-
Nairo sin berg- og dalbane
Nairo har vært undervektig hele livet. Helt fra han var liten valp har han vært litt for tynn, og etter at han ble voksen har vi slitt med å stabilisere vekta hans. Han har jo en del stress i kroppen som gjør at han bruker mye energi og han trenger derfor mye mat, men når han i tillegg ikke er særlig matglad, er det vanskelig å få i han nok.
Det siste året, og spesielt det siste halvåret har vi sett at vi er på riktig vei, og det viser også grafen over vekta hans for 2013:
Nedgangen i februar/mars skyldes løpetid i nabolaget, hvis jeg ikke husker feil. Merkelig nok gjorde mageproblemene han hadde i juni positivt utslag på vekta, han fikk en del skånekost da, og det var han veldig glad i.
Vom&Hundemat fungerer han ikke på dessverre. Nå for tiden får han en halvpart med Royal Canin 4800 og en halvpart med Royal Canin Fibre Response. Sistnevnte fordi han sliter med analkjertlene, og det virker som om det fôret gjør at avføringen blir litt fastere som igjen gjør at kjertlene fungerer litt bedre (men fremdeles ikke optimalt). I tillegg bytter jeg ut ett og annet måltid med en rå kyllingklubbe eller en rå laksekotelett.
For meg er det gull verdt å veie Nairo annenhver søndag, for selv om jeg selvsagt følger med på ribbeina hans så gir det meg enda mer informasjon å vite vekta hans i tillegg. Og så lenge han holder seg på ca 16 kg, og helst aldri under 15, så er jeg strålende fornøyd med både tall og hvordan han føles.
Del dette på:
-
God formiddag
Hei alle sammen! Jeg vet det er stille fra min kant for tiden, en uke siden forrige innlegg. Det er ikke det at jeg ikke har tid til å skrive, for det har jeg jo, men det skjer liksom ikke så mye som det er verdt å skrive om. Hverdagene går med til jobb, lufte Nairo, fyre i ovnen (ligger på 10-12 grader i stua når jeg kommer hjem), spise, holde meg oppdatert på sosiale medier (jupp, det prioriterer jeg fordi det er en måte å slappe av på for meg) og å følge med på MasterChef Australia på TLC, som jo går hver dag bortsett fra lørdag. Og sove da, jeg gjør jo det også 🙂
Helgene går med til det jeg ikke rekker/prioriterer på ukedagene. For hver gang jeg fjerner en ting på ToDo-lista mi, kommer det to nye ting på den. Så arbeidsledig blir jeg liksom aldri. Skulle bare ønske jeg var litt flinkere til å ta tak i de tingene jeg gruer meg mest til å gjøre, for jeg vet jo hvilken deilig følelse det er når jeg kan fjerne sånne ting fra lista.
Og så savner jeg jo mannen min noe veldig. Dagene går jo forbi, det er ikke sånn at jeg ligger i fosterstilling i en krok og hyler av fortvilelse dagen lang. Men hvis vi ser bort ifra de praktiske utfordringene som følger med å være 1800 km fra hverandre (som å måtte bytte lyspærer i ei taklampe hvor jeg må stå på tærne på toppen av gardintrappa for å rekke opp, og jeg som har høydeskrekk! Eller å måtte bære ved ørti ganger om dagen. Eller å lage middag selv (ja, jeg vet jeg er bortskjemt). Eller å måtte fikse alle mulige småting selv.), så er det ensomheten og mangelen på nærhet som er verst å hanskes med. Alltid tomt hus å komme hjem til, ingen å ligge inntil i senga, ingen å prate med om sportsresultater, artikler man leser, tv-program man ser på. Men det går jo på et vis.
