Nairos mareritt

I formiddag følte jeg meg som en dyremishandler. Jeg prøver å ikke vaske Nairo for ofte, det strekker seg til maks 2 ganger i året. Nå var det på tide, og takk og pris for at Nairo ikke vet når sånt skal skje, for da hadde vi antagelig aldri fått tak i han.

Han blir ikke med opp i 2. etasje frivillig, bortsett fra når vi skal legge oss. Så da både Eileif og jeg gikk opp i formiddag, gjemte Nairo seg i 1. etasje, og Eileif måtte bære han opp. I det sekundet Nairo ble satt ned i badekaret, satt hyperventileringen og siklingen igang:

Og det ble absolutt ikke bedre. Ved et par anledninger satt han til og med igang med ordentlig sutring! Ikke sånn jeg-kjeder-meg-sutring, men sånn jeg-er-livredd-og-vil-bort-surting. Og jeg synes det er helt forferdelig å gjøre sånt mot han, men jeg synes ikke det er noe koselig å få et hvitt belegg på fingrene når jeg koser med han, så da måtte vi bare gjøre oss ferdige.

Når han fikk slippe løs fra dette marerittet, bar det rett ned til teppet i stua for å tørke seg. Eileif og jeg tørket badet etter seansen, og flirte for oss selv mens Nairo bjeffet og knurret og gned seg mot gulvteppet. Man trenger ikke nødvendigvis se hva de driver med, lydene avslører de 😉

Etter litt tørking kom 80-tallssveisen frem, skikkelig kreppet på sidene:

Og hvis noen ikke er helt sikre på hva Nairo synes om sånne shamponerings- og skylleopplevelser, så gir han tydelig uttrykk for det her:

Han har vært utslitt i hele ettermiddag, og jeg benytter enhver anledning til å gre og børste han. For nå er det ikke bare ulldotter som ramler av, men også ett og ett hårstrå og en og en ullfiber. Sistnevnte er så lette at de flyter i lufta i lange tider, så jo mer jeg kan få samlet opp og lagt i papirpose, jo bedre er det. De er ihvertfall ikke spesielt koselige å få i munnen 😉