Svisj, så var det fredag
Denne uka har gått fort! Og det er jo ikke noe rart, siden jeg har vært på praksisplassen 3 dager allerede. Sommerfuglene i magen var representert i stort antall mandag morgen, men det har gått veldig bra hele uka. Dagene har gått med til å bli kjent, gjøre litt forefallende kontorarbeid, sånne ting man kan gjøre uten å trenge noe opplæring først, og andre småting. Klart jeg har vært sliten, jeg har vært så sliten at det å bevege på seg har vært en utfordring. Men jeg har ikke vært fysisk sliten, ikke sånn som man er etter å ha gått en mil i ulendt terreng eller andre fysisk krevende ting, og jeg kan heller ikke egentlig si at jeg har vært så veldig sliten i hodet. Vanskelig å forklare, men jeg har bare vært sliten. Forhåpentligvis går det seg til etterhvert 🙂
Hjemmedagen om tirsdag gikk Nairo og jeg skogstur i Sverige, en fin tur på 5 km til Björnerödspiggen. I dag tok vi runden rundt Berby, noe over 4 km og grusvei hele runden. Håper på fint vær både i morgen og søndag også, så vi kan komme oss ut i skogen. Vår bil er ikke helt frisk for tiden, så mens vi venter på at den skal bli reparert er vi så heldige at vi fortsatt får låne bilen til mamma. Nå er hennes bil dessverre ikke noen stasjonsvogn, og da Nairo h-a-t-e-r å ikke kunne være i bilburet sitt, prøver jeg å begrense kjøringa med han (han klemmer seg ned på gulvet foran baksetet, helst med hodet inn under førersetet eller passasjersetet).
Og så må jeg bare sende en liten bursdagshilsen opp til en sky. I dag er det 19 år siden min første hund ble født. Mammas lille gull, vakre Santo:
Du kan lese mer om han hvis du klikker på navnet hans som kommer opp når du holder musepekeren over menyen Hundene over her 🙂 Gratulerer med dagen, gutten min!
God helg, alle sammen! Håper dere har noen koselige planer i det vakre høstværet 🙂
4 Comments
Heidi
Er jo litt greit at uken går fort noen ganger 🙂
Sliten kan man bli på så mange måter, håper det bedrer seg etterhvert, og at det bare var pga jobb og diverse.
Den første hunden er spesiell, husker min, og det er 31 år siden.. Herlighet nå føler jeg meg gammel.
Kjersti
Heidi: Ja, det er helt greit at tiden går litt fort av og til, bare den ikke går helt fra meg 😉
Det går seg sikkert til med tiden. Er jo et år siden sist jeg var i praksis, så det er jo rimelig uvant å skulle være aktiv på denne måten hele dagen.
Santo og jeg fikk aldri noe godt forhold dessverre, men ja, det var noe spesielt med han uansett. Hvis det er noen trøst, føles det som enda lengre enn 19 år siden jeg fikk han, så da føler vi oss sikkert jevngamle 😉
Kristina
Så bra at alt har gått fint på praksisplassen!! Eg skjønnar godt at du vert sliten, det er jo heilt normalt.. Eg har jo ein jobb der eg varierar mellom kontor- og feltarbeid, og i periodar der det er mange saker som må behandlast på kontoret får eg ikkje like god tid til å stikke ut i felt. Så når eg då endelig får reise ut igjen som vanleg, blir eg KJEMPEsliten av feltdagar! Så det skal ikkje så lange stunda til før ein “kjem ut av det” og må “trene seg opp” på nytt 🙂
Kjersti
Kristina: Du har rett i det. Vi er vanedyr (og jeg er nok en ekstrem utgave av den arten), og det skal ikke så mye til av endring i rutiner før man må begyne helt på nytt. Tidligere i år hadde jeg en periode hvor jeg gikk ekstremt mye turer, og ble derfor forferdelig rastløs hvis jeg ikke kom meg ut en dag. Så dalte turgåingen litt i sommmer, og selv om jeg fremdeles har lyst til å komme meg ut, er det litt mer “tiltak” å dra ut nå. Får bare satse på at det går seg til etterhvert, har jo mange uker igjen i praksis 🙂