Dagen i dag skal brukes til å prøve å få fjernet noen ting på ToDo-lista (uten å føye på nye ting! *krysser fingrene*). Avslutter med et bilde av en happy-lapp tatt i januar i fjor 🙂
God søndag, alle sammen!Del dette på:
-
Da og nå
Om 10 dager er det 3 år siden vi hentet Nairo. På den tiden gikk Eileif på kurs og jeg var delvis sykemeldt, så de dagene jeg var noen timer på jobb måtte jeg ha med meg Nairo i bilen. På ingen måte en ideell situasjon, men Nairo var allerede da veldig trygg i bilburet og jeg var veldig ofte ute hos han så han fikk både mat og luftet seg.
Det var heldigvis ikke iskaldt da, men det var jo tross alt januar/februar, og hver gang jeg gikk fra han, pakket jeg han godt inn i pleddet hans. Hver gang jeg kom tilbake til bilen, lå han akkurat slik jeg forlot han (beklager elendig bilde):
Han var ille søt der han lå, godt innpakket og med fler lag med pledd under seg også 🙂
Nå om dagen har jeg igjen Nairo med meg på jobb. Han har ingen problemer med å være alene hjemme, han holder tyst og gjør ingenting galt. Men han hater det som pesten, og fremdeles er bilburet ett av de stedene han føler seg aller tryggest. Så da er det enklest å ta han med, og så blir det en luftetur i lunsjen og av og til en lengre tur i en lysløype eller på festningen etter jobb.
Bortsett fra et par dager, så har det ikke vært superkaldt nå heller. I tillegg har han jo nå en god del mer pels enn han hadde da. Men jeg sørger selvsagt for at han igjen er godt pakket inn, og fremdeles ligger han sånn når jeg kommer tilbake til han også. Og selv om vinkelen bildene er tatt i er litt forskjellig, så er det veldig moro å ha 2 bilder som er tatt med 3 års mellomrom, men som allikevel er veldig like 🙂
Stort sett hver gang jeg kommer ned til han, glipper han med øynene og ser litt furten ut fordi jeg vekker han 😉
Del dette på:
-
Ikke alle turer er vellykkede
I natt har det snødd noen millimeter, så det var ingen tvil i sjela mi om at Nairo og jeg måtte ut og gå tur i dag. Valget falt på Prestebakke lysløype av to årsaker. For det første er en Berner Sennen-tispe som har vært savnet i 4 måneder observert på Prestebakke, så jeg ville holde et øye etter henne (så ikke så mye som et spor etter hund engang). For det andre måtte jeg gjøre noe med den ene cachen vi har der, da loggboka til stadighet blir borte.
Dette er vel første gang at det er minusgrader denne vinteren, så jeg kledde godt på meg og tok på meg broddene. Ikke noe vits å risikere beinbrudd! Kjørte så opp til lysløypa og parkerte, og idet jeg gikk ut av bilen kjente jeg at fingervanter ikke var det mest fornuftige alternativet i dag. Jaja, godt at runden ikke er så lang at jeg ville rekke å fryse av meg noen fingre. Tar Nairo ut av bilen og begynner å gå, og da skjønte jeg at det kom til å bli en utfordrende tur. For Nairo gjorde som Nairo alltid gjør når det er snø og han er happy: han drar i kobbelet. Jupp, jeg har ene og alene meg selv å skylde på for at jeg ikke har trent ordentlig på at han skal gå pent i kobbelet, men det merkes så ekstra godt når jeg er redd for at det er glatt på bakken!
Det var vakkert, ingen tvil om det. Så spor etter mennesker, mus og hare, og muligens en rev eller noe sånt.Etter omtrent 500 meter (med iskalde fingre) henger foten min fast i ett eller annet. Jeg rekker ikke å stoppe sånn umiddelbart, men jeg klarer å holde meg på beina og hinker ett skritt tilbake til der foten min sitter fast. Broddene hadde hengt seg fast i en død grein på bakken, noe som resulterte i at brodden på høyre fot ble ødelagt. Jaja, da var det bare å ta den av seg og bare ha brodder på venstre fot resten av turen.
