mai
Nairo og jeg tok turen til agilitystevne i Moss for å hilse på bloggvenninne Tove og hennes Barfi, og selvsagt for å heie på de:
Vi var stadig på geocachingturer, og noen av de bød på vakker natur:
Bloggvenninne Siv Anita kom på overraskelsesbesøk:
Juni
Eileif og jeg feiret ett års bryllupsdag med en fantastisk og uforglemmelig tur til Langedrag:
Vi fortsatte hyttejobbingen:
Juli
Vi hadde noen deilige feriedager i Haugesund:
Og jeg hadde noen fantastiske dager nord i landet sammen med Siv Anita, hvor jeg fikk oppleve nord-norsk natur og å krysse Norge på tvers:
August
Den årlige Grillkløverkvelden ble avholdt med masse nydelig mat:
Nairo og jeg dro til Lapphundspesial på Biri og møtte fler bloggvenner, fler lapphundentusiaster og ei som kanskje synes Nairo var en smule innpåsliten 😉
Vi gikk på tur i nærmiljøet:
September
Vi la ut på en lengre tur enn vi pleier, denne gangen til Budalsvika:
Og vi opplevde nydelig høstnatur:
Oktober
Vi tok en oppsamlingsrunde med geocaching i festningen en tidlig morgen:
Nairo fikk raptusanfall i vannet:
Vi gikk nok en tur til Budalsvika, denne gangen med selskap:
November
Nairo ble ugjenkjennelig:
Jeg var på jentetur til Oslo og fikk endelig se hjertet på utsiden av Domkirken:
Nairo og jeg gikk geocachingtur sammen med A og Intira, veldig koselig for oss begge:
Desember
Vi fikk sett begge Svinesundbroene fra et helt nytt perspektiv:
Vi fikk snø her sørpå:
Og vi tente fakkel på julaften:
En ny fakkel skal tennes i kveld, og jeg vil med dette takke alle mine kjære lesere så mye for 2012. Tusen takk for at dere til stadighet stikker innom og tusen takk for (i skrivende stund) over 700 kommentarer gjennom året. Jeg håper 2013 blir godt for dere alle, og at inngangen til det nye året blir så rolig som mulig for våre firbeinte venner.
Del dette på:
-
Lille raringen
Da vi skulle hente Nairo, fant jeg frem den gamle kurven etter Arkas, og et pledd til å ha i kurven. Den ble satt mellom to bokhyller i stua, ved siden av buret hans, og Nairo fant senga si ganske så fort:
Vi bar denne kurven opp og ned mellom stua og soverommet ganske lenge, men etter at vi kjøpte en Biabed til å ha på soverommet, har kurven stått i stua.
Etter en stund endret Nairos forhold til kurven seg. Eller rettere sagt: hans forhold til pleddet. Han startet å bite og tygge en del på det, og det kan jeg forsåvidt godta, men da han begynte å få amorøse følelser for pleddet, satt vi kurven opp på buret. Et forsøk på å bryte oppførselen hans, og det har forsåvidt fungert fint. Men hver gang vi har satt ned kurven igjen, har han satt igang igjen, så kurven har i lengre tid bare stått på buret.
Plassen der buret og kurven har stått er plassen til juletreet, så vi måtte jo fjerne dette når treet skulle på plass for en uke siden. Nairo elsker bilburet sitt, men han hater inneburet, så det pakket jeg sammen og ryddet bort. Kurven ble satt foran en annen bokhylle i stua i påvente av at jeg skulle finne et annet sted til den. Men jaggu…det tok ikke lang tid før Nairo plutselig sov i kurven sin! Ingen forsøk på hverken å spise opp eller å ha seg med pleddet!
