Skrekkblandet fryd

26/01/2011 /

I skrivende stund er det 3 døgn til vi er på vei hjemover med lille nurk. Det virker fremdeles som en liten evighet til, men nå vet jeg at det er 5 timer og 45 minutters jobbing igjen, og det er også et besøk i bryllupslokalene som står for tur, og da er ventetiden overkommelig.

Det er med skrekkblandet fryd jeg går inn i et nytt hundeliv. Alle som kjente Arkas vet at jeg hadde noen store utfordringer med han. Veldig mye av årsaken til disse utfordringene var min egen skyld, både i valg av feil rase, i feil oppdragelse, i feil valg av livsstil og i feil måte å takle problemene på. Jeg er den første til å innrømme disse feilene, og jeg er veldig klar over hva jeg gjorde galt.

Nettopp disse årsakene er også grunnen til at jeg putter ordet skrekkblandet foran ordet fryd. For selvsagt gleder jeg meg som en liten unge. Men jeg er også livende redd for å gjøre ting feil igjen. Ingen har et perfekt hundehold. Man opplever alltid utfordringer med enhver hund man skaffer seg, det er en del av det å ha hund. Men noen feil er større en andre feil, og det er de store feilene jeg er redd for å gjøre. Det jeg håper, er at det at jeg er klar over denne redselen og er klar over hva jeg har gjort galt tidligere, skal hjelpe meg å ikke gjøre disse store feilene igjen. At jeg skal være mer våken i å lese tilbakemeldingene lille nurk gir meg, at jeg skal bli tøffere i å si ifra når jeg mener noen prøver å lære meg noe som ikke vil fungere, og at jeg skal bli flinkere til å høre på andre erfarne hundemennesker.

Man blir aldri utlært når man har hund. Det som fungerte på forrige hund fungerer kanskje ikke på neste hund. Det som fungerer for hunden til noen man kjenner fungerer kanskje ikke på din hund. Alle mennesker er forskjellige, og det er jaggu alle hunder også. Jeg mener at det som skiller en god hundeeier fra en middels hundeeier, er evnen til å forstå at man aldri blir utlært og evnen til å tilegne seg ny kunnskap. Og med det i tankene mener jeg at jeg ihvertfall er på vei til å bli en god hundeeier. Og jeg vil også med hånden på hjertet si at hundemennesker som påstår at sine metoder er de eneste rette, er hundemennesker jeg vil ha minst mulig med å gjøre. Ja, det finnes mange mennesker der ute som er vanvittig kunnskapsrike, men er de ikke interessert i å høre på andre løsninger eller forslag, nei da er de ikke mye verdt for meg.

Dere som har kjent meg noen år, kjenner min kjærlighet til dyr generelt og til hund spesielt. Og jeg håper dere oppfatter meg som en som vil sin hund det beste som er mulig, til tross for “fiaskoen” med Arkas. Vær så snille og ikke døm meg på det grunnlaget. Døm meg heller fordi jeg innser mine begrensninger og fordi jeg kommer til å gjøre alt for å gjøre det bedre og anderledes denne gangen. Ja, jeg er redd, men jeg vet hvorfor jeg er redd og jeg er villig til å se redselen i hvitøyet og be den pelle seg langt pokkerivold.

{minsignatur}

8 Comments

  • Siv Anita

    26/01/2011 at 20:33

    Jeg skjønner godt at du opplever en skrekkblandet fryd. Det er et stort ansvar. Mye jobb, og masse kos! Og nå må dere ut på tur igjen!!! 😉

    Tror uansett tidligere erfaringer at det kan være greit med noen kurs for hund og eier. Man har mye igjen for det.

    Gleder meg sykt til å høre hvordan det går ang. bryllupslokalet og hvordan det blir å få lille nurk i hus!!!

    Stor klem fra nord!

    • Kjersti

      26/01/2011 at 20:50

      Siv Anita: Ja, det er et stort ansvar, men akkurat ansvaret er ikke det som er mest skummelt, for jeg er villig til å påta meg ansvaret både på godt og vondt. Og ut på tur trenger jeg så absolutt, både kondisjonsmessig og ryggmessig 🙂 Kurs er jeg veldig forberedt på å gå, jeg må bare få hodet mitt til å forstå at jeg må grave dypere i lommeboka denne gangen enn jeg måtte for 13 år siden 😉

      Det blir blogging både her og i bryllupsbloggen, jeg vet jeg må gjøre som småbarnsforeldre fremover: blogge (og gjøre andre ting) når lille nurk sover 😉

      Stor klem nordover!

  • Cecilie

    26/01/2011 at 21:08

    Forstår din formulering, og vet jo godt situasjonen med Arkas. Av hele mitt hjerte nsker jeg deg lykke til med nurket, og gleder meg til å bli kjent med den lille :o)
    Fra mor til mor: Husk at det finnes ikke noe som er perfekt, vi har alle forskjellig personlighet og “etter boka” blir uansett aldri riktig. Uansett hvor mye du (tror) du vet, så la hjertet guide deg. Jeg forsøker hver dag å la pedagogikk være fag og oppdragelse være menneskelig.
    Stor klem og mange tanker fra meg her i skogen!

    • Kjersti

      26/01/2011 at 21:16

      Cecilie: Tusen takk! Jeg gleder meg også til at mine nærmeste skal få ha et normalt forhold til en av mine hunder, istedenfor å ha det sånn det var.

      Man skal nok skille på pedagogikk og oppdragelse, men man skal også ta med seg ting fra det ene over til det andre og motsatt, da det går hånd i hånd. Men som du sier, det som “står i boka” er ikke nødvendigvis det som er riktig for “deg og ditt barn”, det vet jo både du og jeg 🙂

      Stor klem tilbake! Jeg kommer på besøk i skogen en tur en av dagene, vi sms’es om en passende dag 🙂 Og hvis du husker noe jeg skal spørre Bøkevangen om, noe jeg har glemt selv, så si gjerne ifra 😉

    • Kjersti

      27/01/2011 at 21:12

      Martine: Tusen takk! Blir veldig spennende, akkurat sånn som dere får det rett over sommeren 🙂 Eller nesten det samme da 😉