Videre tuslet vi, og jeg er overbevist om at min venstre arm vokste med sikkert 5 cm i løpet av turen på grunn av Nairos trekking (jadda, igjen, jeg vet…hysj! :p ). Men, det han skal ha ros for, er at han har skjønt at når jeg ber han om å sitte, så skal ha bli sittende til han får beskjed om noe annet:
Vi kom oss helskinnet til der cachen er, fant et nytt gjemmested til den og fikk tatt nye koordinater. Forhåpentligvis får nå loggboka lov til å bli liggende i cachen.Mens jeg ventet på at GPS’en skulle stabilisere seg, tenkte jeg å ta noen bilder. Jeg hadde pauset Endomondo, slo på kameraet, tok et bilde og skulle tilbake til kameraet fra bildevisningen. Da låser hele telefonen seg og så slår den seg av. Selvsagt ingen stor krise, men for meg som er litt over gjennomsnittet opphengt i statistikk, blir det litt frustrerende når en runde blir delt i to på Endomondo. Men greit nok, jeg får igang telefonen og Endomondo igjen, og går de siste par hundre meterne tilbake til bilen og kjører hjem. Når jeg da logger meg inn på Endomondo på nett, oppdager jeg at de siste to hundre meterne ikke har blitt med fordi jeg ble logget ut av app’en da telefonen restartet. Aaarrrgh!
Men til tross for ødelagt brodde, kalde fingre, en ekstra lang arm og en teit telefon så får vi vel se det positive i det og være fornøyde med at vi har gått tur i dag. God søndagsettermiddag til dere alle! 🙂
Del dette på:
-
Føtter
Jeg har jo helt glemt at jeg har en triksvideo til på lager! Pluss et par triks jeg ikke har fått filmet enda, men vi har det vel ikke travelt, har vi vel? 😉
Dette er ett av triksene jeg er mest stolt over at vi har fått til. Jeg har sett mange videoer av andre som får til dette, og jeg synes det er så imponerende å se på! Nå husker jeg ikke lenger hvordan vi trente det inn, men Nairo tilbyr det for egen “labb” både titt og ofte 🙂
Vi har generelt vært litt sløve med trikstrening siden før jul, men nå har vi jo egentlig all verdens tid å ta av etter jobb og i helgene, så jeg må bare titte litt i triksboka jeg har og vri hjernen litt for å komme på noe nytt og spennende å trene på 🙂Del dette på:
-
En veldig veldig trøtt Nairo
I løpet av alle år har jeg bare én gang vært nødt til å dope ned en hund. Den gangen var det Santo, og jeg husker ikke engang hvorfor. I dag var det tid for gang nummer to, og det var en grusomt ekkel følelse å se Nairo segne sammen hos veterinæren da forrige gang jeg så den samme oppførselen var siste turen dit med Arkas.
Nairo har en del belegg på tennene, så det var hovedårsaken til at han skulle sove litt. Etter en omgang med ultralyd er de nå like hvite og fine som da de først var på plass (og jeg skal bli flinkere til å pusse tennene hans). I tillegg fikk de tømt og skyllet analkjertlene hans pluss at de satt inn noe antibiotika i de. Jeg har også fått resept på en kur han skal gå på, forhåpentligvis gjør det at kjertlene begynner å fungere som normalt igjen.
Det er en veldig trøtt Nairo jeg har liggende godt innpakket like ved kontorstolen min:
Han prøver stadig oftere å kjempe seg opp, men han ramler like fort sammen igjen. Og jeg sitter så og si hele tiden og passer på at han puster. Jeg vet jeg kan være hønemor til tider, men på dette området er jeg ekstremt hønemor!Nairo ble forøvrig kvalm av “sovemiddelet” og kastet opp hos veterinæren. I tillegg kjempet han mot søvnen en god stund, men det har antagelig mye med stressnivået hans å gjøre. Etter mitt ønske satt de også en litt mildere dose sovemiddel på han, da jeg har lest om fler lapphunder som får problemer av normal dose.
