Det blir ikke mye aktivitet på Nairo for tiden, siden jeg ligger mer eller mindre rett ut med vinterens forkjølelse/influensa. Feber til den store gullmedaljen, hostekulene er i ferd med å flytte lungene oppover i kroppen, leddene verker, kramper kommer og går, og jeg veksler mellom å holde på å renne vekk og på å fryse ihjel. Men det var ikke det dette skulle handle om.

Om tirsdag la jeg meg ned på gulvet for å aktivisere Nairo litt. Hans svar på alle problemer er tennisball, så idet jeg tar tak i den, kaster han seg ned i vanlig lekeposisjon: forlabbene strukket ut foran seg og rumpa rett opp i været. Samtidig kommer han med et skrik, et tydelig smerteskrik. Jeg tenkte at han strakk en forlabb eller noe sånt, så jeg kjente og tøyde og bøyde litt, men ikke kunne jeg kjenne noe galt, og ikke ga han uttrykk for noe smerte når jeg tok på han.

Utover dagen la jeg merke til at han ikke ville legge seg ned. Eller jo, han ville legge seg, men han klarte ikke, det var tydelig noe som gjorde vondt. Jeg fortsatte å klemme og kjenne, men fant ingenting, og ikke sa han noe heller. Men det gjorde vondt å se at han hadde det så vondt, han ble jo bare stående rett opp og ned. Så jeg ringte veterinæren og fikk time klokka 9 dagen etter, altså i går.

Resten av tirsdagen ble ikke noe koselig. Hver gang han prøvde å legge seg, reiste han seg opp igjen. Han klarte å få litt hvile hvis han la seg i senga si eller i sofaen, da de plassene er litt mykere. Og dette fortsatte gjennom hele natta. Han sov noe i senga mi, men det blir jo fort for varmt for han, og han klarte ikke legge seg på gulvet. Jeg våknet jo hver gang han sto og peste på gulvet, så vi sov dårlig, begge to.

Vel fremme hos veterinæren i går, og Nairo var sitt sedvanlige nervøse jeg. Heldigvis er han utrolig tålmodig hos veterinæren, selv om han er redd, så han lot henne klemme og kjenne og dra, og heldigvis sa han også ifra hvor det gjorde vondt, nemlig i overgangen mellom ribbein og buk. Hun fant ikke noe annet, så vi ble enige om smertestillende i en uke og ro i 2-3 uker, og det var jeg helt fornøyd med.

Nairo fikk den første smertestillende i går kveld, og da kom han fort til seg selv igjen. Jeg hadde fjernet tennisballen hans, vil ikke at han skal hoppe og sprette noe, men han fant frem tyggebeinet sitt og var veldig mye mer “til stede”. Og så fikk han også slappet av litt mer:

Både Nairo og jeg sov godt i natt, men i morges la jeg merke til at han ikke ville legge seg igjen. Han skal bare ha smertestillende én gang om dagen, så den han fikk i går kveld hadde gått ut av systemet. Jeg satt meg på gulvet, og da kom han og la seg i fanget mitt, noe han normalt ALDRI gjør. Så jeg ble sittende der en stund, og da jeg fjernet meg, ble han liggende:

Jeg var bare glad at han fikk litt hvile. Når han en stund senere skulle flytte på seg, ser jeg at han halter på det ene bakbeinet. Akkurat som om beinet hadde dovnet bort eller stivnet den stunden han hadde sovet. Jeg er jo hønemor de luxe og blir over gjennomsnittet bekymret når det er noe med disse små, så jeg tenkte hofter, rygg, prolaps, og alt mulig annet. Men jeg klarte å styre meg litt, og han klarte å legge seg ned og sove litt igjen:

Det vil si; jeg må løfte han opp i sofaen. Men så lenge han finner en komfortabel liggestilling, kan jeg løfte han hvorsomhelst.

Etter en stund ville han ned, og han ville ikke hoppe ned, så jeg løftet han. Og da ser jeg igjen at han halter på det ene bakbeinet. Så da ringte jeg direkt til veterinæren igjen, og var heldig og fikk en time i dag.

En annen veterinær i dag, men han leste jo hva som ble gjort i går, og jeg forklarte hva som bekymret meg i dag. Han tok en grundig gjennomgang, han også, klemte og kjente, og Nairo ga uttrykk for smerte på nøyaktig samme sted som i går (brystbeinet), og ikke på noen flere steder. Det at bakbeinet sviktet/dovnet bort/haltet kan komme av at det gjør vondt i brystbeinet når han strekker bakbeinet på en spesiell måte, og at han derfor kompenserer ved å halte. For han halter ikke hele tiden, bare når han reiser seg opp etter å ha ligget en stund.

Så vi ble enige om å øke smertelindringen bittelitt og se an over helgen. Forhåpentligvis har han på en eller annen merkelig måte bare fått seg en smell i brystbeinet (jeg aner ikke hvordan), og at han bare trenger en stund med hvile. Heldigvis spiser han som normalt, og han gjør fra seg som normalt, og det er jo veldig gode tegn! Og akkurat mens jeg skriver dette har han igjen funnet frem tyggebeinet sitt, så selv om jeg er bekymret, har han det ganske greit når de smertestillende fungerer.