Jeg er alltid på jakt etter nye steder å gå tur. Fortrinnsvis sånn at jeg kan gå rett fra døra, istedenfor å måtte kjøre i fler kilometer for å komme noe sted. Siden jeg bor på landet burde det være en enkel sak å finne turområder i nærmiljøet, men jeg har en sperre mot å gå over tunet til folk, selv om det ser fraflyttet ut, så det er mange steder som av den grunn faller bort. En annen bakdel er at uansett hvor jeg skal gå hvis jeg skal gå her fra huset, så må jeg gå et stykke på asfalt. Det er hverken ryggen eller beina mine spesielt glad i.

Sist helg prøvde jeg å gå opp på en topp ikke langt herfra. Men da jeg kom til et sted hvor veien var stengt med kjetting og et skilt påskrevet “Privat vei”, da var det bare å snu. Men jeg skal forhøre meg litt med noen naboer, kanskje det er greit å gå der allikevel.

I dag satt jeg og tittet litt på karttjenesten til Ut.no, og fikk øye på noe som lignet en traktorvei eller en grusvei som gikk inn i skogen ved låvehjørnet til en nabo. Sendte en mail til henne og fikk bekreftet at joda, der går det en dårlig vei. Så da gikk Nairo og jeg den turen, og det var en riktig så fin liten runde på ca 3 km.

Vi gikk feil ett sted, men det ble egentlig bare en positiv avstikker. Vi havnet nemlig nede ved Enningdalselva, og det er jo aldri feil å se vann når man er ute og går:

Og Nairo benyttet muligheten til å slukke tørsten:

Han kunne jo drukket fra den andre siden av gresset han står på da, så han hadde fått drukket litt renere vann enn sølevann. Men det er jo typisk hunder 😉

Vel hjemme igjen må jeg bare innrømme at kondisen er heller laber. Pust og pes (ala blåhval), og skikkelig sure legger. Men det er egentlig ikke noe rart når jeg titter på statistikken min på Endomondo. April i fjor var min beste turmåned etter at jeg begynte med Endomondo, da gikk jeg totalt 10 mil i løpet av måneden. De siste 9 månedene har jeg gått et gjennomsnitt på 4,5 mil pr måned, og jeg har ikke gått en eneste tur på over 5 km siden desember. Totalt elendig, og dermed ikke noe rart at det føles som om kroppen er bly når jeg nå forsøker meg på mer enn 1 km. Skjerpings!

Er dere noe flinke til å finne nye runder å gå i deres nærområde, eller holder dere dere til de “samme gamle” rundene?

I natt har det snødd noen millimeter, så det var ingen tvil i sjela mi om at Nairo og jeg måtte ut og gå tur i dag.  Valget falt på Prestebakke lysløype av to årsaker. For det første er en Berner Sennen-tispe som har vært savnet i 4 måneder observert på Prestebakke, så jeg ville holde et øye etter henne (så ikke så mye som et spor etter hund engang). For det andre måtte jeg gjøre noe med den ene cachen vi har der, da loggboka til stadighet blir borte.

Dette er vel første gang at det er minusgrader denne vinteren, så jeg kledde godt på meg og tok på meg broddene. Ikke noe vits å risikere beinbrudd! Kjørte så opp til lysløypa og parkerte, og idet jeg gikk ut av bilen kjente jeg at fingervanter ikke var det mest fornuftige alternativet i dag. Jaja, godt at runden ikke er så lang at jeg ville rekke å fryse av meg noen fingre. Tar Nairo ut av bilen og begynner å gå, og da skjønte jeg at det kom til å bli en utfordrende tur. For Nairo gjorde som Nairo alltid gjør når det er snø og han er happy: han drar i kobbelet. Jupp, jeg har ene og alene meg selv å skylde på for at jeg ikke har trent ordentlig på at han skal gå pent i kobbelet, men det merkes så ekstra godt når jeg er redd for at det er glatt på bakken!

Det var vakkert, ingen tvil om det. Så spor etter mennesker, mus og hare, og muligens en rev eller noe sånt.

Etter omtrent 500 meter (med iskalde fingre) henger foten min fast i ett eller annet. Jeg rekker ikke å stoppe sånn umiddelbart, men jeg klarer å holde meg på beina og hinker ett skritt tilbake til der foten min sitter fast. Broddene hadde hengt seg fast i en død grein på bakken, noe som resulterte i at brodden på høyre fot ble ødelagt. Jaja, da var det bare å ta den av seg og bare ha brodder på venstre fot resten av turen.

Videre tuslet vi, og jeg er overbevist om at min venstre arm vokste med sikkert 5 cm i løpet av turen på grunn av Nairos trekking (jadda, igjen, jeg vet…hysj! :p ). Men, det han skal ha ros for, er at han har skjønt at når jeg ber han om å sitte, så skal ha bli sittende til han får beskjed om noe annet:

Vi kom oss helskinnet til der cachen er, fant et nytt gjemmested til den og fikk tatt nye koordinater. Forhåpentligvis får nå loggboka lov til å bli liggende i cachen.

Mens jeg ventet på at GPS’en skulle stabilisere seg, tenkte jeg å ta noen bilder. Jeg hadde pauset Endomondo, slo på kameraet, tok et bilde og skulle tilbake til kameraet fra bildevisningen. Da låser hele telefonen seg og så slår den seg av. Selvsagt ingen stor krise, men for meg som er litt over gjennomsnittet opphengt i statistikk, blir det litt frustrerende når en runde blir delt i to på Endomondo. Men greit nok, jeg får igang telefonen og Endomondo igjen, og går de siste par hundre meterne tilbake til bilen og kjører hjem. Når jeg da logger meg inn på Endomondo på nett, oppdager jeg at de siste to hundre meterne ikke har blitt med fordi jeg ble logget ut av app’en da telefonen restartet. Aaarrrgh!

Men til tross for ødelagt brodde, kalde fingre, en ekstra lang arm og en teit telefon så får vi vel se det positive i det og være fornøyde med at vi har gått tur i dag. God søndagsettermiddag til dere alle! 🙂