I november kom jeg meg gjennom to bøker. Den første var Sudden death av Anne Holt og Even Holt. Jeg styrer stort sett unna skandinaviske forfattere, uten at jeg klarer å forklare hvorfor. Og ikke husker jeg lenger hvorfor jeg valgte å lese denne.

Det er Champions League-finale på Wembley Stadion, og hjertelegen Sara Zuckerman er til stede. Idet dommeren blåser av kampen, er det bare Sara som oppdager spilleren som segner sammen på banen. 600 millioner TV-seere blir vitner til at hennes resolutte inngripen berger livet til spilleren. Saras nyvunne berømmelse fører til et møte med finansmogulen Najib Aysha, eier av Premier League-klubben Notting Hill. Men møtet mellom de to skal vise seg å bli skjebnesvangert. For dem begge.

Her er hva jeg tenker om boka:

Av en eller annen grunn som jeg ikke kan forklare, har jeg en motvilje mot skandinaviske forfattere (stort sett). Derfor var jeg tvilende til å lese denne, men jeg gjorde det et forsøk.
Merker at det ikke er en oversatt tekst, og det drar opp. Plottet er også forsåvidt spennende, men det blir for mye frem og tilbake mellom to mysterier, og jeg klarer ikke helt å følge med. Terningkast 3.

Den har allikevel ikke skremt meg helt fra å prøve flere skandinaviske forfattere, så kanskje en gang i fremtiden?

Bok nummer 2 var Gjennom en morders øyne av Maggie Shayne:

Jeg husker det siste jeg så – ansiktet til min bror Tommy. Jeg var tolv år og visste at jeg snart ville miste synet. Det var Tommy som kom til soverommet mitt om natten da jeg hadde hatt mareritt. Han holdt rundt meg og sa at alt ville bli bra. Da jeg våknet neste morgen, var jeg blind.

Mange år senere er Rachel de Luca blitt vant til å være blind, og hun utnytter det ofte når hun reklamerer for sine fremgangsrike selvhjelpsbøker. Men innerst inne lengter hun etter å se igjen, og da hennes narkomane bror Tommy forsvinner, begynner den alltid så positive holdningen hennes å vakle.

En unik hornhinnetransplantasjon gir henne uventet synet tilbake, og i begynnelsen er hun overlykkelig over å kunne se igjen. Men det viser seg snart at det er for godt til å være sant, for med de nye hornhinnene kommer også mareritt om bestialske drap. Drap som hun snart får vite har skjedd i virkeligheten. Hadde donatoren overnaturlige evner som han har ført videre til henne, eller hadde han noe med drapene å gjøre?

Politietterforsker Mason Brown hjelper Rachel med å etterforske Tommys forsvinning. Det hun ikke vet, er at han skjuler noe grusomt, og at alt henger sammen…

Og min omtale:

En god bok! Godt skrevet, troverdige personer, gode skildringer, godt språk, spennende historie (om enn litt spesiell). Lever meg godt inn i historien, og er spent på neste vending. Oppklaringen var litt vel snodig, men troverdig.
Terningkast 4.

Det ble nesten tre bøker i oktober, men jeg har rundt 40 sider igjen av den jeg holder på med nå, så den får gå inn i novemberinnlegget om en måned. To bøker er da mer enn bra nok det også!

Den første var Rettferdighetens pris av Carla Neggers:

Flukten til en idyllisk irsk by får snart dødelige konsekvenser i denne fengslende historien av mesteren i spenningssjangeren, Carla Neggers. For marinbiologen Julianne Maroney er to uker i lille Declan’s Cross på den irske sørkysten en måte å komme seg på. Hun hadde ikke regnet med å bli gjenstand for interessen til FBI-agentene Emma Sharpe og Colin Donovan – spesielt ikke siden en Donovan er ansvarlig for hennes knuste hjerte. Emma og Colin er i Irland av rent personlige årsaker. Colin vet at han får Julianne til å tenke på alt hun vil flykte fra, men det er noe med reisen hennes som gjør ham mistenksom. Emma, en ekspert på saker med tilknytning til kunst, er også på vakt. Hvorfor valgte Julianne akkurat Declan´s Cross av alle irske byer? Ti år tidligere ble byen rammet av et omtalt kunsttyveri. Emmas farfar, en kjent kunstetterforsker, hadde saken, men det som ble stjålet den kvelden, ble aldri funnet, og tyven er fortsatt på frifot. I samme sekund som Julianne lander på irsk jord, begynner alt å gå feil. Den amerikanske dykkeren som lokket henne til Irland, er forsvunnet. Og nå er Emma og Colin der og stiller spørsmål. Da en mørk konspirasjon kommer for dagen i vakre Declan´s Cross, må en hensynsløs morder stoppes, og innsatsen har aldri før vært så personlig for Emma og Colin.

Min omtale:

Dette er den tredje boka jeg leser av samme forfatter, og nå må jeg forstå at jeg ikke liker denne forfatterens måte å skrive på. Det er rotete, vanskelig å følge med og dårlig språk (det kan forsåvidt være oversetterens skyld). Plottet og karakterene kunne vært bra, men nei.
De to foregående bøkene fikk terningkast 1, det får jaggu denne også.

Så var det over til en bok jeg inderlig ønsket meg og også fikk til bursdagen min, nemlig Og det var kjærlighet av Marit Trønnes og Heidi Pettersen:

Marit Trønnes hadde to døtre på Utøya i 2011. Kun en overlevde. Dette er en mors beretning om livet før og etter at tragedien rammet dem. 
22. juli 2011 er to søstre på Utøya. Cathrine ser søsteren Elisabeth stå i vinduet i kafébygget etter at de har hørt om bomben i Oslo. De smiler til hverandre og gir hverandre tommel opp. Cathrine går mot teltplassen. Så begynner skytingen. Cathrine blir skutt, men overlever. Elisabeth kommer aldri levende fra øya. Mamma Marit er på ferie da det skjer. I flere dager er hun og familien hos Cathrine på sykehuset, uten å vite hvordan det er gått med Elisabeth. Først etter en uke får de dødsbudskapet. Seks år senere strever mor og datter med å komme seg videre. Slik er dette en sterk fortelling om hvordan en rammet familie har opplevd livet etter terroren, og en bok som belyser hvordan storsamfunnet har stilt opp i denne krevende tiden.

Og her er mine tanker etter å ha lest boka:

Jeg har både ønsket og gruet meg til å lese denne boka. Ingenting ved 22. juli rammet meg direkte, allikevel rammet det meg på samme måte som alle andre “uberørte” i Norge; hardt og brutalt og med en grunnleggende sorg. Det eneste jeg har til felles med familien i boka, er at vi bor i samme by. Det er helt sikkert derfor akkurat deres historie har satt seg ekstra fast i meg.
Språkmessig er vel ikke boka skrevet direkte bra. Men innholdsmessig går den rett i hjertet. Alle de fine stundene i oppveksten, skrekken, fortvilelsen og hjelpesløsheten midt i tragedien, og ærligheten om tiden etterpå. Selv om man har lest det meste i media, får man allikevel et dypere innblikk i hvordan dette har vært og er for familien og for mammaen.
Terningkast 5.

I mange måneder på rad har jeg bare klart én bok i måneden. Nå er det på ingen måte noe mål å lese så mange bøker som mulig i måneden, men for meg kan det være et lite kvalitetsstempel hvis det går fort å lese en bok, da betyr det gjerne at jeg ikke har lyst til å legge den fra meg.

I september kom jeg meg gjennom to bøker. Den første var Dødsbølgen av Clive Cussler:

Dirk Pitt fra National Underwater & Marine Agency befinner seg i Antarktis for å finne årsaken til at seler og delfiner forsvinner derfra. Han kommer naturforskeren Maeve Fletcher og hennes gruppe med turister til unnsetning. De befinner seg i en hule hvor de plutselig får fysiske problemer. Pitt aner en forbindelse mellom deres opplevelse og den plutselige sjødyrdøden, og sporene leder til Arthur Dorsett, en eksentrisk mangemillionær og Maeves far. I Dorsett-gruvene benyttes lydbølger for å få tak i diamantene, og disse lydbølgene kan forårsake naturkatastrofer. Etter Pitts beregninger vil den neste bølgen treffe befolkede øyer i Hawaii-gruppen. Dette er den 13. romanen om Dirk Pitt.

Og dette synes jeg om boka:

Dette er den andre boka jeg leser av Cussler med samme hovedrolleinnehaver. Om jeg har lest de i rett rekkefølge vet jeg ikke, men jeg tror egentlig ikke det er noen rett rekkefølge.
Boka er bra. Syk, men bra. Jeg håper ikke dette er et mulig reelt scenario, for da er ikke boka bra lenger, bare syk. Litt langdrøy, litt for utrolig til tider, men bra skrevet, bra beskrivelser og troverdige karakterer. Terningkast 4.

Så var det over til Sammen til det siste av Anna McPartlin:

Det er en lys og klar dag i april. Førti år gamle Mia “Rabbit” Hayes er mange ting. Hun er Molly og Jacks elskede datter. Hun er Grace og Daveys søster og tolvåringen Juliets mor. Hun er Marjorie Shaws beste venninne og Johnny Fayes store kjærlighet. Og nå er hun på vei til et hospice for å dø. Mia har vært syk lenge og forsøker å forsone seg med at hun snart vil forlate familien sin. Rundt henne står alle dem hun elsker, og som elsker henne like høyt tilbake. Moren Molly kjemper forgjeves for å finne en kur mot datterens brystkreft, faren sliter med å takle datterens sykdom, og resten av familien sliter med å ta farvel. Og har Juliet egentlig forstått hvor ille det står til med moren? Og hvem skal ta seg av henne når Mia er borte? Sammen til det siste er blitt en sterk og håpefull historie om å møte livets overraskelser med latter og å finne glede i hvert øyeblikk, en historie skildret med en forbausende letthet og varme. Dette er en bok du sent vil glemme.
Anna McPartlin er en irsk forfatter og stand-up-komiker. Hun har flere suksessrike romaner bak seg, men Sammen til det siste er hennes første tittel oversatt til norsk.

Og min dom er som følger:

Jeg har lest så mange krimbøker i det siste at det første jeg tenkte når jeg plukket opp denne, var at dette måtte jo bare bli bra. Og det ble det! Det står “Umulig å legge fra seg” på forsiden, og det stemte nesten for meg, jeg hadde ikke lyst til å slukke lyset og sove de kveldene jeg leste denne.
Fengende, gripende, godt beskrevne karakterer, sårt, morsomt, innholdsrikt. Dessverre en fryktelig realitet for mange. Terningkast 5.

Jeg tror kanskje at jeg for tiden er fryktelig lei krimbøker. Derfor er det så synd at jeg holder på med en nå og har rundt 20 uleste i den sjangeren og ikke mer enn 5-6 i andre sjangere, for jeg tror ikke jeg klarer å gi krimbøkene en reell sjanse når jeg er såpass lei. Men hvis jeg nå pløyer gjennom de andre bøkene, ender jeg med 20 krimbøker på rad senere, og det gjør det jo egentlig ikke noe bedre. Jeg får se om jeg finner noen løsning på dette luksusproblemet 😉