-
Fra vinter til blæh
I en stund har vi hatt ordentlig vinterkulde her, med temperaturer under -10. Riktignok har det vært lite snø, men så lenge bakken er frossen, er det greit allikevel. Det snødde jo litt da jeg la ut ukens utsiktsbilde i går ettermiddag, og utover snødde det bare mer og mer. Så i går kveld gikk vi ut for å leke litt i snøen 🙂
Det var skikkelig bløt og kram snø som kom ned i mildværet, men det var fremdeles minusgrader og nydelig ute.
Hvis Nairo får beskjed om å finne Eileif, må det i Nairos hode som regel graving til:
Eileif skulle ut og kjøre i dag tidlig, så vi var litt bekymrede for om det ville komme så mye snø at han ville slite med å få ut bilen av garasjen. Men det trengte vi ikke å bekymre oss for, for i løpet av natta har det blitt plussgrader og vind. Og da ser det dessverre sånn ut her:
Vi er fremdeles i januar, og jeg kan ikke fatte og begripe hva plussgradene gjør her! Det kunne jo blitt kaldere igjen etter snøfallet, så det hadde sett ut som vinter en liten stund ihvertfall! Men, ifølge værmeldinga skal vi nå leve med slaps frem til helgen, så skal det fryse på et par dager, sånn at vi får skikkelig holkeføre, og så blir det mildere igjen. Jippi for norsk “vinter”!
-
Litt nærmere Fridtjof Nansens hotell
Det har vært en stille uke, ikke stort som har skjedd og derfor lite å skrive om. I dag tok vi turen tilbake til Ankerfjella for å prøve å komme oss helt inn til Fridtjof Nansens hotell. De første 3 kilometerne ble ren transportetappe, siden vi forrige helg fant cachene 0-8 på denne strekningen, og vi hadde pausen vår ved Sandsjø:
Den første cachen vi skulle finne i dag, fant vi fort, men den neste (altså trailens nummer 10) fant vi ikke i det hele tatt. Så istedenfor å bruke masse tid der, gikk vi videre og satset på å finne den på tilbakeveien.
Gutta mine hadde tid til litt kos:
Naturen vi går i på denne turen er helt fantastisk. Riktignok er det ikke noe utsikt å snakke om, men det er åpen skog og mengder med små vann/tjern hele veien. I tillegg går mesteparten av veien på smale skogsstier, som er min absolutte favoritt når det gjelder skogsturer.
Værmessig var det betraktelig “varmere” i dag enn forrige helg (-2 mot -12), men sola tok aldri turen frem i dag. I tillegg blåste det litt, men jeg vil allikevel si at jeg foretrekker -2 og gråvær, selv om motivene ikke blir like fine da:
Da vi kom til trailens cache nummer 15, mistet vi både stien og den elendige blåmerkingen. Vi gikk derfor i rett luftlinje mot nummer 16 og fant denne også, men vi fant fremdeles ingen sti eller merking. Vi hadde ikke spesielt lyst til å surre rundt i skogen uten å ha noen andre holdepunkter enn neste cache, så vi bestemte oss for å gi opp forsøket på å nå inn til hotellet, og heller gå tilbake til Sandsjø for å fyre opp bål på samme plass som forrige helg. Irriterende, men bedre å snu enn å gå oss bort. Nairo tok det hele med fatning, selv om det ser ut som han også speider etter både sti og merking:
Vi fant forresten cache nummer 10 på tilbakeveien, fatter ikke at vi ikke så den da vi tittet etter den første gang :/ Totalt ble det 8 funn i dag, veldig fornøyd med det 🙂
Det ble kjapt fyr på bålet da vi kom tilbake til Sandsjø, og det kom like fort noe varmt i koppene til både Eileif og meg. Eileif påstår at bålrøyk alltid følger etter han når han er i nærheten av et bål, men jeg vet ikke om jeg skal si meg helt enig i det, altså 😉
Siden jeg selger den røde turjakka mi da den er noen cm for liten, har jeg investert i ny turjakke. Den fikk sin jomfrutur i dag, og jeg er stort sett fornøyd med den. Ikke like teknisk som den røde, og dessverre hadde de den ikke i noen farge jeg liker bortsett fra sort, men den er ihvertfall stor nok (str L), den holder vinden ute, og den skal også holde en god del regn ute.
Uttrykket “is i rubben” ble jo så populært for en tid tilbake. Når jeg går skogsturer i vinterhalvåret, går jeg stort sett alltid med gamasjer. Jeg er storfornøyd med de, men i dag oppdaget jeg at strikken som går under føttene ga meg is i rubben:
Heldigvis er jeg ikke nødt til å gå fort, så det hindret meg ikke spesielt mye 😉
Jeg er ikke spesielt glad i pølser. Helt greit å grille pølser på bål en gang i ny og ne, men siden vi gjorde det forrige helg, hadde jeg lyst på noe annet i dag. Så da ble det til at jeg bakte horn med pølser og ost i går, og så varmet vi opp noen på bålet i dag:
Dette er første gangen i historien at jeg har bakt horn uten at vi skal til Nordens Ark, burde nesten hatt stjerne i boka 😉
De 3 kilometerne fra Sandsjø tilbake til bilen gikk radig unna. Slitne var vi så absolutt, spesielt så lenge det er en del is under snøen, så man må gå forsiktig. Og enkelte steder måtte vi ut av stien for i det hele tatt å komme frem:
I dag kom vi helskinnet tilbake til bilen, og kunne der konstatere at vi hadde gått 9,8 km med effektiv gåtid på 3 timer og 31 minutter. Det gikk med andre ord ikke spesielt fort, men sånn blir det når det er glatt. Trist at vi ikke kom oss helt frem til hotellet, for jeg gleder meg virkelig til å se det! I tillegg hadde det vært moro å kunne si at vi gikk over 1 mil i dag, men sånn ble det altså ikke. Bedre lykke neste gang 🙂
Nairo kom seg knapt på innsiden av døra hjemme før han fant senga si:
Det ser ut som det er trangt for han, men han krøller seg sammen på samme måte selv om han ligger midt på gulvet, så jeg tror ikke han har det så ille 🙂
-
Ankerfjella
Øst for Halden sentrum, på grensen mellom kommunene Halden og Aremark, ligger Ankerfjella. Nøyaktig hvor stort området er, eller nøyaktig hvor det strekker seg, nei det vet jeg ikke, men jeg vet at det her går en merket løype til Fridtjof Nansens hotell. Hvis du da forventer deg et hotell i stil med Thon, Choice eller andre hotell i likhet med dette, tar du feil. Fridtjof Nansens hotell er en overnattingsplass under en berghammer, hvor godseier Peder Anker (det finnes mange Peder i Anker-slekten) tok med seg Fridtjof Nansen og Kong Haakon på jakt tidlig på 1900-tallet.
Det var meldt kaldt (-12) men pent (strålende sol) i dag, så vi pakket oss inn med planer om å nå inn til hotellet. Jeg regner ikke med at det overrasker særlig mange av dere, men selvsagt ligger det cacher på denne turen 😉 I tillegg til noen enkeltcacher, ligger det også en trail her på 50 cacher, hvorav ca halvparten er på vei inn til hotellet. Litt etter klokka 9 la vi i vei fra bilen, og det tok ikke mange meter før sola begynte å hilse på oss:
Blåmerkingen på denne stien er heller dårlig, så vi var veldig glad for å ha cachene å følge. I tillegg var cachene superenkle å finne, noe vi setter stor pris på når vi går langtur.
Denne stien går over myrområder, men siden det har vært kaldt en stund nå, var alt frosset og dermed mye enklere å gå på. Den negative siden ved det, er at det var is på stiene også, så vi gikk med stor forsiktighet. Eileif klarte å tråkke gjennom isen én gang, og under der var det bare gjørme, men heldigvis slapp han å få dette inn under varmedressen, så han holdt seg tørr og fin.
Vi fant ganske fort ut at vi droppet å gå hele turen inn til hotellet. Det var småtungt å gå på grunn av isen på stien pluss at vi bar tungt begge to, så vi siktet oss inn på en cache ved Sandsjø, et lite tjern hvor det sto at det var fint å raste. Og det var det! Sandsjø ligger ca halvveis til hotellet, dvs at vi gikk ca 6 km i dag. Totalt er det altså 6 km inn til hotellet fra Fjell bru, så skulle vi ha gått helt inn og tilbake, ville turen blitt på 12 km.
Vel fremme ved Sandsjø ble Nairo tjoret fast i et tre. Med rim i skjegget og litt kald på labbene satt han nå der, og var veldig interessert etterhvert som bålet ble tent og pølsene ble varme.
Jeg storkoste meg i sola og med kakao i koppen:
Og med denne utsikten er det ikke noe rart at jeg koste meg!
Det smakte supergodt med pølser 🙂
Etter en god og lang pause, tok vi beina fatt og la i vei samme vei som vi var kommet. Litt mettere i magene og litt lettere sekker gjorde returen like fin, og små perler fant vi over alt:
Jeg klarte å ramle på vei tilbake til bilen. Venstre kne, venstre skulder og kameraet tok imot for fallet. Kameraet funker heldigvis fremdeles, et blåmerke er i ferd med å dukke opp på kneet, og skuldra blir stivere og stivere hver gang jeg beveger på den. I tillegg er ryggen rimelig gåen etter å ha gått med sekk, men det er sånt man tar med på kjøpet når man er på tur. Det var uansett en helt vidunderlig tur, og jeg gleder meg som et barn til å gå mer på disse stiene, og ikke minst å komme helt inn til hotellet. De 11 cachene vi fant i dag var rett og slett bare bonus 🙂
-
På glattisen
I går gikk Nairo og jeg en liten tur til et vann. Tok ikke med meg kameraet siden det snødde, men man har jo kamera på mobilen.
Jeg er ikke glad i frosne vann. Jeg er bombesikker på at man går igjennom uansett hvor tykk isen er målt til å være, for selv om isen er tykk akkurat der man måler, er det ikke sikkert at den er like tykk 3 meter lenger borte. Så det var med spenning i magen og kort langline at jeg lot Nairo gå utpå isen. Nå skal det sies at det gikk bra, denne gangen også 🙂
Men det var et morsomt syn å se Nairo utpå isen. Beina gikk i alle retninger, men utrolig nok klarte han å la være å falle. Ganske kjapt utviklet ha en ny måte for å få bremset:
Først: få tak i pinnen. Så: ned med stumpen for å få bremset 😉
I dag er det sol fra skyfri himmel og ordentlig kaldt. Men hvis jeg ikke hadde sett på gradestokken, hadde det vært fristende med en skikkelig langtur. Påskestemning!
-
Geocaching i Hafslundskogen
Da Siv Anita var her i mai i fjor, tok vi halvparten av en trail i Hafslundskogen i Sarpsborg. Siden det var meldt strålende sol i dag, dro Eileif, Nairo og jeg innover for å ta den andre halvparten. Nå så vi ikke noe til denne sola, men vi hadde en fin tur allikevel!
Trailen er lagt til både grusveier og skogsstier, og det er en fryd å gå der, selv uten annen utsikt enn skog og jorder og jernbanespor og hus. For av og til dukker det opp små perler inne i skogen også:
Jeg har vel sagt det til det kjedsommelige nå, men Nairo koser seg virkelig på tur. Vakker er han også 😉
En liten stund etter at vi hadde hatt nistemat- og kaffe-/kakao-/kvikklunsj-/dentastix-pausen vår på et flatt område like ved bebyggelse, kom vi over en fin rasteplass med benker og bålplass uti skogen. Typisk! Men jeg vil tro at den plassen har vært i bruk ganske lenge, for denne svartkjelen har virkelig gjort sitt:
Vi gikk også forbi et frosset vann underveis, et fint avbrekk fra furu, gran og lyng:
Jeg vurderte å ta med broddene i dag, men droppet det. Stort sett gikk det veldig fint uten, men av og til skulle jeg helt klart ønsket at jeg hadde de med meg, for det var partier hvor det var veldig mye is, og da selvsagt i bakkene:
Sånne geocachingturer drar alltid ned på statistikken min på Endomondo når det gjelder fart, for selv om jeg er flink til å pause Endomondoen når vi tar pauser og når vi leter etter cacher, så går det alltid tregere siden jeg må følge med på GPS’en. Men jeg er storfornøyd med å “logge” en tur på over 6 km, og vi brukte såvidt i overkant av 2 timer på selve gåingen. Ikke så aller verst. Vi skulle lete etter 14 cacher, og vi fant alle sammen, så jeg er totalt sett veldig fornøyd med dagen!
Vi hadde planlagt bokselapskaus til middag i dag, men på vei hjem fant vi ut at vi for en gangs skyld skulle koste på oss junkfood, så vi stoppet på McDonalds. Siden jeg ikke er kjempeglad i brus, kjøper jeg alltid milkshake, og Nairo får alltid gjøre rent begeret. Trenger ikke hverken våre hender eller sine egne labber for å få til det 😉
Resten av kvelden går med til tv-kos i et stue som heldigvis ikke lenger bare holder 13 grader. Takk og pris for god vedovn! 🙂
-
Playdate
For noen måneder siden oppdaget jeg at en bekjent her i Halden hadde fått seg en Finsk Lapphund-gutt. Her om dagen fikk jeg en mail fra han (eieren altså, greit at lapper er glupe, men det får da være måte på 😉 ), hvor han lurte på om vi skulle møtes for å se om gutta går greit sammen og eventuelt la de leke litt. Vi ble enige om Gårdsbutiken i dag, så Nairo og jeg satt oss i bilen og kjørte ned.
Inn i innhegningen gikk vi, jeg først med Nairo i kobbel, og så kom Tarek og eierne etterpå. Det var litt brumling til å begynne med, men det gikk overraskende greit. Det som var et problem, både med Nairo i kobbel og med han løs, var Nairos ekstreme behov for å ri. Vi snakket litt om det da vi hadde satt hundene i bilene, både Tareks eiere, innehaveren av Gårdsbutiken og jeg, og en mulig forklaring er at Nairo blir så ivrig at hjernen hans på en måte kortslutter og han får utløp for dette ved å ri. Jeg holder også en knapp på overproduksjon av testosteron, og mest sannsynlig er vel en kombinasjon den mest logiske og sannsynlige forklaringen, eventuelt med fler årsaker innblandet. Gudene skal vite at jeg ikke er noen ekspert.
Men, som sagt, etter at brumlingen gikk over, gikk det rimelig bra med de. Sett bortsett fra riingen.
Jeg er ikke flink til å ta bilder av dyr i bevegelse, så bildet over her er vel nesten det eneste som ble nogenlunde i fokus. Bildet under her er ikke i fokus, men jeg synes det ble litt artig allikevel 🙂
Og så avslutter vi med et bilde av vakre Tarek!
Ordentlige fine farger på han, og den første lappen jeg har sett som er viltfarget i front og sort med lyse tegninger på bakkroppen 🙂
Så får vi se da, om jeg er i stand til å lære pelsdotten min at han skal leke og ikke la hormonene ta overhånd, sånn at han kan gjennomføre en playdate istedenfor forsøk på voldtekt.
-
Festningen og shopping
Både Eileif og jeg fikk litt penger til jul, og ikke overraskende ble noe av det brukt til å shoppe i Stormbergs nettbutikk. Jeg pleier ikke å kjøre “unødvendige” turer til by’n (3 mil hver vei), men da hentemeldingen fra posten tikket inn på mobilen i morges, “måtte” jeg bare dra til by’n for å hente pakka 😉 Og for at turen ikke skulle bli bare “unødvendig”, tok jeg med Nairo og gikk en tur i festningen 🙂
Vi gikk en runde på en av turstiene som går like utenfor festningsmurene. Ikke mer enn 1,7 km, men halve turen gikk jo i oppoverbakke, så det ble da tungt nok. Og det var nydelig der i dag, etter en natt med frost og med ei strålende vintersol på murene:
Imponerende at de har klart å bygge denne spisse vinkelen av steinblokker!
(det ser ihvertfall ut som vinkelen er ganske spiss nedenfra).
Nairo sto og speidet ut over innseglingen til Halden:
Til høyre for Nairo ser dere siloen og Indre havn, og øya som delvis skjules av Nairos hode er Sauøya.
Så var det hjem for å prøve klær, alltid like spennende! Klikker dere på produktbildene under, kommer dere direkte til produktet i nettbutikken (bare husk å komme tilbake hit 😉 ). Eileif kjøpte seg en myk og deilig fleecejakke:
Han kjøpte seg også ei vattert jakke:
Denne er dessverre litt liten i størrelsen, så den blir returnert og byttet i en større størrelse.
Jeg har lenge ønsket meg en tykk ullgenser, og da jeg kom over denne, var det lett å bruke penger på den:
Den klør, som ullgensere har en tendens til å gjøre, men man har jo alltid noe under disse, og jeg gleder meg som et barn til å bruke den!
Og så klarte jeg ikke motstå denne:
Dette er en herrejakke, men jeg kjøpte den i størrelse S, og den passer perfekt. Og noe mer mykt skal du jaggu lete lenge etter!
Nå er det sikkert noen som vil tenke at vi har nok turtøy, og at vi kanskje skulle brukt pengene på noe mer fornuftig, men når turgåing er det beste vi vet, og dette er klær vi ikke ville kjøpt for egne penger, nei da har ikke jeg et eneste snev av dårlig samvittighet.
-
Godt nytt år!
Så var 2013 i gang! Jeg har aldri noen nyttårsforsett, men jeg har en hel haug med ønsker for det nye året, så gjenstår det bare å se om noen av de blir oppfylt 🙂
Gårsdagen ble veldig stille og rolig. D dro til en kompis, så det var bare Eileif, Nairo og meg hjemme etter middagen. Var veldig spent på hvordan det skulle gå med Nairo, da han var ukomfortabel med smellingen forrige nyttårsaften. Heldigvis bor vi på landet, og det er ikke mye fyrverkeri her. Klokka 2350 ville han leke, men fem minutter senere smalt det såpass at han glemte hele tennisballen (favorittleka) og gikk hvileløst frem og tilbake et kvarters tid. Ikke noe sikling eller skjelving, bare litt ekstra pesing og urolighet. Sammenlignet med Arkas er Nairo veldig lite redd, men han blir uansett påvirket. Halv ett sov han godt, så det gikk fort over 🙂
Et nydelig vær ventet oss da vi sto opp i dag, så vi har tatt en liten runde rundt Elgåfossen nå på formiddagen. Elva ved parkeringsplassen hadde gått over sine bredder, så vi fikk ikke gått inn på norsk side. Istedenfor kjørte vi over grensa og opp til toppen av fossen, gikk over fossen, inn på norsk side og ned ved siden av fossen, så over bunnen av fossen og inn på svensk side igjen, og så opp og tilbake til bilen. En liten runde på 1,3 km, men det var godt å strekke litt på beina.
Ekstremt mye vann i fossen i dag, mildværet har gjort at ingenting er frosset.
Hvis dere ser på bildet over, helt i venstre billedkant litt over midten, så ser dere en grønn flekk med gress. Det er parkeringsplassen/rasteplassen på norsk side. Bildet er tatt fra Sverige 🙂
Sola er lav på denne tiden av året, noe som gjør at det er lett å få til motlysbilder. Ser dere Eileif og Nairo her? 🙂
Da jeg så Saltstraumen i sommer, klarte jeg ikke helt å ta inn over meg hvor store vannmengder som går i strømmen. Den samme følelsen fikk jeg i dag, da jeg sto ved siden av fossen og så på mengdene med vann som ble kastet utfor kanten og ned mot elva:
På bunnen av fossen, ved brua som går over elva, står dette skiltet:
Kan jo ikke annet enn å si meg enig i dette, selv om jeg kan bli flinkere på utrolig mange måter. Men jeg prøver ihvertfall 🙂
Når man går over brua i bunnen av fossen, får man vannspruten midt i ansiktet. Men man får også en fantastisk utsikt rett på fossen:
Det var rimelig greit å gå i skogen i dag også. Jeg har fått kjøpt brodder, og jeg tror jeg har blitt litt forelsket i de, for de gjør det jo så mye lettere å gå på isen som danner seg på stiene nå når det er mildvær. Eileif, som ikke har brodder og som går med Nairo, slet litt mer, så jeg tror nok at vi skal få kjøpt brodder til han en eller annen gang også 🙂
Ønsker dere et riktig godt nytt år! Håper dere får et år fyllt av positivitet, gode opplevelser, snille mennesker og alt annet dere ønsker dere. Og så håper jeg selvsagt at dere fortsetter å stikke innom her hos meg 🙂
-
Takk for det gamle – oppsummering
Nå når 2012 går mot slutten, er det på sin plass med en liten oppsummering: bilderas! 🙂
Januar
Nairo fikk nyttårsvask i badekaret:Det lå mye snø i skogen:
Februar
Vi hadde en geocachingtur i festningen:Nairo fikk hjernetrimspill og utviklet bulldozerteknikken:
Mars
Det begynte å blomstre ute:Vi dro på Lapphundspesial på Kongsberg. Møtte mange bloggvenner og andre Lapphundentusiaster:
April
Nairo og jeg gikk tur i villsvinland uten å se en eneste gris:Vi jobbet på for å bli ferdig med reparasjonene på hytta:
Vi gikk runden rundt Berby for første gang, en tur vi har tatt mange ganger etterpå:
Mai
Nairo og jeg tok turen til agilitystevne i Moss for å hilse på bloggvenninne Tove og hennes Barfi, og selvsagt for å heie på de:Vi var stadig på geocachingturer, og noen av de bød på vakker natur:
Bloggvenninne Siv Anita kom på overraskelsesbesøk:
Juni
Eileif og jeg feiret ett års bryllupsdag med en fantastisk og uforglemmelig tur til Langedrag:Vi fortsatte hyttejobbingen:
Juli
Vi hadde noen deilige feriedager i Haugesund:Og jeg hadde noen fantastiske dager nord i landet sammen med Siv Anita, hvor jeg fikk oppleve nord-norsk natur og å krysse Norge på tvers:
August
Den årlige Grillkløverkvelden ble avholdt med masse nydelig mat:Nairo og jeg dro til Lapphundspesial på Biri og møtte fler bloggvenner, fler lapphundentusiaster og ei som kanskje synes Nairo var en smule innpåsliten 😉
Vi gikk på tur i nærmiljøet:
September
Vi la ut på en lengre tur enn vi pleier, denne gangen til Budalsvika:Og vi opplevde nydelig høstnatur:
Oktober
Vi tok en oppsamlingsrunde med geocaching i festningen en tidlig morgen:Nairo fikk raptusanfall i vannet:
Vi gikk nok en tur til Budalsvika, denne gangen med selskap:
November
Nairo ble ugjenkjennelig:Jeg var på jentetur til Oslo og fikk endelig se hjertet på utsiden av Domkirken:
Nairo og jeg gikk geocachingtur sammen med A og Intira, veldig koselig for oss begge:
Desember
Vi fikk sett begge Svinesundbroene fra et helt nytt perspektiv:Vi fikk snø her sørpå:
Og vi tente fakkel på julaften:
En ny fakkel skal tennes i kveld, og jeg vil med dette takke alle mine kjære lesere så mye for 2012. Tusen takk for at dere til stadighet stikker innom og tusen takk for (i skrivende stund) over 700 kommentarer gjennom året. Jeg håper 2013 blir godt for dere alle, og at inngangen til det nye året blir så rolig som mulig for våre firbeinte venner.
-
Lille raringen
Da vi skulle hente Nairo, fant jeg frem den gamle kurven etter Arkas, og et pledd til å ha i kurven. Den ble satt mellom to bokhyller i stua, ved siden av buret hans, og Nairo fant senga si ganske så fort:
Vi bar denne kurven opp og ned mellom stua og soverommet ganske lenge, men etter at vi kjøpte en Biabed til å ha på soverommet, har kurven stått i stua.
Etter en stund endret Nairos forhold til kurven seg. Eller rettere sagt: hans forhold til pleddet. Han startet å bite og tygge en del på det, og det kan jeg forsåvidt godta, men da han begynte å få amorøse følelser for pleddet, satt vi kurven opp på buret. Et forsøk på å bryte oppførselen hans, og det har forsåvidt fungert fint. Men hver gang vi har satt ned kurven igjen, har han satt igang igjen, så kurven har i lengre tid bare stått på buret.
Plassen der buret og kurven har stått er plassen til juletreet, så vi måtte jo fjerne dette når treet skulle på plass for en uke siden. Nairo elsker bilburet sitt, men han hater inneburet, så det pakket jeg sammen og ryddet bort. Kurven ble satt foran en annen bokhylle i stua i påvente av at jeg skulle finne et annet sted til den. Men jaggu…det tok ikke lang tid før Nairo plutselig sov i kurven sin! Ingen forsøk på hverken å spise opp eller å ha seg med pleddet!
Så nå skal kurven få stå akkurat der den står 🙂 Det som er litt morsomt å se, er at imens Arkas (som jo var større enn hva Nairo er) alltid fikk plass til hele seg i kurven (riktignok godt sammenkrøllet), så får Nairo nesten aldri plass til halen sin oppi der 🙂 I 9 av 10 tilfeller ligger halen på utsiden, mens han ligger som på bildet over, eller med hodet nedi kurven også. Uansett: denne endringen i oppførsel ovenfor pleddet forteller meg at den lille raringen vår begynner å bli stor gutt 🙂
Og så må jeg jo bare ta med dette bildet:
Fra her jeg sitter ved pc’en, kan jeg såvidt se juletreet. Her om dagen så jeg at treet beveget på seg, så jeg kremtet litt og ropte på Nairo. Da han kom rundt hjørnet og bort til meg, var det ikke tvil i sjela mi om hva han hadde gjort, men han hadde jo selvsagt verdens mest uskyldige blikk, som klart og tydelig sa at nei han, han hadde ikke vært i nærheten av juletreet 😉 Nå har andre lapphundeiere fortalt meg på Facebook at juletrær har en tendens til å bevege seg helt for egen motor, så det er sikkert det som har skjedd i dette tilfellet også 😉