• Randholmen og Tjeldholmen

    Det var nok ikke fornuftig å ta med seg en feberheit kropp og dra ut på cachetur i dag, men jeg klarte ikke tanken på å gå gjennom en hel påskelanghelg uten å komme meg ut i det hele tatt, da hadde jeg antagelig blitt totalt koko, for ikke å snakke om mentalt nedbrutt. Så da møttes Lisa, Raymond og jeg på parkeringen like ved Randholmen i Kråkerøyskjærgården for å ta en rekke cacher der og på Tjeldholmen.

    En fin og stødig bro, men man går på åpent gitter, og det var ikke så veldig stas:

    Lisa fikk seg en klatretur etter en av cachene (det var 12 cacher pluss 2 arkiverte):

    Ut på tur, på ingen måte sur, bare litt feber og hoste:

    Har jeg nevnt at jeg elsker utsikt over havet? 🤪

    Helt uten å avtale det, hadde vi tatt med hvert vårt spiselige å dele. Lisa hadde med Shellboller, jeg hadde med Kvikk Lunsj, og Raymond hadde med kanelsnurrer (som det var mer sukker enn kanel på):

    Terrenget var fint, men litt vel mye glatte svaberg akkurat nå. Det resulterte i flere morsomme situasjoner, og hvis du er venn med meg privat på Facebook, anbefaler jeg å ta en titt på de to videoene jeg har postet der i dag 🤣

    Mer utsikt:

    Turvennene mine holdt heldigvis ut med hostingen min, og de var også snille nok til å innvilge meg pauser når jeg trengte det:

    Man får det ikke mer moro enn man lager selv:

    😂

    Siste utsikt:

    Kroppen hadde nok ikke helt godt av turen, men jeg trengte det sårt! Og det gikk overraskende bra, helt til de siste noen hundre meterne, da gjorde det vondt. Ikke noe spesielt sted, men generelt i hele kroppen. Men jeg angrer ikke et sekund på at jeg dro ut, og det er lenge siden jeg har ledd så godt som vi gjorde flere ganger i dag ❤️

    Comments Off on Randholmen og Tjeldholmen
  • Noen nye og noen gamle cacher

    Ut på tur igjen i går, da gikk turen til området mellom Bjørbekk og Høiås i Halden. Der kom det for under en måned siden en trail på 12 cacher som Raymond ville ta, og i tillegg ligger det også 4 eldre cacher der som jeg ville ta, og som jeg spurte Raymond om han kunne være med til (den ene ligger utenfor trailen), selv om han hadde vært der før. Det sa han ja til, heldigvis, for den ene utenfor trailen henger så høyt at det trengs fiskestang, og det har han 😄

    Sola skinte fra skyfri himmel i går:

    Men selv om det var aldri så pent, så var det isende kaldt i vinden, og det var stedvis glatt å gå. Så jeg var nok litt tregere enn jeg kunne ha vært, hvis det hadde vært bart i skogen, det var bare noen få partier på runden som var snø- og isfrie.

    Raymond foreslo at vi skulle ta trailen i synkende rekkefølge for å dra nytten av frost i bakken så lenge som mulig. Derfor startet mine funn med en cache i en annen trail. Selve trailen fant jeg for nesten 7 år siden, men det var en som hang så høyt at jeg ikke fikk tak i den. Den fikk jeg tatt i går, og den cachen er nesten 8 år gammel.

    Så tok vi 3 av den nye trailen. Jeg knipser bilder, Raymond logger:

    Neste stopp var cachen vi trengte fiskestang til. Cachen er nesten 7 år gammel, og jeg hadde egentlig slått meg til ro med at jeg ikke kom til å få tatt den, men jeg fikk låne fiskestanga og klarte å både få cachen ned og opp igjen. Ser dere den der oppe?

    Cache nummer 6 er ikke mindre enn nesten 18 år gammel! En enkel sak som befinner seg ved en av de utallige gruvene i området:

    Islagt, og jeg aner ikke om det er noen store hull inn i bakken under isen og vannet.

