13. desember 2006 våkner min venninne på 31 år og oppdager at kroppen ikke lystrer. Etter det som antagelig er flere timer, får hun krabbet til en telefon og ringt til sin mann på jobb, og det eneste han oppfatter er “hjem”. Han kommer seg hjem og skjønner at noe er fryktelig galt, og når ambulansen har tatt de til sykehuset, blir det konstantert hjerneslag. Min venninne er da 4 dager unna termin med sin førstefødte… Babyen blir tatt med keisersnitt, og er ei frisk og fin lita jente. Min venninne ligger igjen med lammelse i hele høyre side av kroppen og et dårlig fungerende språksenter. Det er da ikke slik man skal oppleve å bli mor!

Nå, 3 1/2 år etter, er det eneste du kan se fysisk, en ikke helt samarbeidsvillig arm. Skjevheten i ansiktet så ikke jeg noe til når jeg fikk besøke henne en måned etter slaget, og lammelsen i beinet klarte hun å overkomme etter bare 2 uker på sykehuset. Hun trente så iherdig at hun fikk hvileordre av legen! Det er ikke før man hører henne prate at man skjønner at det har skjedd noe alvorlig, for et hjerneslag i venstre hjernehalvdel medfører såvidt jeg har fått med meg så og si alltid problemer med språksenteret, i min venninnes tilfelle er dette da afasi. Ord som er lette for henne uttaler hun like godt som noen annen, andre ord vil ikke uttales i det hele tatt, selv om hun hører det riktige ordet inne i hodet sitt. Og i begynnelsen var det ofte det kom ut noe helt annet enn det ordet hun ville si. Fikk oss mang en god latter (ja, hun har hele tiden kunnet le av seg selv) når hun skulle rope på mannen sin, men ordet som kom ut var “genser” 😉

Helt siden dette skjedde, har jeg forsøkt å lære meg så mye som mulig om hjerneslag. Både for å forstå hva som har skjedd i kroppen og i hjernen hennes, men også for å finne ut hva jeg kan gjøre for å støtte og hjelpe.  I går kom jeg tilfeldigvis over denne videoen, og selv om den til tider er litt høytsvevende, er det veldig interessant å høre hvordan et hjerneslag oppleves.



Min venninnes slag kom av en medfødt hjertefeil som ingen visste at hun hadde. Nesten et år etter slaget ble hun operert og har nå et hjerte som er like friskt som det vi andre antar at vi har. Men det mest frustrerende for henne selv er språket, at hun ikke får uttrykt seg som hun vil når hun vil, hun må kjempe for å finne de rette ordene og for å få uttalt de. Fremdeles går hun til logoped og fremdeles har hun opphold på Sunnaas eller andre steder, og antagelig er det fremdeles en lang vei igjen. Men ethvert fremskritt er et godt fremskritt!

Det er umulig for meg å sette meg inn i hvordan en slagrammet opplever hverdagen, men utifra hva jeg har sett, ønsker jeg ikke at noen fler får oppleve dette.