Så nå skal kurven få stå akkurat der den står 🙂 Det som er litt morsomt å se, er at imens Arkas (som jo var større enn hva Nairo er) alltid fikk plass til hele seg i kurven (riktignok godt sammenkrøllet), så får Nairo nesten aldri plass til halen sin oppi der 🙂 I 9 av 10 tilfeller ligger halen på utsiden, mens han ligger som på bildet over, eller med hodet nedi kurven også. Uansett: denne endringen i oppførsel ovenfor pleddet forteller meg at den lille raringen vår begynner å bli stor gutt 🙂
Og så må jeg jo bare ta med dette bildet:
Fra her jeg sitter ved pc’en, kan jeg såvidt se juletreet. Her om dagen så jeg at treet beveget på seg, så jeg kremtet litt og ropte på Nairo. Da han kom rundt hjørnet og bort til meg, var det ikke tvil i sjela mi om hva han hadde gjort, men han hadde jo selvsagt verdens mest uskyldige blikk, som klart og tydelig sa at nei han, han hadde ikke vært i nærheten av juletreet 😉 Nå har andre lapphundeiere fortalt meg på Facebook at juletrær har en tendens til å bevege seg helt for egen motor, så det er sikkert det som har skjedd i dette tilfellet også 😉
Del dette på:
-
Vår jul
I alle år har jeg gjennom hele desember sunget “I’m dreaming of a white Christmas”. Noen år har jeg selvsagt fått ønsket mitt oppfylt, men i det store og hele feires julaften med barmark og noen plussgrader. Da vi våknet i går morges, våknet vi til dette:
Det var ikke mye som hadde kommet, men nok til at vi absolutt fikk følelsen av hvit jul, og nok til at Eileif startet dagen med å måke snø. Nairo var selvsagt med ut, og det ble jul på han også, da den lille terrier-tispa fra nabogården tok turen bort på besøk, og de fikk lekt litt 🙂
Jeg har alltid vært kresen når det gjelder juletrær. Å plukke ut et tre har vært en lang affære, og ikke akkurat det morsomste jeg gjør noen dager før julaften. I år brukte jeg sånn ca 27 sekunder på å finne årets juletre, og jeg var strålende fornøyd helt til vi satt det inn i gangen på formiddagen lille julaften. Det drysset altså så forferdelig at jeg aldri har sett på maken, og da vi fikk det ned i foten sin og inn i stua på riktig plass, ble jeg bare mer deprimert. Treet er veldig fyldig, og det er tett mellom greinene, men det ser ut som en klump, da alle greinene peker oppover. Men det ble pyntet, og her er årets juleklump:
Tidligere i år fikk jeg for meg at jeg en eller annen gang ville på julegudstjeneste på julaften. Jeg har ikke noe stort behov for å hverken høre juleevangeliet eller noe annet om Gud og Jesus og de, men jeg hadde lyst til å se hvordan stemningen var. I tillegg ville jeg at presten for gudstjenesten skulle være han som viet Eileif og meg, så mamma og jeg møttes ved Idd kirke for å overvære gudstjenesten der kl. 1400, som inkluderte sang av et barnekor. Nettopp det at det var så mange barn til stede, gjorde at stemningen ikke ble så høytidelig som jeg hadde forestilt meg. Men det kan godt være at det hadde blitt for høytidelig uten ungene. Nå har jeg ihvertfall prøvd, og jeg er rimelig sikker på at det ikke blir noen tradisjon.
Normalt spiser vi middag ved 17-tiden på julaften, men på grunn av gudstjenesten, var ikke middagen ferdig før ved 19-tiden. Da var vi supersultne, alle tre, og det var nydelig å sette seg ved et pyntet bord og kose oss med kalkun, mammas fantastiske hjemmelagede saus, og alt annet tilbehør. Desserten venter vi alltid med til senere på kvelden.
Pakkene vil jeg ikke legge under treet før like før utdelingen, da jeg ikke helt stoler på Nairo. Nå skal det sies at hans interesse for selve juletreet har vært minimal så langt i år, og det er kjempedeilig! Vi burde nå være vant til at det er veldig mye pakker, selv om vi er bare tre voksne og en hund, men vi blir like overrasket hvert år:
Nairo ble selvsagt mer nysgjerrig når han luktet at det var noe til han under treet:
Og etter noen små kremt fra oss, snudde han seg og det var nesten så han sa: “Hm? Jeg? Jeg gjør vel ikke noe galt?”:
Han fikk selvfølgelig pakke opp et par gaver selv, og han holdt seg selv sysselsatt resten av kvelden med dette:
Vi pakker opp en og en pakke, så det tar tid her hos oss. Og da vi var ferdige med pakkene ved 2330-tiden, var vi fremdeles så mette at vi ikke orket dessert. Tror det må være første gang noen sinne at det ikke blir spist dessert på julaften! Men vi hadde en kjempetrivelig kveld, og jeg fikk altså så utrolig mye fint at jeg er helt satt ut. Massevis av det jeg ønsket meg, og massevis av gjennomtenkte og omtenksomme gaver. Tusen tusen takk, alle sammen!
