-
To korte i regnet
Det blir litt dårlig med skikkelige turer på Nairo for tiden, noe jeg har ekstremt dårlig samvittighet for. I går hadde jeg tenkt å rette opp i det, og gå en tur på ca 6 km, men da jeg kom omtrent halvveis til bestemmelsesstedet (dvs at jeg hadde gått litt over 1,5 km) var jeg så sliten at vi måtte snu og turen endte opp på noe over 3 km istedenfor. Heldigvis hadde jeg Nairo i langlina, så han fikk sprunget og herjet mye mer enn han hadde i vanlig kobbel. Hvorfor jeg er så sliten? Vel, jeg tror det kommer av at jeg i 2 måneder har måttet gjøre alt selv, uansett hva som skal bli gjort, pluss at jeg jo stort sett alltid går og bekymrer meg for små og store (og gigantiske) ting.
I dag tenkte jeg at Nairo skulle få gå med kløven, slik at en liten tur i dag også ville bli litt ekstra slitsom for han. Mens jeg pakket kløven og tok på meg klær, begynte det selvsagt å regne igjen, akkurat som i går. Men ut gikk vi, og denne gangen gikk vi en runde vi ikke har gått før. Ikke langt fra huset går det en gammel traktorvei opp en åsside. Denne bakken kaller vi her i huset for akebakken, da den hadde vært perfekt å ake i hvis vi hadde hatt noe snø og hvis ikke bakken hadde vært full av småtrær, busker og kratt. Jeg er ikke noe glad i å gå den bakken, for min ekstremt dårlige kondis kommer så tydelig frem mens jeg puster og peser og snegler meg opp, men vi kom oss opp! Og selv om det er mye trær der oppe, så fikk vi jo litt utsikt pluss en fin grusvei å gå ned:
Vakre gutten min synes det er helt greit å gå med kløv, selv om det er lenge mellom hver gang. I dag pakket jeg skjerf i veskene, og oppdaget at selv om vekta er helt lik på hver side (skilte bare 20 gram), så har størrelsen på det man pakker nedi noe å si også (selvsagt har det det, teite meg!), så kløven dro en stund over på Nairos venstre side. Så ved neste anledning skal jeg få fylt noen halvlitersflasker med sand i forskjellig vekt, slik at vi har noe å variere med.
Fortsatt god søndag, håper alle har det bra!
Del dette på:
-
2,34 kilometeren
Imellom 3-mila til jentene (gratulerer til Marit, Therese og Kristin!) og skiskytterstafetten til gutta (heia Tarjei, Johannes, Ole Einar og Emil!) la Nairo og jeg i vei på vår 2, 34 kilometer. Jeg iført siste skrik (eh…) i regntøyverdnen, med en hette så stor at når jeg må snurpe litt igjen så ser jeg ikke halvparten av det jeg burde se.
Nairo var for anledningen iført en løstsittende variant av kondomdressen, med langsgående fartsstriper og en signalblå sele med innfelte partier med refleks. Meget kledelig, noe en stolt hale tydelig viser:
Som litt inside information bør det nevnes at Nairo gjorde det han kunne for å hjelpe til med påkledning før dagens konkurranse, han endte opp med å ha snuta godt plassert langt inn i dressens ene forbein :p
Til min store overraskelse var min firbeinte konkurrent smart nok til å la meg ligge foran og dra store deler av løypa. Han var tydelig mer opptatt av å holde kontroll på hvor i sporet tidligere konkurrenter hadde gått, og det var også viktig for han å legge inn noen gjøre-fra-seg-pauser. Var han så trygg på seier?
Nå skal det sies at han ikke er en hensynsløs utøver som bare leker med konkurrentene sine. I de bratteste stigningene giret han om, la seg foran og dro meg oppover. Ved et par anledninger snudde han seg også og tittet på meg, akkurat som om han ville si: “Gir du meg ikke mer utfordring enn dette?”.
Som de fleste ganger ellers, gikk ikke favoritten på noen smell i dag heller. Han hadde ikke startet for hardt, han gjorde ikke noen taktisk bommert ved å ligge foran i bakkene, og han stivnet ikke mot slutten. Gullvinneren gikk over målstreken etter 28 minutter og 30 sekunder, noe som tilsvarer en gjennomsnittsfart på 4,9 km/t. Ganske bra med tanke på at vi hadde en stigning på totalt 104 meter (noe jeg personlig ikke tror er helt riktig, men det er det Endomondo sier) og veldig vått føre.
