Jeg har aldri vært noen sylfide, og det kommer jeg heller ikke til å bli. Det er ikke noe ønske og ikke noe mål. Men for et par år siden var jeg veldig nært å skrive et blogginnlegg om at jeg for første gang siden tenårene hadde et 5-tall som første tall i vekta mi. Jeg aner ikke hvordan jeg havnet der, for jeg trener ikke, jeg er altfor glad i usunn mat, og jeg hadde ikke nylig hatt noen operasjoner i munnen (som gjør at jeg spiser mindre).

Men jeg havnet fort tilbake i normalt spor, med et 6-tall som første tall i vekta, og det er helt greit, til en viss grad. Så kom hjemmekontorperioden nå i koronapandemien, og det var ikke bra for meg på noen måte. Ikke at jeg spiste så mye mer usunn mat enn normalt, men jeg beveget jo nesten ikke på meg.

Nå trodde jeg at mye skulle gå seg til av seg selv da jeg var tilbake på kontorene mine, men der tok jeg grundig feil, og jeg veier nå mer enn jeg noen sinne har gjort – rimelig deprimerende. Egentlig så deprimerende at jeg reagerer med å trøstespise, og det er jo bare teit.

Så nå må det gjøres noe:

Nei, jeg kommer fremdeles ikke til å trene, jeg avskyr alt som blir kalt trening. Du kan godt si at det er trening i å gå turer, men å si at jeg skal ut og trene tar fra meg all motivasjon, så jeg må si at jeg skal ut og gå tur. Men det jeg MÅ gjøre noe med, er inntaket av sukker. Jeg vet at jeg klarer å kutte ned, jeg har gjort det før. Jeg kutter ikke ut noe, det ser jeg bare på som straff, og jeg blir ikke motivert av det heller. Men ned skal jeg!