• Over 1 mil og fullført La Linea

    Husker dere at jeg i dette innlegget skrev at jeg hadde lyst til å gå en mil i løpet av året? Det ville i så fall være over 2 år siden forrige gang jeg gjorde, siden leggen ikke har fungert.

    Eileif og jeg har to ganger i år vært i Trømborgfjella/Rakkestadfjella for å gå deler av trailen/geoarten La Linea. Jeg hadde den lengste runden igjen, og den er ikke mulig å dele opp. Derfor var det uaktuelt for Eileif å være med meg siden han får vondt av de lengre turene, og det ville blitt altfor langt for Nairo også. Egentlig for langt for meg og, men ønsket om å fullføre trailen var stor, så jeg spurte Johan André, og han ville være med. Hurra for at det finnes andre enn meg som er litt treige til å ta den runden! 😄

    Vi dro i går, og etter noen stopp så Johan André kunne logge noen cacher jeg hadde tatt tidligere, kom vi frem til riktig grusvei inn mot parkering. Der ble vi møtt av en bom, og jeg fikk deja vu. Her var jeg for noen år siden og skulle ta deler av trailen som lå her da, men bommen stoppet oss da det på skiltet står at polletter kan kjøpes på visse steder, et godt stykke unna. Vi trodde lenge at den skulle stoppe oss nå også, og begynte å se på andre alternativer, men Johan André gikk ut og tittet på selve betalingsautomaten, og jaggu fikk han betalt med kort! Rimelig letta over det, for ellers hadde det blitt en sabla lang gåtur fra alternativ parkering og frem til første cache.

    Det er ingen av cachene her som det er noe spesielt med, annet enn at de er mysteryer (som jeg har løst helt selv), og at de danner geoarten La Linea. Det er heller ikke noe spesielt med naturen, annet enn at det er vakker og variert natur, med alt fra blandingsskog til myrer, og fra hogstfelt til små tjern og litt større vann. Heldigvis er det lagt ut klopper og bruer på de aller våteste partiene:

    Jeg er ikke veldig kjent med multer og hvor de trives, men jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg sier at de trives ved/i myr, og vi fant noen få:

    Det ble nesten litt for varmt i går, selv om gradestokken ikke satt noen nye årsrekorder. Men sol fra (nesten) skyfri himmel og nesten vindstille var det:

    Skravla gikk i ett på oss i hele går. Så ille at vi ikke mindre enn tre ganger gikk forbi cacher, og Johan André gikk tilbake for å finne og logge (han er i myyyye bedre form enn meg). Her rakk jeg ikke engang å få han med på bilde når han skulle tilbake:

    De to første gangene var det +/- 100 meter vi gikk for langt, den siste gangen var det rundt 30 meter. Snakk om å skravle seg bort! 😂

    En selfie måtte også tas:

    Det var først da jeg kom hjem at jeg oppdaget at Johan André hadde begynt med tømmerproduksjon ut av sitt eget hode, beklager dårlig bildekomposisjon! 😆

    Cachene ble funnet uten store problemer, og sånn omtrent halvveis var det på tide med en liten matpause. Den ble tatt her:

    Og vi kunne ikke ha valgt et mer vakkert sted til å nyte en baguett fra Motz:

    Litt lengre opp ved det samme vannet hadde vannliljene tatt over:

    Jeg skjønte ganske tidlig at runden kom til å være på over en mil, og selv om jeg til tider var så sliten at jeg egentlig bare hadde lyst til å legge meg ned, så var det en ekstremt stor motivasjon å vite at jeg kom til å gå så langt. Det har jeg lengtet etter i over 2 år! Kondisen min nå er mye dårligere enn den var for 4-5 år siden, og dermed var det mer krevende å gå så langt i går enn det var før jeg fikk vondt i leggen. Men nettopp derfor føler jeg at det ble en enda større triumf å faktisk klare det, selv om det egentlig ikke var noen mulighet for å kaste inn håndkleet. Hvordan skulle jeg ellers klart å komme meg ut av skogen?

    Det ble noen flere pauser på vei tilbake til bilen, rett og slett fordi jeg måtte puste litt. Johan André benyttet en av mine pustepauser til å sette seg ned midt i lyngen og spise blåbær:

    Jeg glemte nok å sette igang klokka etter siste pause, så jeg vil anslå at runden vi gikk (inklusive en avstikker til en cache utenom trailen) var på rundt 11 km, kanskje litt mer også. Og ikke bare er jeg stolt over å ha gått over en mil, men jeg er også stolt over å ha fullført geoarten La Linea:

    For dere husker La Linea, alle sammen? Eller Streken, som han het på norsk. Det er ihvertfall lett å se at det er han som er tegnet i smilefjes over de grønne tradisjonelle som jeg ikke har tatt (og som jeg aldri kommer til å fullføre, da de fleste er bushing. Men jeg har tatt to av de, den ene var den cachen utenom som vi gikk til i går).

    27 funn totalt i går: 26 mystery og 1 tradisjonell. Rundt 11 km gåing, og veldig koselig turselskap. Om bare dette hadde vært første, og ikke siste, ferieuke, så jeg kunne fått flere sånne dager!

  • Vedlikehold i høyden

    Jeg har 3 cacher som trenger vedlikehold. To av de er på en av trailene mine, den siste ligger ikke langt hjemmefra, men den er ille nok å komme til uansett. Planen var å fikse alle disse tre i løpet av ferien, men jeg er jaggu usikker på om det blir gjort. En av de fikk vi tatt i dag, og det er den som ligger i høyden, over Berby, og da tittet vi innom de to andre som også ligger oppe i høyden der samtidig.

    Den første vi stakk innom er ved en bitteliten bålplass, godt bortgjemt fra allfarvei. Da hadde vi gått bittelitt over 1 km fra parkeringen, og vi hadde unnagjort omtrent halvparten av en grusom stigning (grusom for oss som ikke på noen som helst måte innehar kondis eller utholdenhet). Jeg satt regelen om å gå sakte veldig tidlig, ikke bare for min egen del, men også for Nairo sin del, han er jo ikke noen ungfole lenger.

    Men vi kom oss opp, og ble belønnet med denne utsikten mot nord:

    Og denne utsikten mot sør:

    Vi klarte også å få til en team-selfie:

    Her var det ingen problemer med cachen, og vi tuslet videre til neste cache. Da måtte vi opp den siste bratte kneika, og igjen var jeg dreggen som holdt farta nede. Det var heldigvis ikke kjempevarmt, men det ble varmt nok inne i skogen uansett.

    Det er noen få skilt her, slik som dette:

    I tillegg er det hengt ut rød-gule merkebånd her og der både til denne cachen og den siste, men jeg vet ikke om det er meninga at de skal være der permanent.

    Vi fant frem til rett sted, og også her var alt i orden med cachen.

    Så var det siste cache, den som jeg visste ikke hadde det bra. Nå er det mange år siden jeg var her sist, og nå som da ble det å gå litt på feelingen for å komme frem til rett sted. Heldigvis husket jeg nogenlunde rett, og restene av cachen ble funnet med en gang: loggboka var kilt fast i et tre, boksen og deler av lokket ble funnet på bakken. Så da var det bare å rigge klar ny cache og få den på plassen sin, samtidig som utsikten ble beundret:

    Man ser ikke så mye der oppe, for det er mange trær rundt, men man ser langt og man ser hvor høyt oppe man er. I tillegg kan man se hovedveien mellom Ende/Berby og grensa, og man kan se grusveien som fører ned til Stenen i Enningdalselva. Og så bittelitt av Rødsvannet, da.

    Da vi skulle gå tilbake, gikk vi rett på en sti vi ikke hadde sett på vei inn. Overgrodd sti, ja, men likevel lettere enn å bushe i halvmetershøyt blåbærris. For blåbær var det mye av på hele turen!

    Det ble ca 3,5 km totalt, så det er ikke lange turen, men den tar på siden det er så bratt. Og en stor ulempe med å gå der på denne tiden av året, er all flåtten man drar med seg hjem. Nei, Eileif og jeg har ikke fått noen med oss, men vi har plukket rundt 40 flått av Nairo de siste 6 timene, og fremdeles dukker det opp en og annen som har gjemt seg i pelsen hans. Kan ikke huske sist det var så ille!

    Men jeg skal ikke skremme bort noen fra å gå turen, uansett om du driver med caching eller ikke. Det er en superfin tur, og den bratte bakken er ikke ille, bare litt ille. Belønninga du får på toppen med utsikt er vel verdt det!

  • Tilbake i Trømborgfjella

    Nå har jeg stort sett holdt meg i ro helt siden operasjonen, men i dag ville jeg ut og gå tur. Påskeferie, nydelig vær og Eileif har friuke. Ut!

    Vi dro tilbake til Trømborgfjella, der vi var 2 dager før operasjonen. Nå skulle vi ta den midtre delen av runden, så vi startet med en transportetappe der det ikke var noen cacher. Det var fremdeles frost i bakken stort sett hele veien, og litt vann, is og snø her og der:

    Vi kom snart til der vi var sist, med utsikt mot den gapahuken vi ikke stakk nedom:

    Gapahuken ligger på odden midt i bildet, helt bakerst.

    Så kom vi inn på nye stier, og der lå cachene som perler på en snor. Vi krysset myr på klopper:

    Og vi tok pauser og selfier:

    Nairo var storfornøyd med å være på tur:

    En liten stund etter å ha tatt av fra en runde og gått inn på tilbakeveien, fant vi oss en liten knaus hvor vi tok matpausen:

    Nairo ble tilbudt tyggebein, som han slettes ikke ville ha (han ville gjerne ha det da vi kom hjem):

    Men en bit av våre brødskiver ville han gjerne ha, og han fikk 😉

    Like etter matpausen gikk vi forbi en perfekt liten rasteplass:

    Er ikke det typisk da, at man finner en rasteplass etter å ha tatt pause?

    Det var noe gåing på grusveier, men også mye på stier. Og det var nydelig skog:

    Det ble 16 funn (alle mysteryer, siden La Linea-geoarten er mysteryer), og ikke mindre enn ca 7,5 km. Og vet dere hva? Ikke det minste vondt i noen av leggene! Hurra! Sliten, ja. Utgått i beina og føttene, ja. Men ikke antydning til sånne smerter som jeg har hatt de siste to årene. Så ikke bare var det en herlig tur med favorittgutta mine, men det var den første smertefrie turen på omtrent 2 år. Jeg er så takknemlig! ❤

  • Skogstur i Trømborgfjella

    Sørvest for Mysen ligger det en geoart formet som La Linea (Streken) som ble publisert i 2018. Dette er 50 mysteryer som jeg løste kort tid etter publisering (!), men som jeg aldri har fått surret meg til å ta. Det er fullt mulig å ta alle cachene på én tur, men også mulig å dele turen i to. Da Eileif om fredag sa ja til å være med på tur i går, ble jeg sittende lenge og se på kartet for å finne et sted vi kunne ta med Nairo, og da kom jeg til å tenke på denne geoarten. Heldigvis fant jeg en mulighet for å dele den enda mer opp siden jeg ikke makter å gå langt, og siden vi tross alt må tenke på at Nairo ikke er noen ungfole lenger. Så derfor satt vi kursen mot parkeringen på Dynjan for så å gå i Trømborgfjella i går:

    8 cacher var det på runden vi gikk, og det var fine skogsstier hele veien. Noe is enkelte steder som stort sett gikk greit å gå utenom, og klopper på de stedene det normalt er vått:

    Men nå var det et tynt islag på de små vannpyttene:

    Vi tok det helt med ro, nøt det nydelige vårværet og fant cacher enkelt og greit. Nairo var i strålende form og storkoste seg med å lese tonnevis med aviser:

    Det er egentlig ganske merkelig at man synes det er så moro å finne disse:

    Men det er jo ikke nødvendigvis det å finne de som gir den største opplevelsen, men heller det å være ute med et mål. Det liker jeg 🙂

    Den siste halvdelen av den lille runden vi gikk (som ble på litt over 4 km), gikk ved siden av et islagt vann:

    Og den isen hadde mye på hjertet i går! Det sang og smalt i den konstant, og jeg nektet Eileif å gå utpå der. Nairo ville gjerne ned for å slukke tørsten, men det var jo heller ikke mulig.

