Mitt paradis

Svalerødkilen. Der jeg har først stabbet og så gått rundt i over 36 år. Hytta, som jeg til tider har vært og er så lei av, men som jeg vet innerst inne at jeg aldri ville klart meg uten. Hadde jeg ikke klart å betjene huslånet, hadde jeg solgt huset, ikke hytta.

Før D sto opp i dag, fant E og jeg ut at vi skulle ta en tur ut dit, siden det tegnet til å bli en varm dag. Ikke noe jobbing der ute i dag, bare kose oss. Og som sagt, så gjort. Og da skulle det selvsagt bades, selv om jeg snek meg elegant unna den prøvelsen. Brrr…

Med friskt mot la de utover langgrunna:



D ble plutselig veldig usikker, er det kaldt tro?



Så ser de usikre ut begge to. “Skal vi gå opp igjen?”



E kom seg endelig under!



Og til slutt bare bestemte D seg også 🙂



Og når de først hadde kommet seg under, ble de der ganske lenge også. De klaget ikke over at det var kaldt før de kom på land igjen 🙂

Jeg er sjeleglad for at jeg blir fort brun, for jeg misliker sterkt å ligge og sole meg, så etter bare halvannen time i sola i dag kan jeg allikevel skryte av skille 🙂 Møtte også på E’s niese L der ute i dag, alltid koselig å prate med henne.

Bildene kan sees i denne mappen også.

One Comment

  • Eileif

    Det var i grunnen fryktelig kaldt med det samme. Og du har helt rett i at vi vurderte full kapitulasjon. Men bare man kom seg over den magiske grensa (mellom navelen og knea ), gikk det veldig bra.
    Etterhvert fant vi ut at det faktisk var varmt i vannet 🙂

    Men det vet jo ikke du noe om, du som feiga ut 😉

    Det blir gjerne varmere bare man klarer å komme seg under 😉
    Går det an å feige ut fra noe man ikke har hatt planer om å gjøre? *fnis* 😉