-
Isegran og Fredrikstad domkirke
Det blir veldig lite caching for tiden, så i går bare måtte jeg ut for å ikke bli (mer) koko i hodet. Siden gåturene må holdes korte, falt valget på Isegran i Fredrikstad, der er det en labrunde med bonus, en mystery og en virtuell. Og så lastet jeg så klart over noen fler både her og der i Fredrikstad i tilfelle jeg hadde tid og lyst. Målet var uansett (som vanlig) minst 9 funn, og målet mitt fra januar, med minst 50 funn hver måned, har jeg gitt opp for lenge siden. Ender jeg med et snitt på 50 funn i måneden når året er over, får jeg være fornøyd.
Lett å finne parkeringsplass på Isegran:
Jeg passerte minnesteinen etter Fredrikstad festnings første garnisonskirkegård:
Og så kom jeg til et utrolig interessant område med masse gamle båter, men også denne konstruksjonen:
Bygningen er, som der ser, ikke ferdig, men den heter Håpets katedral, og tanken bak er å mobilisere mot ødeleggelse av havet ved å bygge og drifte bygningen, et interreligiøst kunstprosjekt i tre og plast. Jeg er ikke spesielt religiøs av meg, men synes dette var fascinerende. Har du lyst til å lese mer, har prosjektet en egen hjemmeside.
Ikke mange meter unna sto Håpets skriftestol:
Jeg gikk videre, og ute på tuppen av øya var denne mølla:
Den har jeg sett før, for på andre siden av elva ligger Gamlebyen. Moro å få sett den litt nærmere, og bak til venstre kan dere se det jeg trodde var byferga, men som viser seg være en taubåt. Så feil kan man ta!
Lab’er ble funnet, informasjon og bilde til den virtuelle ble hentet inn, og mysteryen ble løst og funnet, alt på løpende bånd. Jeg ble tatt med videre til Isegran fort, som var denne runde bygningen:
Og etter å ha funnet bonusen var rundturen på Isegran ferdig.
Jeg hadde så planer om å dra til Fredrikstad domkirke, rett borti gata. Men jeg hadde lastet ned en cache like på utsiden av Isegran, og da jeg så at det var lett å parkere der, fant jeg ut at jeg skulle prøve meg. Dette var på et av byfergas kaier, så jeg rekognoserte litt imens jeg ventet ut både ferga, gående og syklende. Plutselig hører jeg at hintet til cachen blir sagt høyt og tydelig av ei av to damer som kom gående dit, så da gjorde jeg meg til kjenne og tittet sammen med de. Men nei, det ble en DNF på oss dessverre. Men hyggelig å møte cachere!
Kjørte så til kirken, og på vei til den første cachen gikk jeg forbi Fredrikstads minnestøtte etter 22. juli:
Så var det cachen i domkirkeparken, og heldigvis var den av en type jeg har sett en del ganger nå, så den var enkel. Gadd ikke engang å prøve å ta bilde av hele kirken, til det er den for stor, men kirkedøra er verdt å titte på:
Vakkert!
Så gikk jeg imot en annen cache ikke langt unna, og på veien passerte jeg denne kunstinstallasjonen:
Kanskje vanskelig å se på bildet, men i silhuetten av hvert dyr er det et annet dyr bak. Kjempestilig!
Dessverre rakk jeg ikke opp til cachen her, så jeg tuslet litt forbi der jeg hadde parkert og fikk tatt en cache til. Det var vått og kjølig i går, så med 10 nye smilefjes på kartet fant jeg ut at jeg skulle droppe flere stopp og heller kjøre hjem. Strålende fornøyd med en fin dag i friluft!
Del dette på:
-
Når man rydder, finner man
Vi har en bod vi kaller Harley-rommet. Ikke fordi vi har noen Harley der, men fordi de som eide huset før lagret Harleyen sin der, og dermed har det bare blitt hetende det. Vi bruker det som lagring for utemøbler og litt annet smått og godt, og jeg har et lite hjemmesnekret bord der som jeg skulle bruke til å potte om planter og sånt. Derfor har jeg også alt av blomsterpotter der. Nå har min interesse for å stelle planter forsvunnet med årene, men jeg har jo noen få her hjemme, og de trenger sårt litt kjærlighet. Og jeg har en snill kollega som elsker planter som har sagt ja til å hjelpe meg med dette i år, derfor tenkte jeg å rydde litt der så det faktisk kan fungere som arbeidsbord igjen. Som tenkt så gjort, og slik så det ut før vi satt igang:
En salig blanding av tomme poser, åpnede poser med jord, redskaper, fuglemat og jeg vet ikke helt hva. Etter 5 minutter så det slik ut:
Veldig mye bedre! Innerpotter og ytterpotter tilgjengelig under bordet, og lett å jobbe.
I tillegg fant jeg ikke bare disse 5 store sekkene:
Men også disse 2 små sekkene med jord:
Og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke ante at jeg hadde disse sekkene. Men det er jo så mye lettere å potte om planter når man har jord, ikke sant? 😉
Del dette på:
-
Litt av hvert-søndag
Jeg vil gjerne ha så avslappende søndager som overhode mulig, går det an å ikke flytte kroppen bort fra kontorstolen eller sofaen, så er det helt perfekt. Og sånn ble det i dag også, men selvsagt med en tur ut med Nairo først.
Flere ganger etter nyttår har vi forsøkt å gå inn til Elgåfossen, men enten har vi blitt stoppet av oversvømt sti, eller av at alt vannet som var på stien har frosset til et tykt islag. Nå har det vært mildt såpass lenge at vi gjorde et nytt forsøk, og det ble vellykket!
Selv den korte stien inn til fossen er veldig fin:
Og fossen var fin i dag:
Mye vann, men ikke så mye at det blir oversvømt, og ikke så lite at den blir patetisk 🙂
Vi strevde oss opp til toppen, og passet godt på at vi holdt oss på norsk side:
Men vi møtte noen svensker som gikk over til Norge.
Apropos klatringa til toppen. Ja, det er bratt, både før trappene og selve trappene. Og ja, jeg har mistet den lille kondisen jeg hadde. Men leggen min var uansett ikke noe glad for den bratte stigningen, så det ble noen pustepauser altså 😉
Vi tuslet litt rundt der oppe, tittet på den lille fossen som er et stykke bak brua på bildet over, og gikk så tilbake og ut mot kanten der fossefallet starter. Men ikke for nærme kanten!
Joda, vi var ute på fjellkanten til høyre for elva, men med min høydeskrekk er det lett å være forsiktig. Og så er jeg alltid litt påpasselig når jeg har med meg Nairo, vet jo aldri om han plutselig gjør et krumspring.
Så gikk vi ned trappa igjen, og så bort til fossen. Nairo synes det er litt skummelt med all lyden fossen lager:
Men han fant roen rimelig greit og klarte å sitte stille i flere minutter. Det varmer mammahjertet mitt å se at han selv i en alder av 10 år stadig lærer noe nytt, og at han tar med seg erfaringene han har gjort seg tidligere <3
Det ble også tid til en selfie:
Er så glad for at det er han, og ikke jeg, som er født med en så lang tunge 😀
Litt senere på dagen skulle jeg se sesongavslutningen i skiskyting, først for damene. Men rennet ble utsatt på grunn av vind, så like før jeg skulle lage meg middag fikk jeg tittet litt:
Middagen ble laget imens rennet pågikk, og da middagen var klar til å slukes gikk det såpass dårlig med de norske at jeg valgte å ikke se ferdig. Det var jo dumt, siden det ble norsk seier.
Vi fikk besøk i innkjørselen:
Aner ikke hvem som eier pus, men den er hjertelig velkommen så lenge den hjelper til med å holde musebestanden nede.
Klokka 17 var det tid for huskonsert med Ingrid Bjørnov til inntekt for Dagsverk for Down (og jeg prioriterer Ingrid foran skiskyting for herrer anytime!):
En time går så altfor fort, selv når man sitter i sin egen stue og titter på streaming på Facebook. Men jeg fikk høre både Overture fra Which Witch og Våpendrager med Tryge Skaug (som var gjesteartist), tårene trillet på begge stykkene og jeg var fornøyd. Er alltid fornøyd med Ingrid <3
Strikket litt imens jeg var på konsert også:
Dette er starten på temperaturskjerf til meg selv, dårlig bilde siden jeg sitter i dårlig lys på kontoret og ser på konsert. Og ikke har jeg gidda å starte festing ennå heller. Men jeg har endret litt på temperaturintervallene i forhold til det første skjerfet, jeg har endret litt på fargene, og jeg gidder ikke strikke sikksakk. Blir helt sikkert bra allikevel 🙂
Nå er det natta om en times tid, og snart er det påskeferie. Det blir bra, det!
Del dette på:
-
Grønn vår
Som vanlig tar jeg meg en tur og får fikset neglene når det er 5 uker siden sist. Sånn så de gamle ut:
Like fine bortsett fra utveksten, pluss at negla på høyre langemann knakk om lørdag.
Jeg ville ha grønt i dag, siden det er vår (har jeg bestemt!), og siden våren (i mitt hode) er grønn. Resten fikk hun frie tøyler med, og dermed ble de sånn:
Tre forskjellige grønnfarger, hvor den mørkeste fikk mønster og glitter. Den lyseste ville jeg aldri gått for alene, men sammen de andre ble den veldig bra! Den mellomste er litt mindre blågrønn enn den ser ut som på min skjerm, og den tror jeg hadde vært nydelig alene også.
Bor du i Halden og vil ha fine acrylnegler? Ta turen til Maria hos Hud- og Laserklinikken. Ettersom jeg har gått til Maria i et par år nå, vil jeg absolutt si at jeg er fornøyd, og alle blogginnleggene mine burde være bevis nok 🙂
Del dette på:
-
Første temperaturskjerf er ferdig
Nå er jaggu mitt første temperaturskjerf helt ferdig, med både tråder som er festet og skjerf som er vasket og tørket etter ikke alle kunstens regler, men på en tilfredsstillende måte:
Strikket i Drops Karisma, 60 masker med sikksakk (tre kantmasker på hver side), 5 graders temperaturintervaller bortsett fra hvitt som er fra pluss 1 til minus 1 grad. Den mørkeste blå er kaldest, den mørkeste røde er varmest. Skjerfet ble 2,6 meter langt!
Her fra starten:
Husk at skjerfet ikke er strikket fra 1. januar til 31. desember, det går fra den datoen personen er født og frem til dagen før personens ettårsdag.
Og her fra slutten på skjerfet:
Det var et artig prosjekt! Ikke selve strikkinga, det ble egentlig ganske monotont, men det var moro å se hvordan fargene endret seg underveis. Det jeg gjorde litt “feil” var å bestemme fargene før jeg visste temperaturene. Hadde jeg visst temperaturene først, hadde jeg justert gradeintervallene. Men strikker man f.eks. temperaturteppe for inneværende år, så aner man jo ikke hvilke temperaturer man får på forhånd, så sånn sett har jeg ikke gjort noe “feil”.
Jeg har masse garn igjen siden det hverken var så varmt eller så kaldt som jeg hadde laget temperaturskala til på dette første skjerfet, så jeg har satt igang med skjerf til meg selv fra mitt første leveår. Nå vet jeg temperaturene på forhånd og har dermed justert både farger og intervaller (gått ned fra 5 til 4 graders intervaller), og selv om de fleste fargene fremdeles blir ton-i-ton, så blir forskjellene litt mer synlige. I tillegg strikker jeg ikke sikksakk på skjerfet til meg selv, jeg gidder rett og slett ikke. Men det blir bra allikevel 🙂
Del dette på:
-
Ett år
I går var det ett år siden jeg skrev dette innlegget. Da var nedstengningen av Norge et knapt døgn gammelt, og lite visste vi hva som skulle skje det neste året. Hadde noen sagt til meg den dagen for et år siden at vi skulle sitte i den samme suppa om et år, tror jeg ikke jeg hadde holdt ut. Og jeg er ikke flau over å si at det virkelig tærer på nå.
Joda, det har blitt en ny normal med hyppigere håndvask, holde avstand til andre, sprite hender og overflater, bruke munnbind og ikke klemme noen andre enn de man er i kohort med. Allikevel synes jeg det er fryktelig slitsomt for psyken å hele tiden tenke på disse tingene. Kan jeg ikke gå forbi noen som går sakte foran meg med god nok avstand, velger jeg heller å bli gående bak istedenfor å presse meg forbi på altfor kort avstand til vedkommende. Jeg sier ifra til alle jeg synes kommer for nært meg, uansett om det er på jobb, i butikken eller andre steder. Jeg føler meg som en kjeltring hvis jeg ikke umiddelbart ser en antibacflaske idet jeg kommer inn i en butikk, selv om jeg spritet hendene 2 minutter tidligere.
Nei, vi er ikke av de som har måttet ofre mye, så jeg skal ikke på noen som helst måte klage høyt og tydelig. Samtidig må jeg få lov til å synes at det er fryktelig trist å gå glipp av mer eller mindre hele det første leveåret til lillemor, og at vi ikke fikk feiret mammas 80-årsdag på en ordentlig måte. Bursdagsfeiringen kan tas igjen, lillemors første år får vi aldri tilbake. I forhold til veldig mange andre er dette bagateller, men det er vår virkelighet, det er vår “nye hverdag”, og jeg liker det ikke.
Og så savner jeg det å være sosial, både med venner og med cachevenner. Det var jo egentlig først i 2017, etter å ha cachet i over 7 år, at jeg begynte å cache sammen med andre enn Eileif, og den samhørigheten til andre som driver med samme hobby er noe jeg virkelig savner nå.
Vi har kanskje vært for forsiktige. Skal jeg sammenligne meg med enkelte venner eller kolleger, har vi tydeligvis vært altfor forsiktige. Samtidig må vi ta med i betraktning at Eileif er i risikogruppa, han kan ikke gjøre jobben sin hjemmefra, og jeg jobber på to skoler med mange mennesker. Så samtidig som jeg er sliten, så er jeg stolt over alt vi har gjort for å holde oss friske, og over at vi så langt ikke har satt oss i noen situasjon som har krevd testing mer enn én gang hver.
I høst tror jeg det var mange som tenkte som meg at bare vi kommer oss til 2021, så blir alt så mye bedre. Akkurat som om noe magisk skulle skje idet klokka slo tolv ved midnatt på nyttårsaften. Nedturen ble dermed desto større med alt av mutasjoner og større smittetrykk. Og ikke hjelper det at vaksineringen tar tid, og at noen nå mener at Norge ikke kan gå tilbake til den gamle normalen før alle 45-åringen er vaksinert. Jeg prøver å senke mine egne forhåpninger ved å si at jeg tror vi kan feire jula 2021 på normal måte, og at jeg dermed blir positivt overrasket hvis det skjer tidligere. Men jeg vet også at det blir en traurig sommer hvis vaksineringen ikke skyter fart.
Ser vi tilbake, gikk jo 2020 egentlig ganske fort. Det ble liksom et ikke-år som på den ene siden vil bli husket av alle, og på den andre siden ikke eksisterte. Kanskje det er sånn det blir med 2021 også? At vi bare må jobbe oss gjennom både året og de psykiske konsekvensene alle restriksjonene gir oss; gå inn i en boble hvor vi bare gjør og ikke tenker så mye på hvorfor?
Og så lurer jeg veldig på hvordan det blir når Norge (og verden) åpner opp igjen. Har vi da blitt så vant til avstander og håndhygiene at vi fortsetter med det og reagerer når noen kommer for nært? Eller skal vi ta igjen alt vi har gått glipp av siden mars 2020?
Del dette på:
-
Hvert eneste år
Hvert eneste år (nesten ihvertfall) blir det meldt snø i mars. Og hver eneste gang det skjer, blir vi her nede så totalt overrasket og ikke minst en aldri så liten smule irriterte, for vi er SÅ klare for vår og vil ikke ha mer snø. Men det er vanskelig å styre, så vi må ta det vi får. I natt var det meldt snø, og snø ble det:
Moro for barna, så klart, men jeg skal ikke påstå at jeg synes det var det minste moro. Og det må da være innafor med paraply, selv om det som kommer ned er snø og ikke regn?
Utover dagen og ettermiddagen gikk nedbøren mer og mer over til sludd og regn, så jeg forventer ikke at dette blir liggende særlig lenge, heldigvis. Da burde jeg slippe å måke snø av hyttetaket, og det burde bli enklere å kjøre til jobb i morgen og til byen til lørdag.
Og PS! Jeg har bestilt legetime i midten av april for å få sjekket leggen.
Del dette på:
-
Jeg bør vel få sjekka den leggen
Beklager at det ikke har vært livstegn fra meg på en uke, men ikke har det vært stort å blogge om, og ikke har jeg hatt lyst til å blogge. I over 2 1/2 år har jeg klart å legge ut minst 10 innlegg hver måned (kanskje ikke alle innlegg har vært like interessante…), men akkurat nå kjennes det ganske slitsomt ut. Jaja, det blir som det blir.
Jeg kunne skrevet litt om denne nydelige hunden som lå rett ut og sløvet her om dagen:
Jeg kunne skrevet litt om en sportshelg uten like, med det antiklimakset på 5-mila i dag hvor jeg egentlig bare synes synd på både Klæbo og Bolsjunov, men også på Iversen som står med gullmedaljen rundt halsen og sier han er så fornøyd med å ha tatt sølv.
Jeg kunne skrevet litt om at jeg er ferdig med temperaturskjerfet og at det nå ligger til vask, men det får få sitt eget innlegg.
Men jeg får holde meg tro til overskriften, og da må jeg tilbake til i går. Hver femte lørdag er det ingenting ved Eileifs skiftplan som kommer i veien for at vi skal finne på noe sammen, og i går var en “oss”-dag. Eileif ville gå tur, så jeg fant en utrolig lettgått runde på ca 20 cacher, pluss noen stopp langs veien. Etter cache nummer 3, det vil si ca 600 meter, kjenner jeg at høyre legg begynner å murre, og etter den fjerde cachen gjør det vondt. Så vi gikk og tok nummer 5, og så snudde vi. Dette var som sagt ekstremt lettgått med bred grusvei og så å si helt flatt, og nedturen over at jeg ikke engang klarer å gå en runde på rundt 5 km er så stor at jeg ikke har helt ord for det. Det er mange måneder siden jeg belastet beinet skikkelig med en ordentlig langtur, så det å ta det med ro har tydeligvis ikke hjulpet. Samtidig er jeg overraskende nok optimist og tror at det skal gå over av seg selv. Bør jeg bestille en legetime, eller skal jeg vente litt til?
Det ble 5 cacher til i går, blant annet ved denne minnesstøtten:
Den er reist der det tidligere var en kirkegård for de som døde av kolera i Onsøy i 1834.
Om ikke annet, så var Nairo storfornøyd med turen i går, selv om den ikke ble så lang som jeg hadde håpet. Han fikk bjeffet på flere hunder, og han var utslitt av alle de nye avisene han måtte lese. Og selv om jeg er fryktelig lei meg for at jeg ikke orker å gå, så er jeg glad for at han fikk en fin dag.
Del dette på:
-
Februar 2021
Månedens høydepunkt:
Definitivt den dagen jeg var ferdig med karantene:
Nå er det ikke så stor forskjell på å være å så mye hjemme som mulig og å være i karantene, men bare vissheten om at man faktisk ikke bør dra noe sted uten at det er strengt nødvendig gjorde at de får dagene jeg var i karantene var drit kjedelige.
Gårsdagen var også et definitivt høydepunkt:
Åh, som jeg koste meg! <3
Månedens bøker:
En kongelig affære av Gill Paul:
Jeg har blitt veldig glad i bøkene til Gill Paul, men denne fenget ikke helt. Jeg leser i noen av de andre omtalene her at det reageres på faktafeil. Nå er jo ikke disse bøkene 100 % basert på fakta, så akkurat det bryr meg ikke nevneverdig. Men her får jeg ikke helt “godfølelsen” for noen av hovedpersonene, og det tar altfor lang tid før det blir en sammenheng mellom da og nå.
Terningkast 4.Der krepsene synger av Delia Owens:
En bra historie, annerledes med tanke på hovedpersonen og hennes liv og bosted. Jeg får absolutt sympati for henne, og tar meg selv i å ønske at jeg kunne trøste henne underveis. Beskrivelsene blir for poetiske og lyriske for meg, de irriterer bare. Og slutten var ikke god, løsningen på mysteriet blir for dum.
Terningkast 4.Månedens Nairo:
Når man er så glad i tennisballen sin (én av mange) at man må passe på den selv når man skal sove:
Hjertet mitt <3
Og når man er så glad i den helt spesielle uteballen at absolutt ingen får lov til å engang tenke på å ta den:
Han har stålkontroll på hvor nært hånda til Eileif er her altså 😉
Månedens geocaching:
Turen jeg hadde i Sarpsborg for 2 uker siden:
En skikkelig kald og nydelig vinterdag, hvor jeg koste meg like mye med å se på alle som koste seg ute som med å finne cacher.
Månedens strikketøy:
Nå har jeg ikke mye igjen av temperaturskjerfet, har fått strikket ganske mye de siste to ukene:
Utifra temperaturintervallene jeg har valgt, blir det bare to farger for minusgrader på dette skjerfet. Den isblå fargen (lys himmelblå) er lett å se på min skjerm, den andre blåfargen skal være lys blågrå, og det er ikke lett å se at den er blågrå hverken i virkeligheten eller på min skjerm. I tillegg er det mer vanskelig å se forskjellen på de to blåfargene i virkeligheten enn på skjerm. Men det blir som det blir, for jeg akter ikke å rekke opp og endre en av blåfargene.
Månedens naturbilde:
Soloppgangen en tidlig morgen på jobb:
Måtte mars komme med fuglekvitter, smelting av is og varme fra sola!
Del dette på:
-
Med Anita til Personal Shopper på Ski storsenter
Det var meningen at Anita skulle få premien sin, en gratis konsultasjon hos Personal Shopper på Ski storsenter, for 2 uker siden, men da ble jo deler av Østlandet stengt ned. Så havnet både Anita og jeg i hver vår karantene, men da vi i slutten av forrige uke var klare for tur og jeg mailet med Personal Shopper Siv, var det ledig tid allerede i dag. Og i dag dro vi!
Anita og Siv tok først en prat om hva Anita var på jakt etter i dag, og imens Siv var rundt og hentet klær stakk Anita og jeg innom Change så jeg fikk meg noen nye BH’er. Så var det greit med en matbit:
For selv om det er mye enklere å stå på ett sted og prøve masse klær enn det er å gå fra butikk til butikk og prøve masse klær, så er det krevende for hodet, og da er det greit å ha fylt opp litt energi først 🙂
Først ut var en del bukser:
Akkurat denne ble ikke med hjem, men den satt veldig pent på henne.
Her ble hele antrekket, inkludert sko, med hjem:
Toppen og cardiganen var rålekre på henne!!!
Denne buksa kjøpte hun, og jeg tror også blusen ble med hjem (det ble en del klær til slutt, så jeg husker ikke nøyaktig hva hun kjøpte og hva hun ikke kjøpte):
Samme bukse og sko som tidligere, men med hvit t-skjorte og grønn dressjakke:
Mener å huske at både t-skjorta og jakka ble med hjem.
Denne strikkagenseren vurderte hun lenge, og jeg mente hun skulle kjøpe den:
Men den droppet hun fordi det var glittertråder i den. Nesten ikke synlig, men jeg skjønner tankegangen hennes, jeg hadde antagelig gjort samme valg.
Nydelig kortermet topp som jeg også tror ble med hjem:
Og der snek jaggu fotografen seg med på et bilde også 😉
Hun prøvde selvsagt mye mer enn dette, og det ble med hjem noen flere plagg som jeg ikke har tatt med bilde av her. Og hun var storfornøyd med dagen, noe som absolutt var det viktigste for meg! Nå har hun jo vært hos Siv før, så hun visste jo hva hun gikk til, men det er ikke dermed sagt at man automatisk blir fornøyd.
Vi avsluttet jenteturen med å stoppe i Askim så jeg fikk 7 kjappe cachefunn (takk for at du orket, Anita!), og etter å ha sluppet av Anita hjemme i Aremark, dro jeg nedom sentrum og kjøpte med meg sushi hjem. Godt å være hjemme etter 9 1/2 time på veien, men fytterakkern for en superkoselig dag jeg har hatt! Herlig med litt venninnetid <3
Del dette på:
