Nå har jeg hatt kort hår i nesten 2 måneder, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg tok mot til meg og klippet det! Skummelt var det, uten tvil. Og jeg har vel egentlig ikke helt vent meg til det ennå. Men, jeg angrer ikke:

Den bratteste læringskurven jeg har hatt, er når det gjelder styling. For hvis jeg ikke gjør noe som helst med det, ser jeg stort sett sånn ut:

Og sånn:

Og det ser ikke på noen som helst måte bra ut i mine øyne. “Luggen” har jo den svingen uansett, men resten henger bare der. Derfor er jeg mye mer glad i det når jeg får litt krøller i det:

Mye mer liv i det, og mye finere, synes jeg. Men det tar så mye tid! Og det er det største problemet, jeg er ikke noe glad i å bruke tid på badet på noen som helst måte.

(Som en eneste stor parentes må jeg bare ta med dette bildet:

Kjæra nånn, så grå jeg er…).

Men, tilbake til poenget, for meg er krøller tingen:

For krøllene holder seg bra nok fra hårvask til hårvask. Jeg må overdrive litt den kvelden jeg krøller det, så ser det bra ut dagen etter, litt slækkere men fremdeles bra ut dagen etter det igjen, og så er det gjerne en hårvask senere den dagen eller dagen etter.

Og dermed er vi i sakens kjerne: jeg føler jeg har to valg. Enten å ha det kort og ta permanent, eller å la det gro ut igjen sånn at jeg kan se ut som folk selv uten å bruke mye tid på det.

Med permanent mener jeg ikke de puddelkrøllene jeg og så mange med meg hadde på ’80- og ’90-tallet, men mer sånne store bølger som jeg får til med krølltanga. For jeg gidder ikke stå med krølltanga etter hver eneste vask, så lat har jeg nå lært at jeg er.

Hva mener dere? Kort og permanent, eller langt?