Førstepremien var et kjøttbein, så jeg er egentlig ganske glad jeg ikke vant 😉
(bildet er tatt for et par dager siden, beinet ble hentet frem igjen i dag)Mens andrepremien var å teste ut en ny tesmak, nemlig vanilje og karamell:
Smaker egentlig som Dumlekaramellene, merker ikke stort til vaniljesmaken. Helt ok, men ingen stor favoritt.En OL-inspirert klem går til dere alle, fortsatt god helg!
Del dette på:
-
Siden sist
Siden sist føles det som om det eneste jeg har gjort er å jobbe, spise, bære ved, sysselsette Nairo og sove. Det er nettopp derfor det blir så lite blogging, for hvem gidder å lese om det, liksom? Det er egentlig et under om noen fremdeles stikker innom her, så nå kommer jeg til å juble for hvert besøk her og hver kommentar. Yay! \o/
Siden sist har jeg:
– tatt en selfie av Nairo og meg. Nairo ser vettaskremt ut, men han ble liggende på fanget mitt for å kose ganske lenge etterpå, så jeg tror ikke han hadde det så ille:
– måkt snø i innkjørselen:
– måkt snø av hyttetaket:
-og måkt snø på gårdsplassen:
Nå er all snøen borte, det er plussgrader og regn, og selv om noen påstår det ser ut som vårvær, mener jeg at det er mer høstvær. Hvor ble det av vinteren???– hengt opp familiebilder på veggen. Bildene av mamma og meg hang der fra før, resten er nyopphengte:
Øverst: pappa, pappa og hans bror, og min farfars mor.
I midten: meg, mamma, bryllupsbildet til farmor og farfar, og min farmors mor.
Nederst: pappa.
Fun fact: jeg har farfars giftering på meg, så bryllupsbildet er tatt 4. september 1926.– gått tur for å legge ut nye cacher:
Men jeg fikk ikke lagt ut en eneste cache, for jeg hadde ikke med meg noe å henge opp cachene med, og de må opp i høyden i disse traktene.– ved hjelp av en snill nabo reddet en katt som virkelig satt fast i treet ved verandaen:
Var ute og luftet Nairo i går kveld, og så at det satt en katt i treet og tittet på oss. Gikk ut på verandaen en halvtime senere og så da at bakbeina bare hang og dinglet nedover stammen, slik dere ser på bildet, ca 3 meter over bakken. Fikk satt opp stigen og klatret opp til en illsint og rimelig stor hannkatt som gjorde det han kunne for å skremme meg bort, både ved hjelp av klør, tenner og stemme. Jeg prøvde å dytte stumpen hans oppover, men han satt dønn fast, og jeg skjønte fort at jeg ikke klarte dette alene, jeg var nok nesten like redd som det han var. Fikk heldigvis hjelp fra en god nabo, og etter en halvtimes tid med lirking, forsøk på å pakke inn den sinte delen av katten i et håndkle for å få bedre tak og vurderinger om å sage ned den minste greina ville være et godt alternativ, så klarte vi i fellesskap å få dyttet katten såpass høyt opp at han kom seg løs. Gudene vet hvordan han hadde klart å sette seg fast der, men han måtte opp ca 30 cm før spriket mellom greinene ble stort nok. Takk og pris for at jeg gikk ut igjen og tittet etter han!God helg til dere alle, jeg lover å blogge igjen så snart jeg har noe jeg synes er verdt å dele. Savner å kommunisere med dere! 🙂
Del dette på:
-
Nairo sin berg- og dalbane
Nairo har vært undervektig hele livet. Helt fra han var liten valp har han vært litt for tynn, og etter at han ble voksen har vi slitt med å stabilisere vekta hans. Han har jo en del stress i kroppen som gjør at han bruker mye energi og han trenger derfor mye mat, men når han i tillegg ikke er særlig matglad, er det vanskelig å få i han nok.
Det siste året, og spesielt det siste halvåret har vi sett at vi er på riktig vei, og det viser også grafen over vekta hans for 2013:
Nedgangen i februar/mars skyldes løpetid i nabolaget, hvis jeg ikke husker feil. Merkelig nok gjorde mageproblemene han hadde i juni positivt utslag på vekta, han fikk en del skånekost da, og det var han veldig glad i.
Vom&Hundemat fungerer han ikke på dessverre. Nå for tiden får han en halvpart med Royal Canin 4800 og en halvpart med Royal Canin Fibre Response. Sistnevnte fordi han sliter med analkjertlene, og det virker som om det fôret gjør at avføringen blir litt fastere som igjen gjør at kjertlene fungerer litt bedre (men fremdeles ikke optimalt). I tillegg bytter jeg ut ett og annet måltid med en rå kyllingklubbe eller en rå laksekotelett.
For meg er det gull verdt å veie Nairo annenhver søndag, for selv om jeg selvsagt følger med på ribbeina hans så gir det meg enda mer informasjon å vite vekta hans i tillegg. Og så lenge han holder seg på ca 16 kg, og helst aldri under 15, så er jeg strålende fornøyd med både tall og hvordan han føles.
Del dette på:
-
God formiddag
Hei alle sammen! Jeg vet det er stille fra min kant for tiden, en uke siden forrige innlegg. Det er ikke det at jeg ikke har tid til å skrive, for det har jeg jo, men det skjer liksom ikke så mye som det er verdt å skrive om. Hverdagene går med til jobb, lufte Nairo, fyre i ovnen (ligger på 10-12 grader i stua når jeg kommer hjem), spise, holde meg oppdatert på sosiale medier (jupp, det prioriterer jeg fordi det er en måte å slappe av på for meg) og å følge med på MasterChef Australia på TLC, som jo går hver dag bortsett fra lørdag. Og sove da, jeg gjør jo det også 🙂
Helgene går med til det jeg ikke rekker/prioriterer på ukedagene. For hver gang jeg fjerner en ting på ToDo-lista mi, kommer det to nye ting på den. Så arbeidsledig blir jeg liksom aldri. Skulle bare ønske jeg var litt flinkere til å ta tak i de tingene jeg gruer meg mest til å gjøre, for jeg vet jo hvilken deilig følelse det er når jeg kan fjerne sånne ting fra lista.
Og så savner jeg jo mannen min noe veldig. Dagene går jo forbi, det er ikke sånn at jeg ligger i fosterstilling i en krok og hyler av fortvilelse dagen lang. Men hvis vi ser bort ifra de praktiske utfordringene som følger med å være 1800 km fra hverandre (som å måtte bytte lyspærer i ei taklampe hvor jeg må stå på tærne på toppen av gardintrappa for å rekke opp, og jeg som har høydeskrekk! Eller å måtte bære ved ørti ganger om dagen. Eller å lage middag selv (ja, jeg vet jeg er bortskjemt). Eller å måtte fikse alle mulige småting selv.), så er det ensomheten og mangelen på nærhet som er verst å hanskes med. Alltid tomt hus å komme hjem til, ingen å ligge inntil i senga, ingen å prate med om sportsresultater, artikler man leser, tv-program man ser på. Men det går jo på et vis.
Dagen i dag skal brukes til å prøve å få fjernet noen ting på ToDo-lista (uten å føye på nye ting! *krysser fingrene*). Avslutter med et bilde av en happy-lapp tatt i januar i fjor 🙂
God søndag, alle sammen!Del dette på:
-
Da og nå
Om 10 dager er det 3 år siden vi hentet Nairo. På den tiden gikk Eileif på kurs og jeg var delvis sykemeldt, så de dagene jeg var noen timer på jobb måtte jeg ha med meg Nairo i bilen. På ingen måte en ideell situasjon, men Nairo var allerede da veldig trygg i bilburet og jeg var veldig ofte ute hos han så han fikk både mat og luftet seg.
