• Dager uten særlig innhold

    Våren stakk innom og ga oss noen krokuser:

    Men torsdag ettermiddag og kveld kom vinteren tilbake:

    Nairo ble snømann så snart vi stakk hodet på utsiden av døra:

    Og han virket ikke spesielt fornøyd med det:

    Men han er jo søt uansett:

    Det snødde gjennom hele natta, og til min store overraskelse var ikke veien til byen brøytet da jeg kjørte til jobb fredag morgen:

    Det var en slitsom kjøretur med snø og spor og slaps i nesten 3 mil, det gikk i 40-50 km/t.

    Selv om jeg har hatt Snapchat i mange år, har jeg egentlig aldri utforsket app’en noe særlig. Det har endret seg litt i år, og i går kom jeg over et festig filter:

    Nei, man får det ikke mer moro enn man lager selv 🤪

    Påskeliljene er på vei, ikke rart de er litt sent ute siden påsken var så tidlig i år:

    Og i dag har vært den store blås bort-dagen:

    Det positive med all vinden er at snøen nå stort sett er borte, og det ser ikke ut som den har tenkt å komme tilbake, heldigvis.

    Det går i all hovedsak bra etter onsdagens tannlegebesøk. Må fortsatt ha smertestillende, og det er et par tenner som iser litt mer, men jeg kan egentlig ikke klage så mye. Har hatt det verre!

    Jeg skulle egentlig på CITO og event i går, men begge deler ble kansellert. Fikk også spørsmål fra Raymond om jeg ville være med ut på caching, men siden forkjølelsen fortsatt sitter i og jeg hoster en del, valgte jeg å bli hjemme sånn at jeg forhåpentligvis blir fortere frisk. Satser på godvær og null hoste om en uke, ikke fordi jeg skal noe spesielt, men fordi jeg vil ut 😊

    Comments Off on Dager uten særlig innhold
  • Måtte dit jeg ikke vil

    Jeg skulle vært hos tannlegespesialisten for et par måneder siden, men da utsatte jeg timen fordi det var den perioden med så utfordrende kjøreforhold. Jeg var ikke villig til å kjøre hele veien inn dit og tilbake på dårlige veier samtidig som jeg var ufokusert og hadde hodet på helt andre ting. Timen ble utsatt til i dag, og jeg hadde jo ikke noe valg (man har alltid et valg, men noen ting må man bare):

    Planen var dyprens, og selv om tannlegen spør hva vi skal gjøre, så er det ikke aktuelt for meg å gjøre noe annet enn det som var planlagt. Så da var det bare å sette igang med bedøvelser og grining. Kom meg gjennom, og tilbake i bilen kunne jeg fastslå at jeg hverken hadde nese eller overleppe:

    Jeg så jo både i speilet og på bildet at både nese og overleppe var på plass, men det kjentes ikke sånn ut… I tillegg slo bedøvelsen meg nesten helt ut, så jeg måtte stoppe på vei hjem og sove i 15 minutter. Det har aldri skjedd før, og jeg lurer på om det kan være en kombinasjon av sykdom (nei, fortsatt ikke frisk av forkjølelsen) og at jeg var så anspent og full av adrenalin.

    Nå har det gått ca 5 timer, og siste rest av bedøvelsen er på vei ut. Det dunker i tannkjøttet, og jeg er totalt utslitt. Tror jeg kommer til å slukne tidlig i dag, og håper at jeg ikke våkner til smerter i løpet av natta.

  • Venstre side er ferdig for denne gang

    17. mars var jeg hos spesialisttannlegen og hadde dyprens oppe og nede på høyre side. Etter det ventet flere uker med så mye smerter at jeg tok smertestillende hver 4. time gjennom hele døgnet, og etterhvert som smertene avtok, var det isingen som dominerte. Denne gangen har jeg også hatt ising av varm drikke og mat, det kan jeg ikke huske å ha hatt før.

