Eileif jobbet ekstra i går, så Nairo og jeg var hjemme alene i kulda som har kommet tilbake. Det positive med kulda er at det blir et fantastisk vakkert vær av det, så Nairo og jeg la ut på tur langs veien:

Jeg måtte pakke meg godt inn, for den kalde vinden var fryktelig ukoselig å gå i! Men guri land så vakkert det er når sola skinner!

Vi gikk litt lengre enn de vanlige småturene langs veien, og Nairo hadde mer enn nok med å snuse på uleste aviser, og med å sjekke at den bjeffende hunden i hundegården ikke kom etter oss. Jeg gikk og tittet etter vårtegn, men fant ingenting på denne bjørka:

Og jeg har mine tvil om at påskeliljene kommer til påske i år, men det pleier de jo heller ikke å gjøre.

Eileif fikk en liten time hjemme før vi dro til by’n. For første gang skulle vi på kino sammen, jaggu på tide! Jeg er ikke hverken kino-menneske eller film-menneske, noe jeg er ganske sikker på at Eileif synes er litt dumt, men filmen i går kjente jeg at jeg hadde et behov for å se, nemlig Utøya 22. juli. Det var nok en blanding av nysgjerrighet og et ønske om å prøve å forstå litt mer som gjorde at jeg så gjerne ville se denne filmen, og jeg synes helt klart at den er bra laget og at den i mine øyne viser respekt for det som skjedde. Vi som ikke var der kommer aldri til å forstå, men for meg hjalp det litt mer på vei. Og både begynnelsen og slutten fikk meg til å felle noen tårer. Man blir litt tom for ord <3

Filmen var ferdig langt etter normal middagstid, så vi dro til Thinthan Thaifood og kjøpte med oss litt takeaway. Det vil si, Eileif gikk og handlet, og jeg fikk fylt et hull i cachekalenderen min ved å logge denne cachen:

Det var en ukomplisert PET, ventetiden gikk med til IG og Snap (har en haug med ekstra mobildata denne måneden).

Vi kjøper sjeldent takeaway siden maten gjerne blir kjølig innen vi kommer oss hjem, men det var totalt uaktuelt å lage middag selv når vi var hjemme såpass sent. Og god takeaway er aldri feil 🙂

Har du sett filmen, hva synes du?