Pingle nok en gang

Til fredag skulle jeg hatt en tannlegetime. En sånn helt vanlig kontroll hos den helt vanlige tannlegen, en sånn time som jeg har en gang i året.

I forrige uke ringte de fra tannlegekontoret og lurte på om jeg kunne flytte timen til mandag 19., altså i dag. Jeg kjente stressnivået bygge seg opp, men sa ja. Kortere tid å grue seg på, på både godt og vondt. Men jeg prøvde å se positivt på dagen i morges, og nøt synet av den fine festningen vår på morgenen:

Den jekselen som jeg har hatt problemer med siden august i fjor, plager meg ikke veldig mye. Men jo, jeg kjenner daglig at den er der, så hele forrige uke tenkte jeg at jeg skulle spørre tannlegen om hun kunne dra den ut i dag. Den tanken hadde jeg også imens jeg satt på venteværelset, men idet jeg kom inn til den forhatte stolen, kjente jeg at nei, dette takler jeg ikke. Ikke tale om. Og det respekterer hun. Hun prøver å forklare meg at røttene på den ikke er vriene på noen som helst måte, at det vil gjøre mindre vondt enn jeg har det daglig, hun forklarer forskjellige muligheter som beroligende, lystgass, narkose osv. Hun forklarer også at tanna kan påvirke nabotanna. Og jeg er jo et fornuftig menneske, jeg forstår jo alle de logiske sidene ved dette, jeg forstår at jeg på ett eller annet tidspunkt må trekke den (selv om det faktisk er en mulighet for at den ramler ut helt av seg selv). Men den redselen overgår enhver fornuftige tanke. Er det ikke sånn det er med redsel da?

Jeg vet jo at edderkoppene som bor i Norge ikke er farlige på noen som helst måte, men jeg er redd de allikevel. Jeg vet at jeg ville vært sikret på aller tryggeste måte hvis jeg skulle prøvd meg i klatreparken, men jeg er redd høyden (redd for å falle) allikevel. Jeg gjør frivillig andre ting som involverer kortvarig smerte (voksing av hår, ta hull i ørene, gå en lang tur og få vondt i både bein og rygg), for jeg vet jo at det går over. Allikevel får ikke dette meg til å overvinne redselen og bli ferdig med det.

Det dette resulterer i, er å fortsette å ha ei tann som er ubehagelig, å måtte tenke etter hvordan jeg tygger, og å måtte fortsette å grue meg. I tillegg føler jeg meg dønn mislykket, det er et stort nederlag å være voksen og ikke takle noe jeg vet jeg må gjøre. Og det er ikke noen god følelse. Så hvis jeg skal ta frem min logiske tankegang, burde jeg legge fornuft og den såre følelsen av nederlag på én vektskål og redsel på den andre vektskålen, og så bestemme meg for hvilken vektskål som er tyngst.