Helt siden jeg var liten, har jeg hatt mareritt om natten at alle tennene mine løsner og faller ut. Jeg våkner med alle fingrene inne i munnen for å sjekke at tennene er på plass, samtidig som jeg hylgråter. I fjor fikk jeg beskjed om at jeg har tannkjøttbetennelse, og det er de fire fortennene oppe som er hardest rammet. Så i morgen skal jeg altså til tannlegen og trekke disse og sette inn bro. Først en midlertidig bro slik at tannkjøttet skal få grodd seg til skikkelig, og om noen måneder skal den permanente broen inn.

Når man legger sammen mitt tilbakevendende mareritt og det faktum at jeg har tannlegeskrekk, blir summen at jeg ikke akkurat gleder meg til i morgen. Faktum er at jeg har fysisk vondt i kroppen allerede nå av redsel og halvveis panikk. Det skal dog sies at jeg innimellom får en tanke i hodet at “jaja, dette må jeg jo bare gjøre og det går nok helt sikkert fint”, og i noen sekunder forsvinner redselen. Men så får jeg lydene fra en knasende tann mot kjeven tilbake i hodet, og vips så er skrekken tilbake.

Ja, jeg skal ta beroligende i morgen, to tabletter faktisk. Og jeg håper av hele mitt hjerte at det finnes en eller annen sjel jeg ikke ser som vil passe på meg og hjelpe tablettene med å slå meg ut nok til at jeg ikke får total panikk. Jeg har alltid trodd at pappa er der ute ett eller annet sted og passer på meg siden han mistet sjansen til å passe på meg i virkeligheten da han døde, og er det noen gang jeg virkelig trenger han, så er det i morgen.

Noen lurer kanskje på hva som kan være årsakene bak tannkjøttbetennelse, og for mitt vedkommende er det tre faktorer. Hva som har spilt størst og minst rolle har jeg ikke kunnskap nok til å uttale meg om, men røyken har absolutt vært en faktor. Det at jeg ikke ville bruke gommen på natta etter å ha fått av tannreguleringen når jeg var 15 har også vært avgjørende, da det resulterte i feilstilling på fortennene oppe som igjen resulterer at fortennene nede møter motstand først når de tygger mot tannkjøttet oppe. Og så har jeg rett og slett bare vært uheldig. Hadde det hatt noe med dårlig tannhygiene å gjøre, hadde jeg ikke endt opp i denne situasjonen, da jeg pusser tennene regelmessig, bruker tanntråd hver dag og tannpirkere ved behov. Jeg har de siste 20 årene drukket lite brus og andre ting som sliter på tenner, emalje og tannkjøtt, men det er nok en del sukker som har hatt innvirkning allikevel.

Ser vi bort ifra redselen, den totale skrekken for morgendagen, skal jeg ikke legge skjul på at det også føles som et nederlag. Jeg er 36 år, og jeg kunne ikke noensinne forestille meg at jeg skulle ende opp med slike problemer før om minst 20 år. Jeg føler meg rett og slett mislykket, selv om det er en ørliten stemme langt bak i hodet som prøver å overbevise meg om at jeg ikke kunne gjort noe anderledes. Men uansett hvor mye skyld jeg har i dette selv eller om jeg i hovedsak skal skylde på tilfeldigheter, så må jeg bare spille med de kortene jeg har fått utdelt. Jeg må gå gjennom dette, uansett hvor forferdelig det blir i morgen, uansett hvor liten jeg føler meg, uansett hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne slippe. Lysglimtet jeg prøver å klamre meg til er at jeg snart vil slippe å ha utstående fortenner.

Før jeg fikk beskjed om at jeg har tannkjøttbetennelse, hadde jeg aldri hørt om noen som hadde måttet gå gjennom dette i relativt ung alder. Etter at jeg  har fortalt venner og bekjente om dette, har det kommet frem fler og fler historier om mennesker på min alder som har måttet trekke fler tenner og få bro eller tenner på stift. Jeg håper inderlig at min historie kan nå ut til noen som kanskje må gjennom det samme, og selv om jeg pr i dag ikke helt forstår at min historie vil ha en lykkelig slutt, så vet jeg at det må komme en eller annen gang, og jeg håper derfor at jeg kan få andre til å se lyset i enden av tunnelen.

Men det jeg trenger aller mest nå, er styrke og mot til å komme meg gjennom morgendagen, da mitt verste mareritt blir til virkelighet.