Jeg har 3 cacher som trenger vedlikehold. To av de er på en av trailene mine, den siste ligger ikke langt hjemmefra, men den er ille nok å komme til uansett. Planen var å fikse alle disse tre i løpet av ferien, men jeg er jaggu usikker på om det blir gjort. En av de fikk vi tatt i dag, og det er den som ligger i høyden, over Berby, og da tittet vi innom de to andre som også ligger oppe i høyden der samtidig.

Den første vi stakk innom er ved en bitteliten bålplass, godt bortgjemt fra allfarvei. Da hadde vi gått bittelitt over 1 km fra parkeringen, og vi hadde unnagjort omtrent halvparten av en grusom stigning (grusom for oss som ikke på noen som helst måte innehar kondis eller utholdenhet). Jeg satt regelen om å gå sakte veldig tidlig, ikke bare for min egen del, men også for Nairo sin del, han er jo ikke noen ungfole lenger.

Men vi kom oss opp, og ble belønnet med denne utsikten mot nord:

Og denne utsikten mot sør:

Vi klarte også å få til en team-selfie:

Her var det ingen problemer med cachen, og vi tuslet videre til neste cache. Da måtte vi opp den siste bratte kneika, og igjen var jeg dreggen som holdt farta nede. Det var heldigvis ikke kjempevarmt, men det ble varmt nok inne i skogen uansett.

Det er noen få skilt her, slik som dette:

I tillegg er det hengt ut rød-gule merkebånd her og der både til denne cachen og den siste, men jeg vet ikke om det er meninga at de skal være der permanent.

Vi fant frem til rett sted, og også her var alt i orden med cachen.

Så var det siste cache, den som jeg visste ikke hadde det bra. Nå er det mange år siden jeg var her sist, og nå som da ble det å gå litt på feelingen for å komme frem til rett sted. Heldigvis husket jeg nogenlunde rett, og restene av cachen ble funnet med en gang: loggboka var kilt fast i et tre, boksen og deler av lokket ble funnet på bakken. Så da var det bare å rigge klar ny cache og få den på plassen sin, samtidig som utsikten ble beundret:

Man ser ikke så mye der oppe, for det er mange trær rundt, men man ser langt og man ser hvor høyt oppe man er. I tillegg kan man se hovedveien mellom Ende/Berby og grensa, og man kan se grusveien som fører ned til Stenen i Enningdalselva. Og så bittelitt av Rødsvannet, da.

Da vi skulle gå tilbake, gikk vi rett på en sti vi ikke hadde sett på vei inn. Overgrodd sti, ja, men likevel lettere enn å bushe i halvmetershøyt blåbærris. For blåbær var det mye av på hele turen!

Det ble ca 3,5 km totalt, så det er ikke lange turen, men den tar på siden det er så bratt. Og en stor ulempe med å gå der på denne tiden av året, er all flåtten man drar med seg hjem. Nei, Eileif og jeg har ikke fått noen med oss, men vi har plukket rundt 40 flått av Nairo de siste 6 timene, og fremdeles dukker det opp en og annen som har gjemt seg i pelsen hans. Kan ikke huske sist det var så ille!

Men jeg skal ikke skremme bort noen fra å gå turen, uansett om du driver med caching eller ikke. Det er en superfin tur, og den bratte bakken er ikke så ille, bare litt ille. Belønninga du får på toppen med utsikt er vel verdt det!