Det var heldigvis ikke iskaldt da, men det var jo tross alt januar/februar, og hver gang jeg gikk fra han, pakket jeg han godt inn i pleddet hans. Hver gang jeg kom tilbake til bilen, lå han akkurat slik jeg forlot han (beklager elendig bilde):
Han var ille søt der han lå, godt innpakket og med fler lag med pledd under seg også 🙂
Nå om dagen har jeg igjen Nairo med meg på jobb. Han har ingen problemer med å være alene hjemme, han holder tyst og gjør ingenting galt. Men han hater det som pesten, og fremdeles er bilburet ett av de stedene han føler seg aller tryggest. Så da er det enklest å ta han med, og så blir det en luftetur i lunsjen og av og til en lengre tur i en lysløype eller på festningen etter jobb.
Bortsett fra et par dager, så har det ikke vært superkaldt nå heller. I tillegg har han jo nå en god del mer pels enn han hadde da. Men jeg sørger selvsagt for at han igjen er godt pakket inn, og fremdeles ligger han sånn når jeg kommer tilbake til han også. Og selv om vinkelen bildene er tatt i er litt forskjellig, så er det veldig moro å ha 2 bilder som er tatt med 3 års mellomrom, men som allikevel er veldig like 🙂
Stort sett hver gang jeg kommer ned til han, glipper han med øynene og ser litt furten ut fordi jeg vekker han 😉
Del dette på:
-
Ikke alle turer er vellykkede
I natt har det snødd noen millimeter, så det var ingen tvil i sjela mi om at Nairo og jeg måtte ut og gå tur i dag. Valget falt på Prestebakke lysløype av to årsaker. For det første er en Berner Sennen-tispe som har vært savnet i 4 måneder observert på Prestebakke, så jeg ville holde et øye etter henne (så ikke så mye som et spor etter hund engang). For det andre måtte jeg gjøre noe med den ene cachen vi har der, da loggboka til stadighet blir borte.
Dette er vel første gang at det er minusgrader denne vinteren, så jeg kledde godt på meg og tok på meg broddene. Ikke noe vits å risikere beinbrudd! Kjørte så opp til lysløypa og parkerte, og idet jeg gikk ut av bilen kjente jeg at fingervanter ikke var det mest fornuftige alternativet i dag. Jaja, godt at runden ikke er så lang at jeg ville rekke å fryse av meg noen fingre. Tar Nairo ut av bilen og begynner å gå, og da skjønte jeg at det kom til å bli en utfordrende tur. For Nairo gjorde som Nairo alltid gjør når det er snø og han er happy: han drar i kobbelet. Jupp, jeg har ene og alene meg selv å skylde på for at jeg ikke har trent ordentlig på at han skal gå pent i kobbelet, men det merkes så ekstra godt når jeg er redd for at det er glatt på bakken!
Det var vakkert, ingen tvil om det. Så spor etter mennesker, mus og hare, og muligens en rev eller noe sånt.Etter omtrent 500 meter (med iskalde fingre) henger foten min fast i ett eller annet. Jeg rekker ikke å stoppe sånn umiddelbart, men jeg klarer å holde meg på beina og hinker ett skritt tilbake til der foten min sitter fast. Broddene hadde hengt seg fast i en død grein på bakken, noe som resulterte i at brodden på høyre fot ble ødelagt. Jaja, da var det bare å ta den av seg og bare ha brodder på venstre fot resten av turen.
Videre tuslet vi, og jeg er overbevist om at min venstre arm vokste med sikkert 5 cm i løpet av turen på grunn av Nairos trekking (jadda, igjen, jeg vet…hysj! :p ). Men, det han skal ha ros for, er at han har skjønt at når jeg ber han om å sitte, så skal ha bli sittende til han får beskjed om noe annet:
Vi kom oss helskinnet til der cachen er, fant et nytt gjemmested til den og fikk tatt nye koordinater. Forhåpentligvis får nå loggboka lov til å bli liggende i cachen.Mens jeg ventet på at GPS’en skulle stabilisere seg, tenkte jeg å ta noen bilder. Jeg hadde pauset Endomondo, slo på kameraet, tok et bilde og skulle tilbake til kameraet fra bildevisningen. Da låser hele telefonen seg og så slår den seg av. Selvsagt ingen stor krise, men for meg som er litt over gjennomsnittet opphengt i statistikk, blir det litt frustrerende når en runde blir delt i to på Endomondo. Men greit nok, jeg får igang telefonen og Endomondo igjen, og går de siste par hundre meterne tilbake til bilen og kjører hjem. Når jeg da logger meg inn på Endomondo på nett, oppdager jeg at de siste to hundre meterne ikke har blitt med fordi jeg ble logget ut av app’en da telefonen restartet. Aaarrrgh!
Men til tross for ødelagt brodde, kalde fingre, en ekstra lang arm og en teit telefon så får vi vel se det positive i det og være fornøyde med at vi har gått tur i dag. God søndagsettermiddag til dere alle! 🙂
Del dette på:
-
Føtter
Jeg har jo helt glemt at jeg har en triksvideo til på lager! Pluss et par triks jeg ikke har fått filmet enda, men vi har det vel ikke travelt, har vi vel? 😉
Dette er ett av triksene jeg er mest stolt over at vi har fått til. Jeg har sett mange videoer av andre som får til dette, og jeg synes det er så imponerende å se på! Nå husker jeg ikke lenger hvordan vi trente det inn, men Nairo tilbyr det for egen “labb” både titt og ofte 🙂
Vi har generelt vært litt sløve med trikstrening siden før jul, men nå har vi jo egentlig all verdens tid å ta av etter jobb og i helgene, så jeg må bare titte litt i triksboka jeg har og vri hjernen litt for å komme på noe nytt og spennende å trene på 🙂Del dette på:
-
En veldig veldig trøtt Nairo
I løpet av alle år har jeg bare én gang vært nødt til å dope ned en hund. Den gangen var det Santo, og jeg husker ikke engang hvorfor. I dag var det tid for gang nummer to, og det var en grusomt ekkel følelse å se Nairo segne sammen hos veterinæren da forrige gang jeg så den samme oppførselen var siste turen dit med Arkas.
Nairo har en del belegg på tennene, så det var hovedårsaken til at han skulle sove litt. Etter en omgang med ultralyd er de nå like hvite og fine som da de først var på plass (og jeg skal bli flinkere til å pusse tennene hans). I tillegg fikk de tømt og skyllet analkjertlene hans pluss at de satt inn noe antibiotika i de. Jeg har også fått resept på en kur han skal gå på, forhåpentligvis gjør det at kjertlene begynner å fungere som normalt igjen.
Det er en veldig trøtt Nairo jeg har liggende godt innpakket like ved kontorstolen min:
Han prøver stadig oftere å kjempe seg opp, men han ramler like fort sammen igjen. Og jeg sitter så og si hele tiden og passer på at han puster. Jeg vet jeg kan være hønemor til tider, men på dette området er jeg ekstremt hønemor!Nairo ble forøvrig kvalm av “sovemiddelet” og kastet opp hos veterinæren. I tillegg kjempet han mot søvnen en god stund, men det har antagelig mye med stressnivået hans å gjøre. Etter mitt ønske satt de også en litt mildere dose sovemiddel på han, da jeg har lest om fler lapphunder som får problemer av normal dose.
Del dette på:
-
Mitt fotominne 2013
Det er en konkurranse nå på Borti Svingen hvor vi skal vise vårt fotominne for 2013. Jeg har grublet en god stund på hvilket bilde jeg skulle delta med, da jeg har mange bilder jeg så absolutt ville dele. Men jeg har landet på dette:
Bildet er tatt da Eileif, Nairo og jeg var på telttur i Tresticklan nasjonalpark i juli. Egentlig er vel bildet ganske intetsigende, men det betyr utrolig masse for meg. Vi hadde kommet frem til der vi skulle telte, Nairo sto bundet fast i et tre, og vi satt egentlig bare å slappet av før vi skulle i gang med matlaging. Selv om vi ikke hadde gått kjempelangt, så var det varmt og Nairo var trøtt og sliten, så han krøllet seg sammen i lyngen for å sove. Jeg satt og koste litt med han, og plutselig la han hodet i hånda mi og sovnet der. Jeg vet jo at Nairo stoler på meg, men allikvel var den følelsen av tillit fra han så overveldende at jeg egentlig ikke har ord for å beskrive det. Mammas lille vakre! <3Det er noen få dager igjen til fristen for å delta går ut, så stikk innom Borti Svingen og les mer der 🙂
Del dette på:
