I går formiddag tok jeg på meg turklærne og tok Nairo med på en kjøretur bort til Prestebakke. Der parkerte vi ute ved hovedveien der grusveien går inn mot Trestikkehuken, og tok så beina fatt innover. Normalt ville jeg nok kjørt helt inn til siste krysset før Trestikkehuken, men veien har blitt bommet.

Vi tuslet avgårde i nydelig vintervær:

Oppe i disse trærne satt det noen fugler som virkelig hadde konsert for oss:

Det gikk i snegletempo. Nairo skulle få lov til å snuse nesten så mye han ville:

Vi kom ned den første bakken, og da kom jeg på at det går en sti inn der som ender opp i lysløypa like bortenfor. En fin liten runde, for da ville Nairo få gått litt på sti også. Vi kom ca 40 meter inn, så snur Nairo og drar meg tilbake i den retningen vi kom fra. Ikke bare sånn “her lukter det godt, så her vil jeg gå”, men på grensen til panikk. Jeg stoppet for å prøve å roe han ned og prøve å finne ut hva som lå bak denne oppførselen, men det klarte jeg ikke. Han tittet/lyttet ikke i noen spesiell retning, hverken dit vi skulle gått eller i noen andre retninger, han bare ville tilbake til grusveien.

Etter å ha roet han litt ned, gikk vi tilbake til grusveien, og da var alt som normalt. Han luktet og koste seg, og viste ikke tegn på redsel eller at han hørte noe i noen retning, så vi tuslet tilbake mot bilen. Ikke langt fra bilen går det en traktorvei som også kan ligne litt på en sti, så jeg forsøkte å gå inn der også, men ikke tale om. Så da kjørte vi hjem igjen.

Jeg aner ikke hva dette kom av, om han hørte eller luktet noe han ikke likte, eller om han rett og slett ikke ville gå på sti i går. Kanskje han har begynt å se dårlig og derfor helst vil gå på plant underlag? Nei, den teorien holder heller ikke helt, for han hopper gjerne opp og ned i grøfta når vi går langs veier og grusveier. Jeg tar gjerne imot forslag som jeg eventuelt kan teste ut for å se om de kan stemme, og om jeg i så fall kan gjøre noe for at det ikke skal skje igjen.