    Vi fant oss en fin liten bålplass hvor vi tok et kvarters pause, og da hadde vi denne utsikten:

    Dette er i den retningen vi kom fra, og inne i skogen på den odden som er nesten midt i bildet, ligger det en gapahuk som vi ikke så da vi gikk forbi.

    Det ble tatt familiebilde:

    Etter at de siste cachene på denne runden ble tatt, hadde vi ca 1 km transportetappe tilbake til bilen. Da fikk vi sett dagens eneste versjon av dyreliv, nemlig denne hakkespetten:

    Ellers på runden møtte vi bare en familie på 5, så det var deilig og stille å gå.

    Tok en stopp på vei hjemover for dagens niende cache, og dermed var gårsdagens dato fylt med 10 funn totalt. Helt perfekt!

  • Merkelig oppførsel

    I går formiddag tok jeg på meg turklærne og tok Nairo med på en kjøretur bort til Prestebakke. Der parkerte vi ute ved hovedveien der grusveien går inn mot Trestikkehuken, og tok så beina fatt innover. Normalt ville jeg nok kjørt helt inn til siste krysset før Trestikkehuken, men veien har blitt bommet.

    Vi tuslet avgårde i nydelig vintervær:

    Oppe i disse trærne satt det noen fugler som virkelig hadde konsert for oss:

    Det gikk i snegletempo. Nairo skulle få lov til å snuse nesten så mye han ville:

    Vi kom ned den første bakken, og da kom jeg på at det går en sti inn der som ender opp i lysløypa like bortenfor. En fin liten runde, for da ville Nairo få gått litt på sti også. Vi kom ca 40 meter inn, så snur Nairo og drar meg tilbake i den retningen vi kom fra. Ikke bare sånn “her lukter det godt, så her vil jeg gå”, men på grensen til panikk. Jeg stoppet for å prøve å roe han ned og prøve å finne ut hva som lå bak denne oppførselen, men det klarte jeg ikke. Han tittet/lyttet ikke i noen spesiell retning, hverken dit vi skulle gått eller i noen andre retninger, han bare ville tilbake til grusveien.

    Etter å ha roet han litt ned, gikk vi tilbake til grusveien, og da var alt som normalt. Han luktet og koste seg, og viste ikke tegn på redsel eller at han hørte noe i noen retning, så vi tuslet tilbake mot bilen. Ikke langt fra bilen går det en traktorvei som også kan ligne litt på en sti, så jeg forsøkte å gå inn der også, men ikke tale om. Så da kjørte vi hjem igjen.

    Jeg aner ikke hva dette kom av, om han hørte eller luktet noe han ikke likte, eller om han rett og slett ikke ville gå på sti i går. Kanskje han har begynt å se dårlig og derfor helst vil gå på plant underlag? Nei, den teorien holder heller ikke helt, for han hopper gjerne opp og ned i grøfta når vi går langs veier og grusveier. Jeg tar gjerne imot forslag som jeg eventuelt kan teste ut for å se om de kan stemme, og om jeg i så fall kan gjøre noe for at det ikke skal skje igjen.

  • Nyttårshelgen 2021-2022

    Godt nytt år! Håper dere hadde en sånn feiring dere aller helst ville ha natt til i går <3

    Min nyttårsaften startet med å dra til byen for å gjøre noen ærender for mamma. Så dro jeg videre til Sarpsborg, for jeg ville ha 6 funn på årets siste dag, da ville jeg komme opp i 10 funn på den datoen. Jeg hadde lastet over 18 cacher for etter snart 12 års erfaring vet jeg at det ikke er noen garanti for at jeg finner de første jeg prøver på, så litt backup måtte jeg ha 😉 Men det gikk over all forventning, og de første 6 jeg gikk etter fant jeg, så det som tok mest tid var faktisk kjøringa da det var mulig glatt over alt.

    Det første stedet jeg stoppet var Hafslund hovedgård, der jeg tok en Wherigo som på en måte var ferdig løst for meg. Utfordringen her ble derfor å få tak i boksen da jeg ikke rager så veldig høyt over bakken. Men jeg fikk tak i den og lagt den på plass igjen også (noen ganger er snøhauger praktisk!), og jeg kunne tusle tilbake til bilen og ta dette bildet:

    Så fulgte 5 tradisjonelle, hvorav en var en av de nye julecachene og en var en 6 år gammel julecache ved denne gapahuken:

    Så fort jeg var ferdig med de 6 funnene, dro jeg tilbake til byen og innom den ene jobben for å hente en hurtigtest jeg må ta mandag morgen, så var det å handle og komme meg hjem.

    Nyttårsaften kveld ble feiret på samme måte som alltid; ribbemiddag, en film (New Years Eve, har sett den før, helt ok), og passe på Nairo rundt midnatt. Han la seg slik denne gangen:

    Ikke noe risting eller skjelving, ikke noe bjeffing, litt pesing, ellers gikk det overraskende bra. Kom et par smell etter at jeg hadde lagt meg, men han taklet det helt fint til han å være.

    I går ville jeg ha 2 funn for å komme opp i 10 funn på datoen. Med bare 5 timers søvn innabords og rimelig glatte veier, gadd jeg ikke kjøre langt. Heldigvis har jeg spart på noen i en park&grab-trail i mitt nabolag, så jeg tok 2 av de, og så stoppet jeg og tok Nairo med på en liten gåtur. Han fikk gått et lite harespor:

    Noe han koste seg veldig med:

    Og jeg fikk tittet nærmere på en pussig isformasjon langs veien, som enn så lenge leker tunnel:

    Skal bli interessant å se om det holder seg kaldt nok til at den kan bygge seg opp, eller om mildværet blir nok til at den ramler ned.

    Soloppgangen var lovende, men det skyet fort til. Allikevel var det fint ved Boltjern, som alltid:

    Deler av lørdagskvelden ble tilbragt i sofaen sammen med en mye mindre engstelig Nairo (ikke noe fyrverkeri, selvsagt), is og sesongpremiere på Mesternes Mester:

    Søndagen har vært akkurat som alle vanlige søndager. Den har gått altfor fort, jeg har egentlig ikke gjort noe spesielt, bare prøvd å late som om jeg ikke har hatt 11 dager ferie, men at morgendagen er en helt vanlig mandag. På den måten prøver jeg å lure hjernen til å ikke synes det er fælt at det er mandag i morgen. Om det funker? Nja…. :p

  • Siste helgen før jul er over

    Og jeg tror jeg er ferdig med nesten alt, bortsett fra litt mathandling. Men la meg begynne med i går.

    I går skulle jeg pynte mest mulig (og dermed også tørke støv og alt som følger med pynting), jeg skulle pakke inn flest mulig gaver, og gjøre så mye som mulig av alt annet som skal gjøres før jul. Joda, jeg fikk pyntet en del (det står igjen et par nisser jeg ikke helt vet hvor jeg skal plassere), og jeg fikk pakket inn alle gavene bortsett fra de til Eileif, de til mamma og de til Nairo. Ellers gjorde jeg faktisk ikke stort, lufta gikk totalt ut av meg. Men Nairo og jeg fikk oss en fin tur langs grusveien i kaldt og klart vintervær (kuldegradene er på vei tilbake):

    Nairo gikk i langlina, noe han koser seg veldig med. Og når han koser seg, koser jeg meg også. Av og til tar jeg en innkalling på han, og det er ikke alltid det går like fort (det må jo snuses samtidig):

    Og så raser han ut igjen for å finne igjen luktene han måtte avbryte på vei til meg:

    Eileif lagde tomatsuppe med kokte egg til middag i går. Den tomme eggekartongen ble lagt sammen annen papp i gangen, og jeg hørte flere ganger at Nairo gjerne ville ha kartongen, men jeg fikk stoppet han. Bortsett fra den ene gangen:

    Ikke vet jeg hvorfor akkurat denne pappen var så spennende, det lukter jo ikke mat av en tom eggekartong. Og han har ikke tatt noen annen papp noen gang før. Men jeg klarte ikke å gjøre noe annet enn å le av han, samtidig som jeg tok bort restene (og han prøvde å ta restene ut av hånda mi 😉 ).

    I dag har jeg hatt et tettpakket program. Ikke nødvendigvis noe jeg er så glad i på søndager, men av og til bare blir det sånn.

    Første stopp var en tur til mamma for å hjelpe henne litt, og hun har en fantastisk utsikt til festningen (bilde tatt gjennom verandavinduene):

    Så var det tid for det fjerde og siste adventseventet for i år. Egentlig var det bare det tredje siden ett av eventene dessverre måtte avlyses. Men det var et koselig totimers event i Tistedal, da eventeier hadde tatt det som et Creation Celebration-event. Sola skinte, og “politiets” utrykningskjøretøy passet på oss:

    Litt kaldt i skyggen, men en nydelig vinterdag i dag også:

    Så var det nedom Tistasenteret da jeg hadde et håp om å bli ferdig med julegavene. Jeg manglet noe til Eileif og noe til mamma, pluss at det var noen andre småting jeg skulle ha. Og jaggu fungerte de små grå, og jeg ble ferdig! Hurra!

    Siste stopp var en tur tilbake til mamma, og så hjem til middag. Og håndballkamp. Og for en håndballkamp! Jeg kjente jeg ble mer og mer deppa mot slutten av første omgang, men med 4 mål på 2 1/2 minutt i starten av andre omgang steg humøret igjen, og fytte grisen for noen jenter vi har! Hurra!

    Nå er det snart seng, og så venter 3 dager med jobbing før jeg tar 11 dager juleferie. Gjett tre ganger om jeg gleder meg!

  • Fire cacher på Ør

    Jeg trengte fire funn i går, men hadde ikke ork til å hverken dra langt, finne mange eller gå langt. Nairo er heller ikke så glad i å gå langt lenger, så han og jeg tok med oss Eileif til Ør, ikke så langt hjemmefra, for å ta fire cacher av en lang trail som ligger der.

    Jeg er ikke veldig godt kjent i området annet enn at jeg vet det er villsvin der. Skilt er det der også:

    Vi lot den første cachen i trailen ligge, og gikk videre til neste på fine stier i åpen skog:

    Det regnet da vi dro hjemmefra, men heldigvis ga det seg og vi fikk glimt av sol innimellom:

    Jeg har en følelse av at dette ikke er det mest brukte turterrenget selv om det er skiltet, men tilrettelagt er det ihvertfall:

    Etter å ha tatt 3 cacher, snudde vi da vi hadde denne “utsikten”:

    Familieselfie må til, men husets yngstemann er ikke spesielt interessert i å prøve å være fotogen:

    Vi gikk nesten tilbake til bilen før vi gikk inn på den veien der trailen avsluttes, da tok vi den siste cachen i trailen. Og vips, så var fire funn i boks, og den datoen har nå 10 funn totalt.

    Det var ikke stort med blåbær å se lenger, men vi så en god del kantareller. Jeg vet det har blitt plukket kantareller i ihvertfall en måneds tid allerede, jeg burde kanskje komme meg ut og plukke litt til mamma?

    På vei hjemover oppdaget vi at Eileif hadde fått med seg en blindpassasjer som han først trodde var en liten pinne:

    Vi fikk stoppet og sluppet den trygt av 🙂

    Comments Off on Fire cacher på Ør
  • Ulveholtet for n’te gang

    Ikke misforstå, jeg er veldig glad i stiene i Ulveholtet. Og ikke misforstå, jeg er alltid glad for at det er cacher å finne. Men når det blir publisert, arkivert og publisert cacher i hytt og gevær i det samme området, da blir jeg litt lei. For noen få uker siden hadde jeg vel igjen rundt 20 cacher å finne der, men plutselig ble en haug av de arkivert, og nå gjensto 8. Og for samtidig å få testa ut leggen min, dro Eileif, Nairo og jeg dit i går for å finne disse 8 før de også forsvinner (og nye blir publisert).

    Jeg tror gårsdagens tur var min syvende tur dit, det er ihvertfall det det digitale fotoalbumet mitt og bloggen gir meg av treff når jeg søker på Ulveholtet. 9. juli 2017, 2. desember 2017, 14. april 2018, 10. mai 2018, 30. juli 2020 og 1. august 2020. Og så i går, da. Og jeg tror faktisk ikke at jeg har gått nøyaktig samme runden to ganger, for det er så mange variasjoner å ta av der oppe.

    Siden jeg tidligere har tatt både starten og slutten på den runden som er igjen der nå, ble det i underkant av 2 km med transportetappe før første cache skulle tas. Eileif og Nairo gikk som alltid foran meg:

    Som sagt, så skulle leggen min testes i går, og da må jeg gå i krabbefart og jeg må ta hyppige pauser, rett og slett for å forhindre at smertene kommer. Det er også lenge siden Nairo var på en skikkelig skogstur, så jeg tror det var greit for han å få pauser også:

    Vi kan fremdeles ikke merke på han til daglig at han er noe plaget av forkalkningene, noe jeg er veldig takknemlig for.

    En selfie må som vanlig til:

    Alle 8 cachene ble funnet uten problemer, så fokuset var rett og slett på turen i går. Og med stort sett opphold og rundt 13 grader var det en perfekt turdag! I tillegg møtte vi så å si ikke folk, kun to damer som gikk oss i møte pluss en stor vennegjeng som hadde rigget seg til rundt bålplassen utenfor en av hyttene.

    Denne ustødige brua har jeg gått over ved flere anledninger, den skremmer meg ikke noe mindre av den grunn:

    Da er det mye bedre med klopper:

    Noen av kloppene lå under vann, det hadde regnet litt dagen før og det er generelt noen våte partier der. Men det gikk så fint å gå hele runden, bare hoppe litt hit og dit her og der for å ikke tråkke oppi de mest leirete områdene.

    Nairo la seg ned på en av mine pauser, det skjer ikke altfor ofte:

    På neste pause snudde han ryggen til meg, akkurat som om han ville si at han ikke ville snakke med meg, han ville bare gå videre:

    Vakreste gutten, som jeg egentlig ikke kan forstå allerede har blitt 10 1/2 år gammel:

    Eileif ble ordentlig fascinert av hengsel-systemet på denne døra:

    Det er jo egentlig bare helt fabelaktig hva de har fått til!

    Siste pausen ble til denne utsikten:

    Turen ble på noe over 7 km, det er månedsvis siden sist jeg gikk så langt. Normalt ville jeg vel ha brukt rundt 2 timer, vi brukte noe over 3. Egentlig ganske deprimerende at jeg må bruke så lang tid, og det frister ikke å legge ut på cachetur sammen med andre cachere så lenge jeg er i denne tilstanden; samvittigheten min over å holde de igjen ville ikke vært bra. Men det gikk fint med leggen, kjenner kun at jeg er litt støl i dag.

    Jeg var også spent på om Nairo ville merke noe i går kveld eller i dag, men neida, ingenting. Trøtt og sliten, ja så absolutt, men ikke noe stivhet når han reiser seg eller går. Hurra!

  • Oppsummering av påsken 2021

    Da påsken i fjor ble “avlyst”, trodde vi vel alle at påsken 2021 skulle bli så meget bedre. Det ble den jo ikke, selv om vi kanskje har vent oss til en ny normal, men jeg håper jo fremdeles at den nye normalen bare er midlertidig. Kanskje vi aldri går tilbake til sånn det var før mars 2020, men bedre enn det er nå må det jo bare bli.

    Som jeg skrev i går, så hadde jeg håpet på masse caching denne påska. Sånn ble det ikke, men bittelitt caching ble det heldigvis.

    Palmehelgen:
    Lørdagen cachet jeg på Isegran i Fredrikstad:

    Ble ikke så mange funn, men det var kjempedeilig å komme seg ut.

    Mandagen:
    Søndag ettermiddag begynte jeg jo å få vondt i kjeven. Dro på jobb på mandagen, ringte tannlegen og fikk akuttime. Betennelse under ei tann (pussig siden jeg har kronisk tannkjøttbetennelse), med påfølgende penicillinkur i 5 dager og trekking av 2 tenner tirsdag etter påske. Dro tilbake på jobb i noen timer.

    Tirsdagen:
    Dro på den andre jobben, mutters alene, og prøvde å få et system til å fungere. Hevelsen hadde flyttet seg litt over natta:

    Og som jeg skriver på bildet, så ser det litt ekstra ille ut i den vinkelen. Men hevelsen var godt synlig altså.

    Systemet på jobb ville ikke fungere, så det ble tidlig påskeferie på meg.

    Onsdagen:
    Gjorde egentlig ikke en dritt. Helt greit å ha sånne dager innimellom, men jeg turte ikke gjøre stort i redsel for å irritere betennelsen.

    Skjærtorsdag:
    Tok med Nairo på tur ved Berby:

    Var veldig usikker på om leggen min orket å gå hele veien, men det gikk over all forventning. Og selv om vi møtte litt vel mye folk etter vår smak, så gikk det overraskende bra!

    Og nå leser jeg selv at jeg klager en del, det ble plutselig mye med både betennelse og legg i samme blogginnlegg. Det er ikke meningen å klage, og jeg håper begge deler er historie veldig snart.

    Langfredag:
    Hevelsen var så å si borte, men det var fremdeles ømt, og det har vart resten av påska.

    Dette var mammas bursdag, og hun ville feire på hytta:

    Jeg rakk ikke å kjøpe gaver til henne før alt ble stengt ned på nytt, så det ble noen nødløsninger. Jeg var ikke så fornøyd med nødløsningene, men de fikk henne ihvertfall til å le 🙂 I tillegg fikk hun temperaturskjerfet, ja selvsagt var det henne det var til 🙂 Jeg er litt usikker på om hun forsto 100 % hva det gikk ut på, men hun virket ihvertfall fornøyd 🙂

    Påskeaften:
    Jeg dro til Moss og cachet alene:

    Også en veldig fin dag, bycaching når butikker er stengt er ikke så veldig ille.

    Første påskedag:
    Eneste fornuftige jeg gjorde i går var å vaske klær. Det burde jeg helt sikkert ikke gjort siden det var helligdag, men jeg kan ikke forestille meg at noen hørte det, og jeg henger klærne til tørk inne.

    Andre påskedag:
    Jeg har fortsatt med klesvasken i dag, og i tillegg har jeg byttet gardinene på kjøkkenet:

    Julegardinene på kjøkkenet her i huset henger alltid oppe til påske. Normalt pleier jeg å bytte de onsdagen før skjærtorsdag, sånn ble det ikke i år. Men nå er det gjort 🙂

    Generelt for hele påska:
    Jeg snur ikke døgnet noe når jeg har fri. Årsaken er at jeg våkner tidlig uansett, så selv om jeg legger meg litt senere enn når jeg skal på jobb, så orker jeg ikke å sitte veldig sent oppe. Da jeg så at alle Harry Potter-filmene skulle sendes på TV3 i påska, og da til tider jeg kunne få sett de uten å sovne midt i filmen, måtte jeg bare få de med meg:

    Men de to siste filmene skulle dessverre sendes sent… Gode råd var dyre, men ikke så veldig dyre, for vi leide del 1 av den siste filmen på Viaplay i går, og kommer til å leie del 2 i kveld. Så hurra, jeg får sett alle filmene! Og selv om jeg har sett de opptil mange ganger, så tror jeg ikke jeg har sett alle på rad siden de kom på kino. Jeg har storkost meg!

    Og det at jeg har sett film hver dag (og en dag var det 2 filmer på rappen) har gjort at jeg har fått strikket en del på temperaturskjerfet til meg selv:

    Den grønne streken er omtrent så langt jeg hadde kommet da jeg postet bilde i oppsummeringen min om onsdag, så alt til høyre for streken er strikket etter det. Og ja, jeg må fortsatt feste tråder…

    Kjeven har gjort at jeg ikke helt har fått den påska jeg hadde ønsket meg, men alt i alt kan jeg (nesten) ikke klage. Litt kald vind noen dager, ellers strålende sol. Også litt kjedelig at Eileif har jobbet hele uka, men sånn er det når man jobber skift. 5 1/2 uke til neste langhelg, innen det håper jeg at både kjeve (trekke 2 tenner i morgen… 🙁 ) og legg er fungerende, at det ikke har dukket opp noe nytt vondt, og kanskje har jeg satt igang med et nytt strikketøy? 🙂