    11. april hadde jeg ny time for å ta venstre side, men da hadde jeg fortsatt såpass med smerter at vi ble enige om å vente, og den nye datoen var i dag. Jeg har jo aldri lyst til å gå til tannlegen, og jeg har absolutt ikke lyst når jeg vet det gjør vondt både i stolen og antagelig i flere uker etterpå. Men nå hadde jeg bestemt meg for å gjennomføre, hovedsaklig fordi jeg da håper at isingen i munnen er over innen sommeren er slutt, sånn at jeg kanskje rekker å spise en is før høsten. Så det var bare å kjøre innover, og legge ut dagens BeReal idet jeg parkerte:

    I en ideell verden hadde jeg sluppet å sitte mer enn et minutt eller to på venterommet, men i dag ble det 20 minutter før det var min tur:

    Og etter 40 minutter i stolen, med ynking og grining, var jeg tilbake i bilen og nesten klar for å kjøre hjem:

    Totalt utslitt og skjev i ansiktet etter utallige stikk med bedøvelse, for uten nok bedøvelse iser det jo så inn i granskauen.

    Bedøvelsen gikk ut ved 17-tiden, men allerede på vei hjemover merket jeg den dunkende smerten som jeg vet at smertestillende ikke klarer å ta. Den smerten har bare vokst utover kvelden, og den sitter både her og der. Det lille jeg har fått i meg av mat og drikke har gått greit, men jeg er veldig forsiktig med hvor jeg plasserer maten og hvordan jeg drikker. Jeg pleier ikke være særlig optimistisk av meg, og jeg er ikke det nå heller, men jeg håper så inderlig at det ikke blir like ille som sist.

  • Møkkauke

    Denne uka har vært skikkelig ræva, på flere måter. Jeg pleier ikke å være værsyk, men nå når våren egentlig er her, blir jeg tydeligvis påvirket av at vinteren ikke har sluppet taket. Om mandag var det snøføre på vei til jobb på morgenen:

    Det blir jo heldigvis ikke liggende lenge siden det stort sett er mildt, men jeg synes det er pyton allikevel.

    Og ikke var det noe bedre i dag tidlig:

    Snø, slaps og regn. Blæh!

    Som om ikke det var nok, så hadde jeg time hos spesialisttannlegen i dag. Hat fra ende til annen, men jeg kom meg til parkeringsplassen:

    Og jeg kom meg opp på venterommet:

    Og jeg kom meg jaggu inn i stolen også. I dag var det dyprens oppe og nede på høyre side som sto på planen, og det betyr full bedøvelse for meg. Andre klarer det fint uten. Det ble grining og sutring, både av sprøytene og av behandlingen, men jeg overlevde. Jeg vet jo at jeg overlever, men det er pyton uansett, og det gjør vondt uansett.

    Sånn så jeg ut idet jeg fikk satt meg i bilen igjen:

    Skjev i ansiktet, vondt, og mer grining.

    Kom meg hjem med bare ett stopp for å grine litt til, og etterhvert som bedøvelsen har gått ut, har jeg fått mer vondt. Og det er en sånn smerte som ingenting hjelper på. Tabletter hjelper ikke. Kald drikke hjelper ikke. Varm drikke hjelper ikke. Sove hjelper bare så lenge jeg sover (ble en time på øyet da jeg kom hjem). Å gå rundt omkring når jeg får en smertetopp hjelper bittelitt, så jeg har brukt en times tid på å skrive dette. Varmeflaske hjelper bare bittelitt:

    Ja, jeg synes synd på meg selv. Og jeg synes enda mer synd på meg selv når jeg vet at jeg skal inn igjen om 3 1/2 uke for å ta venstre side. Nå håper jeg bare at en lang natts søvn gjør at jeg får en mye bedre helg.

  • Jeg klarte to

    Etter litt mer vondt enn “normalt” både om lørdag og søndag, så var gårsdagen helt normal. Men i natt våknet jeg flere ganger av at det gjorde vondt å svelge, og smertene økte bare utover dagen. Hadde jeg ikke hatt tannlegetimen i dag, hadde jeg dratt hjem fra jobb, så ille var det (selv om det fortsatt ikke kunne sammenlignes med smertene jeg hadde forrige mandag).

    Joda, tannlegetimen var i dag. Eileif hadde bilen sin på verksted, så jeg kjørte ut og hentet han, og så kjørte vi tilbake til byen i min bil (hans bil må vi hente i morgen tidlig).

    En times tid før selve timen, var det bare å sette seg på venterommet og bokstavelig talt vente på at de beroligende tablettene skulle virke. Skiltet på veggen beroliger ikke, selv om det prøver så godt det kan:

    Eileif ventet sammen med meg, og han satt også og ventet imens jeg satt i den forhatte stolen. Og etter veldig mange bedøvelsessprøyter, gråting, sparking i stolen, enda flere sprøyter, enda mer gråting og intense forsøk på å ikke hyperventilere, kunne tannlegen erklære at han var ferdig, og at han hadde fått ut to tenner. Forhåpentligvis er det de to som har gitt meg smerter den siste måneden, for viser deg seg at jeg får vondt igjen nå, går jeg så ekstremt i kjelleren.

    På vei hjemover, er lett å se at den ene siden av munnen henger:

    Enn så lenge går det bra nå i kveld, men bedøvelsen har ikke sluppet helt ennå. Jeg er forberedt på smerter i dag og kanskje også i morgen, men jeg begynner å få mye erfaring med å spise smertestillende, så jeg skal fint klare det litt til. Så krysser jeg fingrene for at jeg slipper en stund fremover, selv om jeg vet at det er flere tenner som må ut. Kryss fingrene sammen med meg, da!

  • Når smertene tar overhånd

    Det er ikke noen hemmelighet at jeg sliter med problemer i munnen, og det er ingen hemmelighet at jeg er livredd tannleger. Eller, kanskje ikke menneskene som er tannleger, men det de driver med. Derfor tør jeg ikke gjøre de tingene jeg bør gjøre i munnen, og da ender det opp med smerter.

    Jeg har vel egentlig hatt vondt i hele sommer, men på et nivå som jeg uten problemer kan leve med. Den første dagen med skikkelig, nesten lammende vondt, fikk jeg på jobb en av de første dagene etter ferien. Ikke vondt hele tiden, men det kom noen “rier” kastet på meg som gjorde at jeg bare måtte stoppe opp og puste.

    Onsdag i forrige uke var hakket verre, da var det bare å kaste inn håndkleet og dra fra jobb. Fikk sove litt da jeg kom hjem, og det hjalp betraktelig.

    Så fikk jeg en ny runde om søndag. Ikke like ille som de to første gangene, men vondt nok når det smeller til, og så kan jeg puste litt imellom takene.

    I går var jeg, som de fleste andre dagene, helt fin på morgenen, men utover formiddagen ble det bare verre og verre. Klarte til slutt å kvinne meg opp til å ringe tannlegen (min vanlige, ikke spesialisten), og fikk en akuttime i dag. Men jeg klarte ikke bli værende på jobb, og på vei hjem måtte jeg stoppe bilen og “gå av meg” en smertebølge, ellers hadde jeg kjørt av veien.

    Kom hjem, gikk og la meg, men fikk ikke sove. Tok en sterkere smertestillende, prøvde å sove, men til ingen nytte. Satt med varmeflaske en stund:

    Det hjalp en god del mer enn kald klut, men når en ny smerterunde meldte seg, var det bare å legge fra seg varmeflaska, gå rundt i huset og skrike, og gråte.

    Nairo har aldri vært en hund som trøster, men da jeg sank sammen på kjøkkenet, kom han faktisk bort og vasket meg i ansiktet før han la seg inntil meg og ble der helt til gråten stoppet ❤

    Gikk og la meg litt tidligere enn normalt, men fikk ikke sove da nye “rier” kom. Nok en gang var det skriking i noen minutter, før jeg fikk pustet normalt. Og fått ut litt frustrasjon på Snap:

    Klarte til slutt å sovne, men våknet ved 23-tiden, da var det på tide med ny tablett. Gikk rett tilbake i senga, og en ny smerterunde meldte seg. Panikkgråting og nesten hyperventilering tok over, heldigvis kom Eileif opp og strøk meg på ryggen (han hadde nesten nettopp kommet hjem fra jobb). Det er jo ikke noe han kan gjøre for å hjelpe meg, men det var godt å ikke være alene.

    Sovnet heldigvis igjen, og da var jeg så utmattet at jeg faktisk fikk en ganske god natts søvn.

    Dro rett til tannlegen i morges, og etter litt undersøkelser var han klar til å trekke en eller flere tenner. Det var ikke jeg klar for på noen som helst måte, og det er jo der problemet ligger. Hadde jeg vært der i går, når det sto på som verst, kunne jeg kanskje ha klart å trekke. Men i dag har vondtene vært “normale”. Så da har jeg fått en ny time til uka, og da blir det beroligende og trekking. Så får jeg bare inderlig håpe at de beroligende tablettene virker godt nok til at jeg klarer å få ut ihvertfall en tann, og at jeg ikke får en ny runde med vondt før den tid.

