Og der kom smellen…
Det er lenge siden jeg har grått over Arkas nå. Lenge siden savnet og den vonde følelsen har tatt totalt overhånd, selv om savnet alltid er der. Men nå i kveld kom det…
Jeg har pratet om Arkas helt siden den siste dagen hans. Jeg har tenkt på han, snakket med han, sett på bilder av han, sett på videosnutter med han. Jeg har blogget om han, fortalt om han og savnet han. Og selv om jeg aldri kommer til å slutte å savne han, så trodde jeg at jeg var kommet over den fasen hvor noe smått kunne få meg til å gråte. Men i kveld har vi tatt frem det sammenleggbare buret og kurven etter Arkas, slik at det står klart til vi henter Nairo. Og det var det som skulle til. Å vaske kurven og sette den og buret på plass brakte massevis av minner tilbake, minner jeg egentlig ikke har følt på siden han ble borte.
Kurven jeg kjøpte til Arkas bare noen dager før jeg skulle hente han, kurven som var altfor stor for mammas lille engel, men som passet perfekt når mammas lille engel ikke var så liten lenger, men fremdeles var mammas engel. Kurven han la seg flatt ned i med haken på kanten eller forlabbene i kryss ut av.
Buret jeg kjøpte etter at han hadde spist i stykker en gammel sofa. Buret han egentlig ikke var noe glad i, men som han allikevel sovnet i. Buret jeg ikke hadde fremme de siste 3 årene av livet hans, men som allikevel er buret hans.
Da ble det for mye for meg og jeg endte opp i hikstegråt på kjøkkenet. Og da gikk det opp for meg at det aldri kommer til å slutte å gjøre vondt. Det gjør ikke like vondt hele tiden lenger, men det kommer alltid til å gjøre vondt på ett eller annet tidspunkt. Ett eller annet som bringer minner frem, ett eller annet som var typisk han. For han kommer alltid til å være mammas lille engel med en enorm plass i hjertet mitt.
{minsignatur}
4 Comments
Marianne
Nå ble jeg helt trist her! Men sånn har jeg det også! mistet min skjønne Mira for 2,5 år siden, å hun er dypt savnet hver dag! Jeg har et flott maleri av jenta mi hengende i stua..Der ser man øynene hennes , kloke og gode som stirrer på oss hver dag! Nå etter 2,5 år, kan jeg fremdeles ikke se bildene av henne uten å gråte! Men nye Mira er kommet å hun er hjerteplasteret mitt! Hun har med seg en stor del av Gamle Mira og gjør savnet litt mindre!
Kjersti
Marianne: Det var jo ikke meningen å gjøre deg trist når du først tok turen innom meg. Men det var en tung kveld i går og det kom så overraskende på meg.
Man glemmer aldri hundene sine. De tar en så stor plass i hjertene våre at vi alltid vil minnes de, og jeg tror også at uansett hvor lang tid som går, så vil det alltid dukke opp ting som gjør at savnet kommer frem igjen. Men jeg tror og håper at det er som du skriver, at nye hunder blir hjerteplaster.
Line
Hundene er med i minnet bestandig de – stikker fortsatt til når jeg ser bilder eller prater om de vi hadde da jeg var yngre og jeg ser ikke frem til den dagen vi må ta avgjørelsen eller noe skjer med Lita. Håper det er mange år til enda men har jo i bakhodet at så dårlig som hun har vært etter å ha spist rottegift så kan det jo være noe som er skadet inne i kroppen hennes som man ikke vet om.
En av de første hundene vi hadde ligger begravet på hyttetomta til mormor og bestefar, hun lå ofte på en stein oppe i skråningen og passet på og der ligger hun den dag idag. De første gangene jeg var på hytta etter at hun var død klarte jeg ikke gå opp til graven hennes engang, stod bare nede ved hytta mens tårene trillet og så oppover mot steinen. Nå er det tante og onkel som eier hytta så det er ikke naturlig å dra opp dit lenger – dessverre.
Kjersti
Line: Ja, de setter dype spor disse dyra, og det er jo på en måte godt også. Vi vil jo ikke glemme de! Men jeg kommer alltid til å ønske at de kunne leve like lenge som oss, det gjør så himla vondt når de ikke er her lenger.
Rottegift er veldig skumle ting, håper inderlig at hun ikke har tatt noen skade av det! Jeg har brukt de siste ukene på å mentalt gå gjennom alle ting jeg vet kan være giftig (sånn som kakaobark, julestjerner (ja, jeg har en som har overlevd et par år), sjokolade og masse mer), slik at jeg kan unngå at det nye krapylet får i seg noe sånt.
Det er jo veldig trist at du ikke har mulighet til å dra på graven hennes lengre. Jeg synes det er veldig trøst med gravsteder, til og med Arkas sin. For selv om jeg kan snakke med han hvor som helst, så er det egentlig enklere der. Tårene triller på meg også, og det gjør fysisk vondt i hjertet, men det er allikevel på en måte godt å ha den fysiske plassen å gå til. Han ble kremert og gravlagt på hytta mi, og den hytta kommer heldigvis til å være min så lenge jeg lever.
Hundeklem 🙂