    Så var det bare å traske videre og ta de resterende 9 av den nye trailen. Vi gikk forbi ei bu som rett og slett hadde lagt seg på siden, helt sikkert veldig trøtt:

    Dere ser pipa stikker opp av taket til venstre. Ironisk nok var døra fortsatt låst med hengelås 😂

    Det var flere små bruer vi måtte over:

    Og vi tok en liten pause i denne fine gapahuken:

    Utsikten var ikke stort å skryte av, men det var koselig å sitte der allikevel:

    Vi tok også en bitteliten avstikker bortom denne superfine grillhytta:

    Hytta var så klart låst, og dere ser skiltet der det står “Privat grillplass”. Jeg forstår hvorfor hytta var låst, men det kunne jo vært hyggelig for andre å benytte plassen, spesielt så lenge det går merket sti 50 meter unna.

    Det siste funnet for meg ble nok en cache som er nesten 18 år gammel. Den har jeg ikke tatt før fordi jeg har vært redd for at den skulle være mer utfordrende, men siden den nå uansett lå der vi skulle gå, måtte jeg jo gjøre et forsøk. Og det var slettes ikke så skummelt som jeg fryktet:

    Legg merke til istappene! Tunnelen var ikke lang, og det eneste jeg så av ting jeg ikke liker på sånne steder, var en kokong. Ellers var det nok for kaldt for det meste av ekle greier.

    Jeg kan nå bekrefte at det er lys i den andre enden av tunnelen:

    Spennende sted, som fortjent fikk et favorittpoeng av meg.

    Så var det bare å gå tilbake til bilen, men vi hadde ikke gått mange meterne før det dukket opp et kjent fjes:

    Vatvedt var på vei ut på tur for å ta runden vi akkurat hadde gått, så vi fikk oss en prat før vi gikk hvert til vårt.

    Turen ble på litt over 7 km, og det ble 16 funn, hvorav 15 tradisjonelle og 1 wherigo. Og selv om det var kaldt og til tider tungt å gå, var det en fin tur med mye latter!

    Må bare ta med resten av dagen også, sånn helt kort, for gårsdagen var den beste dagen jeg har hatt på lenge. Etter cacheturen dro jeg til Sarahs kakeri og kjøpte både sjokoladekake (til Eileif), makroner og en cupcake til meg. Så fikk jeg vært en god halvtime hos eldste lillemor da jeg skulle hente takkekortet fra dåpen til yngste lillemor. Neste stopp var en god halvtime på trappa til ei venninne som hadde bursdag i går, og etter ukeshandling var det en deilig og avslappende kveld hjemme. Måtte alle kommende lørdager bli like koselige!

  • Earthcache, shopping, lys og tur

    Det er earthcachehelg, derfor dro jeg til Hafslund i går for å ta en av earthcachene der. Det er flere cacher der jeg ikke har tatt, både av type earth og av andre, men jeg trengte ingen funn i går annet enn en earth for å få suveniren, og siden Hafslund er relativt nærme hjemme (ca 50 minutters kjøring), er det greit å la de andre cachene ligge til jeg trenger funn.

    Med det været som var i går, skulle jeg ønske jeg trengte flere funn, for det var helt nydelig høstvær, og jeg koste meg hvert eneste sekund jeg var i parken:

    Bare se på dette:

    Jeg droppet til og med ytterjakka, og gikk kun med fleecejakke. Nydelig!

    Måtte handle litt på vei hjem. Stoppet innom Plantasjen for å kjøpe ytterpotter og innerpotter til orkideene mine. Jeg handlet nemlig ny orkidéjord for en stund siden, men har ikke fått pottet de om da jeg ikke har hatt passende potter.