Del dette på:
-
Mitt fotominne 2013
Det er en konkurranse nå på Borti Svingen hvor vi skal vise vårt fotominne for 2013. Jeg har grublet en god stund på hvilket bilde jeg skulle delta med, da jeg har mange bilder jeg så absolutt ville dele. Men jeg har landet på dette:
Bildet er tatt da Eileif, Nairo og jeg var på telttur i Tresticklan nasjonalpark i juli. Egentlig er vel bildet ganske intetsigende, men det betyr utrolig masse for meg. Vi hadde kommet frem til der vi skulle telte, Nairo sto bundet fast i et tre, og vi satt egentlig bare å slappet av før vi skulle i gang med matlaging. Selv om vi ikke hadde gått kjempelangt, så var det varmt og Nairo var trøtt og sliten, så han krøllet seg sammen i lyngen for å sove. Jeg satt og koste litt med han, og plutselig la han hodet i hånda mi og sovnet der. Jeg vet jo at Nairo stoler på meg, men allikvel var den følelsen av tillit fra han så overveldende at jeg egentlig ikke har ord for å beskrive det. Mammas lille vakre! <3Det er noen få dager igjen til fristen for å delta går ut, så stikk innom Borti Svingen og les mer der 🙂
Del dette på:
-
Et helt nytt år
Godt nytt år! Et helt nytt år ligger nå foran oss, det er bare noen timer gammelt. Nye dager og nye muligheter har man jo hver dag, uansett om det er et nytt år eller ikke, men det er noe med det å nullstille dato og måned og å skrive et nytt siffer på enden av årstallet. Det føles litt som å få lov til å starte på nytt.
Gårsdagen ble feiret av Eileif, Nairo og meg i koseklær. Nairo hadde forsåvidt ikke så mye klær på seg, men dere skjønner tegninga 🙂 Siden vi spiser kalkun på julaften har det blitt tradisjon å spise ribbe med tilbehør på nyttårsaften. Stappmette ble det nye året ønsket velkommen fra hver vår horisontale posisjon mens vi så på en av de utallige reprisene av Harry Potter-filmene som har gått hele jula. Det var (takk og pris!) ytterst lite fyrverkeri her i natt, Nairo var småsur og bittelitt stressa akkurat rundt midnatt, ellers tok han livet med ro og sov størsteparten av kvelden.
Etter litt for få timers søvn våknet vi til en nydelig soloppgang i det nye året:
Nå, noen timer senere, har sola forsvunnet bak et tynt skylag, og det kom akkurat en 30-sekunders skur med noe som lignet en blanding mellom regn, hagl og snø.De første månedene av dette året blir veldig rare for oss. Jeg har jo vært superheldig og fått jobb i 6 måneder, noe jeg er ubeskrivelig takknemlig for, og jeg gleder meg til å sette igang! Det få av dere vet er at Eileif også har fått seg jobb for noen måneder! Det gjør at vi kan senke skuldrene enda litt mer og vite at økonomien holder seg på plussiden en stund til. Det negative med denne jobben er at den er på et fiskebruk noen mil på utsiden av Tromsø, noe som gjør at vi antagelig ikke får sett hverandre før han er ferdig med jobben. Men vi gjør så godt vi kan i å se det positive i dette, og håper at vi begge to kan ende med å få faste jobber her i Halden eller omegn i løpet av året. Så om ikke mange dagene setter vi kursen mot Gardermoen, og når jeg kommer hjem derfra blir det til et veldig mye tommere og stillere hus. Godt jeg har jobben å gå til og Nairo til å holde meg med selskap!
Jeg ønsker så inderlig at hver og en av dere får et vidunderlig deilig 2014! At dere blir skånet for sorger og at dere får så mange som mulig av deres drømmer og ønsker i oppfyllelse. At dere og alle deres kjære er friske og glade, og at dere om et år kan se tilbake på et lykkelig 2014.
Del dette på:
-
Topp 5 geocachingopplevelser i 2013
I fjor hadde jeg jo favorittcachekalender her på bloggen. Til min store overraskelse fikk jeg for en liten stund tilbake en kommentar på FB om at noe tilsvarende var savnet i år, utrolig koselig! Siden jeg nesten ikke har cachet i år (kun 127 funn), har det ikke vært noe grunnlag for å lage en ny kalender. Men jeg har allikevel hatt mange gode geocachingopplevelser, og tenkte jeg skulle dele 5 av de med dere i kronologisk rekkefølge.
19. og 26. januar forsøkte Eileif, Nairo og jeg å gå inn til Fridtjof Nansens hotell. Det ligger en lang cachetrail som følger stien inn til “hotellet”, og godt er det ellers hadde vi ikke funnet frem da merkingen av stien er elendig. Den første lørdagen kom vi oss til Sandsjø. Kaldt var det, så det var utrolig godt å tenne bål, grille pølser og drikke kakao.
Den andre lørdagen kom vi oss litt lenger, men stien ble borte for oss og vi valgte derfor å snu. Det var mildere denne dagen, men også mer grått.
Starten på geocachingtrailen finner du på GC39M9C.
24. mars tok vi turen nordover i Østfold for å gå opp til Linnekleppen. En utfordrende tur fordi det var is på stien, men en veldig fin tur og jeg skjønner godt hvorfor denne høyden er et populært turmål. Det var utrolig deilig med noen stråler fra vårsola:
Cachen på Linnekleppen finner du på GCPNG5.19. mai ble for meg to milepæler når det gjelder geocaching. Jeg deltok for første gang på et event, og jeg fant også min første wherigocache. Masse folk på festningen i nydelig vårvær gjorde dette til en stor opplevelse for meg.
Det ligger hauger av andre cacher også på festningen, men wherigo’en finner du på GC4A59F.I slutten av juli dro Nairo og jeg på en liten ferie. Vi hadde flere stopp underveis, blant annet hilste vi på Marte i Lillehammer og det ble selvsagt en del cachestopp også. Hovedmålet for turen var å besøke Heidi i Skjåk. Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har tittet på hennes innlegg fra turer i deres område og også studert turkart, så jeg følte det nesten som om jeg hadde vært der før da jeg kom dit. Det var flere fine cacher i nydelige omgivelser der, men skal jeg trekke fram kun én cache, må det være det som også ble Heidis første funn:
Cachen finner du på GC1WZA9.Den siste opplevelsen var en hel måned med caching. Utfordringen fra geocachingmiljøet lød: finn minst en cache hver dag i august. Jeg startet med godt mot, men jo lengre ut i august vi kom, jo mer slitsomt og stressende synes jeg hele opplevelsen var. Allikevel er jeg storfornøyd med at jeg klarte å gjennomføre alle 31 dagene, og kjenner jeg meg selv rett er det nok ikke umulig at jeg tar på meg en sånn utfordring nok en gang. Men da tror jeg at en av forutsetningene må være at jeg er i jobb og naturlig skal til mer cacherike områder hver dag. Det ble tatt fler fine cacher denne perioden, blant annet på Saltö.
Men den jeg vil fremheve er GC40ATP.
Det hadde vært veldig moro å høre om deres cacheopplevelser i år! Kanskje du har rundet et magisk antall funn? Kanskje du startet med caching i år og synes alle er spennende? Kanskje du har stått frustrert og ønsket at alle mugglere bare kunne stikke av? Kanskje du har funnet en veldig forseggjort boks? Hva skal til for at du synes et funn har gitt deg noe utenom det vanlige? Og så ønsker jeg dere alle selvsagt et godt 2014-cacheår 🙂
Samtidig vil jeg benytte anledningen til å takke for det gamle året. Tusen takk for at dere fortsetter å stikke innom her, for alle kommentarer og tilbakemeldinger. Hadde det ikke vært for dere, hadde det blitt utrolig ensomt og kjedelig å blogge! <3
Del dette på:
-
Vår julaften
I år var vi 12 bein her på julaften. Eileif, D, mamma, Nairo og jeg. Mamma hentet D og kom hit tidlig på ettermiddagen, og snart var Eileif og mamma i gang med kalkunmiddagen på kjøkkenet. Og fytterakkern så sulten man blir av å kjenne kalkunlukt fra stekeovnen i nesten 3 timer! Nairo synes også det luktet veldig godt, og selv om han fremdeles ikke er 100 % venner med mamma, så satt han like i nærheten og så så søt ut som bare han kan i håp om å få en smakebit 🙂
Selvsagt fikk han smake 😉
Vi kan ikke legge gavene under treet før like før vi skal dele de ut, rett og slett fordi vi har en supernysgjerrig hund som ikke går av veien for å ta seg selv til rette under treet. Og når det er mange gaver til han som lukter veldig godt (for han!), er det egentlig ikke noe rart at han vil ha tak i pakkene.
Som vanlig var det en haug med pakker her. Skulle tro vi var mange fler enn tre voksne, en tenåring og en hund, men jeg må nå si at jeg fremdeles synes det er kjempemoro med masse gaver selv om jeg ikke er noe barn lenger 🙂
Nairo begynner å bli mer og mer flink til å pakke opp gavene sine selv. Her er det en tennisball som befris fra papiret sitt:
Det skal også sies at stort sett er papiret like moro som innholdet 😉Normalt kjøper vi ikke leker av stoff eller tau til Nairo, da han virkelig er demolition-dog hvis han får noe sånt. Men jeg håper hele tiden på at han kanskje kan ha skjerpet seg, så jeg kjøpte en tøyleke til han. Og på typisk Nairo-vis måtte denne saken undersøkes ved å “trykke” på den. Det gjør han når vi holder i en ting, og så vil jeg tro han prøver å sjekke konsistensen på tingen ved å trykke snuta på hva det nå er vi holder. Sånn har han alltid gjort, og jeg aner ikke om det er en greie Nairo har, eller om det er typisk lapphundoppførsel. Hvis dere ser nøye på neste bilde, så ser dere at han har litt oppstoppernese, og det får han automatisk når han trykker:
Men nei, Nairo har enda ikke lagt fra seg demolition-tendensene, det ene øret på leka henger allerede på halv tolv.
Vi brukte et par timer på gaveoppakking, og vi var strålende fornøyde alle 5. Nok en gang blir jeg helt satt ut over hvor mye fint jeg får, og det er like stas å titte over gavene i fred og ro i dag som det var å pakke de ut i går 🙂
Kom meg i seng en liten stund etter midnatt og sov faktisk helt til halv åtte i dag, det skjer ikke altfor ofte! 🙂
Selv om dette innlegget skulle handle om vår julaften, så er det tre ting til jeg må ta med. Meisefirkantene har virkelig blitt populære! Det er hovedsaklig meisefuglene som spiser av de, og da kjøttmeisen spesielt. Skjæra har selvsagt også vært innom, og det er også greit.
Neste gang jeg lager disse skal jeg ha i mer nøtter, og så må jeg finne en annen opphengsvariant da fuglene nå sitter på karusell så snart det blåser bittelitt eller hvis de kommer inn for landing sideveis. De fleste fuglene synes det er greit, men av og til ser jeg en og annen fugl som helt tydelig ikke synes karuseller er noe moro og derfor hopper av.Da jeg var ute for å inspisere meisefirkantene i formiddag, kom jeg over denne gule saken 4 meter fra inngangsdøra:
Altså hallo! Det er 1. juledag!Og her ser dere resten av det som var i gavekalenderen fra mamma:
To pakker med servietter, årets glassbjelle fra Holmegaard (nå har jeg 12!), magnetnisse, to neglelakker, nisse og til-og-fra-lapper. I tillegg har jeg fått enda mer godis, og så vant jeg kr. 50,- på skrapekalenderen 🙂Fortsatt god jul til dere alle sammen, håper dere hadde en koselig feiring i går og at dere tar livet helt med ro i dag 🙂
Del dette på:
