I lengre tid har Lisa og jeg planlagt at akkurat denne helgen skulle brukes til lang cachetur, hvis været tillot det. Været var heldigvis på vår side, så i går dro vi til Degernes for å gå Villmarksrunden. Klikk her for å komme til nr. 1. Hvis man tar med cachen som ligger på parkeringsplassen, men som ikke tilhører trailen, er det totalt 60 cacher. Det er mye, det!

Jeg sitter klar og venter på Lisa, som er dagens sjåfør:

Jeg ser at jeg ikke er helt fargekoordinert, jeg kan vel ikke ha én sekk for hver turbukse, kan jeg vel? :p

En times tid senere parkerte vi ved Sandbekk mølle:

Det skulle være julemarked der i går fra klokka 10 til klokka 16. Vi var for tidlig ute til å få med oss åpningen, men spørsmålet var jo om vi rakk å komme tilbake før det stengte.

Vi plukket den ene cachen etter den andre. Terrenget var lettgått med nesten bare kjedelige grusveier, men de er jo kjekke når man skal gå langt, da bruker man ikke så veldig mye energi på det å gå.

Innimellom dukket det opp små perler, som dette vannet:

Nesten halvveis på runden, viste cachetrailen oss til en liten avstikker. Kan jo ikke la en cache ligge ulogget sånn midt inne i en runde, så vi fulgte pila på GPS’en, og gikk over denne lille brua:

Da fikk vi noen hundre meter på sti, og kom frem til ei lita hytte hvor vi tok dagens ordentlige matpause:

Mammas lille engel Arkas skulle ha fylt 20 år i går. Jeg pleier ikke å bruke denne thermokoppen, men akkurat i går bare MÅTTE den være med. Skjønne gutten min <3

Utsikten fra pauseplassen var upåklagelig, og vi fikk le fra den litt sure vinden som av og til dukket opp underveis i går:

Vi tuslet videre, fremdeles egentlig ved godt mot, selv om både Lisa og jeg nå hadde fått noen vondter her og der. Da er det godt med de pausene man får imens man leter etter og logger cacher, og så var det med ujevne mellomrom små infoskilt som fortalte litt historie. De må jeg også ha med meg:

Sånn ser det veldig ofte ut når man er på cachetur i skogen. Hallo? 😉

Litt over halvveis fant jeg mitt funn nummer 1900. Hurra! 😀

Akkurat her var det et hogstområde og restene av en fin skogssti. Nå ser det nesten ut som, tja, jeg vet ikke helt hva…

Vi hadde sol stort sett hele dagen. Men den går tidlig nedover nå for tiden, og før den er helt borte gir den et fint gyldent lys:

Akkurat her var det ordentlig idyllisk, Lisa fant til og med en stol å sitte på!

Furu i solnedgang, kaller jeg dette bildet:

Mer av dette gyldne lyset:

Mørket og vondtene tok oss før vi kom ut på asfaltveien, der vi visste at vi måtte gå ca 1,5 km for å komme tilbake til bilen. Denne strekningen var det ikke noen cacher på, så det var bare å gå på, alt det remmer og tøy kunne holde. Jeg vraltet bak med refleksvest, og fikk det (forhåpentligvis) midlertidige kallenavnet Quasimodo:

Kunne jo ikke annet enn å le når jeg så hvordan jeg faktisk så ut 😀

Lisa gikk foran med hodelykt:

Dessverre gikk aktivitetsklokka mi tom for strøm etter ca 11,5 km (selv om den ble ladet torsdag kveld). Lisa hadde heldigvis en fungerende app på, og fasit ble ca 16 km, og, som nevnt, 60 nye smilefjes på kartet. Vi var tilbake til bilen mer eller mindre nøyaktig 7 timer etter at vi startet, noe som vil si at hvis vi trekker fra spisepause og andre småpauser, så hadde vi en effektiv gåtid på ca 6 timer. 10 cacher i timen, helt etter Lisas skjema 😉 Og nei, vi rakk ikke julemarkedet.

Det er ingen tvil om at dette var en lang tur på et ikke helt optimalt underlag. Lisas fot, som fra før ikke er helt bra, ble langt fra noe bedre. Jeg fikk en smell i ryggen underveis som jeg kjente godt etterhvert, den vonde tåa mi sa godt ifra hvor den var, den ikke så vonde foten min ble helt klart midlertidig litt vondere, og hofta mi sa også ifra at den levde. Men det skal KJENNES at man har gått på tur! På den gledelige siden må jeg dra frem at tanna som egentlig skulle vært trukket, ikke kom med det minste lille knyst om at den fremdeles sitter på plassen sin, og det er jeg veldig glad for!

Disse vondtene har på ingen måte skremt meg fra å legge ut på flere langturer, og Lisa og jeg har allerede planene klare. Vi må bare vente til det ikke blir mørkt så tidlig. Cachene, kilometerne og timene flyr unna i godt selskap hvor vi skravler like mye begge to, og er inne på omtrent alle mulig tenkelige temaer underveis. Vi ble litt mer stille i bilen på vei hjem, men det skulle da bare mangle 😉 Takk for nok en strålende tur!