Uke 32 – Ukens utsikt
For en times tid siden kom jeg hjem etter en helg med hund i fokus. Blogginnlegg om det kommer selvsagt etterhvert, men nå er jeg bare glad for at jeg rakk hjem før mannen min skulle legge seg og også at jeg kom hjem i tide til å blogge ukens utsiktsbilde på riktig dag.
Håper dere alle har hatt en riktig god helg!
14 Comments
Kristina
Gler meg til blogginnlegg frå helga! 🙂
Kjersti
Kristina: Så bra 🙂 Har akkurat gått igjennom 133 bilder og slettet de dårlige som jeg ikke MÅ ha, nå skal jeg sove godt i senga mi og så får jeg fortsette bildejobben i morgen. Alle bildene kommer ikke i noe blogginnlegg, men alle fra utstillinga kommer på Facebook i et åpent album 🙂
Kristina
då skal eg følgje spent med 🙂
Kjersti
Kristina: Når får jeg treffe deg og Heino på en lappespesial da? Kongsberg i mars kanskje? 🙂
Kristina
Heino kan jo dessverre ikkje stillast meir han, sidan han ikkje lenger er “mann” – hehe! Men ein skal jo ikkje sjå bort i frå at eg stillar opp likevel for det sosiale! 🙂 Så me får sjå i mars! Hadde jo vore artig 🙂
Kjersti
Kristina: Jeg vet at Heino ikke lenger er “mann”, men tro meg, man kan dra på utstilling selv om man ikke stiller ut 😉 Jeg har nettopp tilbragt en hel helg og kjørt totalt nesten 52 mil for å få med meg lapphund”ting” uten å hverken stille ut eller delta på MH. Jeg drar ene og alene for det sosiale og for å se på hunder, og selv om jeg er utslitt når jeg kommer hjem, angrer jeg ikke et sekund på at jeg har vært med. Så det anbefales så absolutt, og selv om Kongsbergutstillingen kan være både kald og snørik (som i år), så er det veldig koselig der 🙂
Kristina
Ja, eg er heilt einig – det er no uansett det sosiale som er kjekkast! Eg har egentlig aldri vore så veldig glad i utstillingen i seg sjølv, for Heino var jo heilt koko då han var yngre :p Han SKULLE bort til dei andre hundane, og viss han ikkje fekk lov så vart det eit fela leven med bjeffing og hyling. Sukk! Den siste gongen me var på utstilling var han på sitt verste, og eg opplevde å få kjeft av ein annan utstillarar (ikkje FL-eigar. I FL-leiren fekk eg full forståing, hehe) og dommaren spurde om eg ikkje kunne be hunden min om å vera stille. (Åh, kvifor tenkte eg ikkje på det?! …..) Ikkje moro.. Så eg vart jo berre superstressa av heile greia, så eg har ikkje vore på utstilling på mange år sjølv om det er lenge sidan Heino var slik. Men eg savnar det sosiale, for det er utruleg kjekt å berre treffe andre folk med Finsk lapphund, og ikkje minst sjå på (og bli litt oppgitt av) alle dei rare folka som dollar opp og friserar og fluff’ar til hundane sine på store bord før dei skal inn i ringen :p
Me skal nok uansett prøve oss litt i ringen igjen med Vilma, berre på gøy.. ho er ikkje like hunde-orientert som Heino, så eg håpar og trur at det ikkje vert ei like stressande oppleving med ho. Og så er det ein bonus her også: ho bjeffar ikkje. Men det går jo i grynt og stønn sjølvsagt :p
Kjersti
Kristina: Nei, da har du ikke akkurat hatt noen gode opplevelser i ringen, og jeg skjønner godt at du derfor ikke er noe glad i det. Jeg har aldri stilt en eneste hund selv, så jeg kan egentlig ikke uttale meg, men jeg vet jeg hadde blitt supernervøs hvis jeg skulle i ringen, og det hadde jo smittet av til hunden.
Det som er så fint med lapphundrasene er at det er lite dolling før de skal inn i ringen. Litt tørking med et håndkle hvis det er vått i været, litt børsting, og så er det inn. Veldig fint å ha en sånn rase! Men ja, moro er det på utstillinger som ikke er lapphundspesialer, å se hvor mye de driver med før de skal inn. Mest kaotisk er det absolutt ved schäferringen, ihvertfall var det sånn en gang i tiden, da det sprang folk på utsiden av ringen for å få oppmerksomheten til hunden sin mens den var inni. En ekstrem opplevelse 😉
Lyder vil det nok komme fra Vilma også, spesielt hvis dere prøver dere mens hun er ung. For selv om hun ikke er like hundeorientert som Heino, så vil hun nok gjerne si ifra til alle rundt henne at “her er jeg!” 😉
Kristina
Ja akkurat det er kjempefint med lapphunden! Den skal liksom stillast “som den er”, og det er akkurat slik eg likar det 🙂 Uff, då er me nok like, eg blir veldig stressa! Eg veit også at det nok er mykje av grunnen til at Heino også vart så gira, så det blir liksom ein ond sirkel av stress mellom meg og han! Merka for eksempel den gongen han var på sitt verste at han roa seg kjempemykje når me var ferdige med vår tur i ringen, så det er nok ingen tvil om at eg har svært mykje av skulda!
Hehe, ja det kan hende ho lagar litt lyd, men så langt er ho nesten stum som ein østers – også når ho treff andre hundar og i leik. Ho har bjeffa nokre ytterst få gongar, og ho høyres heilt grusomt hes ut – og ho hostar og harkar alltid etterpå – ganske morosamt i grunn! Ho har tydelegvis ikkje heilt “funne stemma si” :p
Kjersti
Kristina: Jupp, den skal se ut som den gjør til daglig liksom, og det er kjempefint 🙂 Vi er nok veldig like der ja, og det er tydelig at Heino slappet av når du slappet av. Øvelse gjør mester, sies det, så jeg tror kanskje at jo mer man stiller jo mer avslappet blir man og jo mer avslappet blir hunden.
*ler* Kunne vært veldig moro å hørt de lydene hennes, både grynting og bjeffing, se om du får filmet det en eller annen gang 😉
Kristina
Ja lydane er utruleg vittige, ho er fæl til å grynte og stønne- eg trur eigentleg me har fått oss ein minigris, ikkje hund! Ho stønnar spesielt mykje når me bær ho ned trappene, som om det er frykteleg tungt og ubekvemt for å ho å bli bært :p Tenkte faktisk på å legge ut ein film etter kvart, blant anna treningsfilm! Eg lærte ho nemleg akkurat å gå slalåm mellom beina mine, som eg syns ser så stilig ut. Lærte også det til Heino då han var liten, så tradisjonen må jo vidareførast :p
Kjersti
Kristina: *ler og ler* Minigris faktisk! :p Men jeg skjønner hvordan lydene høres ut når du beskriver henne som minigris ja 😉 Ja huff, det må være fryktelig å være prinsesse og bli båret *ler*
Ja, treningsfilm vil jeg se! Så moro med slalåm allerede nå når hun er så lita, det høres kjempemoro ut! En av tingene vi lærte Nairo (startet med det på valpekurset) var å gå “fot” mellom beina våre. Det har resultert i at han til dags dato, hvis han vil ha oppmerksomhet, så stiller han seg mellom beina våre. Og hvis beina våre er samlet så han egentlig ikke får plass, så “trykker” han med snuta på knehasene våre slik at vi liksom knekker litt sammen, og da borer han seg plass mellom beina 😉
Kristina
Ja ho er ingen fan av å bli bært, ho skal gå sjølv må vite!!
Slalåmen lærte ho på to treningsøkter på rundt 10-15 minutt! Men kvalpar er jo som små svampar, dei tar jo alt så fort! Heino var også rimelig kjapp hugsar eg. Det går liksom opp for meg kor mykje ein faktisk kan lære hunden sin. Mykje komplett unødvendig sjølvsagt, men herregud så moro! Og så blir jo hunden så roleg og fornøyd. Når Vilma er i ADHD-humør tek eg som regel ei lita treningsøkt der eg lærer ho eitt eller anna nytt i rundt 10-15 minutt og det utgjer ein fantastisk forskjell på energinivået. Ho blir meir roleg av ei treningsøkt på 10 minutt enn å springe tulling på plenen like lenge.
Haha, søte Nairo 🙂 syns eg ser det for meg!
Kjersti
Kristina: Store jenter går selv :p
Ja, det er helt utrolig hvor mye man kan lære disse hundene, og spesielt når de er små. Selvsagt lærer vi de ting som er nødvendig også, men det er mye mer søtt å se på en hund sitte bamse enn at den klarer å legge seg på kommando. Derfor blir det mye unødvendigheter som trenes inn 😉
Det er ingen tvil om at hjernetrim er mer slitsomt enn fysisk trim, og så lenge man kombinerer begge deler tror jeg vi får lykkelige hunder.
*ler* Ja han vet hvordan han skal få oppmerksomhet 😉