    Så en tur innom Sparkjøp, videre til Tistasenteret der jeg var på Normal og apoteket, og så var det Kiwi og hjem. Her er bittelitt av det som ble med hjem:

    Barberhøvler fra Normal. Jeg bruker IPL-maskin på leggene, så det er ikke mye jeg trenger høvler til lenger. Derfor gikk jeg for en billig variant istedenfor å kjøpe rådyre blader til høvelen jeg har.
    REN ansiktsrens fra apoteket. Jeg har brukt hudpleie fra Pevonia i noen år nå, og jeg er kjempefornøyd, men prisen er fryktelig høy. Derfor har jeg tenkt at ansiktsrens kan jeg gå litt ned i pris på, og selv om den fra REN også er dyr, så er den vesentlig billigere.
    Avéne øyekrem fra apoteket. Samme begrunnelse som for ansiktsrensen.
    Maybelline FitMe concealer fra Sparkjøp. Har noen mørke flekker i øyekrokene som trenger å dekkes til litt.
    Kosesokker fra Normal. Kr. 15,- pr par, kjøpte to par. De røyter som bare det, så de trenger en vask, men de er myke!
    Sensodyne Repair & protect fra apoteket. Dette er tannkremen jeg tyr til når isingen er aller verst, og den funker. Problemet med den er at den er så tykk at den tetter igjen rørene på badet, derfor bruker jeg den ikke hele tiden.

    I tillegg kjøpte jeg en stor Reese’s peanut butter cup, en pakke med fudge med havsalt, og oxyclean spray på Normal, og to bokser Omega3 multi-kapsler på apoteket. Sistnevnte var det 50 % på, og siden en boks er dyrt, er det greit å kjøpe to når det er halv pris.

    Jeg er så glad i solcellelysene jeg fikk av Eileif i fjor, og de står fortsatt ute selv om det snart er tid for å sette de inn. Og det er trist, for det er jo nå på denne tiden av året jeg faktisk får sett på de og sett hvor fine de er, for om sommeren tennes de ikke før jeg er i dyp søvn. Se så dekorativt:

    Den fremste har tatt kvelden, vet ikke om det er batteriet eller pæra, vi får bytte til våren.

    Like fint vær i dag, så jeg tok med Nairo til Prestebakke for en liten tur. Han blir så lei seg når vi tar på turklær og går uten han, så av og til må jeg ta han med et sted så han får følelsen av tur også, selv om det ikke er lange turene vi går.

    For en stund siden skrev jeg om en sti han nektet å gå inn på, i dag tenkte jeg å prøve igjen. Ingen antydning til redsel i dag, han fortsatte fremover som ingenting:

    Ulempen i dag var at nesten i bunnen av denne stien, der den går inn på lysløypa på Prestebakke, var det fryktelig bløtt i bakken, spesielt nå som det har regnet litt. Så ikke bare fikk Nairo vasket både føtter og mage, men jeg fikk også vasket både føtter og sko. Hadde ikke valgt rett skotøy, så nå står turskoene mine til tørk 😉

    Bursdagsuka mi går nå mot slutten, det føles som om den har vart i minst to uker siden jeg hadde ferie to dager. Helg, én dag jobb, to dager ferie, to dager jobb, og så helg gjør noe med tidsperspektivet 😜

  • En litt lengre tur enn beregnet

    Det har vært lite caching etter juli, men jeg prøver fortsatt å fylle datoer der jeg har mulighet. I går trengte jeg 9 funn, og Eileif sa tidligere i uka at han kunne bli med på en skogstur, så skogstur ble det. Det ligger en trail i en skog et kvarters kjøring hjemmefra. Her har vi tatt noen få cacher tidligere, men selve runden blir for lang, spesielt for Nairo. Derfor bestemte jeg at vi skulle ta slutten på runden ved å gå inn og ta annenhver, og så gå samme vei tilbake og ta annenhver.

    Den første lille biten går på bred traktorvei:

    Cachene var greie å finne, og det var jeg glad for. For da kunne vi nyte følelsen av skikkelig villmark, for her var det ikke folk å hverken se eller høre, det var kun skogens lyder. God merking var det hele veien, og det er bra, for det tok ikke lang tid før vi kom inn på en overgrodd sti. Det var også en og annen varde, denne med det norske flagget også:

    Da vi hadde kommet til den innerste for dagen, snudde vi og tok oss en pause ved en liten bålplass ved Otertjern. Se på alle vannliljebladene:

    Tenk når vannliljene står i blomst, det må være et fantastisk syn!

    På grunn av den overgrodde stien, var vi alle tre ganske så bløte på dette tidspunkt. Mest Nairo, siden han alltid går først og baner vei:

    Eileif ryddet veien for det som var høyere opp enn Nairo, og jeg slapp egentlig ganske lett unna, det var knærne som var verst. Og det kan jeg fint leve med 😉

    Jeg hadde regnet meg frem til at turen totalt skulle bli på mellom 5 og 6 km, men stien svinger så utrolig mye, så vi endte opp på nesten 7,5 km. Det var nok hakket for mye for Nairo, for han var synlig sliten mot slutten, og vi gikk veldig sakte og stoppet ofte de siste kilometerne tilbake til bilen. Men blide var vi:

    Det var mengder med blåbær og tyttebær i skogen, men veldig lite sopp. Men jeg fant en bitteliten kantarell:

    Den fikk lov til å ligge 😂

    Nairo var utslitt i går kveld, og han har brukt mesteparten av dagen i dag på å slappe av også. Jeg tror han er mer støl enn stiv, for han beveger seg bra og det er hopp og sprett når det er snakk om en godbit. Men jeg må nok begrense lengden på turer fremover, for han er ingen ungfole lenger. Men han skal ha for innsatsen, for han gir seg aldri ❤

  • Over 1 mil og fullført La Linea

    Husker dere at jeg i dette innlegget skrev at jeg hadde lyst til å gå en mil i løpet av året? Det ville i så fall være over 2 år siden forrige gang jeg gjorde, siden leggen ikke har fungert.

    Eileif og jeg har to ganger i år vært i Trømborgfjella/Rakkestadfjella for å gå deler av trailen/geoarten La Linea. Jeg hadde den lengste runden igjen, og den er ikke mulig å dele opp. Derfor var det uaktuelt for Eileif å være med meg siden han får vondt av de lengre turene, og det ville blitt altfor langt for Nairo også. Egentlig for langt for meg og, men ønsket om å fullføre trailen var stor, så jeg spurte Johan André, og han ville være med. Hurra for at det finnes andre enn meg som er litt treige til å ta den runden! 😄

    Vi dro i går, og etter noen stopp så Johan André kunne logge noen cacher jeg hadde tatt tidligere, kom vi frem til riktig grusvei inn mot parkering. Der ble vi møtt av en bom, og jeg fikk deja vu. Her var jeg for noen år siden og skulle ta deler av trailen som lå her da, men bommen stoppet oss da det på skiltet står at polletter kan kjøpes på visse steder, et godt stykke unna. Vi trodde lenge at den skulle stoppe oss nå også, og begynte å se på andre alternativer, men Johan André gikk ut og tittet på selve betalingsautomaten, og jaggu fikk han betalt med kort! Rimelig letta over det, for ellers hadde det blitt en sabla lang gåtur fra alternativ parkering og frem til første cache.

    Det er ingen av cachene her som det er noe spesielt med, annet enn at de er mysteryer (som jeg har løst helt selv), og at de danner geoarten La Linea. Det er heller ikke noe spesielt med naturen, annet enn at det er vakker og variert natur, med alt fra blandingsskog til myrer, og fra hogstfelt til små tjern og litt større vann. Heldigvis er det lagt ut klopper og bruer på de aller våteste partiene:

    Jeg er ikke veldig kjent med multer og hvor de trives, men jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg sier at de trives ved/i myr, og vi fant noen få:

    Det ble nesten litt for varmt i går, selv om gradestokken ikke satt noen nye årsrekorder. Men sol fra (nesten) skyfri himmel og nesten vindstille var det:

    Skravla gikk i ett på oss i hele går. Så ille at vi ikke mindre enn tre ganger gikk forbi cacher, og Johan André gikk tilbake for å finne og logge (han er i myyyye bedre form enn meg). Her rakk jeg ikke engang å få han med på bilde når han skulle tilbake:

    De to første gangene var det +/- 100 meter vi gikk for langt, den siste gangen var det rundt 30 meter. Snakk om å skravle seg bort! 😂

