I går ville jeg sjekke om det var mulig å komme seg over det veldig våte partiet jeg ikke kom meg over da jeg oppdaget runden for en stund siden. Hvitveis møtte oss da vi kom bort til Elgåfossen:

Ikke kjempemye vann i fossen nå, men nok til at den er like vakker som alltid:

Det virket risikabelt å gå over det våte partiet nå også, men jeg prøvde og klarte! Ba Nairo om å holde seg bak meg for å slippe at han skulle dra meg over ende, og det gikk fint. Hørte litt plasking innimellom, så det var tydelig at han ikke bare gikk på plankene:

Kom bort til der naturstien svinger bort fra elva, fant nok en gang ikke ut hvor den går videre (mistenker det er opp på veien på svensk side, da jeg har sett infotavler der oppe også), så vi gikk direkte tilbake mot fossen.

Hadde ikke gått mange meter før jeg blir oppmerksom på to løse hunder som kommer mot oss. Siden Nairo er den han er, og jeg prøver å få til så lite stressende hundemøter som mulig, gikk jeg ut av veien og ropte to ganger til personen som kom luntende bak om ikke vedkommende kunne kalle inn hundene sine, men nei. Så det ender med at jeg har en illsint Nairo mellom beina (han gikk dit selv) og to hunder som står helt inntil oss og bjeffer, den ene bare 20-30 cm fra Nairos ansikt. Eieren tusler mot oss og får tilslutt den ene hunden i kobbel, samtidig som vedkommende lurer på hvorfor jeg ikke slipper hunden min. Jeg forklarer at han er en usikker hund som reagerer med sinne, og får tilbake at vedkommende hadde holdt på med hund i mange tiår og aldri har sett en løs hund sint. Noe som er fullt mulig, men når jeg ikke aner hvordan lynnet til fremmede hunder er og det ikke er kontrollerte omgivelser, så slipper jeg ikke Nairo løs. I tillegg, som jeg også påpekte til hundeeieren, er det båndtvang nå. Nei, båndtvang var bare noe tull, fikk jeg til svar, det skulle vært forbudt med båndtvang.

Jeg kjente at jeg ble mer og mer sint, men ville ha Nairo vekk fra situasjonen. Samtidig fikk jeg så mange både direkte og indirekte uttalelser mot meg om at jeg var en dårlig hundeeier, at jeg ikke helt klarte å slippe vedkommende uten å forsvare meg. Jeg prøvde å forklare kort og konsist at vedkommende ikke hadde noen forutsetning for å vite Nairos reaksjonsmønster, da vedkommende ikke har møtt oss før og ikke kjenner hans bakgrunn. Jeg er den første til å si at jeg ikke har gjort alt rett med Nairo, det er det ingen tvil om, men jeg bedriver ikke passeringstrening eller hilsing på vilt fremmede hunder i et område jeg ikke har kontroll.

Mye ble sagt av oss begge. Noe av det siste vedkommende konstaterte var at det måtte være Border Collie i Nairo, hvorpå jeg svarte at det ikke finnes en dråpe Border Collie i han, og sa god helg og gikk videre.

Den siste biten tilbake til bilen var jeg så sint og fortvilet at jeg hadde bare lyst til å gråte. Samtidig lurte (og lurer) jeg veldig på hvor mye dette satt oss tilbake i passeringstreningen, for i det siste har det egentlig gått veldig bra når Nairo har fått den avstanden han har trengt.

I dag ville jeg derfor gå tur i et område hvor det var minst mulig sjanse for å møte på mennesker og hunder, og valgte derfor en tur som går fra inngangsdøra og ned til Stenen i Enningdalselva via private og nesten-private veier.

Det var ytterst blandet vær i dag, og akkurat da jeg tok dette bildet hadde vi både sol og en liten regnskur:

Veien vi valgte går via grusvei, så traktorvei/hogstfelt og så over på sti den siste biten ned til elva:

Selv om jeg visste at det ikke var veldig mye vann i elva siden jeg så i går at det var lite vann i fossen, er det alltid spennende å se hvor høyt elva går i forhold til brua:

Ingen problemer å gå over i dag, men vi skulle ikke den veien, vi skulle tilbake et lite stykke. Men først ville jeg teste ut noen filtre på kompaktkameraet. En stein ute i elva ble motivet, og jeg fikk testet både mykt filter og nøkkelhullfilter og en haug andre. De to som ble mest morsomme/interessante var tilt shift-filteret, som egentlig ikke blir så synlig på dette bildet, men siden jeg vet hvordan det originalt ser ut, er det lettere for meg å se endringen:

og pop-kunst, hvor grønnfargene nesten ser giftige ut:

Og Nairo sitter (nesten alltid) tålmodig ved siden av meg og venter:

Noen meter bortenfor testet jeg effekten som heter dramatic, og det ble da dramatisk nok. Ser dere ansiktet i skyene?

Eileif mente at det ligner på He-Who-Must-Not-Be-Named 🙂

En ting som aldri slår feil når våren kommer, er at vi ikke lenger har hund, vi har ku/sau/geit:

Så tuslet vi opp igjen, fulgte Kyststien i retning Berby, og like før vi skulle svinge av og gå i retning hjem, ble jeg oppmerksom på dette i en liten bekk:

Voksenfrosken gjemte seg under eggene da jeg knipset bilder. Tenk så mye frosk det blir snart!

Det var deilig å få en god tur i skogen i dag, så ikke hele helgen ble ødelagt av gårsdagen.

Husk å følge meg på Instagram hvis du er der, der legger jeg av og til ut bilder som ikke havner her i bloggen. Trykk på Instagram-ikonet i menyen til høyre, eller trykk her: PilarisKjersti2.