I går skrev Villmarkshjerte dette innlegget om god råd og dårlig råd. Istedenfor å legge igjen en kommentar hos henne (noe jeg uansett gjør omtrent annenhver dag), så tenkte jeg å komme med et svar til henne i min blogg. Jeg tror nemlig at det med god råd og dårlig råd er noe som opptar mange, og det er vel like mange meninger om hva som er dårlig råd som det finnes mennesker i denne verden.

Jeg er utrolig enig i at det er fryktelig irriterende å høre på folk klage over dårlig råd når de “sløser bort” penger på nye biler, dyre tv’er og stereoanlegg, lange utenlandsferier gjerne et par ganger i året og innkjøp av nye moteplagg stort sett hver måned. Det provoserer meg stort når de da klager når jeg ikke har råd til å være med på McDonalds en gang i ny og ne, fordi en middag der koster jo under hundrelappen. Vel, en hundrelapp for meg er minst 3 middager, og når man av og til må spise veldig enkle middager for å få kronene til å strekke til, så er en hundrelapp masse penger. På et tidspunkt i livet hadde jeg faktisk kr. 6000,- å leve for hver måned, og da gikk det kr. 2300,- til husleie og kr. 500,- til strøm hver eneste måned. Resten skulle dekke alt annet. Det gikk jo det også!

Men hva gjør man når man ikke klarer å se fler steder å spare penger på, og man allikevel ikke får regnestykket til å gå opp hver måned? Vi tar en titt på punktene:
Nei, jeg kjøper ikke lunch i kantina, jeg har med matpakke.
Ja, jeg røyker og jeg kjøper røyken min i Sverige. Kunne så absolutt spart masse penger på å slutte, og det er jo egentlig bare å slutte, men allikevel er det ikke bare å slutte. Jeg har faktisk ikke lyst til å slutte, og godtar at røykbudsjettet er en del av det månedlige budsjettet.
Ja, vi spiser godterier og kunne helt sikkert også spart masse på å både kutte ned og kutte ut. Men så tenker jeg…bare fordi jeg har dårlig råd, skal jeg da slutte å kose meg? Vi kjøper bare godt til lørdagene, og vi kjøper ikke hauger av godt, men gjerne har vi litt til overs slik at det blir litt godt hver dag, hele uka. Jeg for min del drikker ikke brus.
Nei, jeg kjøper ikke ukeblader, jeg arver Se & Hør og Hjemmet av mamma, og de blir så sendt videre til ei venninne.
Ja, jeg abonnerer på lokalavisen, både for å få med meg lokalnyheter (min lokalavis legger ikke ut alle artikler gratis på nett, og det er kun abonnenter på papirutgaven som får lov til å kjøpe abonnement på nettutgaven), men også for programblad og for oppfyring. Alle reklameavisene er så fulle i fargetrykk at det er vanskeligere å fyre med de. Og for min lokalavis er prisen pr måned kr. 185,-. Selvsagt ville det vært kr. 185,- spart i måneden å kutte det ut, jeg nekter ikke for det.
Nei, jeg er ikke medlem på noe treningssenter og kommer aldri til å bli det heller.
Jeg går ikke på caféer, jeg drikker ikke alkohol, jeg spiser ytterst sjeldent biff, jeg kjøper meg klær kun når jeg trenger det eller når jeg faktisk har penger til overs og finner noe jeg faller totalt for. Sko kjøper jeg mer av enn jeg trenger, men nok en gang går det på dette med å faktisk kunne unne seg noe av og til. Men jeg tror allikevel at jeg kan si at jeg kjøper unødvendige sko for ikke mer enn kr. 1000,- pr år.
Jeg går så og si aldri på restaurant, jeg handler kun på MasterCard når jeg vet jeg har råd til å betale det ut før rentene begynner å løpe.

Jeg har de siste 13 årene gjort alt jeg kan for å leve sparsommelig og få penger inn på bok, i tillegg til å betale ned den første bilen min. Jeg har droppet så og si alle utskeielser, jeg har levd så billig som mulig. Til slutt når man et punkt hvor man er så lei av å spare penger, så lei av å aldri ta seg råd til noe og så lei av å aldri faktisk ha råd til noe at man kjøper noe man kanskje ikke trenger. Og så sitter man (ihvertfall jeg) igjen med verdens dårligste samvittighet fordi jeg har sløst penger istedenfor å spare de. Men jeg ville ALDRI ha sløst bort penger fremfor å betale en regning!

Nei, jeg skal kanskje ikke hyle over dårlig råd når vi faktisk planlegger et bryllup og vi akkurat har kjøpt hund. Vi har tak over hodet (selv om det lekker), vi har vegger rundt oss (selv om panelen er småråtten her og der) og vi har en bil som tar oss fra a til b (selv om det er noe galt med den). Men når man aldri har mulighet til å legge noe til side for å dekke opp for de store utgiftene som alltid kommer før eller senere, man alltid må leve på det som kommer inn hver måned, har man da dårlig råd? Lever vi over evne?

{minsignatur}

Man kan ikke kjøpe lykke, sies det. Snodig nok kommer dette gjerne fra de som har et par milliarder eller mer på bok, men jeg skal allikevel si meg enig med de. Jeg tror faktisk at man kanskje kan bli litt mer ensom ved å være rik, for man kan jo ikke være sikker på at folk vil være venn med deg fordi du er du, og ikke på grunn av pengene dine. Man er også gjerne kjendis hvis man er rik, og det er absolutt de som trives i rampelyset til enhver tid, men jeg tror nok ikke alle blir lykkeligere av det.

Man kan si at man kan kjøpe seg lykke i form av ting. En fin båt, ei hytte på fjellet og ei ved sjøen, vinterhus i det store landet syden, opplevelser og diverse duppeditter. Man opplever nok en form for lykke av slike ting.

Noen vil sikkert si at de er lykkelige uten penger. De har funnet sin måte å overleve på, uten å måtte tenke på huslån, strømregninger, butikkmat og materielle ting.

Men for den vanlige mannen i gata, som jobber og sliter, som bruker størsteparten av sin våkne dag på å tjene nok til å dekke de nødvendigste utgiftene, så vil jeg påstå at man til en viss grad kan kjøpe lykke for penger. For man er ikke generelt sett lykkelig når man må snu på hver eneste krone, når man hver måned må finregne på inntekter og utgifter for å få budsjettet til å gå opp, når man hele tiden ligger på etterskudd med regninger og når man aldri kan unne seg en bensinstasjonpølse eller den buksa man egentlig ikke trenger.

Det er mentalt nedbrytende å leve slik gjennom flere år. Selv om man har det man trenger og egentlig ikke har noen grunn til å ønske seg noe mer, så er det en enorm seier å kunne spare en hundrelapp i måneden eller å kunne gi noen man er glad i en liten oppmerksomhet.

Om jeg kan snu litt på det, så kan man kanskje ikke kjøpe lykke for penger, men man kan kjøpe seg færre bekymringer. Er noen enige i dette?

{minsignatur}