-
41 år siden i dag
Så var vi kommet til den datoen igjen, den som markerer at nok et år uten pappaen min har gått:
41 år har gått, og jeg savner deg så fryktelig ❤️
-
God formiddag
Hei alle sammen! Jeg vet det er stille fra min kant for tiden, en uke siden forrige innlegg. Det er ikke det at jeg ikke har tid til å skrive, for det har jeg jo, men det skjer liksom ikke så mye som det er verdt å skrive om. Hverdagene går med til jobb, lufte Nairo, fyre i ovnen (ligger på 10-12 grader i stua når jeg kommer hjem), spise, holde meg oppdatert på sosiale medier (jupp, det prioriterer jeg fordi det er en måte å slappe av på for meg) og å følge med på MasterChef Australia på TLC, som jo går hver dag bortsett fra lørdag. Og sove da, jeg gjør jo det også 🙂
Helgene går med til det jeg ikke rekker/prioriterer på ukedagene. For hver gang jeg fjerner en ting på ToDo-lista mi, kommer det to nye ting på den. Så arbeidsledig blir jeg liksom aldri. Skulle bare ønske jeg var litt flinkere til å ta tak i de tingene jeg gruer meg mest til å gjøre, for jeg vet jo hvilken deilig følelse det er når jeg kan fjerne sånne ting fra lista.
Og så savner jeg jo mannen min noe veldig. Dagene går jo forbi, det er ikke sånn at jeg ligger i fosterstilling i en krok og hyler av fortvilelse dagen lang. Men hvis vi ser bort ifra de praktiske utfordringene som følger med å være 1800 km fra hverandre (som å måtte bytte lyspærer i ei taklampe hvor jeg må stå på tærne på toppen av gardintrappa for å rekke opp, og jeg som har høydeskrekk! Eller å måtte bære ved ørti ganger om dagen. Eller å lage middag selv (ja, jeg vet jeg er bortskjemt). Eller å måtte fikse alle mulige småting selv.), så er det ensomheten og mangelen på nærhet som er verst å hanskes med. Alltid tomt hus å komme hjem til, ingen å ligge inntil i senga, ingen å prate med om sportsresultater, artikler man leser, tv-program man ser på. Men det går jo på et vis.
Dagen i dag skal brukes til å prøve å få fjernet noen ting på ToDo-lista (uten å føye på nye ting! *krysser fingrene*). Avslutter med et bilde av en happy-lapp tatt i januar i fjor 🙂
God søndag, alle sammen!
-
Så vakkert det er i nord!
Nå er det 15 dager siden Eileif dro nordover, og det føles som 15 måneder. Dagene går jo forsåvidt greit unna, jeg har jo stort sett nok å gjøre til å ikke sitte stille og kjede meg. Men fytterakkern som jeg savner han! Ingen å komme hjem til, ingen å prate med og få respons fra (joda, jeg får respons fra Nairo, men det blir ikke på samme måte), ingen å gi en klem, ingen å ligge ved siden av i senga, ingen å dele alt med. Måtte de neste ukene fly unna slik at vi kan få fjernet de 1800 kilometerne som skiller oss!
Eileif sendte meg noen bilder her om dagen. Veldig fint for meg å få et lite inntrykk av hvordan han bor og hvordan det ser ut i nærområdet, og det er jo ingen tvil om at det er vakkert der oppe! Jeg har jo ikke vært så langt nord, og jeg vet jo at landet vårt ser fantastisk ut over alt, men det blir nesten litt uvirkelig å se disse bildene og det er veldig vanskelig å forestille seg at det er der han er, der han bor og der han jobber.
På det nederste bildet her ser dere litt av fiskebruket til venstre og nærbutikken rett frem. Kjekt å ha bare noen meter å gå til begge deler.
En vakker dag skal jeg oppover også. Ikke nå i denne perioden Eileif er der oppe, men på ferie sammen med Eileif og D og Nairo. Og jeg må oppover både på sommeren og på vinteren for å oppleve begge årstidene med alt vidunderlig de bringer med seg. Men nå skal jeg glede meg til torskesesongen er over og jeg får mannen min hjem igjen!
-
Sov godt, min kjære Tante Ma
Jeg husker at det var alltid så stas når du skulle passe meg da jeg var lita, så stas at jeg ikke hadde tid til å si hadet til mamma engang.
Jeg husker at du aldri var noe glad i trapper, siden det ene kneet ditt var stivt og du derfor bare kunne ta ett trinn om gangen.
Jeg husker tålmodigheten din når jeg for femtiende gang dro frem samlingen min med viskelær for at du skulle lukte på de.
Jeg husker alle gangene du var med på hytta og vi lekte butikk, og du hadde fantasi nok til å være forskjellige typer kunder for hver handlerunde.Du ble syk og ville ikke ha besøk av noen. 25 år har gått siden sist jeg så deg, og derfor er det bare barndomsminner jeg kan se bilder av i hodet mitt. Men det har ikke stoppet oss fra å ha timesvis med virkelig gode telefonsamtaler. Du var 48 år eldre enn meg, men allikevel var du som ei venninne, både for mamma og for meg. Og selv om du ikke var i slekt med oss, var du min Tante Ma. Min Tante Ma som ga de beste klemmer gjennom telefonen. Min Tante Ma.
Jeg håper nå at du seiler rundt på skyen din, frisk som en fisk og energisk som en ungfole, sammen med mannen din, pappaen min, alle fra den gamle bueskyttergruppa, og alle andre du var glad i. Det skjærer i hjertet mitt å vite at du ikke lenger er her, at jeg ikke skal få høre stemmen din mer, at jeg ikke skal få fler gode telefonklemmer. Men jeg vet at du har det bra nå, og kanskje jeg en dag får se den lille skyen din sprette lekent rundt på himmelen?
Sov godt, min kjære Tante Ma.
-
Tårer og hjertevarme
Jeg visste på forhånd at dagen i dag kom til å bli spesiell, men hvor spesiell den ble var jeg ikke klar over før i ettermiddag. Dagen startet med det årlige veterinærbesøket med Nairo, men det skal få sitt eget innlegg en av de nærmeste dagene. Etter å ha hentet Eileif når han var ferdig med sitt møte, dro vi og kjøpte en bukett roser, og så gikk turen til kirkegården. Min kjære pappa skulle ha fylt 80 år i dag hvis han hadde fått leve, og en nydelig bukett røde roser er det minste jeg kan gi til han, når jeg ikke lenger har mulighet til å gi noe annet.
Det er snart 30 år siden han døde, og sorgen og savnet ligger alltid der, som en litt skarp diamant i hjertet mitt. Jeg har levd uten pappa i 3/4-deler av livet mitt, og kjenner jo egentlig ikke til noe voksent liv med han, allikevel kommer jeg alltid til å savne han. Og at slike merkedager som i dag er litt mer vanskelig å takle, kommer til syne med tårer på graven hans. Gratulerer med dagen, pappa! Glad i deg!
Av grunner jeg ikke lenger husker, tok jeg vare på litt av pelsen til både Santo og Arkas. Ikke mye, bare nok til å fylle hvert sitt Norgesglass. Etter at jeg fikk Nairo, har jeg jo blitt kjent med utrolig mange koselige lapphundeiere, og en av de er Nøve. Hun spinner garn selv, blant annet av lapphundull, og på lapphundspesialen på Biri i august fikk hun en pose med Nairo-ull pluss det jeg hadde etter Santo og Arkas. Håpet var at hun kunne spinne garn av det, men ikke bare gjorde hun det, hun tilbød seg til og med å strikke for meg. Snakk om hjertevarme!
Og i dag, da humøret ikke var helt på topp, da dukket det en pakke opp i posten (snille postmannen hadde satt den fast til postkassa med strikk da den ikke passet i postkassa), og hva lå i den? Jo, hjertevarme til tusen og tilbake:
Strikkede votter, strikkede pulsvarmere og en heklet blomst! Og sentimentale meg brast ut i gråt for andre gang i dag. Både fordi Nøve er så snill og gjør dette, men også fordi dette blir så spesielt for meg, det er jo ull etter hundene mine! Det mørke garnet er en blanding av Arkas og Nairo, det lyse garnet er Santo. Mammas lille gull, mammas lille engel og mammas lille vakre.
Kjære Nøve: å si tusen takk dekker ikke hvor mye dette betyr for meg, men jeg finner ingen andre ord. Tusen hjertelig takk, snille du!
-
Vakre ord
Som nevnt for litt siden, er det ikke lenge siden vi mistet et familiemedlem helt plutselig. I går postet enken etter han denne teksten på sin Facebookstatus, og vakrere tekst skal man lete lenge etter. Teksten er skrevet av Gunhild Kværness, og den er tonesatt og utgitt av Guren Hagen.
Å miste en venn
En venn er nå borte
Et vennskap er slutt
En plass står så merkelig tom
Det var inda mye
Som skulle vør’ sagt
Som var usagt da nattmørket komDet er itte fortida
Sorga vår gjeld
Nei, den er bevart, fullt og helt
Det vi har miste’
Er tida som kjem
Alle gleden’ vi skulle ha deltDen sorgen vi bær på
Er slett itte svart
Den har tråder tå sølv og tå gull
Og sorgen, den bygger
Nettopp på det
Itte det som var mørkt, slik som muldJa, den som er borte
Var elske og kjær
Det finns verre sorger, så menn
Før det som er verre
Er tapet tå den
Som borde ha vøre en vennEt smil er borte
Ei stemme er død
Min likevæl vet vi det fins
Før minnet vil læva
Så lenge vi lev
Det er først med øss det førsvinsVi andre må videre
Må bare det
Med en plass som er tom, midt iblant
Men at vi er heldige
Midt oppi alt
Som eide en venn, det er sant{minsignatur}
-
Dag 37 – Hva har du som bakgrunnsbilde på dataen din?
-
Bryllupsreise – dag 1 og 2
Vi kom oss avgårde like før klokka halv ni om mandag, og første stopp var kirkegården. Ikke for å logge cacher, men for å legge en av blomsterdekorasjonene fra bryllupet på graven til pappa.
Besøket på graven ble mye for meg denne gangen. Selvsagt skulle jeg ønske at pappa hadde vært hos meg på den store dagen vår om lørdag, og han skulle jo også ført meg opp til alteret. Og selv etter så mange år uten pappa, så savner jeg han sårt.
Men vi kom oss videre, og etter en stopp på Mosseporten for å spise frokost, kunne vi logge vår første cache for turen, GC2X8DP. Stopp nr. 2 og 3 resulterte i funn av GC2GX7D og GC2AVB9, før vi kom til GC24Q1K. En ordentlig fin rasteplass, og vi hadde tenkt å gå en liten tur langs stiene der, men masse søppel stoppet oss.
Cache GCYWB0 og GC1ZNZM ble så logget, før vi kom oss inn mot Kragerø. Jeg hadde på forhånd mailet med Visit Kragerø og også fått tips via kjente at Kragerø Sportell tillot hund på rommet, og siden vi hadde noen kroner til rådighet for turen, bestemte vi oss for at hvis det ikke ble altfor dyrt, skulle vi heller leie rom/hytte/leilighet fremfor å ligge i telt. Og prisen vi fikk var overkommelig, spesielt siden vi fikk litt avslag siden vi skulle være der i 3 netter.
Min kjære og Nairo installerte seg raskt:
Og her et oversiktsbilde over leiligheten:
Døra, med store vinduer, er bak meg. Sofa til høyre, spiseplass til venstre og kjøkkenet bak til venstre. Døra til høyre er badet, døra i midten er soverom med dobbeltseng og døra til venstre er soverom med køyeseng. Intet dumt valg av bosted. Fikk handlet litt og spist middag, før vi satt oss i bilen for å finne fler cacher.
Turens første DNF kom på GC1PEBH, men så fant vi GC2DTDB, GC1KNG2 og GC1N4T9 i rask rekkefølge. Skulle så lete etter GC1Y512, men det var fullt av folk der, så det ble litt knipsing av bilder istedenfor. Såvidt meg bekjent var det 20. juni om mandag, så dette skiltet overrasket oss litt:
Og bare for å understreke poenget mitt ennå litt mer: her et bilde av mannen min i strålende sommersol. Ikke et snøfnugg i sikte:
Et annet skilt som forvirret meg litt var dette:
Nå er jo ikke jeg spesielt vant med å ta ferger, men skal det være så vanskelig å finne riktig ferge da?
GC1NWC4 og GC2BE46 fikk vi heller ikke tittet etter, folk over alt. Men vi fikk inn et funn på GC2BE4A, en idyllisk liten plass med trange gater og hvite sørlandshus, før vi så dro tilbake til leiligheten. Vi hadde sjøen omtrent rett på utsiden av døra, og der hadde et svanepar bosatt seg. Den ene kom meg i møte for å sjekke om jeg hadde noe mat:
Sportellet besto av en hovedbygning med rom, og to bygninger med leiligheter. Her er “vår” bygning:
Vårt rom var i 1. etg, nr 2 fra venstre, bak trappa, og der ble vi så resten av kvelden. Avslapping med tv og tidlig kveld, var sliten etter mange timers kjøring på ukjente steder. Første dag endte altså opp med 10 funn og 1 DNF.
Tirsdagen våknet jeg som vanlig tidlig, og jaggu sto mannen min opp sammen med meg. Etter en kjapp frokost dro vi ut på jakt, og første cache var GC2W00H. Denne heter En mark etter penger, og vi møtte jaggu to “mark”. Først denne lille karen:
Og så fant vi storebroren hans:
En utrolig søt liten cache!
Tittet en stund etter GCQBTG, men fant til slutt, og fikk oss så en delvis fin og delvis strabasiøs tur (fordi vi alltid velger feil vei) til GC1J6F2. Begge disse to var del av Berg museum, og selvsagt måtte det være både anker og kjetting der, vi befant oss tross alt ved kysten:
Legg merke til barnålene, da forstår dere dimensjonen på kjettingen!
Et vakkert gammelt hus sto også der:
Se nå for guds skyld bort ifra at jeg ikke tok sola med i betraktning når jeg tok bildet…havet i bakgrunnen der har jo blitt totalt utvasket og egentlig ødelagt et godt motiv. Men men… På vei tilbake til bilen passerte vi Sockerdrycksträdet til Pippi:
Får håpe det får stå riktig lenge!
Turens DNF nr. 2 kom på GC14NX2, men så kjørte vi ned i de trangeste smugene som finnes på denne jord (tror jeg), og gikk så opp til GCX87Z. Utsikten var upåklagelig, men det er den gjerne på sørlandet 🙂
Nairo var på dette tidspunktet lei det meste og synes også det var varmt, så han fant seg en busk å legge seg inn i:
GCR5VW viste seg å være et populært sted for soling og bading, så vi måtte stå over å lete etter denne så tidlig på dagen. Men at det var fint der var det ingen tvil om!
Eget basseng og skikkelig fint sanitæranlegg!
Så ble det noen kjappe funn igjen: GC1KNGR, GC1VNCA, GC1Z6C7 og GC29RFF, før vi tuslet ned mot en innsjø. Og på vei mot cachen møtte dette oss:
Nairo i langline i skogen pleier å resultere i én ting: kaos!
E fikk overta Nairo og de ble stående ved en liten brygge mens jeg bante meg vei gjennom skogen for å finne og logge cachen. Plutselig hører jeg E begynner å le noe voldsomt, og da viste det seg at Nairo ikke hadde fått med seg at grunna ut fra land ved brygga ikke var så lang, så han hadde fått sin aller første svømmetur:
Våt hund! 🙂 Synd jeg ikke fikk sett det, men da vet vi ihvertfall at han kan svømme! 🙂
En tur innom Rema og hjem for å kose oss med reker til middag:
Så bar det ut på kveldstur. GC1XRC5 ble funnet greit, men nok en DNF kom på GC1XRCB. GC1Woo6, GC1AX5A, GC1NEQM og GC1E0BB ble funnet etter varierende grad av leting, og så avsluttet vi dagen med en DNF på GC1PCXC. Slitne kunne vi konstantere at dagens resultat var 14 funn og 3 DNF’er. Ikke kjempefornøyde med de to første dagene, men det er vanskelig å plukke cacher når veldig mange av de omtrent ligger inne i hagene til folk.