Våknet altfor tidlig i morges, og fikk et stort smil i ansiktet da jeg dro for gardinene på soverommet:
Mer snø! Og legg spesielt merke til snøspiralen som har formet seg på kobbelet fra løpestrengen til Nairo, moro! 🙂
Håper dere har hatt en herlig julaften, og fortsatt god jul til dere alle!
Del dette på:
-
Nummer 1 – favorittcachekalender
Og da var endelig dagen kommet for avsløringen av 1. plassen! Og så er det jo julaften da, sånn at vi ikke glemmer det 😉
Denne kalenderen har vært både en fornøyelse og en hel masse slit å lage. Hvert innlegg har tatt mye lengre tid enn jeg trodde de kom til å gjøre, men jeg begynte å forhåndsskrive innleggene mot slutten av november, så jeg har heldigvis vært i forkant hele veien. Da har jeg vært sikret at jeg har fått lagt ut et innlegg hver dag, selv på dager med liten tid. Det mest vanskelige var faktisk å plukke ut “bare” 24 cacher, og selv om 1. plassen var selvskreven fra første dag, har det vært mange andre som har kjempet om de lavere plasseringene. Det som har vært mest moro, har vært å se gjennom alle cachene vi/jeg har funnet, og ikke minst har det vært utrolig moro med alle tilbakemeldingene dere har gitt meg! Det er sånt som gjør det verdt å legge litt jobb i dette!
Men nå, over til dagens “luke” og den cachen som absolutt fortjener å stå øverst på lista. Det er…Ingrid Bergman’s Rose (GCJ5MX)!
Ingrid Bergman var en av Sveriges største skuespillere, og hun levde fra 1915 til 1982. Hun døde i London på sin 67-årsdag, og en liten del av asken etter henne er bevart på kirkegården Norra Begravningsplatsen i Stockholm ved siden av hennes foreldre, men mesteparten ble spredt i havet ved øya Dannholmen utenfor Fjällbacka i Västra Götaland i Sverige (se også her for mer info).
Takk og pris for at noen fant ut at denne plassen var verdt en cache, for en mer innholdsrik tur opp fra havnivå og til en fantastisk utsikt skal man lete lenge etter! Eileif og jeg var her 11. oktober 2010. Man starter ved bysten av Bergman i Fjällbacka og finner stien og trappene opp i fjellsiden:
Når man vel har kommet forbi den første delen med trapper, må man klatre seg videre over store, firkantede steiner, gjennom en ravine:
Juvet man ser Ronja og Birk hoppe over i filmen om Ronja Røverdatter er filmet nettopp her! Men da har de latt være å filme akkurat der disse henger:
Ved enden av denne passasjen går trappene videre oppover til venstre, og på toppen møtes man av denne utsikten inn mot Fjällbacka:
Og denne utsikten utover havet:
Cacheboksen er en helt vanlig regular-boks som er gjemt enkelt og greit. For her skal i mine øyne ikke boksen spille noen førstefiolin, her er det opplevelsen av turen opp og utsikten som er det viktige. En litt slitsom men veldig spennende og fascinerende tur opp er det så absolutt, og den anbefales på alle mulige måter. Min høydeskrekk slo inn på vei ned igjen, men jeg skal absolutt tilbake dit før eller senere!
Da sier favorittcachekalenderen min takk for seg! Tusen hjertelig takk til Tove som kom med ideen om en type cachekalender, jeg håper både hun og alle dere andre har kost dere gjennom desember, og at dere har fått tips til cacher dere kan lete etter eller nye steder dere kan gå turer. Kanskje jeg også har fristet noen fler til å begynne med geocaching?
En riktig god julaften ønsker jeg dere alle, og jeg håper at dere alle får feiret på akkurat den måten dere vil. God jul!
Del dette på:
-
Tungt i snøen
De siste ukene har det ikke blitt mange turer på oss. Været har vært dårlig eller kaldt, og vi har vært pjuske i formen. Men i dag var det ok vær og vi er (bank i bordet) ikke syke, så da dro vi ut en tur. Valgte å gå til gapahuken, den turen går vi titt og ofte, og det er en grei liten tur på ca 3 km totalt.
Nairo var selvsagt lykkelig over å komme ut på tur, og spesielt siden det er snø, så da måtte han jo koste på seg opptil fler raptusanfall:
Og han måtte leke kenguru-lapp:
Det var ordentlig tungt å gå i dag. Ikke mer enn ca 10 cm snø, men med et tynt lag med skare på toppen, måtte vi uansett tråkke oss vei, og vi kjente det godt i beina da vi kom frem til gapahuken.
Gutta mine tok seg en velfortjent hvil:
Og så la vi i vei samme vei som vi var kommet. Jeg blir stadig tøffere når det gjelder å slippe Nairo litt, og det setter han selvsagt stor pris på:
Og han benytter absolutt anledningen til å springe fort-fort-fort 🙂
Det var godt å komme seg ut litt, selv om det tok mye lengre tid enn normalt og vi ble mye mer slitne enn normalt. Men nå er vi fornøyde, alle tre, og skal bare puste ut litt før vi fortsetter forberedelsene til i morgen 🙂
Del dette på:
-
Nummer 2 – favorittcachekalender
Da var vi kommet frem til 2. plassen, og selv om jeg absolutt står inne for at denne fortjener akkurat den plasseringen, så er det med tungt hjerte jeg må si at jeg ikke har noe bilde til dere. Men det har sine årsaker.
I august i fjor var Eileif og jeg på en cachetur til Karlstad i Värmland i Sverige. Planen var egentlig å telte til neste dag, men været var ikke helt på vår side, så vi ble enige om å bli i Karlstad til utpå kvelden og så dra hjem. Årsaken til at vi ville vente til kvelden kom, er cachen bak dagens “luke”, nemlig Nattfiske (GC2T703). Her har jeg ringet inn hvor den befinner seg på geocachingkartet:
Cachen heter som sagt Nattfiske, og den første delen av navnet henspeiler til hva slags cache det er, nemlig en nattcache. En nattcache er en cache som bare kan finnes når det er mørkt. I dette tilfellet leder cachekoordinatene oss til et skogsområde, og så må man ved hjelp av lommelykter og/eller hodelykter finne små reflekser som er festet til trærne. Disse er selvsagt ikke synlige i dagslys (og er derfor veldig vanskelig å ta bilde av)! Her er et eksempel på hvordan refleksene kan se ut:
(bildet er lånt herfra)Refleksene er bare 9 mm i alle retninger, så det er ikke store greiene 🙂
Refleksene ledet oss videre innover i skogen, utenfor alt som het stier. Det gjaldt å både følge refleksene men også å følge med på hvor man gikk, så man ikke snublet, tråkket i noe hull eller på andre måter skadet seg.
Egentlig kunne denne cachen ha havnet på favorittlista bare fordi den er en nattcache, og dermed en opplevelse i seg selv, men det stopper ikke der. Andre delen av cachenavnet, nemlig “fiske” viser til selve cacheboksen. For på cachesiden står det at når du kommer til et tre med 3 reflekser i, er du veldig nært cachen, og den må man faktisk fiske etter! Nå skal jeg ikke røpe for mye, siden cacheeier ikke skriver noe om det selv, men jeg kan si så mye som at det er fuglefisking med et snev av hund og magnetisme som skal til 😉
For å toppe det hele, ble dette vårt funn nummer 300, og det var virkelig en verdig milepæl. En helt fantastisk opplevelse, og vi gikk umiddelbart til innkjøp av reflekser selv, vi har bare ikke ennå funnet det perfekte stedet å lage en nattcache. Men bare vent 😉
Del dette på:
-
Krumkakene er nesten i boks
Når det gjelder julekaker, er krumkaker min favoritt, og siden jeg fikk krumkakejern av mamma til bursdagen min i fjor, er det selvsagt at jeg skal lage krumkaker til jul. I fjor gikk det slik.
Utpå ettermiddagen i dag holdt jeg på å utsette hele stekingen til i morgen, men siden jeg egentlig har mer enn nok å gjøre i morgen fra før, tok Eileif og jeg kvelden til hjelp, og satt igang. Det tar jo sånn tid å steke krumkaker, og neste år MÅ jeg huske at jeg skal sette meg ved kjøkkenbordet, så jeg slipper å få så vondt i både føtter og rygg av å stå i halvannen time.
