-
Mistanken ble bekreftet
I formiddag tok jeg en telefon til legekontoret for å høre om når jeg kunne forvente å få resultatet fra MR’en i forrige uke. Legesekretæren kunne ikke gi meg noe tidsperspektiv, men hun skulle be legen ringe meg opp når resultatene var klare. Jeg ble derfor rimelig overrasket når legen ringte meg da jeg var på vei hjem fra jobb, heldigvis fant jeg kjapt et sted jeg kunne stoppe bilen.
Som overskriften sier, så fikk jeg bekreftet mistanken min. Jeg har fått en ny prolaps, og det er den som skaper trøbbel nedover i beinet. Prolapsen sitter mellom virvlene L5 og S1, det vil si helt nede ved halebeinet (S5 er den aller siste virvelen). I tillegg har den forrige prolapsen min (altså prolaps nummer 2) flyttet litt på seg, så den kan også skape litt trøbbel. Den sitter rett over den nye, det vil si mellom L4 og L5. Og ikke spør meg om hvor prolaps nummer 1 sitter, det husker jeg ikke, men den er også nedi der, antagelig over nummer 2.
Så hva gjør vi med dette? I utgangspunktet ingenting medisinsk. Hvis det ikke er det minste tegn til bedring over sommeren, kan det kanskje være aktuelt å vurdere operasjon. Med trykk på kanskje og vurdere. Dette er ikke noe som bekymrer meg pr i dag, da jeg er trygg på at dette fikser seg av seg selv. Ikke spør meg om hvor jeg får denne optimismen fra, jeg er jo ikke akkurat kjent for å se lyst på ting 😉 Jeg spurte legen om hva hans andre pasienter har av erfaring med fysioterapi og/eller naprapat i lignende tilfeller, og der hadde han vært borti alt fra bedring til forverring. Derfor bestemte jeg meg ganske umiddelbart for å droppe de planene akkurat nå, og heller se an. “Behandlingen” blir derfor å fortsette å gå så mye turer som mulig på mykt underlag, jeg husker jo fra forrige gang at det hjalp der og da, og det hjelper jo nå også. I tillegg hjelper det for å opprettholde muskulatur og stabilisere ryggen. Det jeg skal være oppmerksom på, er muskelsvinn i det vonde beinet, da må jeg ringe legen umiddelbart (det vil si at jeg må følge med på om det vonde beinet blir tynnere enn det gode, dette blogginnlegget kommer til å fungere som huskelapp for meg, merker jeg 😉 ).
Hva tenker jeg om denne diagnosen? Jeg rakk å reflektere mye rundt dette de 20 minuttene det tok meg å kjøre hjem. Joda, det er jo forsåvidt alvorlig å ha 3 prolapser.
Det betyr jo at ryggen er svak, at det fortsatt begrenser hva jeg kan gjøre. Men sånn har jeg hatt det i mange år, så jeg er vant med det og det bryr meg ikke så mye at jeg må fortsette å ta hensyn til ryggen. Det har jeg jo allerede vært klar over at jeg må gjøre resten av livet. Det betyr også at jeg er disponert for å få flere prolapser. Det er jo ikke like hyggelig å tenke på, for det er jo vondt som fy når det står på.
MEN! Til tross for smerter, så er jeg egentlig ganske glad etter å ha fått denne diagnosen:
Nå vet jeg hva jeg har å forholde meg til, jeg vet hva som er galt baki der, jeg velger som sagt å tro at dette går over av seg selv. Det er egentlig litt rart, for jeg har like vondt i dag som når jeg skrev innlegget i går, men jeg føler meg 100 ganger bedre allikevel, for nå vet jeg så mye mer enn jeg gjorde i går.
Vi har ikke lagt planer om noen store og tunge turer i sommer, og det tror jeg uansett at jeg bare kan glemme, ihvertfall så lenge jeg har såpass vondt som jeg har nå. Jeg får holde meg til småturene og heller prøve meg frem når jeg har retrettmuligheter, det vil si ikke legge ut på en langtur uten å ha mulighet til å gå en kort vei tilbake til bilen eller til kjørevei.
Det er psykisk tungt å ha vondt så lenge, men nå har humøret fått en oppsving igjen. Om jeg smiler like stort i morgen når jeg sliter med å reise meg igjen er et helt annet spørsmål, men jeg får ta med meg de lyspunktene jeg kan 🙂
Del dette på:
-
Unødvendig oppdatering
Egentlig er det helt unødvendig av meg å skrive dette innlegget. Jeg kan ikke kalle det en ukesoppdatering, jeg har ikke nok å skrive om til at det ville være rettferdig. Og dere som har lyst til å lese om fine turer eller cacheopplevelser vil også bli skuffet. Hvis det er noen strikkeglade (eller heter det kanskje strikkegale?) som stikker innom her, er det heller ikke mye å melde om. Jeg er ferdig med den julegaven jeg holdt på med, men den ble altfor stor, så jeg må starte på nytt. Når jeg en eller annen gang kan strikke igjen.
For der kommer vi egentlig til kjernen av problematikken, nemlig denne lite fungerende kroppen. Og det er vel i all hovedsak det dette innlegget kommer til å handle om. For i skrivende stund har jeg gått med daglige smerter minst ett sted i kroppen hver eneste dag i 4 måneder og 3 dager. Først bare i munnen etter operasjonene, så kom beinet med smerter de siste ukene før munnen ble bra, og nå er det beinet. Hele tiden, hver dag.
Se for deg at du våkner uthvilt og i fin form på morgenen. Du blir liggende i så mange sekunder det tar deg å forstå at du må komme deg opp, uansett om det er fordi du er tørst, fordi du må på do eller fordi du skal på jobb. Og idet du prøver å bevege på deg, kommer smertene.
Se for deg at du kommer hjem fra jobb og vil sette/legge deg lettere henslengt i sofaen for å slappe av. Niks, helt umulig, da det ikke finnes en eneste sitte-/liggestilling i verden som ikke gjør vondt.
Men se allikevel for deg at du har fått satt deg ned og funnet den stillingen som gjør minst vondt. Du har kanskje fått en ørliten pustepause, sett på et favorittprogram på TV eller oppdatert deg på Facebook, Instagram, Snapchat, Twitter eller spilt et spill. Så må du opp igjen, og innen du har fått satt begge beina i gulvet, skjærer smertene gjennom beinet, fra rumpa og ned til under fotsålen. Å rette deg opp må du gjøre mens du går fremover, samtidig som du må gå så sakte at de imaginære nålene inne i låret ditt ikke tar overhånd. I tillegg føles det som om alle store muskler i lår og legg blir revet i fillebiter, og sener og nerver blir dratt både nedover og oppover samtidig.
Det er dette jeg lever med hver eneste dag. Å ja, jeg er fullstendig klar over at det er mange som har det veldig mye verre enn meg. Veldig mange lever med kroniske smerter de aldri blir kvitt, og de har min fulle medfølelse. Men jeg kan bare sammenligne med mine egne, tidligere erfaringer og opplevelser, og for meg er dette ganske langt ned mot bunnen i den berømmelige bøtta. Hvis de verste smertene jeg noensinne har opplevd er en 10’er på skalaen, så vil jeg si at den konstante smerten jeg har gjennom dagen, og som bare forsvinner når jeg sover eller når jeg går en passe lang tur, er på en 4’er. Smertene når jeg skal reise meg opp er en 8’er. Ikke noe rart at jeg har lyst til å bli sittende i den relativt ubekvemme stillingen og leve med 4’er-smertene.
Jeg var på MR om tirsdag, og venter nå i spenning på resultatene. Siden jeg denne gangen ikke har vondt i ryggen, så ligner det på ingen måte på smertene jeg hadde da jeg hadde prolaps for 13-14 år siden. Men smertene nedover i beinet, 4’er-smertene, er veldig like isjias-smertene jeg er vant til å ha, og derfor er det nærliggende å tro at jeg har en ny prolaps eller at det er en av de gamle prolapsene har flyttet mer på seg. Men, jeg er ingen lege, så derfor venter jeg på å høre fra nettopp en som er utdannet til å tolke MR-bilder.
Hva jeg skal gjøre med svaret jeg får avhenger jo selvsagt av nettopp svaret jeg får. Ved forrige prolaps ble det ikke gjort noe som helst annet enn at jeg fikk muskelavslappende tabletter, og så måtte det gå over av seg selv. Jeg har fortrengt hvor lang tid det tok, og det irriterer meg litt nå, jeg skulle gjerne hatt en pekepinn om hvor lenge jeg kan forvente å ha det på denne måten, selv om det selvsagt er individuelt og forskjellig fra gang til gang. Kiropraktor har jeg ikke lyst til å gå til, jeg synes alt de gjør bare høres skummelt ut. Fysioterapeut kanskje? Eller naprapat? Jeg får jo noen “følgefeil” på grunn av disse smertene også, skuldrene og skulderbladene er fulle av knuter fordi jeg sjelden får slappet av.
