Rundt på Signebøenfjellet

Vi har gått mange ganger til vannet Drøftetrauet som ligger på Signebøenfjellet, åsen vi har utsikt til hjemmefra. Jeg vet at Eileif har utforsket litt av de andre veiene som går der oppe, men stier har vi ikke beveget oss så mye inn på.

For noen dager siden postet FB-siden Turer i Halden og omegn bilder fra en rundtur der oppe, og den runden bestemte vi oss for å gå i går.

Istedenfor å kjøre helt inn til der veien slutter, som det står i beskrivelsen i albumet jeg linket til, så parkerte vi ved grillbua/”gapahuken” og gikk grusveien til der veien slutter. Videre derfra var målet å følge gulmerkinga.

De første kilometerne gikk det helt fint å følge merkinga. Stien var også såpass oppgått at vi egentlig ikke trengte å se etter merking.

Vi hørte stemmer og hundebjeff underveis, men ante ikke om det var flere ute i samme ærend som oss, eller om det var jegere. Elgjakta starter ikke før i morgen, men jeg tror det kanskje er jakt på noe annet allerede? Rådyr? Hare? Rev?

Naturen i dette området er veldig kupert. Mye opp og ned, alt fra tett skog til åpne topper uten trær. Og så er det disse vannene da, som gjør at det er så himla mye mer koselig å gå tur:

Da vi var noen hundre meter fra Drøftetrauet mistet vi gulmerkingen totalt. Ikke var det noen synlig sti å følge heller, så vi virret rundt litt og prøvde å finne ut hvor vi skulle. Jeg har et nogenlunde greit fungerende kompass både i hodet mitt og i magefølelsen min, og jeg er også flink til å huske både kart og løype etter å ha tittet på det på nett. Så jeg visste i hvilken retning vi skulle, men det hadde jo vært greit å ha en sti å følge.

Da hører vi stemmer igjen, og ikke langt fra oss var det et par med to hunder som lurte på om vi også prøvde å finne gulmerkingen. Snakket litt med de, og i fellesskap klarte vi å finne ut hvor vi skulle. De hadde tydeligvis ikke gått her før, de heller, men siden jeg har gått til og fra Drøftetrauet fra den letteste siden mange ganger, forklarte jeg de veien videre når vi kom oss frem til gapahuken.

Resten av turen tilbake til bilen er da på kjent område, og den gikk lett som en plett.

Jeg tror nok ikke jeg kommer til å gå denne runden flere ganger, til det var den altfor kronglete og vanskelig å følge. Men blir den merket bedre og mer oppgått, er det en fin runde på 6,5 km, og for oss tar det bare 7-8 minutter å kjøre for å komme dit.

I dag er siste dagen i min minihøstferie, og det er også MIN dag i dag 😀 Dagen blir nok ikke brukt på noen annen måte enn andre, vanlige søndager, men jeg er allerede overveldet over alle hilsner jeg får på SMS, telefon, FB, Twitter og Instagram. Jeg blir jo litt barnslig når jeg har bursdag, det er jo stas 😀