• Juleshopping i Fredrikstad

    Om onsdag var planen for lørdag at Eileif, Nairo og jeg skulle ta en kjøretur for å finne (minst) 9 cacher, og så skulle vi handle på vei hjem. Onsdag kveld kom jeg på at vi i Grillkløveret ikke hadde snakket noe om årets juleshoppingtur, så jeg sendte en melding til de. Etter en kjapp rådslagning kom vi frem til at den eneste lørdagen 3 av oss kunne var førstkommende, det vil si i går. Jeg er fryktelig dårlig på å gjøre om på planer, hodet mitt trenger gjerne lang tid. Men etter å ha snakket med Eileif på torsdag, kom vi frem til at jeg skulle klare å overtale hodet mitt til en snuoperasjon, og dermed ble de resterende planene med jentene lagt.

    Jeg ville fremdeles ha 9 funn, og heldigvis ligger det noen lab-runder i Fredrikstad som jeg ikke har tatt. Og heldigvis sa jentene ja til å være med meg, selv om jeg foreslo at de kunne starte handlingen og jeg komme etter. Men det var altså et så fantastisk vær i går med over 14 grader og strålende sol! Og da ser Fredrikstad slik ut langs elva:

    Spørsmålene på lab’ene gikk smertefritt bortsett fra ett sted. Der sto skiltet på en stolpe innenfor en uteservering, og ved bordet nærmest den aktuelle stolpen satt det ei dame. Hun tittet litt rart på meg, men jeg fikk lest nok til at jeg fant det jeg trengte, og vi tuslet videre i varmen (måtte ta av meg ulljakka!).

    Vi pleier å legge inn noe kulturelt på juleshoppingturene våre. Gårsdagen ble en litt amputert utgave, så da la vi ikke inn noe spesifikt for å dekke den kulturelle biten. Men rusleturen langs elva bød på litt allikevel, blant annet denne tingen:

    Antar det er et minnesmerke, og på kula står det: “Fordum til sjömandens jammer og död. Nu til hans velfærd, tryghet og bröd.”.

    Edit: En times tid etter at jeg publiserte dette innlegget, fikk jeg beskjed om at denne kula er en innsamlingsbøsse laget av en mine, og at det er et lokk på toppen hvor det er hull til å putte penger i, men den er ikke i drift lenger. Takk for info!

    Den obligatoriske selfien ble tatt med sola i ryggen:

    Da 9 lab’er var i boks, hadde klokka passert 12 og vi var sultne. Kom oss bort til gågata, og der var det en Egon, så da var valget ganske enkelt, og jeg kjøpte meg en Chickenbowl:

    Veldig godt, men, som vanlig, altfor mye ris i forhold til resten. Men ris er billig, så jeg skjønner hvorfor de gjør det sånn.

    Det ble bittelitt shopping i gågata før vi gikk inn på Torvbyen. Det er vel tidenes mest rotete senter, men vi kom oss innom alle butikkene vi ønsket og noen til. Og jeg fikk kommet godt i gang med julegaver, noen mennesker er jeg faktisk ferdig med å kjøpe til også. Deilig!

    Lysten på noe godt gjorde seg gjeldende, så vi satt oss på en kafé. Jeg koste meg med varm sjokolade med krem og en kule mangosorbet:

    Og så ble det med noen få ting hjem til meg selv også, blant annet disse:

    Tusen takk for en perfekt dag, jenter ❤

  • Trærne er nede

    Husker dere de trærne som ble tatt av lyn og/eller vind i våres? Naboen sa ja til å ta de når han fikk tid, og det har ikke vært det minste hast for oss. Ikke har trærne vært til fare for noen, og ikke har de stått i veien for hverken noen eller noe, så for vår del kunne de stått et år til. Men i dag ble de tatt, og nå ser det slik ut bak garasjen/der man svinger inn til oss:

    Treet som er borte sto mellom de to trærne til venstre i bildet. Det ligger nå her:

    Dette er det treet som jeg ikke engang så hadde mistet toppen sin før jeg ble fortalt det av naboen 😂

    På baksiden av huset ser det nå sånn ut:

    Dette er det treet jeg så selv hadde gått, og det sto opprinnelig omtrent helt til høyre i bildet.

    Eileif får seg nå hoggestabbe, og det som kan brukes som ved blir kappet til ved. Resten kvitter naboen seg med for oss, og det er vi veldig glade for!

    Nå gjelder det for meg å bestemme meg for hvilke flere trær som skal tas på tomta. Egentlig burde de fleste felles, for de begynner å bli fryktelig høye og noen er litt vel nært strømledninger. Men jeg blir litt emosjonelt knyttet til disse trærne, så det er litt vanskelig å ta en beslutning…

  • Klar morgen

    Hvis vi ser bort ifra de siste par-tre ukene, har dette vært en fabelaktig høst. Veldig varmt vær for årstiden og ikke så mye regn, og det er jo bra hvis man liker å oppholde seg utendørs. Så kan man også si at det er litt skremmende med over 10 plussgrader stort sett hele tiden og kun en eller to frostnetter, det er jo liksom ikke sånn en høst skal være.

    I det siste har det bøttet ned vann her i sørøst. Tenker man vannmagasiner og strømpriser, er jo det helt strålende, men jeg synes det er skikkelig utrivelig å kjøre på jobb om morgenen, når det er bek mørkt og den våte asfalten stjeler alt av lys.

    Men i dag var det et midlertidig opphold i det gufne været. Ja, det var noen tåkedotter her og der som ikke ga mye sikt, men da jeg kom til Boltjern, var det så klart og vakkert at jeg bare måtte ut og ta et par bilder av månen og vannet.

    Dette første bildet er tatt med nattmodus, noe som gjør at det ser mye lysere ut enn det egentlig var:

    Og så måtte jeg jo ta et bilde uten nattmodus også, og det ble nesten enda bedre:

    Den trolske månen som henger på himmelen og speiler seg i vannet. Himmelen er allikevel lysere enn den var i virkeligheten, men det kan jeg leve med.

    Det var uansett veldig godt å kjøre på jobb uten at vindusviskerne jobbet på høygir, men det kom jeg ikke utenom på vei hjem. Noe som er helt greit, for da er det fortsatt lyst ute.

  • Stengt for sesongen

    Det er ingen fare for at Eileif og jeg skal tilbringe mer tid på hytta i år, og mamma sa ifra for noen uker siden at hun heller ikke skulle ut dit for overnatting noe mer, så i går var planen å stenge hytta for sesongen. Vi tok med oss Nairo, for alle steder han kan få noen nye aviser å lese, er gode steder, og så stoppet vi i Sponvika og tok to cacher på veien, for da fikk jeg fylt den datoen også.

    Vel ute på hytta, og etter å ha satt Nairo fast i gjerdet, var første stopp taket. I våres hadde nemlig et ekorn forvillet seg ned i pipa og satt seg fast inne i vedovnen, hvor stakkaren selvsagt ikke kom seg ut, men døde der inne 😖😧 Derfor måtte vi gjøre noe vi ikke har gjort på hytta på mange år, nemlig kle inn pipa. Men først skulle utsikten beundres:

    Skulle hatt en takterrasse her oppe!

    En selfie måtte tas:

    Og så måtte jeg også følge med på at Nairo hadde det bra der nede, selv om jeg ikke liker å gå så langt ute på kanten av taket:

    Pipa ble pakket inn, og vi kom oss helskinnet ned igjen, Eileif ble beordret til å holde godt i stigen da jeg skulle ned 😉

    Så var det å justere varmen inne, noe må stå på bittelitt for at vannrørene ikke skal ta kvelden. Eileif fikk stengt vannet i kummen, og vi fikk tømt vannrørene inne, og da var vi egentlig ferdige. Mamma vil ta en tur ut selv for å ta med seg det hun vil ha hjem av hennes egne ting.

    Vi avsluttet hytteturen med å gå en liten tur ned på stranda, bare MÅ liksom få tatt noen bilder der hver gang jeg er der, for det er jo stranda som ER Svalerødkilen:

    Det er et huskestativ med to husker der ute, som har vært der i mange år. Da jeg bodde der ute sammen med Arkas, husker jeg at alle hans gjeterinstinkter slo ut i full blomst hvis jeg husket, og det ga seg ikke med årene. Nairo har ikke sett meg huske før i går, og han likte det ikke på noen som helst måte, det var bare skummelt at mamma beveget seg frem og tilbake. Og jeg ble sjøsyk 😂

    Formiddagen ble avsluttet med ukeshandling og en is, og resten av helgen har vært som helger flest, total avslapping (sov til 0645 i dag!!!), mye pc-tid (tror pc’en tar kvelden snart), Skal vi danse, Maskorama og Kompani Lauritzen: Tropp 1.

    God søndagskveld!

  • Fra dus til knæsj høst

    Etter noen måneder med skikkelige sommernegler, var det godt å ha noen duse farger når høsten kom:

    I dag var det på tide med noen nye negler, og selv om jeg har prøvd å finne noe inspirasjon til hva jeg hadde lyst på, klarte jeg ikke å finne noe som fristet. Så da gjorde jeg som jeg pleier å gjøre når jeg ikke har noe spesielt jeg vil ha; jeg ga Maria frie tøyler. Og hun ga meg de neglene hun egentlig hadde tenkt å ha selv, nemlig noen knæsje høstfarger:

    Skikkelig gullglitter, og den mørke fargen er en blanding mellom mørk brunt og mørk burgunder. Knallfine! Burde vel egentlig vært på en eller annen fest med disse neglene 🤪

  • Oktober 2022

    Månedens høydepunkt:
    Bursdagen min, så klart:

    Og alpakkavandring sammen med Anita:

    Månedens bok:
    Tre små løgner av Laura Marshall:

    For hver gang jeg plukket opp denne boka, måtte jeg bla til forrige side for å huske hva boka handlet om. I tillegg blir de fleste krim-klisjeene brukt, nesten hvert kapittel ender med ett eller annet spørsmål som liksom skal få leseren til å gruble litt ekstra, og kanskje få oss til å tro at den skyldige er en annen enn det vi tror, eller understreke at vi tror enten feil eller riktig. For meg ble dette så ekstremt irriterende at det bare gjorde boka dårligere.
    Terningkast 1.

    Månedens Nairo:
    Nairo har alltid hatt en vane med å gå mellom beina våre for å få oppmerksomhet. Tidligere år gjorde han det mest da vi sto stille, da treffer han akkurat i knehasene våre, sånn at knærne våre knekker sammen. Det siste året eller noe sånt, har han begynt å gjøre det når vi går, og da blir han gående mellom beina våre helt til vi kommer dit vi skal. På meg er det gjerne når jeg går fra kjøkkenet til pc-kroken, for han antar at jeg bærer med meg noe han kan spise. Og han er så søt når han gjør det:

    Og ja, jeg er på TikTok Now også, fungerer akkurat på samme måte som BeReal 😉

    Månedens geocaching:
    Turen på Lökholmen sammen med Eileif på bursdagen min:

    Og turen til Hafslund for å ta en Earthcache:

    18 funn ble det i oktober, heldigvis ikke den dårligste måneden i år, men ikke langt unna…

    Månedens strikketøy:
    I hele sommer har jeg gledet meg til å kose meg med strikketøy til høsten, men nå som høsten er her, har jeg ennå ikke funnet frem strikkegleden igjen. Tenker på det hver gang jeg setter meg i sofaen for å se på tv, men ender med å nesten ligge i sofaen og glane istedenfor å gjøre.

    Månedens naturbilde:
    Det er vel ikke noen overraskelse at det blir ett av havbildene fra Lökholmen:

  • Dyreliv og cacher i Hafslundparken

    Jeg trengte 8 funn i går, så da tok jeg turen tilbake til Hafslundparken i Sarpsborg. Der var det en labrunde med bonus som jeg ikke hadde tatt, så da var det et enkelt valg. Det jeg har igjen i parken etter i går (som jeg vet om) er 3 earthcacher som jeg lar ligge til jeg trenger en earth, og en challenge som jeg ikke kvalifiserer til.

    Det var en litt surere vind i går enn sist jeg var der, men ellers var det like nydelig vær:

    Jeg gikk gjennom den store alleen på vei ned mot labrunden:

    Det tok ikke lang tid før jeg ble oppmerksom på noen fugler som fløy frem og tilbake over hodet mitt, så jeg stoppet for å titte litt nærmere. Det var noen spettmeiser, eller turbofugl som jeg kaller de, da de ser så raske ut med den fartsstripen de har langs hodet:

    Veldig uredde, jeg sto ikke mer enn en meter unna. Moro!

    Da jeg kom ned til helleristningene, får jeg øye på to rådyr:

    En bukk og en rågeit, og de var heller ikke det minste redde. Men jeg holdt meg på avstand for å ikke stresse de, det er ikke noe vits at de skal springe av seg den lille energien de får i seg av gress på denne tiden av året.

    Labrunden gikk fint, og selv om den handlet om helleristningene, så må jeg innrømme at jeg ikke tok meg mye tid til å hverken lese skilter eller titte på kunsten. Dere kan se litt på steinen til høyre på bildet over, og her er litt til:

    Fascinerende er det uansett!

    På vei tilbake til bilen hører jeg en lyd over meg, og der satt det jaggu en hakkespett:

    Så selv om jeg var på tur alene i går, så følte jeg meg ikke alene. Moro med så mye å se på!

    De to siste cachene for dagen var en tradisjonell og en wherigo ikke langt fra Hafslund, og dermed var de 8 funnene i boks. Litt handling på Kiwi og innkjøp av en julegave (årets andre gave er ferdig!), så var det hjem til mann og hund for avslapping resten av helgen. Og klesvask. Og litt rengjøring. Og alle andre småting man ikke rekker/gidder/orker i løpet av uka 😉

    Comments Off on Dyreliv og cacher i Hafslundparken
  • Ødelegger målet motivasjonen?

    De siste par årene har jeg gått inn for å fylle hver dag i cachekalenderen med minst 10 funn. Jeg har ikke satt noen frist, men så sant jeg har mulighet, drar jeg ut de dagene jeg mangler noe på. Og der har jeg vært flink både i fjor og i år, spesielt med tanke på at jeg stort sett bare cacher på lørdager og andre fridager (veldig sjeldent på søndager).

    Det jeg merker nå er at jeg er lite lysten på å dra ut på dager jeg allerede har minst 10 funn, selv om det er på en lørdag eller en fridag. Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å cache, men jeg lurer på om hjernen min mener at det er bortkastet å cache på en dag jeg ikke trenger funn?

    Image by Peggy und Marco Lachmann-Anke from Pixabay

    At det er dumt å “bruke opp” cacher som jeg ellers kunne spart til en dag jeg faktisk trenger funn? Jeg vet det er tåpelig, for det er jo ingen som tvinger meg, hverken til å cache i det hele tatt eller til å få minst 10 funn på alle datoer, men jeg bare lurer på hvordan hodet mitt tenker når det ikke gidder å dra meg ut for å gjøre det som lader batteriene mine aller best. Noen ideer?

  • Noen glimt fra BeReal

    Siden det er mange av dere jeg ikke har på BeReal, tenkte jeg å vise dere noen få glimt fra BeReal-bildene mine i oktober:

    Her så jeg på tredje episode av Etterglød, en helt fabelaktig miniserie på NRK. Løp og se!

    Her knep appen meg i å lure i kjøleskapet:

    Husker ikke om jeg fant noe som fristet 😂

    Et forsøk på å leke med Nairo:

    Det går stort sett i at han passer på at jeg ikke får tak i tennisballen, men vi ligger begge to stille på gulvet 😉

    Og så et bilde av ett av favoritt”spillene” mine:

    Finnes også i en 80s-versjon, en oppgave pr dag, veldig moro!

    Men jeg ønsker meg fortsatt flere venner på BeReal, så last ned folkens! 😄

  • Alpakkavandring og bålkos

    I går skulle jeg få “min dag” av Anita, og hintene jeg har fått den siste uka var å kle meg godt da vi skulle være ute, at Anita aldri hadde gjort dette før, at vi kom til å le mye, og at det var lov å ta bilder. Ikke mye å gjette på, og jeg hadde null peiling.

    Møtte henne noe før kl. 9 i byen, og fikk pakke av henne, og da var det ganske klart hva vi skulle; alpakkavandring!

    Dette foregår på Østre Kjærnes gård i Våler like ved Moss, så vi kjørte innover med en gang, men tok oss en liten brunchpause på Storebaug:

    Godt med litt mat!

    Skravla gikk uavbrutt, og vi fant frem på første forsøk:

    Dette er nabogården til der Hver gang vi møtes ble spilt inn i flere år, men denne gården ble også brukt av crewet under innspillingene.

    Da de andre deltakerne til dagens tur var kommet, startet vi hos hoppene og criaene (barna):

    Har du sett så søte??? Vi fikk masse informasjon, blant annet at alpakkaer er veldig nysgjerrige, men de liker generelt sett ikke å bli tatt på. Han lille brune på bildet over var ett av unntakene fra denne “regelen”, han ville gjerne ha kos, og den ulla er altså så myk at det går ikke an å beskrive!

    Hvis dere ser nøye på bildet over, så kan dere se en sort alpakka bak gjerdet, sånn ca litt til høyre for midten bak i bildet. Her ser dere henne litt bedre:

    Superkul fargesammensetning, hvor luggen og toppen av nesa var hvit, resten var sort. Men hvit er den mest vanlige fargen på alpakkaene.

    Det var gutta vi skulle gå på tur med. To av gutta lever for øyeblikket i egen innhegning, de skal dere få se litt senere i innlegget. Så er det to grupper til med gutter (hingster skal jeg vel egentlig si), en gruppe på 5 og en på 4. Anita og jeg fikk hver vår fra gruppa på 4, hennes het Icesocks:

    Og her ser dere de tre andre i denne gruppa, min er nærmest, og han het Ingemar:

    De stoppet for å spise gress ved enhver anledning, og vi fikk klar beskjed om at det er ikke vi som går tur med alpakkaer, det er de som går tur med oss, da alt foregår på alpakkaenes premisser.

    Det ble en rolig gåtur i stor flokk, 9 deltakere med hver sin alpakka, hun som driver gården, og ei som hjelper til. Og det var så utrolig moro å se på disse dyrene som jeg egentlig ikke kan noe som helst om, se på adferd og ikke minst høre på lyder, for det var det ganske mye av! Jeg falt antagelig i den fella at jeg tolket lydene og kroppsspråket som om det var hunder vi gikk med, men jeg aner jo ikke om det å legge på ørene betyr det samme på alpakkask som det gjør på hundsk. Eller om det som hørtes ut som knurrelyder faktisk var knurring eller koselyder.

    Men så har jo alpakkaene noe adferd som ikke hundene har, og det er blant annet sparking og spytting. Heldigvis var det ingen av oss som fikk kjenne noe til det, men vi så de sparket og spyttet mot hverandre flere ganger.

    Her er forresten innkjørselen til nabogården, der Hver gang vi møtes ble spilt inn:

    Vi skulle da gå tilbake til innhegningene, for den familien som gikk med gruppa på 5 alpakkaer skulle videre til andre avtaler, men Anita spurte om ikke vi andre kunne gå den siste sløyfa av turen gjennom skogen, og det kunne vi! Frem til da hadde vi gått på grusvei og jorder, men da var det inn på sti:

    Da vi kom ned til gården igjen, gikk vi forbi innhegningene til hoppene. Og da ble det liv på begge sider av gjerdet:

    Noen var mer populære enn andre:

    Her fikk jeg også tatt et ordentlig bilde av Ingemar. Hvis han er som mannfolk flest, setter han nok ikke pris på å bli kalt søt, men han er jo søt jo:

    Og her er alle 4 fra “vår” flokk:

    Jeg klarer ikke helt å se forskjell på Ingemar og Icesocks, men han bak til venstre er mer helhvit, og han til høyre, vel, jeg trenger ikke forklare 😜

    Før vi satt de inn i innhegningen sin, skulle de få godbiter i form av kraftfôr. Og da var det ikke noe problem å komme nær de, for det ville de selv:

    Veldig koselig å ha litt nærkontakt med de:

    Fun facts: Alpakkaer blir klippet én gang i året (på våren), de har ikke tenner i overkjeven foran (dermed så biter de ikke, det blir bare forsiktig nyping), og de gjør kun fra seg der de har etablert toalett på hjemmeområdet sitt (i innhegningen).

    Egentlig kunne vi bare fortsatt å gå, for det var så staselig å komme så tett på disse dyra, og jeg koste meg altså fra start til slutt. Hadde noen sagt til meg for 2 uker siden at jeg skulle ha nærkontakt med et kameldyr på denne siden av nyttår, hadde jeg ledd godt! Men det var en fantastisk gave å få som passet meg midt i blink!

    Etter å ha handlet litt i butikken på gården, kjørte vi noen få meter. Anita hadde nemlig fått låne grillhytta på gården, og der skulle vi tilbringe de neste timene. På utsiden av grillhytta har de to “sjefshingstene” innhegningen sin for tiden:

    Veldig søte de også, men det er lett å se at de er eldre og mer maskuline. Grillhytta ser dere i bakgrunnen.

    Anita disket opp med både bål og te:

    Og det var altså så deilig å sette seg ned og skravle om dagens opplevelse og alt annet mellom himmel og jord. Jeg sa det etter turene jeg hadde med både Solveig og Cecilie, at vi tilbringer altfor lite tid sammen i løpet av et år, og det gjelder Anita også. Derfor er det så utrolig koselig når vi faktisk gjør det, og det trenger ikke være store ting man finner på, selv om sånne overraskelser også er veldig moro og blir satt veldig stor pris på!

    Til middag ble det pølser, nøyaktig det som skal spises når man har bål, spør du meg. Anita kokkelerer:

    Og til dessert var det brownie med salt karamell:

    Jenta vet hvor glad jeg er i salt karamell! ❤

    Så var det å pakke sammen og sette kursen hjemover. Med hodet mot bakken og rumpa i været:

    Skal man holde oppe en bom, så skal det gjøres skikkelig 🤣

    Tusen takk for en fantastisk dag, Anita! Jeg hadde aldri klart å gjette dette på egen hånd, og opplevelsen troner høyt oppe på lista over dager jeg aldri kommer til å glemme. Det er helt nydelig å være på tur med deg, og jeg håper jeg klarer å gi deg en like fin og morsom dag om en måneds tid ❤