Okay, dette ble sutring på høyt nivå. Eller som jeg liker å kalle det (for å ikke høres ut som en sutrekjerring), informasjon om tingenes tilstand. Eileif har hatt god bruk for bullshitfilteret sitt i disse månedene, jeg tror ikke han lenger hører når jeg skriker i en smerteri. Jeg er ikke ute etter hverken medlidenhet eller tips, selv om jeg selvsagt tar imot begge deler 😉 Jeg vil bare at dere skal vite at jeg er her, selv om det ikke skjer stort som er bloggverdig.
Og så kan jeg jo avslutte med noe som går an å kalles for Ukens Nairo:
Nairo har alltid vært glad i å ligge med hodet høyt. Han har kant på begge sengene sine som han gjerne har hodet oppe på når han sover, og da vi hadde den gamle sofaen lå han gjerne med hodet på armlenet eller oppe på mine bein. Han har også alltid vært glad i å ligge mellom/under kontorstolene våre når vi begge sitter foran hver vår pc, og der er det stor mulighet for å hvile hodet på stolbeinene. I dag dro han det enda lenger, se bare her:
Han har hodestøtte, han har lagt begge forlabbene i spenn mot hjulet på stolen, den ene baklabben ligger i spenn mot den andre stolen og den andre baklabben ligger under beinet på den andre stolen. Og SOM han koste seg! 😀
Del dette på:
-
Geocachinghelg
I går var det duket for CITO i Krokstrand, et lite tettsted på svensk side, ikke langt fra her vi bor. Faktisk ser vi over til Krokstrand hver eneste dag når vi kjører mellom hjemme og Halden by, men vi må kjøre en helt annen vei for å faktisk komme til Krokstrand.
Jeg hadde ikke vært på noe CITO før, og synes dette var en god anledning siden det ville gi meg del 4 av årets geocachingchallenge (istedenfor å finne en earthcache).
Det er like fint fra Krokstrand med utsikt til Norge som det er motsatt vei. På andre siden av fjorden kan man skimte campingplassen på Bakke:
Det var ikke så mange som hadde skrevet en will attend-logg på eventsiden, men i skrivende stund er det 25 som har logget attended, og jeg tror kanskje det var flere også:
Strålende vær med litt vind, og veldig lite søppel å plukke. Så det ble mye skravling med kjente og ukjente, og det er utrolig koselig på disse eventene.En time etter eventstart begynte det å plinge i mobiltelefoner, da startet slippen av flere titalls nye cacher. Vi gikk i samlet flokk og tok en forlengelse av en trail, så det ble 7 event-style FTF’er på meg. Og vakkert var det underveis også!
Mange av deltakerne dro videre for å fortsette på FTF-rekka, og mange av de ble igjen i Strömstadtraktene da samme CO hadde et vanlig event i går kveld med slipp av enda flere cacher. Totalt ca 100 cacher, og utifra loggene var det mange som holdt ut til langt utpå dagen i dag. Imponerende!Jeg satt kursen hjemover etter de 7 jeg var med på, og som forventet måtte jeg vike for Ladies Tour of Norway da jeg kom til krysset mellom Krokstrand og Håvedalen:
Å kjøre videre derfra og opp til Ende tok mye lengre tid når jeg lå bak disse enn det normalt gjør, men jeg var forberedt på det, og det gikk helt greit.I dag våknet jeg opp med en ikkefungerende rygg og dertil litefungerende bein. Jeg hadde veldig lyst til å komme meg ut på en litt lengre tur i dag, men det var jo bare å skrinlegge. Så jeg spurte Eileif om han ville være med å ta to cacher ikke langt hjemmefra, hvor det bare var 30 meter å gå til den ene, og knappe 400 meter til den andre. Og han og Nairo ble med. Og mens jeg da sitter og overfører disse cachene til GPS’en, går det opp for meg at den ene er en mystery, og hvis vi fant den, så ville jeg være ferdig med årets geocachingchallenge! Dette var en mystery av det veldig enkle slaget, og vi fant, vi logget og jeg jublet 🙂 Ferdig litt over 2 uker før siste frist, herlig 🙂
Den andre cachen lå inne på en grusvei jeg har gått langs et par ganger før. Grusveier er egentlig ganske kjedelig å gå på, så jeg pleier å gå fort for å bli ferdig med de, men i dag gikk det tregt. Vondt å løfte beina, ikke mulig å rette ut ryggen. Men, vi kom oss frem til riktig sted og fant cachen der også.
