As time goes by

Så var nok en uke over, og den første uka med hund i hus er også over. Tilbake på jobb i morgen igjen, satser på at det går veldig bra.

Hvordan har så den første uka med Nairo gått? Vel, jeg klarer ikke helt å forstå at det bare er en uke siden vi hentet han. Føles som om det er evigheter siden vi satt oss i bilen en tidlig morgen, hvor ihvertfall jeg var spent og nervøs. Sommerfuglene i magen ble bare større og større jo nærmere vi kom, og når jeg så det første skiltet til Malung var sommerfuglene erstattet med jetfly.

Vel hjemme igjen forventet jeg netter med turer ut, jeg forventet masse uhell inne i løpet av dagen og jeg forventet pelskos. De nattlige turene ut har uteblitt totalt, da Nairo sover gjennom hele natta. Uhell inne har det vært færre av enn jeg forventet, men i dag har vi hatt et lite tilbakesteg til tross for at vi har vært mye ute. Pelskos har det ikke vært så mye av, men hvilken 9 uker gammel valp har tid til kos da…det viktigste er jo å leke og bite 😉

Det jeg ikke tok helt høyde for var hvor sliten jeg kom til å bli. Jeg vet så absolutt at det er slitsomt å ha valp, jeg har tross alt hatt valper før, men når kroppen ikke er helt i lage fra før ble det litt mer enn jeg trodde. Men jeg er flink til å nedprioritere andre ting og E er flink med lufting og mating og alt annet, så alt i alt fungerer det fint.

En av de tingene som gjør at jeg smelter fler ganger om dagen, er når Nairo legger seg inntil eller oppe på beina mine. Han søker så tydelig kontakt og viser at han er trygg. Og når vi er ute, selv om jeg holder på å fryse meg halvt ihjel, så kan jeg ikke annet enn å le når han prøver å grave seg gjennom isen for å få tak i stilken på et løv.

Selv om livet har vært greit uten hund i over 2 år, så merker jeg så absolutt nå at et hjem uten hund bare er et hus, og jeg er så takknemlig for at jeg får lov til å ta vare på lille nurk.

{minsignatur}