Husets tenåring feirer ikke jul her i år, så vi tre gjenværende hjalp hverandre med steking og rulling. Jeg stekte og rullet, Eileif holdt til krumkaka stivnet, og Nairo viftet luft for at krumkaka skulle stivne fortere:
Ja, han “vinker” faktisk med forlabbene nesten hver gang han står på to bein 🙂
Om Nairo husker den gode smaken av krumkaker fra i fjor, eller om han bare generelt er nysgjerrig på alt vi holder på med, skal være usagt, men han satt ihvertfall opp sitt peneste ansikt opptil flere ganger, i håp om at én av oss skulle smelte:
Nei, han har ikke fått smake, enda 😉
35 krumkaker ble det av røra i år, 5 mer enn i fjor. Jeg blir ikke helt klok på lampene på krumkakejernet, så det ble litt variasjoner i fargen i år også, men ikke like mye som i fjor:
Og bare de har kjølt seg ned helt nå, så er krumkakene i boks 🙂 Pepperkakene har Eileif handlet helt selv på butikken, og noe mer julekaker bryr vi oss ikke om.
Litt pusling med litt av hvert i morgen, og litt til på formiddagen julaften, så er jaggu det meste i boks, i tillegg til kakene 🙂
Del dette på:
-
Nummer 3 – favorittcachekalender
SPOILERBILDE!!!
I dag avsløres 3. plassen! Nesten så jeg synes det er litt spennende selv 😉
I august i 2010 var Eileif og jeg på en 3-dagers geocachingtur. Vi kjørte indre Østfold nordover, svingte av vestover ved Kongsvingertraktene og kjørte hjemover på “bakveiene” parallelt med E6. Den første dagen på turen fant vi cachen som har fått 3. plass, og det er… *trommevirvel*… Part of flykningeruta, Hallangen (GC1X16T). Den ligger i Akershus, og den ligger langs flyktningeruta som ble brukt under 2. verdenskrig. Rett ved siden av ligger innsjøen Hallangen.
Vi startet jo vår geocachingkarriere i januar samme år, og var mest vant til å finne vanlige bokser under trær eller steiner, eller små bokser som sitter fast på skilt eller henger i trær. Derfor var denne litt vanskelig…
Det var en liten åpen plass rundt denne stubben, og jeg skal love dere at vi tittet på bakken under alle trærne og buskene som sto rundt plassen. Men ingen cache… Helt til vi oppdaget at stubben, som ikke er plassert der, den er rest etter et helt vanlig tre, kanskje så litt rar ut på den ene siden:
Her har altså cacheeier (som forøvrig har fler geniale installasjoner rundtomkring) skåret ut en del av stammen, kuttet til og festet døra og hult ut stubben inni for å få plass til en regular-cache (typ matboks-størrelse). Helt fantastisk, og absolutt verdt 3. plassen på min favorittliste! At cachen i tillegg ligger på et historisk område trekker bare opp på alle mulige måter! Anbefales! 🙂 Men vær kjapp hvis du skal finne denne cachen, for jeg leser nå i loggene at stubben har blitt invadert av maur og har begynt å råtne…
Del dette på:
-
Skeptikeren i løpestreng
Alle som har fulgt bloggen min i mer enn noen uker, vet at Nairo er skeptisk til det meste som er nytt. Han bli veeeeeldig lang når han strekker seg frem for å undersøke noe han er usikker på, og han viser ikke akkurat stor glede rundt noe nytt før han virkelig har forsikret seg om at det er ufarlig og at det ikke vil spise han opp. Så spenningen var stor da vi tidligere i dag skulle montere opp løpestrengen vi kjøpte for en uke siden.
Vi satt Nairo i langlina samtidig som vi holdt på, slik at han skulle få se hele prosessen og at vi ikke anså hverken løpestrengen eller kobbelet som farlige. Men så snart vi hadde festet løpestrengen til garasjen og begynte på motsatt side, så begynte kobbelet å skli frem og tilbake på trinsene, og selv om den ikke lager mye lyd, så lager den jo en lyd Nairo ikke har hørt før. Og DET var skummelt, det!
“Eileif! Hva i alle dager er det du holder på med? Kom ned fra stigen og redd meg bort fra det som bråker!”
Og har du aldri sett en molefonken og misfornøyd Finsk Lapphund før, så har jeg et eksemplar her:
Nå vil jeg presisere at det gikk veldig fort bra. Ikke sånn at han allerede er trygg nok til at jeg vil la han stå der ute alene, men vi tok frem en ball og lekte litt med han, og det synes han var så moro at han glemte bort hele lyden (som hele tiden fulgte etter han). Men han måtte uansett titte opp en gang i ny og ne:
Tror dette blir veldig bra til slutt, jeg 🙂 Litt tilvenning må vi alltid regne med når det gjelder Nairo, lille skeptikeren vår. Men han trives så godt ute at jeg tror han finner roen ganske så snart.
Del dette på:
