-
Dagene går i ett
Det er ikke akkurat normalt for meg å la det gå over en uke mellom to blogginnlegg, men dagene går i ett. Og samtidig som det er litt å skrive om, så er det liksom ikke noe å skrive om der og da.
I noen dager hadde vi uventet besøk på den ene jobben:
Den overlevde overraskende lenge, men måtte gi tapt til slutt.
Vi hadde noen dager med minusgrader, og når det da er klarvær og sola skinner, kan det bli virkelig fint gjennom et gammelt vindu:
Bildet er tatt på den andre jobben min, og det er tatt i en uisolert og åpen bygning, så det ser ikke sånn ut inne på kontoret mitt altså 😉
Om fredag fikk jeg vaksinedose nummer 3:
Vi har massetesting av alle elever og ansatte to ganger i uka på jobb, men dette gjelder ikke fra en uke etter at man har fått tredje dose, så det blir to tester på meg til uka, og så bare hvis jeg har symptomer. Jeg klarer ikke helt å komme over hvor hverdagslig det har blitt å snakke om pandemi, virus, testing, symptomer og smitte, og jeg klarer heller ikke helt å forstå at vi snart har stått oppe i dette i 2(!) år.
I går var det jeg kaller Eileif og meg-dag, det vil si en lørdag hvor han ikke jobber og ikke snur om døgnet. Da vil jeg tilbringe tid sammen med han, og som regel blir det en kjøretur med litt caching. Helt greit for meg 😉 Og så lenge han ikke kommer med andre forslag, så får han skylde seg selv 😀
Jeg trengte 9 funn i går for å få minst 10 funn på datoen, så jeg så meg ut en lab-runde og overførte 17 cacher til GPS’en, da er jeg sikker på å ha nok hvis noen cacher blir DNF’er eller hoppet over. Startet med en multi i Sarpsborg hvor det gikk veldig lett å finne finalekoordinatene, men brukte litt tid på å finne cachen da den hadde ramlet ned fra plassen sin. Vi dro videre mot Fredrikstad, hvor det først ble en tradisjonell vi også brukte litt tid på da den var litt mer gjemt bort enn det vi tror den opprinnelig skulle være. Neste stopp var en Wherigo reverse som jeg regnet meg frem til finalekoordinatene på i mai i fjor, men vi har ikke vært i området etter det, så den var grei å ta i går, og lett å finne.Multien ved Rolvsøy kirke klarte jeg ikke å finne da jeg var der i romjula. Jeg har fått snakket med en tidligere finner og fått bekreftet at jeg satt med riktige koordinater, og i går ble den et ganske lett funn. Og kirken er også fin:
Siste stopp for dagen var Hans Nielsen Hauges Minde, der det var en superkort og veldig fin labrunde med 5 stopp, og så en multi med en for meg ny type oppgave. Man skal lage en “gade” for å bruke tallene til å komme frem til sluttkoordinater, og bare man skjønner hvordan det gjøres, er det superenkelt. Ikke umulig at jeg tar i bruk en sånn type oppgave selv, hvis jeg skal ha ut en multi igjen. Tunet var også veldig fint og informativt:
Det er ikke ofte jeg tar få tradisjonelle og flere andre typer på en dag, men i går ble det altså 5 labcacher, 3 multier, 1 tradisjonell og 1 wherigo reverse. Nok en dato fylt!
Så satt vi kursen hjemover:
(Ja, Eileif er litt uklar, men det er ikke noe nytt 😉 )
Stoppet først for å ukeshandle, før Eileif slapp av Nairo og meg ved tidligere Iddevang skole. Planen var å gå hele Iddesletta så Nairo fikk lest noen nye aviser, men vi kom litt over halvveis (ca 1 km) før jeg måtte kaste inn håndkleet på grunn av leggen og be Eileif kjøre litt tilbake i forhold til avtalt møtested. Så da stoppet vi ca 1 km hjemmefra så Eileif og Nairo gikk siste stykket hjem.
