I dag kjente jeg at jeg måtte komme meg ut på tur, og da ett eller annet sted hvor vi ikke normalt går tur. Med den vinden vi har her for tiden, fristet det ekstremt å komme seg ut mot havet, det er noe spesielt å være i nærheten av havet når det blåser som bare det. Nötholmen i Strömstad ble målet, men på vei dit testet jeg noe nytt.

Jeg har hørt om Munzee før, men ikke festet meg så mye ved det. For et par dager siden ble det stilt spørsmål om hva det er i en geocachinggruppe på FB, og da ble jeg litt nysgjerrig også, så jeg registrerte meg for å få tatt en titt på kartet i nærheten. Det var ikke mange Munzees å finne her i Halden, men noen er det jo, og siden det er en på den veien vi uansett skulle kjøre, ville jeg se om jeg fant den. Ikke minst fordi den ble lagt ut for 3 år siden, og ingen hadde funnet den ennå.

Kort fortalt går Munzee ut på å finne et lite merke med en QR-kode som du så skal scanne ved hjelp av app’en på telefonen din. Jeg har ikke satt meg mer inn i dette enn som så. Men jeg fant den lille saken, og det var jo absolutt stas. Jeg kommer ikke til å kaste meg helhjertet inn i dette, for jeg synes det er dumt at man er helt avhengig av mobilen. Men, det kan være et godt supplement til geocachingen.

Vi kjørte til Strömstad og parkerte like ved Spahotellet. Tuslet den korte strekningen bort til der turstien på Nötholmen begynner:

Det var 5 cacher vi var på jakt etter. Noen helt i nærheten av stier, andre litt på utsiden. Den første måtte vi klatre opp denne lille ravinen for å komme til. Fullt mulig at det finnes andre måter å komme seg opp på.

Nötholmen ligger ikke helt ytterst mot havet, så vi hadde aldri den helt formidable utsikten. Men, når man kommer opp i høyden, så får man følelsen av åpent hav allikevel:

Gutta mine poserer:

Neste stopp var en gapahuk, og hvilken gapahuk det var! Har aldri sett noen gapahuker med denne fasongen før, utrolig fin!

Her måtte vi lete en stund før den lille boksen åpenbarte seg. Egentlig veldig enkel, men allikevel så vanskelig 🙂

Så skulle vi helt ned til havet. Man skulle tro at vinden tok mer i høyden, men akkurat i dag fikk jeg føle mer på kreftene helt i vannkanten. Det var flere ganger jeg måtte stålsette meg når jeg skulle ta bilder, for vinden ville på ingen måte sørge for at jeg fikk bilder i fokus i dag.

Jeg tok godt over 100 bilder i dag, motivene sto i kø. Ikke alle ble like vellykket, mye på grunn av den nevnte vinden. I tillegg tror jeg at speilrefleksen min begynner å bli litt sliten. Vet ikke om jeg skal koste på det en rens, eller om jeg skal starte sparingen til et nytt kamera.

Gutta mine løser verdensproblemer og koser litt samtidig:

Og Nairo geiper til vinden, for han fikk hele tiden pels i øynene 😉

Sola brøt i ny og ne gjennom skydekket, og da ble det enda mer vakkert:

Den fjerde cachen lå i nærheten av denne trappen. Jeg vil tro at man normalt kan gå ned trappa og videre fremover på stranda, men det var ikke mulig i dag på grunn av høyvann og vind:

Legg også merke til hvor grå underulla til Nairo er!

Jeg er ikke veldig kjent i Strömstad, men det var moro å se litt av byen fra en helt annen vinkel:

Siden den naturlige veien videre var oversvømmet, måtte vi gå litt inn på øya og så litt hit og dit for å komme oss til den siste cachen. Nötholmen er et naturreservat, og et særdeles vakkert et siden det både har tilknytning til havet, og også kan by på lett skogsterreng:

Nok et nydelig motiv:

Vi tok en liten pause etter å ha funnet den siste cachen. Nairo var ikke helt fornøyd med vinden, her ser han nesten flat ut i ansiktet:

Men det er så fint når alle de forskjellige fargene hans virkelig blir synlige! Sort, brunt, beige og hvitt.

Jeg aner ikke hva dette huset blir brukt til, men det ser unektelig merkelig ut når det ligger midt ute i vannet, uten noen tilknytning til fastlandet:

Veldig fornøyd med dagens tur! Det var helt klart et riktig valg å komme seg uuuuuut mot havet, jeg trengte det i dag. Nok en turdag i 2016 er unnagjort (dette var tur nr. 10 i år), 5 nye cacher er logget, jeg har fått testet Munzee, og vi har fått sett et område vi aldri hadde dratt til uten geocachingen.

Et par timer etter at vi kom hjem, oppdaget vi at Nairo halter litt på det ene forbeinet. Jeg har tittet og klemt, men han sier ikke at noe gjør vondt, og jeg kan ikke se noe. Så jeg ser det an, men regner med at han kanskje bare har vrikket beinet på turen i dag.

Hvordan går det med deres turdager? Benytter dere muligheten nå når snøen er borte, eller tar dere turdagene på ski kanskje? Eller blåser det så mye hos dere at det er uforsvarlig å oppholde seg utendørs?