Heldigvis har ryggen blitt litt bedre utover dagen, og jeg håper derfor at jeg våkner frisk og rask i morgen.Like etter middag ble det publisert nok en cache, knappe 4 km i luftlinje hjemmefra. Jeg kastet meg i bilen (i den grad det går å kaste seg i bilen når ryggen ikke samarbeider 100 %), parkerte på anvist sted og fant cachen lett som bare det. Til min overraskelse sto det allerede en rekke navn der, men uten dato og klokkeslett. Så jeg antar at denne egentlig skulle vært publisert i går eller i natt, og jeg har derfor sendt en melding til CO for å høre om jeg får ta en bit av FTF-kaka, eller om FTF’en er forbeholdt de som allerede har logget.
Nå er det bare kvelden igjen av denne helgen, og i morgen braker det løs med elever på den ene skolen og deltakere på den andre skolen. Det blir spennende!
Del dette på:
-
Dag 26 – Ti ting om deg selv
- Jeg har drevet med bueskyting, sunget i kor, danset i leikaring og tatt pianotimer i 7 år hos Gunvor Hals.
- Jeg er livredd edderkopper og så og si alt av flyvende insekter.
- Jeg har så intens høydeskrekk at jeg sto 20 minutter på en overgang på taket av kirken The Minster i York før jeg turte å bevege på meg.
- Jeg er mer en hundeperson enn jeg er en menneskeperson.
- Jeg er litt for glad i rutiner.
- Jeg har to prolapser i ryggen, og var ikke klar over den første før den andre kom.
- Jeg planla å utdanne meg som bilmekaniker.
- Jeg savner fremdeles mopeden min, en Suzuki ZR halvchopper.
- Jeg har snart hatt lappen i 20 år, men har bare hatt to biler registrert i mitt navn.
- Jeg har grønne fingre innendørs, men ikke utendørs.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Hyttefremgang og litt geocaching
Om fredag var mamma, E og jeg ute og tittet etter tepper og linoleum til hytta. Vi var innom to butikker og ble egentlig enige om alt vi skulle ha til alle rom bortsett fra til soverommet. Om mandag gikk jeg tilbake til en av butikkene for å bestille, og jaggu hadde de en rest av et teppe som blir bra på hytta.
På tirsdag fikk jeg telefon fra butikken om at alt var kommet. Snakk om rask levering! Jeg fikk ringt en kompis av mamma som har bil med hengerfeste og en henger, og ble enige om å møtes på utsiden av butikken i går. Som tenkt, så gjort, og vi fikk stablet alt ut på hengeren og kjørt ut på hytta.
I tillegg til at mamma møtte oss der ute, så møtte også disse to skapningene oss. Ser dere de? Et rådyr nesten rett over soluret og et like til høyre for flaggstangen. Trykk på bildet for å få en større versjon.Jeg matet fuglene da jeg bodde på hytta, og fikk selvsagt mange andre dyr på besøk også. Mus, ekorn og rådyr. Veldig gøy å se at rådyrene er der ute ennå.
Det var et sabla slit å bære rullene opp fra parkeringsplassen. Hvor mange høydemeter det er aner jeg ikke, men fra parkeringsplassen går det et par trappetrinn til neste nivå, så 5 trappetrinn til et nytt platå, så en haug med trapper opp til kjellernivået, og til sist en bråta med trapper til opp til hyttenivået.
Den tykkeste rullen med teppet til den største delen av stua veier sikkert 800 kg, og det kjenner selvsagt både ryggen og skuldrene mine i dag. Men det er verdt det, for det er en utrolig deilig følelse å vite at alt av belegg er på plass i hytta! Jeg vet at det er mye jobb igjen altså, men nå har vi et tett gulv hvor alt er isolert, vi har tepper og linoleum, og vi ser absolutt enden av tunnellen!
Vi dro ut på hytta igjen i dag for å rulle ut et par ruller, slik at de får rettet seg ut litt. Til høyre her ser dere soveromsteppet nøyaktig der det skal ligge, men det er jo litt stort, så det skal selvsagt kappes til. Teppet er ikke fullt så blått som det ser ut som om det er, det er lys eller mellomgrått.
Og til venstre her ser dere linoleumen som skal ligge på vaskerommet. Det går i beige toner, egentlig ganske anonymt.