  • Er det ikke det ene, så er det det andre

    I går var jeg hos spesialisttannlegen. På planen sto det dyprens, og da er det bare å kjøre på med bedøvelser. Jeg er ikke det minste glad i sprøyter, og enkelte av de man får i munnen er jo helt forferdelige, men jeg overlevde. Jeg overlevde også rensingen, tok bare høyre side i går, og det gikk greit helt til bedøvelsen gikk ut. Utover kvelden gjorde det så vondt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, så jeg endte opp med å ta en trekanttablett og legge meg tidlig. Ikke at tabletten hjalp så mye, for jeg har ikke hatt en god natt, men jeg har ihvertfall fått sovet. Og jevnlig inntak av vanlig smertestillende har holdt meg på jobb i dag.

    Som om det ikke var nok, så oppdaget jeg at det er noe galt med bilen da jeg kjørte hjemover. Heldigvis har Eileif friuke så jeg kan ta hans bil i morgen imens han prøver å ordne veihjelp og å få den ut på verkstedet. Og jeg må også si heldigvis for at vi har opparbeidet oss en buffer på bankkontoen for uforutsette utgifter, men vi trengte vel ikke dette akkurat nå. Og hvis min bil ikke blir fikset før tirsdag (har tatt en feriedag på mandag), vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre, for det er vinterferie til uka og da går det ikke buss her på landet. Sukk, altså…

  • Niks, ingen trekking i dag

    Vondt i magen fra i går kveld. Tårer på vei til jobb i morges. Stress i kroppen i hele dag.

    Dro fra jobben i tide til tannlegetimen, gråt hele veien. Parkerte, tok på meg munnbind og gikk til tannlegekontoret, gråt hele veien. Banket på, rakk å si at jeg ikke klarer å trekke i dag før hikstegråten tok overhånd og jeg lettere hyperventilerte bak munnbindet. Ikke snakk om. Ikke tale om at jeg klarte å gjennomføre. Hver eneste fiber i hele meg sa at jeg ikke klarte å gjennomføre dette. Og det fikk jeg forståelse for. Altså, de kan jo ikke tvinge meg. Jeg ba også om å få betale for ikke møtt til timen.

    Ikke vet jeg når jeg klarer å få gjort dette. Jeg vet jeg må, jeg er et fornuftig og oppegående menneske på 47 år som forstår logikken, forstår hvorfor. Sist jeg måtte trekke, gikk jeg i 2 år med ei vond tann før jeg endelig turte. Nå har jeg ikke vondt i det hele tatt, så redselen i meg forstår ikke hvorfor det er nødvendig med trekking. Fornuften i meg forstår.

    Nedtur? Nja, mer en stor følelse av mislykkethet og nederlag. Voksne dama tør ikke engang å trekke et par tenner. Kan jeg få være stolt over at jeg er ærlig og forteller hvor forferdelig denne redselen er?

  • Krokus og akuttime

    I dag hadde jeg planer om å skrive et koselig innlegg om krokusen som har kommet:

    Og om at påskeliljene ikke er i rute i år heller. Men at det er deilig med vårtegn, selv om det er rimelig kjølig ute.

    Istedenfor må jeg ta dere med tilbake til i går, hvor jeg kjente at venstre kjeve ble ømmere og ømmere utover ettermiddagen. Jaja, ei underjordisk kvise, tenkte jeg, jeg har hatt noen av de i det siste. For jeg hadde ikke noe vondt inne i munnen eller i noen tann, det var bare på utsiden.

    Sov dårlig i natt, og årsaken var at det ble mer og mer vondt. Ikke uutholdelig, langt fra uutholdelig, men allikevel vondt. Sto opp i morges, og da var det helt tydelig at det ikke var noen kvise. Hadde hevelsen vært litt under kjeven ville jeg mistenkt kusma, for det har jeg ikke hatt. Men nei, det var rett på kjevebenet, og siden jeg har hatt mine runder med diverse utfordringer i munnen, regnet jeg fort med at det var en betennelse. Ganske komisk siden jeg lever med kronisk tannkjøttbetennelse, for så å få betennelse i betennelsen. Tragikomisk er vel det rette uttrykket.

    Kom meg på jobb, fikk ringt tannlegen og fikk en akuttime kl. 10, og sånn så jeg ut idet jeg parkerte i byen:

    Det er kanskje ikke så lett å se, men min vestre side er en smule større enn den høyre.

    Inn til tannlegen, og med min tannlegeskrekk er det ikke lett selv om jeg ber om time selv. Han tittet, tok bilde, tittet litt til og tittet så på bildet, og jeg fikk rett i mine antagelser, det er en betennelse/infeksjon under den ene jekselen på den siden. Jeg fikk også rett i at jeg skulle få en penicillin-kur, men dessverre fikk jeg ikke ønsket mitt oppfylt, det er ikke nok med bare den kuren. Tirsdag etter påske, altså om 8 dager, skal jeg tilbake og trekke de to jekslene som er igjen nede på den siden. 2 TENNER SKAL TREKKES!!! 2!!! !!$§§%¤%%# Tannlegen lovte meg at jeg kan få si stopp etter ei tann og så få en time til en annen dag, men jeg vet ikke om det hjelper så mye. Og dere må ta med i regnestykket at sist jeg hadde ei tann som måtte ut, så hadde jeg mer eller mindre konstant vondt i den i 2 år før jeg turte å trekke. Og da hadde jeg mye mer vondt enn jeg har nå.

    Jeg ber ihverfall til alle høyere makter om at penicillinen og smertestillende gjør jobben sin så jeg kan få en smertefri påske, ellers vet jeg ikke helt hva jeg gjør altså… 🙁

  • Jeg klarte det!

    Føljetongen fryktelig vond og veldig løs jeksel er over!!!

    De siste par-tre dagene har den vonde jekselen min blitt litt ekstra vond igjen. Jeg husker jo med gru hvor ille det var da den ødela den siste ferieuka mi sommeren for halvannet år siden, og selv om jeg har hatt mange muligheter til å trekke den i løpet av denne tiden, er det noe med den tannlegeskrekken som har gjort at jeg rett og slett ikke har klart det.

    I går hadde jeg fryktelig vondt. Ikke så vondt som for halvannet år siden, men nok til at jeg måtte ty til en sterk smertestillende da jeg la meg. Det hjalp ikke, så i natt måtte jeg opp og ta en vanlig smertestillende i tillegg. Fikk heldigvis sovet greit etter det, men skjønte allerede i natt at jeg måtte ringe tannlegen i dag.

    Kom meg på jobb, dagens parkeringsplass var denne:

    Ringte tannlegen når klokka bikket 8, og fikk time klokka 0945. Dermed ble dagens andre parkeringsplass denne:

    Gledet meg jo ikke, men kjente allikevel at pulsen steg flere hakk da jeg kom inn på venteværelset. Og da jeg kom inn til selve stolen, silte tårene. Det fortsatte de å gjøre stort sett gjennom hele prosedyren, som fra jeg satt meg ned og til jeg var ute av stolen igjen tok hele 15 minutter. 15 minutter! Jeg kjente kun den første sprøyta, resten av stikkene var ikke mulig å føle. Jeg kjente at han holdt på, men ikke noen smerter. Og jeg kjente også på måten han beveget hånda si på da han dro ut tanna (som forøvrig nå var veldig løs) at han gjorde det han kunne for å gjøre det minst mulig traumatisk for meg. Ikke noe rykking eller nøkking, ikke noe gnissing eller knasing. Og når han så sa at han var ferdig og ikke skulle gjøre mer mot meg, gråt jeg enda litt mer.

    Ble sittende noen minutter i stolen for å være sikker på at jeg ikke kom til å gå i gulvet, og for å tørke tårene nok til å se hvor jeg gikk. Så var det tilbake på jobb og gjøre noen enkle oppgaver før jeg dro litt tidlig hjem, totalt utladet etter det jeg absolutt vil kalle en kraftanstrengelse. Hodepine til tusen og tilbake.

    Men jeg er så stolt av meg selv! Jeg har endelig klart det! Nå i kveld har jeg ikke noe vondt, og for første gang på halvannet år kan jeg bite tennene sammen uten å få vondt. Hurra!