Må også ta med at Eileif og jeg var utrolig effektive i går ettermiddag/kveld og fikk gjort en hel haug med husarbeid. Vi er hverken glade i eller flinke til husarbeid, derfor blir jeg ekstra stolt når vi gjør en skikkelig innsats!
I dag er søndag, dagen der jeg normalt gjør minst mulig. Men det åpnet seg en mulighet for et grensetreff med Lisa, det første etter at hun ble trebarnsmor, og siden den yngste i familien er den udiskutable sjefen, ble det et kort møte i blåsten. Men utrolig koselig! <3
Jeg fikk gitt henne julekort og julegave, pluss litt til den lille snuppa på 3 1/2 uke. En av gavene var hjemmestrikket vognteppe/babyteppe som har vært ferdig i 2 1/2 år:
Fargen jeg bestilte var brun, men den ser mer grå ut. Og målene er antagelig helt feil, men det er ihvertfall stort nok til å passe nedi en vogn. Og jeg er så utrolig glad for at jeg fikk gitt henne teppet til slutt <3
Innlegget avsluttes med ettermiddagens solnedgang. Det er utrolig vanskelig å få gjengitt slike farger på et bilde, men med litt justeringer på lukkertid og ISO på mobilkameraet, kom jeg ganske nært virkeligheten:
Håper dere har hatt en god og innholdsrik helg!
-
En aldri så liten smule lei
I noe over 8 måneder har vi levd i en pandemi, en pandemi som har drept mange, og som har gjort mange syke, både for kortere og lengre tid. Vi skal holde 1 meters avstand, vi skal vaske og sprite hendene ofte, vi skal ikke ta på unødvendige ting f.eks. i butikken, og vi skal ha få nærkontakter.
La meg være den aller første til å si at de ofrene jeg har måttet gjøre er ytterst små, når du ser de i et større perspektiv. Selv i perioden med hjemmekontor har jeg hatt en jobb å gå til hver dag, det samme har Eileif. Hverken vi eller noen av våre nære og kjære har blitt syke, og vi håper inderlig at ingen av de blir det heller. Nå er Eileif og jeg litt ekstra forsiktige siden Eileif har nedsatt immunforsvar på grunn av medisinene han tar, så vi to er egentlig de eneste nærkontaktene vi har.
Men selv om det egentlig er rimelig greit for oss å komme oss gjennom denne pandemien, så må det være lov å være litt lei. Å være litt sliten av å hele tiden passe på, og jeg er helt sikker på at det er mange flere i samme båt som oss.
Jeg er lei av å ikke se mamma. Jeg er lei av å unngå å se venner, selv med 1 meter avstand. Jeg er lei av å måtte be folk holde seg 1 meter unna. I en periode hørte jeg haldensere si at vi jo ikke hadde smitte i byen, så det var ikke noe å være redd for. For 2 dager siden fikk vi 6 nye smittetilfeller i Halden, hvor det var kjent smittevei på kun 1. Det skremmer meg, og jeg håper de som sa dette for en tid tilbake, ikke sier det samme nå. Jeg er lei av å ikke kunne dra til Sverige. Ikke for at jeg vil handle, men bare for å kunne dra dit. Vi er tross alt omringet av Sverige på tre sider. Og jeg er lei av å ikke få fulgt opp Lillemor, som i dag begynte å gå:
Det kunne aldri falle meg inn å sette mine kjæres liv i fare ved å potensielt smitte de, derfor kommer jeg ikke til å ta noen sjanser. Jeg er nok mer forsiktig enn jeg trenger å være, men heller det. Men jeg kjenner at det begynner å tære på nå. Psyken har fått seg en knekk, jeg er lei og jeg er sliten. Men skal vi holde denne koronaen i sjakk, må vi bare bite tennene sammen og holde ut.