    En selfie måtte også tas:

    Det var først da jeg kom hjem at jeg oppdaget at Johan André hadde begynt med tømmerproduksjon ut av sitt eget hode, beklager dårlig bildekomposisjon! 😆

    Cachene ble funnet uten store problemer, og sånn omtrent halvveis var det på tide med en liten matpause. Den ble tatt her:

    Og vi kunne ikke ha valgt et mer vakkert sted til å nyte en baguett fra Motz:

    Litt lengre opp ved det samme vannet hadde vannliljene tatt over:

    Jeg skjønte ganske tidlig at runden kom til å være på over en mil, og selv om jeg til tider var så sliten at jeg egentlig bare hadde lyst til å legge meg ned, så var det en ekstremt stor motivasjon å vite at jeg kom til å gå så langt. Det har jeg lengtet etter i over 2 år! Kondisen min nå er mye dårligere enn den var for 4-5 år siden, og dermed var det mer krevende å gå så langt i går enn det var før jeg fikk vondt i leggen. Men nettopp derfor føler jeg at det ble en enda større triumf å faktisk klare det, selv om det egentlig ikke var noen mulighet for å kaste inn håndkleet. Hvordan skulle jeg ellers klart å komme meg ut av skogen?

    Det ble noen flere pauser på vei tilbake til bilen, rett og slett fordi jeg måtte puste litt. Johan André benyttet en av mine pustepauser til å sette seg ned midt i lyngen og spise blåbær:

    Jeg glemte nok å sette igang klokka etter siste pause, så jeg vil anslå at runden vi gikk (inklusive en avstikker til en cache utenom trailen) var på rundt 11 km, kanskje litt mer også. Og ikke bare er jeg stolt over å ha gått over en mil, men jeg er også stolt over å ha fullført geoarten La Linea:

    For dere husker La Linea, alle sammen? Eller Streken, som han het på norsk. Det er ihvertfall lett å se at det er han som er tegnet i smilefjes over de grønne tradisjonelle som jeg ikke har tatt (og som jeg aldri kommer til å fullføre, da de fleste er bushing. Men jeg har tatt to av de, den ene var den cachen utenom som vi gikk til i går).

    27 funn totalt i går: 26 mystery og 1 tradisjonell. Rundt 11 km gåing, og veldig koselig turselskap. Om bare dette hadde vært første, og ikke siste, ferieuke, så jeg kunne fått flere sånne dager!

  • Vedlikehold i høyden

    Jeg har 3 cacher som trenger vedlikehold. To av de er på en av trailene mine, den siste ligger ikke langt hjemmefra, men den er ille nok å komme til uansett. Planen var å fikse alle disse tre i løpet av ferien, men jeg er jaggu usikker på om det blir gjort. En av de fikk vi tatt i dag, og det er den som ligger i høyden, over Berby, og da tittet vi innom de to andre som også ligger oppe i høyden der samtidig.

    Den første vi stakk innom er ved en bitteliten bålplass, godt bortgjemt fra allfarvei. Da hadde vi gått bittelitt over 1 km fra parkeringen, og vi hadde unnagjort omtrent halvparten av en grusom stigning (grusom for oss som ikke på noen som helst måte innehar kondis eller utholdenhet). Jeg satt regelen om å gå sakte veldig tidlig, ikke bare for min egen del, men også for Nairo sin del, han er jo ikke noen ungfole lenger.

    Men vi kom oss opp, og ble belønnet med denne utsikten mot nord:

    Og denne utsikten mot sør:

    Vi klarte også å få til en team-selfie:

    Her var det ingen problemer med cachen, og vi tuslet videre til neste cache. Da måtte vi opp den siste bratte kneika, og igjen var jeg dreggen som holdt farta nede. Det var heldigvis ikke kjempevarmt, men det ble varmt nok inne i skogen uansett.

    Det er noen få skilt her, slik som dette:

    I tillegg er det hengt ut rød-gule merkebånd her og der både til denne cachen og den siste, men jeg vet ikke om det er meninga at de skal være der permanent.

    Vi fant frem til rett sted, og også her var alt i orden med cachen.

    Så var det siste cache, den som jeg visste ikke hadde det bra. Nå er det mange år siden jeg var her sist, og nå som da ble det å gå litt på feelingen for å komme frem til rett sted. Heldigvis husket jeg nogenlunde rett, og restene av cachen ble funnet med en gang: loggboka var kilt fast i et tre, boksen og deler av lokket ble funnet på bakken. Så da var det bare å rigge klar ny cache og få den på plassen sin, samtidig som utsikten ble beundret:

    Man ser ikke så mye der oppe, for det er mange trær rundt, men man ser langt og man ser hvor høyt oppe man er. I tillegg kan man se hovedveien mellom Ende/Berby og grensa, og man kan se grusveien som fører ned til Stenen i Enningdalselva. Og så bittelitt av Rødsvannet, da.

    Da vi skulle gå tilbake, gikk vi rett på en sti vi ikke hadde sett på vei inn. Overgrodd sti, ja, men likevel lettere enn å bushe i halvmetershøyt blåbærris. For blåbær var det mye av på hele turen!

    Det ble ca 3,5 km totalt, så det er ikke lange turen, men den tar på siden det er så bratt. Og en stor ulempe med å gå der på denne tiden av året, er all flåtten man drar med seg hjem. Nei, Eileif og jeg har ikke fått noen med oss, men vi har plukket rundt 40 flått av Nairo de siste 6 timene, og fremdeles dukker det opp en og annen som har gjemt seg i pelsen hans. Kan ikke huske sist det var så ille!

    Men jeg skal ikke skremme bort noen fra å gå turen, uansett om du driver med caching eller ikke. Det er en superfin tur, og den bratte bakken er ikke ille, bare litt ille. Belønninga du får på toppen med utsikt er vel verdt det!

    Comments Off on Vedlikehold i høyden
  • Tilbake i Trømborgfjella

    Nå har jeg stort sett holdt meg i ro helt siden operasjonen, men i dag ville jeg ut og gå tur. Påskeferie, nydelig vær og Eileif har friuke. Ut!

    Vi dro tilbake til Trømborgfjella, der vi var 2 dager før operasjonen. Nå skulle vi ta den midtre delen av runden, så vi startet med en transportetappe der det ikke var noen cacher. Det var fremdeles frost i bakken stort sett hele veien, og litt vann, is og snø her og der:

    Vi kom snart til der vi var sist, med utsikt mot den gapahuken vi ikke stakk nedom:

    Gapahuken ligger på odden midt i bildet, helt bakerst.

    Så kom vi inn på nye stier, og der lå cachene som perler på en snor. Vi krysset myr på klopper:

    Og vi tok pauser og selfier:

    Nairo var storfornøyd med å være på tur:

    En liten stund etter å ha tatt av fra en runde og gått inn på tilbakeveien, fant vi oss en liten knaus hvor vi tok matpausen:

    Nairo ble tilbudt tyggebein, som han slettes ikke ville ha (han ville gjerne ha det da vi kom hjem):

    Men en bit av våre brødskiver ville han gjerne ha, og han fikk 😉

    Like etter matpausen gikk vi forbi en perfekt liten rasteplass:

    Er ikke det typisk da, at man finner en rasteplass etter å ha tatt pause?

    Det var noe gåing på grusveier, men også mye på stier. Og det var nydelig skog:

    Det ble 16 funn (alle mysteryer, siden La Linea-geoarten er mysteryer), og ikke mindre enn ca 7,5 km. Og vet dere hva? Ikke det minste vondt i noen av leggene! Hurra! Sliten, ja. Utgått i beina og føttene, ja. Men ikke antydning til sånne smerter som jeg har hatt de siste to årene. Så ikke bare var det en herlig tur med favorittgutta mine, men det var den første smertefrie turen på omtrent 2 år. Jeg er så takknemlig! ❤

  • Skogstur i Trømborgfjella

    Sørvest for Mysen ligger det en geoart formet som La Linea (Streken) som ble publisert i 2018. Dette er 50 mysteryer som jeg løste kort tid etter publisering (!), men som jeg aldri har fått surret meg til å ta. Det er fullt mulig å ta alle cachene på én tur, men også mulig å dele turen i to. Da Eileif om fredag sa ja til å være med på tur i går, ble jeg sittende lenge og se på kartet for å finne et sted vi kunne ta med Nairo, og da kom jeg til å tenke på denne geoarten. Heldigvis fant jeg en mulighet for å dele den enda mer opp siden jeg ikke makter å gå langt, og siden vi tross alt må tenke på at Nairo ikke er noen ungfole lenger. Så derfor satt vi kursen mot parkeringen på Dynjan for så å gå i Trømborgfjella i går:

    8 cacher var det på runden vi gikk, og det var fine skogsstier hele veien. Noe is enkelte steder som stort sett gikk greit å gå utenom, og klopper på de stedene det normalt er vått:

    Men nå var det et tynt islag på de små vannpyttene:

    Vi tok det helt med ro, nøt det nydelige vårværet og fant cacher enkelt og greit. Nairo var i strålende form og storkoste seg med å lese tonnevis med aviser:

    Det er egentlig ganske merkelig at man synes det er så moro å finne disse:

    Men det er jo ikke nødvendigvis det å finne de som gir den største opplevelsen, men heller det å være ute med et mål. Det liker jeg 🙂

    Den siste halvdelen av den lille runden vi gikk (som ble på litt over 4 km), gikk ved siden av et islagt vann:

    Og den isen hadde mye på hjertet i går! Det sang og smalt i den konstant, og jeg nektet Eileif å gå utpå der. Nairo ville gjerne ned for å slukke tørsten, men det var jo heller ikke mulig.

    Vi fant oss en fin liten bålplass hvor vi tok et kvarters pause, og da hadde vi denne utsikten:

    Dette er i den retningen vi kom fra, og inne i skogen på den odden som er nesten midt i bildet, ligger det en gapahuk som vi ikke så da vi gikk forbi.

    Det ble tatt familiebilde:

    Etter at de siste cachene på denne runden ble tatt, hadde vi ca 1 km transportetappe tilbake til bilen. Da fikk vi sett dagens eneste versjon av dyreliv, nemlig denne hakkespetten:

    Ellers på runden møtte vi bare en familie på 5, så det var deilig og stille å gå.

    Tok en stopp på vei hjemover for dagens niende cache, og dermed var gårsdagens dato fylt med 10 funn totalt. Helt perfekt!

  • Merkelig oppførsel

    I går formiddag tok jeg på meg turklærne og tok Nairo med på en kjøretur bort til Prestebakke. Der parkerte vi ute ved hovedveien der grusveien går inn mot Trestikkehuken, og tok så beina fatt innover. Normalt ville jeg nok kjørt helt inn til siste krysset før Trestikkehuken, men veien har blitt bommet.

    Vi tuslet avgårde i nydelig vintervær:

    Oppe i disse trærne satt det noen fugler som virkelig hadde konsert for oss:

    Det gikk i snegletempo. Nairo skulle få lov til å snuse nesten så mye han ville:

    Vi kom ned den første bakken, og da kom jeg på at det går en sti inn der som ender opp i lysløypa like bortenfor. En fin liten runde, for da ville Nairo få gått litt på sti også. Vi kom ca 40 meter inn, så snur Nairo og drar meg tilbake i den retningen vi kom fra. Ikke bare sånn “her lukter det godt, så her vil jeg gå”, men på grensen til panikk. Jeg stoppet for å prøve å roe han ned og prøve å finne ut hva som lå bak denne oppførselen, men det klarte jeg ikke. Han tittet/lyttet ikke i noen spesiell retning, hverken dit vi skulle gått eller i noen andre retninger, han bare ville tilbake til grusveien.

    Etter å ha roet han litt ned, gikk vi tilbake til grusveien, og da var alt som normalt. Han luktet og koste seg, og viste ikke tegn på redsel eller at han hørte noe i noen retning, så vi tuslet tilbake mot bilen. Ikke langt fra bilen går det en traktorvei som også kan ligne litt på en sti, så jeg forsøkte å gå inn der også, men ikke tale om. Så da kjørte vi hjem igjen.

    Jeg aner ikke hva dette kom av, om han hørte eller luktet noe han ikke likte, eller om han rett og slett ikke ville gå på sti i går. Kanskje han har begynt å se dårlig og derfor helst vil gå på plant underlag? Nei, den teorien holder heller ikke helt, for han hopper gjerne opp og ned i grøfta når vi går langs veier og grusveier. Jeg tar gjerne imot forslag som jeg eventuelt kan teste ut for å se om de kan stemme, og om jeg i så fall kan gjøre noe for at det ikke skal skje igjen.

  • Nyttårshelgen 2021-2022

    Godt nytt år! Håper dere hadde en sånn feiring dere aller helst ville ha natt til i går <3

    Min nyttårsaften startet med å dra til byen for å gjøre noen ærender for mamma. Så dro jeg videre til Sarpsborg, for jeg ville ha 6 funn på årets siste dag, da ville jeg komme opp i 10 funn på den datoen. Jeg hadde lastet over 18 cacher for etter snart 12 års erfaring vet jeg at det ikke er noen garanti for at jeg finner de første jeg prøver på, så litt backup måtte jeg ha 😉 Men det gikk over all forventning, og de første 6 jeg gikk etter fant jeg, så det som tok mest tid var faktisk kjøringa da det var mulig glatt over alt.

    Det første stedet jeg stoppet var Hafslund hovedgård, der jeg tok en Wherigo som på en måte var ferdig løst for meg. Utfordringen her ble derfor å få tak i boksen da jeg ikke rager så veldig høyt over bakken. Men jeg fikk tak i den og lagt den på plass igjen også (noen ganger er snøhauger praktisk!), og jeg kunne tusle tilbake til bilen og ta dette bildet:

    Så fulgte 5 tradisjonelle, hvorav en var en av de nye julecachene og en var en 6 år gammel julecache ved denne gapahuken:

    Så fort jeg var ferdig med de 6 funnene, dro jeg tilbake til byen og innom den ene jobben for å hente en hurtigtest jeg må ta mandag morgen, så var det å handle og komme meg hjem.

    Nyttårsaften kveld ble feiret på samme måte som alltid; ribbemiddag, en film (New Years Eve, har sett den før, helt ok), og passe på Nairo rundt midnatt. Han la seg slik denne gangen:

    Ikke noe risting eller skjelving, ikke noe bjeffing, litt pesing, ellers gikk det overraskende bra. Kom et par smell etter at jeg hadde lagt meg, men han taklet det helt fint til han å være.

    I går ville jeg ha 2 funn for å komme opp i 10 funn på datoen. Med bare 5 timers søvn innabords og rimelig glatte veier, gadd jeg ikke kjøre langt. Heldigvis har jeg spart på noen i en park&grab-trail i mitt nabolag, så jeg tok 2 av de, og så stoppet jeg og tok Nairo med på en liten gåtur. Han fikk gått et lite harespor:

    Noe han koste seg veldig med:

    Og jeg fikk tittet nærmere på en pussig isformasjon langs veien, som enn så lenge leker tunnel:

    Skal bli interessant å se om det holder seg kaldt nok til at den kan bygge seg opp, eller om mildværet blir nok til at den ramler ned.

    Soloppgangen var lovende, men det skyet fort til. Allikevel var det fint ved Boltjern, som alltid:

    Deler av lørdagskvelden ble tilbragt i sofaen sammen med en mye mindre engstelig Nairo (ikke noe fyrverkeri, selvsagt), is og sesongpremiere på Mesternes Mester:

    Søndagen har vært akkurat som alle vanlige søndager. Den har gått altfor fort, jeg har egentlig ikke gjort noe spesielt, bare prøvd å late som om jeg ikke har hatt 11 dager ferie, men at morgendagen er en helt vanlig mandag. På den måten prøver jeg å lure hjernen til å ikke synes det er fælt at det er mandag i morgen. Om det funker? Nja…. :p