Husk at dere kan trykke på bildene for større versjon, dag 3 og 4 kommer i morgen 🙂
{minsignatur}
-
Nok en helg over
Er det bare meg som lurer på hvorfor søndagene alltid går fortere enn lørdagene, selv om jeg har like mye/lite å gjøre begge dagene? Jaja, jeg får bare godta at søndagen straks er over, ikke stort å gjøre med det.
Dagen i dag har gått med til veldig lite. Den største oppgaven mentalt sett var å gå gjennom alt etter Arkas, det har stått lagret i to fôrdunker i kjelleren i over 2 år. Det gikk bedre enn forventet, men jeg satt igjen med klumpen i halsen. Noen ting ble kastet, noen ting ble lagt i “minne-esken”, noen ting skal få ligge på vent et par år og resten ble lagt frem i påvente av at det skal bli lørdag kveld om 13 dager. Og så må jeg handle inn noen småting også.
Været har ikke vært spesielt innbydende i dag, og vi har nok en gang skøyteis på gårdsplassen. E var over grensa og handlet tidligere i dag, og han måtte strø for å komme seg inn i garasjen igjen. Fortsetter vinden og regnet i natt, skal det nok en gang bli en festlig kjøretur til jobb i morgen.
Nå skal jeg avslutte pc-dagen med å lese noen blogger før jeg legger meg. Ny uke starter i morgen, vi begynner på uke 3 av det nye året, og allerede virker det for meg som om nyttårsaften er månedsvis bak oss.
God kveld! 🙂
{minsignatur}
-
Tror du?
Av og til tenker man ekstra mye på de man er glad i som ikke er blant oss lenger. Uansett om det er lenge siden de gikk bort, eller om det er helt nylig, så tar tankene og følelsene litt overhånd til tider. Man savner, man har vondt, man er trist og man klarer ikke helt å fokusere på de gode minnene.
Mange mennesker finner trøst i å tro. Hva de tror på er egentlig underordnet, og jeg ønsker ikke å starte en religiøs diskusjon. Det eneste jeg synes er viktig når det gjelder tro, er å føle trøst, trygghet og samhørighet.
Jeg er ikke personlig kristen, jeg har ikke noe personlig forhold til noen religion i det hele tatt. Jeg har barnetroen min, men jeg mener også at det er mange biter fra andre religioner som er fine. Min form for tro, det behovet for å tro at det finnes noe mer enn det vi kan se, stammer fra å ha mistet min far når jeg var 9 år. Min trøst har gjennom årene kommet ved å tro at han på en eller annen måte passer på meg, at han er her, og at jeg en eller annen dag skal møte han igjen. Om det er i en himmel eller i en annen form for eksistens er for meg likegyldig, jeg bare trenger å tro at jeg skal få gi pappaen min en klem igjen. Det samme gjelder alle andre jeg er glad i.
Kanskje er det en form for overlevelsesinnstinkt? At det rett og slett gjør for vondt å tenke at man aldri skal se noen igjen? Fornuften forteller meg jo at det er nettopp det som er fakta. Og uansett hvor mye jeg prater med de jeg har mistet, så er det allikevel en forskjell på å prate og å se.
Jeg forstår at alle som føler tilhørighet til en religion mener at det er det eneste rette å tro på. Og det er ingen vits i å prøve å frelse meg til noen som helst religion. Alt jeg ønsker er respekt for at jeg tror som jeg gjør, på samme måte som jeg respekterer det andre tror på.
Tror du?
{minsignatur}