Nairo var selvsagt med oss i dag, og han ble nok litt bekymret for at vi skulle dra fra han, så han stilte seg opp på bakbeina og vinket febrilsk for å få oppmerksomhet 🙂Før vi dro ut på hytta hadde vi funnet cachen Velkommen til Isebakke, og når vi dro fra hytta fant vi Solgløtt. Kjørte så over den gamle Svinesundbrua, og når jeg først hadde med meg kameraet, måtte jeg bare ut og knipse litt.
Her ser dere husene på Gamle Svinesund på svensk side, pluss den nye Svinesundbrua i bakgrunnen. I tillegg ser dere et gigantisk containerskip på vei inn mot Halden.
Og til høyre ser dere fjorden inn mot Halden. Klokka var vel litt over 10 på formiddagen, og tåka lå fremdeles tung over fjorden. Det var mer magisk der enn jeg klarer å få frem på bildet!En kjapp tur innom Svinesund shopping for å handle litt, spise frokost og logge cachen I grenseland, før vi dro for å finne cachen Gamla Dynekilsvägen. Ingen av oss har stoppet her noen gang, vi har bare kjørt forbi, og lite visste vi om hva vi har gått glipp av.
Det første vi møtte på turen var denne lille karen (eller jenta, vanskelig å si). Vi så han bare i sammenrullet tilstand, så det er vanskelig å si hvor stor han var, men jeg gjør en halvkvalifisert gjetting på ca 10 cm. Et under at vi ikke tråkket på han!
Dette var veien vi gikk på, og du kan vel egentlig kalle den for den aller første E6. Men forskjellen på denne veien og dagens E6, er stillheten. For det var helt stille! Det eneste vi hørte, var måkeskrik og noen andre fugler. Sola skinte, det var blikkstille på vannet og sola skinte fra skyfri himmel. Ordentlig balsam for sjelen, selv om vi sikkert brukte dobbelt så lang tid på å gå som vi ellers ville gjort, siden min rygg (og dermed mine bein) ikke fungerer helt optimalt etter bæringen.
Se så idyllisk! Håper vi får uendelig av disse vakre høstdagene i år, jeg bryr meg ikke noe om at gradestokken ikke viser mer enn 15 grader midt på dagen så lenge det er sol og vindstille.Cachen ble funnet og logget, og når vi så kom oss tilbake til bilen, satt vi kursen innom Gårdsbutiken en tur. Det som skulle bli en liten tur innom resulterte som vanlig i et par timer med skravling 🙂 Nairo fikk hilse på et par mennesker, og for første gang gikk han rett bort uten noen form for redsel. Det varmet hjertet mitt!
Til mandag blir det forhåpentligvis shopping av gulvlister til ihvertfall et par-tre rom, og planen er å dra rett ut og få ferdig et par rom. Siden det er veldig mange ting der ute ennå, blir det litt logistikk for å finne ut hvilke rom som bør tas først for å slippe å flytte alle disse tingene frem og tilbake. Men jeg kjenner nå at jeg godt kan bære masse frem og tilbake, siden vi snart er i mål 🙂
Ønsker dere alle velkommen inn i høstmånedene, håper dere får mange koselige dager med sol, skyfri himmel, pledd og tente stearinlys!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Ja de penga, ja de penga…
…er til bekymring, for fattig og for rik.
Nå skal ikke jeg påberope meg å være fattig, det er mange der ute som har det verre enn oss. Men jeg kan på ingen måte si at vi er rike, og det merkes godt på en dag som denne.
Bilen har jo kommet med en haug med rare lyder over lengre tid. Jeg har håpet at det skulle forsvinne av seg selv, eller at det som laget ulyder skulle ramle av, men så heldig var jeg ikke gitt. Måtte kapitulere for en uke siden og bestille time på verkstedet. Leverte bilen om mandag, og fikk hentet nøkkelen i dag. Samtidig skulle de jaggu ha noen kroner av meg også, ikke så rent få faktisk. Den nette sum av 11.996,- faktisk. Å, som jeg skulle ønske at ryggen ikke hadde tatt kvelden og at jeg en gang i det forrige århundret hadde kunnet fullføre mekanikerutdannelsen min!
E og Nairo blir med meg når jeg skal til jobb i morgen, sånn at de får plukket opp Peugeot’en. Jeg fortsetter med mammas Toyota. Neste uke er det dens tur til et besøk på verkstedet, får bare være takknemlig for at vi slipper å betale det. Nok en bekreftelse på at vi ikke har råd til to biler her i huset, spesielt når vi knapt har råd til én.
Og er dere ikke enige med meg i at når man først har brukt nesten tolv tusen kroner på én dag (for ikke å glemme at det har gått ut regninger for 1.500,- i dag også), så er det lov å trøste seg med å sløse bort kr. 166,- på biffsnadder fra det nærmeste gatekjøkkenet? Det er liksom bare en dråpe i havet, og det er også første gang på denne siden av nyttår at vi koster på oss “ute-mat”. Jeg har ihvertfall ikke dårlig samvittighet!
Neste stopp: å vinne neste ukes Extra-trekning! Og å sørge for at pc’n ikke tar kvelden i det pågående tordenværet…
{minsignatur}
Del dette på:
-
Mot normalt, men ikke i hagen
Jeg har alltid hørt at det å bevege på seg skal gjøre godt for kroppen. Selv med min elendige rygg, skal bevegelse, og da gjerne i skog og mark, være mirakelmedisin. For 7 år siden, da min andre prolaps var på sitt verste, klarte jeg så og si ikke å gå rundt i hytta (hvor jeg da bodde), men tok jeg med meg Arkas ut i skogen, merket jeg ingenting til plagene. 5 minutter etter at jeg kom hjem, kunne jeg knapt gå igjen.
Det ble vel en times gåing i går, og nesten 2 timer i dag. Begge dager på grusveier eller i skogen, noe som aldri har gitt meg problemer før. Mot normalt er jeg nå elendig i ryggen, og jeg aner ikke hvorfor. Kan det rett og slett være at jeg er støl? Er min tredje prolaps underveis? Eller er bevegelse bare dumt? Enten spretter jeg ut av senga i morgen tidlig som om ingenting har skjedd, eller så må jeg ha kran. Skal bli interessant 🙂
I hagen er ingenting mot normalt. Det spirer og gror, og hvis jeg overser at 3 av mine 5 roser antagelig er døde, at villvinen er død, at over halvparten av bringebærkrattet er dødt og at brudespireaen er i ferd med å spise opp en solbærbusk, så er det ganske så vakkert i hagen nå.
Min kjære forglemmegei er på plass!
Siden jeg har planer for denne til bryllupet, synes jeg den har kommet litt vel tidlig. Jeg fulgte med den i fjor og så at den da sto til over bryllupsdatoen (da selvsagt et år for tidlig), så jeg håper at den holder seg i år også.
Vi fikk jo et par påskeliljer i påska, nå har resten sprunget ut også:
Marianøkleblom er en annen av mine favoritter. Jeg flyttet den for et par år siden, og nå ser det ut som den stortrives og sprer seg:
Perleblomster har vi ikke mange av. Til å begynne med sto den i grusen rett ved terrassen, men der druknet den i noe jeg tror er en kaprifol-variant. Så jeg flyttet perleblomstene også for et par år siden, og håper at de blir mange fler enn de er nå:
Markkryperen som dekker overgangen mellom bed og gårdsplass er nå i full blomst, og det lyser blått-i-blått:
Og så har vi treet over alle trær da: hegg. Trodde aldri i livet at jeg skulle bli glad i et tre, ihvertfall så lenge det er snakk om et tre som ikke produserer hverken frukt eller bær. Men blomstene er så vakre og dufter så fantastisk at jeg blir glad langt inn i sjela når den står i blomst:
Og så har brura kommet til gards!
At brudespireaen er brud før meg får jeg bare leve med, hun er jo vakker der hun står 🙂
Ta en titt i denne mappen, eller klikk på bildene for større versjoner.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Ryddedag
Selv om det blåser litt i dag, er det et nydelig vårvær. Egentlig burde man sette seg i bilen, dra ut og få en slutt på geocachingabstinensene, men økonomien tillater ikke unødvendige kjøreturer. Så da får man heller gjøre andre nødvendige ting her hjemme.
4 maskiner med klesvask er straks ferdig. Nei, jeg vasker ikke klær oftere enn nødvendig, så da blir det gjerne 4 maskiner annenhver eller hver tredje uke.
E stakk ut for å gjøre litt, og tok med seg Nairo for at han skal få litt trening på å stå bindt fast uten å ha selskap hele tiden. Selvsagt er E helt i nærheten, og muligheten for litt lek byr seg med jevne mellomrom. Kose derimot, det skal vi ikke ha noe av:
Men så ble pinnen, eller rettere sagt vedkubben, funnet frem, og da ble det skikkelig liv i leieren:
Nok et bevis på at det er en kengurukloning vi har:
Men det er en vakker kengurukloning da 🙂
Angrep fungerer best med forlabbene først:
Naboen har en del av plenen sin som en skråning ned mot veien, og der står sola godt på nå på våren. Derfor kommer deres krokus alltid opp før vår. Men jeg fant vår første, og så langt eneste, i dag!
Jeg er faktisk litt bekymret for at dette blir den eneste krokusen vår i år, for Nairo har gjort sitt fornødne stort sett på alle andre steder vi har krokus. Men jeg får smøre meg med litt mer tålmodighet, kanskje det dukker opp en blomst eller to til?
Tidligere denne uken kom R med våt ved til oss. Billigere for oss, og han slipper å bruke plass til å lagre. E har derfor satt igang med stablingen i dag, og han har faktisk kommet kjempelangt! På forsiden av garasjen ligger det 3 favner:
Og på baksiden ligger det to favner:
Veden på denne siden må kastes inn i vedboden via den luken dere såvidt kan skimte på veggen der. Så må den stables der inne, og med godt med gjennomtrekk satser vi på at det blir et like godt sted for den å tørke som det blir for de favnene som skal stå ute.
Ryggen min er dessverre ikke spesielt glad i hagearbeid, men jeg fikk raket bort mesteparten av fjorårets løv ved inngangspartiet:
Det som er igjen av granbar og løv over rosene får ligge en god stund til, det er fremdeles ganske så kaldt om nettene. Men at jeg gleder meg til å tusle rundt i hagen og se løvet spretter på busker og trær og se knuppene komme på blomster er det ingen tvil om. Hagemøblene kan også settes på verandaen nå, selv om vi enn så lenge bør pakke oss inn i pledd hvis vi skal sitte der. Sola er ikke varm nok for noe annet ennå.
Bildene kan du også se her.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Spikermatteterapi
Jeg sliter til tider med vond muskulatur i ryggen og skuldrene, men jeg gidder aldri å legge meg på spikermatta når jeg har lagt meg for kvelden, så i dag fant jeg ut at jeg skulle ta 15 minutter på spikermatta mens jeg så på tv. Fungerte som en drøm og smertene avtok litt, men det desidert verste med spikermatte er å komme seg opp derfra. Himmel og hav, så vondt det gjør! Det var en periode jeg brukte matta ofte, men selv det gjorde det ikke lettere å komme seg opp. Men som en på FB skrev: Man må ha det litt vondt for å ha det litt godt, så da får jeg vel bare leve med det.
Har fått skrevet en del av julekortene i dag, men jeg gikk tom for kort gitt. Så E skal få kjøpt fler til onsdag, så satser jeg på at jeg blir ferdig i løpet av neste helg. Eller så kan jeg jo ta det på torsdags kveld, skal sitte barnevakt for snuppene til C igjen.
Dagen i dag har ellers ikke blitt brukt til noe spesielt. Har nok en gang fått gjort en haug med småting, sånn som å gjøre ferdig innpakkingen av de gavene jeg begynte på i går, bestilt nytt årsinnlegg til Filofax’en (ja, jeg har fremdeles Filofax), skiftet på senga og ryddet ut av oppvaskmaskinen. I morgen er det noen timer på jobb igjen.
Jo, det er en ting jeg lurer veldig på. Når noen kommenerer på mine innlegg, så svarer jeg jo alltid (med unntak av de kommentarene som er rettet mot noen andre som har kommentert tidligere). Og så lurer jeg på om dette ikke er vanlig? Ytterst få av bloggerne jeg følger svarer på kommentarene de får, og det får meg til å lure på om de i det hele tatt verdsetter kommentarene? Samtidig ber de gjerne om å få kommentarer. Er det jeg (og noen få til) som er overivrige på å gi tilbakemelding til de som kommenterer hos oss, eller er det de andre som er uhøflige, late eller rett og slett gjør det som er vanlig innen bloggverdnen? Blir veldig glad for å høre tanker rundt dette!
God 2. advent, folkens!
{minsignatur}
Del dette på:
-
En god innsats i hagen
Selv om det har blåst litt kaldt her i dag, har sola vært fremme hele dagen (skyene jeg snakket om i morges stakk av!), og jeg har fått gjort litt ute.
Som nevnt tidligere, har den harde vinteren tatt knekken på veldig mye i hagen. Røttene til det meste har dog overlevd, så i dag har jeg tatt jobben med å klippe vekk dødt på mesteparten av planter og busker, men jeg har litt igjen. De to prolapsene i ryggen min er derimot ikke spesielt lette å ha med å gjøre når jeg må bøye meg, så det begrenser seg hvor mye jeg makter å gjøre om gangen uten å måtte lide for det i dagesvis.
Startet på utsiden av døra. Der er det et lite bed på hver side, og bedene inneholder krokus, store hvite klokker (vel, den befinner seg bare i det ene bedet), store lilla klematis og to rosa klaserosebusker. Ingen av disse rosene har overlevd vinteren, men heldigvis kommer det rotskudd i begge bedene, så i dag har jeg klippet de helt ned og så må jeg vel vente et par år før jeg får blomster igjen. Her er de små, men akk så gledelige, restene:
Med tanke på at begge buskene var rundt en meter høye, er ikke dette mye å skryte av, men de lever ihvertfall! 🙂
Mer forglemmegei! Oh lykke! 🙂
For et par år siden kjøpte jeg en ferskenfarget potterose, men den ville liksom aldri helt inne. Så i fjor plantet jeg den ut, og den rakk å komme med èn knupp før frosten kom. Nok en gang har vinteren vært slem mot denne også, men rota lever, og her er resultatet så langt i år:
Litt her og der dukker denne blomsten opp:
Tror det er en valmue, men jeg er langt fra sikker. Den er ganske liten, men med den knallherlige fargen, er det lett å få øye på den allikevel.
Jeg har lovet meg selv at jeg kan kjøpe meg èn ny rose til hagen hvert år. I fjor kjøpte jeg klatrerosen Golden Showers og E laget klatrestativ til den, men som alt annet har alt av greiner dødd i vinter. Men jeg er, som dere har skjønt, blitt veldig glad i rotskudd (det viser ihvertfall at det er noe som er i live), og jeg håper at denne også skal vokse seg stor og fin med årene.
I flere år har jeg hatt lyst på en gullbusk. Synes det er så utrolig fint å se de knallgule blomstene på bare greiner nesten før vinteren slipper taket, det gir så gode løfter om at det er varmere tider på vei. Så i fjor kjøpte jeg meg en, og den har også såvidt overlevd vinteren.
Kanada gullbusk heter min variant, jeg aner ikke hva som er forskjell på de forskjellige utgavene, men jeg gleder meg til å se hvordan den blir seende ut ihvertfall!
Vi har en del bærbusker i hagen: en stikkelsbærbusk, to solbærbusker, to busker med røde rips og en busk med hvit rips (som jeg første sommeren når jeg bodde her ikke kunne forstå hvorfor aldri ble moden…jeg hadde jo ikke hørt om hvit rips!…). Men det jeg liker aller best er bjørnebær, og selv om jeg vet at den kan være vanskelig å få til, må jeg jo prøve, så i fjor kjøpte det også. Vi fikk faktisk 5 bær eller noe sånt, og det kommer skudd i år igjen 🙂
Ved parkeringsplassen på hytta og også langs veien et sted hvor Arkas og jeg pleide å gå tur ofte, finnes det mengder med villbjørnebær. Jeg kunne stått der og spist i timesvis!!!
Rabarbra har vi også i hagen. Ikke så mye ennå, og hvis noen har noen tips på hvordan jeg kan hjelpe den å bre seg ut og bli større, tar jeg det imot med store takk!
Min venninne C lager verdens beste rabarbrasaft! Jeg prøvde meg på den i fjor etter hennes oppskrift, men det ble ikke helt det samme altså, kanskje fordi jeg brukte mye frossen rabarbra, rett og slett fordi jeg ikke har nok i hagen til å bare bruke fersk?
Jeg fikk en stor og nydelig hortensia i fjor, og tok sjansen på å plante den ut. Og jaggu har den klart seg også!
Blir veldig spennende å se om den kommer med blomster i år, er det noen her som har god greie på hortensia, trenger jeg alt av informasjon dere kan gi meg.
Til sist vil jeg vise dere den geniale oppsamlingskurven min:
Jeg ønsket meg en slik og fikk den av C til jul i fjor. Den er virkelig verdt 10 ganger sin vekt i gull, og jeg fatter ikke hvordan jeg klarte meg uten den tidligere! Så mye enklere å samle alt av kvist og gress i den istedenfor å bære og gå frem og tilbake hver eneste gang man har hendene fulle. Så tusen tusen takk, C, denne var perfekt!
Alle bildene finner du også i denne mappen.Del dette på:
