-
Valpelykke
En stund etter at jeg sto opp, fikk jeg et vakkert skue ut av kontorvinduet. Jeg er bombesikker på at det var pappa som feiret bursdagen sin med å farge himmelen rosa:
Gratulerer med dagen, kjære pappa! Det ligger roser på graven din, og du er i hjertet mitt, alltid <3Til torsdag er Pufflingens valper 8 uker, så denne helgen var siste mulighet for meg for å få hilst på de igjen. Og jeg er jo ikke vanskelig å be når det gjelder å hilse på valper 😉 Det blir også litt spesielt for meg så lenge jeg har falt så totalt for valpenes mamma, Muffy er liksom litt min (men hun skal få fortsette å bo hos deg, Fia 😉 ).
Valpene ble sluppet ut når jeg kom, og de har blitt store siden sist jeg var der! Dette tror jeg er Lilla Alchemilla:
Og dette tror jeg er Aconitum, som jobber med å rydde opp i hagen:
Her er jeg rimelig sikker på at det er Anthriscus som har satt seg ordentlig på rumpa, akkurat sånn bare valper kan:
Mamma Muffy veileder to valper i hvordan å komme over skyhøye brøytekanter:
Jeg tror det er Adonis som ligger her og tar livet helt med ro:
Her er det nok Aconitum igjen, som har funnet seg en pinne. Den pinnen vil “tante” Sally gjerne ha, og hun tok den også. Se så slukøret valpen ser ut på siste bilde, stakkars.
Liten valp med høye bakbeinsløft på tur ut i den store verden sammen med mamma:
Sally-jenta, som jeg også er så glad i:
Vakre lapphundrumper! Og så de bittesmå halene som allerede krøller seg så fint!
“Road-kill”-leke var kjempepopulært, og både Muffy og valpene ville gjerne ha den. Muffy hadde drakamp med de, men på de to siste bildene ser dere at valpene samarbeider for å lure mamma. En valp står klar til å gjøre en avledningsmanøver, en annen distraherer mamma, og den tredje stikker av med leka 😉
Utspekulerte små pelsdotter 😉
Vi kom oss inn og satt oss selvsagt i valpenes område, kjøkkenet. Den ene grinda, som deler spisestua fra kjøkkenet, sto delvis åpen. Allikevel klarte disse to å legge seg på hver sin side av grinda og late som om de ikke fikk tak i hverandre. Det var et skikkelig leven med bjeffing, knurring og flekking av tenner, akkurat så nydelig som valper får det til. Innimellom stoppet de, akkurat som de ville si “Nei, vi gjør ikke noe galt, vi er så uskyldige, såhh!”, og så satt de igang igjen 😉
Men selv små og søte valper blir trøtte og slitne innimellom, og vakrere og mer uskyldige skapninger skal man lete lenge etter:
To tvillinger som sover søtt:
Tror det er Adonis til venstre og Anthriscus til høyre.Her er det Anthriscus som sier “Hei!”:
“Neida, jeg er ikke trøtt i det hele tatt!”:
“Jeg bare blunker til deg, jeg har bare ikke lært å blunke med kun ett øye enda”:
“Det var da veldig så tung snuta mi ble da!…zzzz.zzzz” 😉
Valpekos!
Valpepiraya!
Og en trøtt og sliten mamma Muffy:
Jeg har ikke engang tenkt å si sorry for å bombardere dere med så mange bilder i ett og samme innlegg, for jeg klarte ikke kutte ut noen. Alle bildene forteller jo en liten historie!Tusen takk for at jeg fikk komme en siste gang og hilse på valpene, Fia! Jeg skulle så ønske at en av de skulle flytte hit til meg, men det får bli en annen gang, en gang i fremtiden. Og så må jeg ønske alle valpene lykke til i sine nye hjem, jeg håper jeg får fulgt med på de via bilder her og der.
Del dette på:
-
Sakte men sikkert
Det tar sin tid med dette garderoberommet, men når jeg har ventet i 9 år, så har noen uker fra eller til ikke noe å si.
Siden forrige innlegg om garderoberommet har vi fått gjort en hel del. Vi la gulv i romjula, og det ble ikke helt som jeg tenkte meg da noe av gulvet jeg hadde var transportskadet og dermed umulig å bruke. Derfor ble det litt mer av det vanlige gulvet og litt mindre av skipsgulvet, men med tanke på at det kommer til å stå ting på gulvet under hyllene, så blir det nok ikke så galt når alt blir ferdig.
Stanga på veggen til høyre er til å henge støvletter på, i tillegg er det en stang under hver av hyllene til høyre også, de er til korte og lange klær. Krokene kommer til å brukes til slips og vesker og slikt.Vi har også fått opp alt av gulvlister (den siste i dag), vi har fått opp taklampa (ledningen må kuttes og festes), og for en liten stund siden var en kompis her og fikk listet rundt loftsluka:
Nairo er selvsagt med og sjekker hva jeg gjør 😉Jupp, døra er helt forferdelig. Men den er så tykk av maling at den vil jeg pusse ned før jeg maler den hvit, og det står ikke på prioriteringslista. Og sånn på sikt så kommer jeg til å ønske meg/spare til 2-3 små kommoder (har allerede funnet en kjempefin og passende variant på Ikea), et helfigurspeil som kan stå på gulvet (veggen bak Nairo er mur, og den har jeg ikke lyst til å bore i) og en liten stol/krakk/puff. Så det som gjenstår nå før jeg kan flytte inn klær er som sagt siste finish på taklampa, bittelitt flekkmaling, kjøpe og montere stikkontakt (se ved gulvet på det øverste bildet), bytte lysbryter, og så en skikkelig vask av hele rommet. Åh, som jeg gleder meg til å flytte inn! 🙂
Del dette på:
-
To the other side
Jeg fikk min første mobiltelefon i 1997. Markedet var ikke stort da, og veldig mange hadde akkurat den samme telefonen, nemlig denne:
Nokia 1610 Bildet er lånt herfra.
Opp igjennom årene har jeg hatt mange telefoner, alle Nokiaer, her er et lite utvalg:
Nokia 5310 
Nokia 6500 slide 
Nokia 6300 
Nokia 6720 classic 
Nokia 3510i 5310 (bilde lånt herfra): en absolutt favoritt!
6500 slide (bilde lånt herfra): robust og veldig fancy med børstet stål.
6300 (bilde lånt herfra): også en god telefon, men jeg husker jeg mistet den i gulvet x antall ganger, så det kom støv inn under skjermen.
6720 classic (bilde lånt herfra): denne kjøpte jeg fordi jeg ville ha GPS på telefonen for å starte med geocaching. Generelt sett en elendig telefon med en elendig GPS, men jeg må allikevel takke den for å ha fått meg igang med geocachinga 🙂
3510i (bilde lånt herfra): husker at tastene var ekstremt vanskelig å venne seg til, veldig myke og geleaktige.For 2 eller 3 år siden kjøpte jeg denne:
Nokia N8 Bilde lånt herfra.
Jeg skulle jo egentlig ikke ha smarttelefon og heller ikke telefon med touchskjerm, men jeg klarte ikke helt å dy meg. N8 har vært en god telefon, og den har tålt mye. Men siden denne telefonen har operativsystemet Symbian, så har den ikke hengt helt med når det gjelder apper. De få appene som finnes blir ikke oppdatert, og telefonen har generelt blitt tregere og mer hakkete. Så siden i høst har jeg grublet på ny telefon. Jeg ønsket meg penger til både bursdag og jul, og jeg har lest mobiltester opp og i mente. Jeg har spurt Facebookvenner om tips, og jeg har sett på utseender og funksjonalitet.
Jeg vant jo et Samsung mini-nettbrett på jobb i høst, og det har vært med på å påvirke meg i den retningen jeg nå har tatt. For jeg føler meg som en sviker ovenfor Nokia og mitt 18 år lange forhold til de, men en Windowstelefon var ikke aktuelt. Så i dag har jeg tatt det store steget og gått over to the other side, nå har jeg denne liggende ved siden av meg:
Samsung Galaxy S5 Elkjøp hadde den på kampanje 2. og 3. januar, men først i dag fikk de den inn på lager. Og etter å ha trykket litt på den, lastet ned en del apper og endret litt på innstillinger, så er jeg glad for at jeg har blitt vant til menyoppsettet fra nettbrettet, ellers hadde jeg slitt adskillig mer og bannet mye høyere.
Den lange ventetiden fra 2. januar til i dag har tatt bort det meste av gleden ved å skulle kjøpe ny telefon, men det blir helt sikkert veldig bra når jeg venner meg til den og får den sånn som jeg vil ha den 🙂
Del dette på:
-
Vinterglede
Når jeg først snakker om vinterfølelser (les Vinterredsel), så må jeg jo ha med vinterglede også. Det har snødd siden jeg sto opp, og siden jeg ikke er altfor glad i å gå tur i snøvær og vind ble det heller til at Eileif, Nairo og jeg stakk ut i hagen og hadde det litt moro. Og bare sånn for å ha sagt ifra på forhånd: dette blir et bilderas uten like av min lille vakre 🙂
Look, I can fly! 😀
Hvor ble det av den fordømrade ballen da???
Fant den! 😀
Den vakreste på denne jord <3
Eileif bygger snømann…
…og Nairo river ned.
Eileif bygger ny snømann…
…og Nairo bruker ny taktikk og ødelegger fra undersiden:
Sa du noe, mamma?
How you doin’? 😉
God helg!PS! Nå drypper det fra taket, så hvis det ikke blir kuldegrader i natt, er nok snøen borte i morgen…
Del dette på:
-
Søtpotetmos
I det siste har jeg bladret gjennom en haug med ukebladet Hjemmet fra før jul, og i ett av de kom jeg over en oppskrift på søtpotetmos. Jeg har aldri smakt søtpotet før men har vært veldig nysgjerrig, og siden denne oppskriften var superenkel spurte jeg Eileif om ikke han kunne lage til oss. I dag gjorde han det, og det ble suksess!
Søtpotetmos med stekt flesk
4 porsjoner600 g lettsaltet sideflesk (vi brukte skogsbacon istedenfor)
smør til stekingSøtpotetmos:
4 søtpoteter
4 ss smør
1 dl matfløte
1/2 ts salt
1/2 ts pepperSkjær svoren av flesket og skjær det i tynne skiver. Stek skivene på begge sider.
Skrell søtpotetene, del dem i biter og kok dem møre. Hell av vannet og mos søtpotetene grovt sammen med smør og fløte. Smak til med salt og pepper. Servér flesket sammen med søtpotetmosen, bruk stekesjyen som saus.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg vil beskrive smaken av søtpotet, men en søt variant av kålrabi er vel det beste jeg kommer på. Supergodt og superenkelt, og jeg vet at jeg kommer til å være på utkikk etter flere oppskrifter med søtpotet!Del dette på:
-
Vinterredsel
Nei, jeg er på ingen måte redd for vinteren. Jeg er egentlig ganske glad i vinteren på alle måter, bortsett fra én.
For en haug med år siden dro jeg av veien i min første bil, en rød VW Polo ’78. Jeg kjørte på slapseføre på vinteren, var ung, uredd og uerfaren, fiklet med kassettspilleren(!), og plutselig kom hjulene ut av sporene og inn i slapsen, bilen fikk sleng, så en kontra, og på den siste kontraen sto jeg til slutt godt plantet inn i en massiv stein/fjellknaus. Det gikk bra med meg, men bilen ble rammeskjev og ordentlig festlig å kjøre med etterpå. Stakkars Polo’n min!
Etter dette har jeg blitt redd for å kjøre på vinteren, og redselen blir bare verre og verre etterhvert som årene går. Jeg trenger ikke følge med på gradestokken eller værvarselet, hodet mitt forteller meg at det potensielt er glatt fra oktober til april, og da kjører jeg ekstremt forsiktig hele denne perioden. Så forsiktig at hvis det hadde vært på sommerføre, så hadde jeg vært en av de som hadde blitt illsint av å ligge bak meg selv, så nå på vinteren kjører jeg til side så ofte jeg kan for å slippe forbi de som kommer bak. Jeg blir antagelig like stressa av å ha noen bak meg som de bak blir av å ligge bak meg.
Jeg er klar over at det meste av redselen ligger i hodet mitt, at det er jeg som innbilder meg at det er glatt. Hvis jeg glemmer meg bort litt og tenker på noe annet, og så plutselig får tanken om “Glatt!” tilbake i hodet, så kan jeg få halvpanikk og være bombesikker på at jeg kommer til å dra ut av veien i alle de sekundene det tar å komme ned fra 70 km/t til 40 km/t. Hvis jeg i tillegg er i nedoverbakke med en eller flere svinger, ser jeg for meg rundkast nedover skråninger eller side- mot front-kollisjoner med møtende traktorer, biler eller trailere. Mye av denne frykten er altså irrasjonell, men den er nå der.
Denne vinteren har egentlig ikke vært noen vinter så langt. Været har vært en blanding av høst og vår, med de temperatursvingningene det medfører. Noen dager har det vært helt synlig bare veier, men de fleste dagene har vært i kategorien “Er det bare vann på veien, eller har vannet frosset til is?”. Og dermed har de nesten 3 milene jeg har til jobb ikke tatt de normale 25 sommerminuttene, men heller 40-55 vinterminutter. Og jeg skal love dere at det er slitsomt (og ikke særlig lurt reaksjonstidmessig) å være så anspent når man kjører bil, så når jeg først kommer frem på jobb, føles det jo som om jeg allerede har jobbet 5 timer.
Her for en uke eller to siden fant jeg ut at jeg ikke kan ha det sånn lenger, så jeg fant ut at jeg måtte prøve å stille om tankegangen min. Så en morgen jeg var ganske sikker på at det ikke var glatt, så satt jeg og sa til meg selv: “Det er ikke glatt! Det er ikke glatt! Det er ikke glatt!” mens jeg kjørte. Dette fungerte faktisk fint, jeg klarte å overbevise meg selv om at det ikke var så glatt som jeg fryktet, og selv om noen skarpe svinger fremdeles ble tatt i 20-30 km/t, så turte jeg å øke hastigheten på de rette strekkene. Så, helt plutselig, møter jeg….saltbilen! “Å f! Det ER glatt!” sa jeg høyt og tydelig til meg selv mens jeg pumpebremset (har ikke ABS eller noen andre fancy ting i bilen til mamma) og kjente panikken ta meg igjen. Og når jeg så hadde kommet meg ned i trygg marsjfart, måtte jeg le av meg selv. Nesten synd jeg ikke hadde dæsjcam vendt mot meg selv da, for det synet tror jeg må ha vært ubetalelig 😉
I natt kom det snø, og det gir jo min redsel en ekstra dimensjon.
Potensiell is på asfalten toppet med sporete vei i enten slapsesnø eller frossen slaps, nei da koser ikke jeg meg noe på veien. Så jeg får heller bare fortsette å si “Det er ikke glatt!” til meg selv, og håpe jeg ikke møter saltbilen igjen 😉Del dette på:
-
Føljetongen om Nairo og vinden
Jeg har flere ganger fortalt dere om Nairo og vinden. Nairo liker ikke å være på soverommet i 2. etasje når det blåser mer enn 4-5 m/s, han er ikke direkte redd, men han er ukomfortabel. Klarer ikke slå seg til ro, står ved døra og småboffer og trives ikke. Vi har forsøkt å la døra være åpen, men da står han i gangen og småboffer istedenfor. Vi har forsøkt at Eileif og Nairo ligger på gjesterommet i kjelleren, men der trives han heller ikke. Så løsningen har vært at Eileif har lagt seg på sofaen i 1. etasje, for i 1. etasje er ikke vinden noe problem.
En stund før jul kjøpte jeg Adaptil til å ha i stikkontakten. Jeg synes ikke den har fungert noe i det hele tatt, og jeg tror forklaringen er todelt. På den ene siden er Nairo generelt en engstelig fyr, og ting som kanskje hjelper for gjennomsnittlig redde/engstelige hunder er antagelig ikke like virkningsfullt på han. I tillegg tror jeg at Adaptilen kanskje kunne hatt bedre virkning hvis jeg hadde hatt en i en kontakt i stua i tillegg, for på den måten å gi en mer jevn påvirkning.
Like etter nyttårsaften ble jeg tipset om at lavendelolje kan ha en beroligende effekt, så vi gikk til innkjøp av en liten flaske. Den første natta vi skulle prøve ut dette hadde jeg på a.l.t.f.o.r mye olje på buffen vi skulle bruke, noe som endte med at Nairo så kvalm ut, og både Eileif og jeg synes det var rett ut ubehagelig. Den natta gikk Eileif og Nairo ned i stua igjen og sov.
I tillegg har jeg funnet ut at Nairo føler seg litt mer komfortabel så lenge lyset står på på soverommet, så det kan hjelpe de gangene det ikke blåser altfor mye.
Natt til søndag skulle det blåse noe veldig her, 12-14 m/s. Selvsagt er det da lettere for Eileif å legge seg rett på sofaen istedenfor å prøve på soverommet, men vi kan jo ikke ha det sånn resten av Nairos liv. Så jeg ba pent om han ikke kunne forsøke oppe, noe han gjorde. Noen få dråper lavendelolje på buffen, buffen liggende på gulvet i nærheten av der Nairo pleier å sove, og en nattbordlampe tent. Utrolig nok fikk vi sove 3-4 timer før Nairo begynte å boffe, og da han ikke gikk og la seg da jeg ba han om det, vekket jeg Eileif og de la seg nede. En halv natt på soverommet i såpass sterk vind er absolutt et fremskritt, og jeg var superstolt!
Natt til i dag skulle det også blåse ganske kraftig, rundt 10 m/s. Eileif gikk med på å legge seg oppe, jeg tok ikke noe mer lavendelolje på buffen da det fortsatt luktet ganske mye av den, men vi lot lyset stå på. Nairo boffet én gang og gikk et par runder på gulvet, så la han seg ned, og jeg våknet ikke noe mer før jeg faktisk skulle stå opp! Enda mer stolt! 😀 Jeg aner ikke om det er lavendeloljen, lyset, Adaptil’en eller noe helt annet, eller en kombinasjon av alt sammen, men nå ser det endelig ut som vi er på rett vei (bank i bordet!), og jeg håper inderlig at det fortsetter sånn!
Og sånn på generell basis kan jeg vel si at Nairo virker mer voksen og litt mer trygg nå etter at han fylte 4 år, så det kan sikkert også ha en innvirkning på vindproblemet.
Sove med hodet på beinet mitt i den trange 2-seteren i stua klarer han veldig fint, uansett om det blåser eller ikke 😉
Del dette på:
-
Terapi
Det er få ting som gjør meg så lykkelig som valper, og det å tilbringe noen timer sammen med valper er terapi for sjelen, uten tvil! Like før jul fikk Pufflingens sitt første kull, og siden innehaveren av denne kennelen er ei venninne av meg, siden det er Finsk Lapphund vi snakker om, og siden de bor bare en times kjøretur unna, tok jeg i dag turen for å hilse på disse 3 uker gamle vidundrene. Og om jeg ikke på forhånd hadde smeltet av bildene jeg har sett av de, så smeltet jeg ihvertfall i dag. Det skulle vært ulovlig å være så søte!
Mamma Muffy fylte 3 år i dag, og det ble selvsagt behørig feiret med både partyhatt og bursdagskake med lys:
Muffy er ei utrolig herlig og trygg jente, så da jeg satt meg opp i valpekassa, kom hun og la seg helt inntil meg og ville ha kos. Og jeg må ærlig innrømme at jeg er veldig lykkelig når jeg kan sitte med en valp i fanget og samtidig få nuss av mammaen til valpen! Fia knipset dette blinkskuddet:
Men nå over til overload av bilder av supersøte valper! Jeg aner ikke hvem som er hvem, men hvis Fia gir meg beskjed, så kan jeg legge inn navnene i etterkant 🙂En liten trøtting som gjør akkurat som min Nairo, nemlig sover med øynene litt åpne:
Aconitum En annen liten trøtting som har en nydelig kort snute:
Arctostapylos Litt våkne er de jo også, og her er det to små nysgjerrige. Se de herlige blikkene som har hele livet foran seg, og som enn så lenge bare vet om den trygge verden i valpekassa:
Adonis til venstre og Anthriscus til høyre De har akkurat begynt å få tenner, og da må det selvsagt utforskes hvordan det er å tygge på hverandre:
Lilla Alchemilla og Arctostapylos Den typiske sovestilen til lapphunden er allerede på plass:
Aquilegia Se denne skjønne lille tassen!
Anthriscus Her ligger det to søsken og sover godt:
Og da tenker selvsagt en av de andre valpene at her vil jeg også sove, så da legger jeg meg oppå de:
Det er noe med disse helt nye potene, helt myke og fantastisk gode å ta på:
Og til sist, en som har funnet ut at sin egen labb kan fungere som pute:
Adonis Du kan følge valpene i Pufflingens blogg, og også på Pufflingens hjemmeside.
Tusen takk for at jeg fikk komme og hilse på i dag, jeg kommer tilbake før disse vakre skapningene flytter ut!
Del dette på:
-
Den beste julegaven
Jeg fikk veldig mye fint til jul, både harde pakker, myke pakker og papirpakker (les: gavekort og penger). Jeg håper allikevel at alle dere som har gitt meg gaver ikke blir fornærmet når jeg nå forteller hva som var den aller beste julegaven jeg fikk. For tro meg, jeg er veldig takknemlig for alle gavene, men det var én gave som skilte seg ut, og som jeg fikk noen dager før jul.
Jeg har nemlig fått fast 25 % ansettelse på Halden kommunale kompetansesenter, altså den jobben jeg har vært i siden høsten 2013! Det betyr at jeg har 100 % fast totalt, og jeg er så superhappy at jeg ikke helt finner ord! Men nå har jeg jo omtrent 60 lærere jeg forholder meg til på daglig basis, så jeg får høre om de kan lære meg noen ord 😉
Nok en gang må jeg si takk til alle dere som har oppmuntret meg, sagt “Det ordner seg for snille jenter”, krysset fingre, armer og bein for meg, og trøstet meg når jeg har synes at alt har sett litt håpløst ut. For det har til tider føltes veldig håpløst, og vi har til tider vært veldig nært drastiske avgjørelser. Én full inntekt løser ikke alle problemer, men dæven døtte som det hjelper!
Så nå skal jeg forhåpentligvis i lang tid fremover få nyte denne nydelige utsikten hver dag jeg kommer på jobb:
Jeg forventer ikke samme spektakulære soloppgang hver dag, men den vakre festningen vår vil ihvertfall alltid ligge der.Del dette på:
-
Topp 5 geocachingopplevelser i 2014
Godt nytt år, alle sammen!
2014 var så langt mitt dårligste cacheår. Jeg har ikke noen god forklaring på hvorfor det ble sånn, men jeg tror det kom av en kombinasjon av dårlig råd, jobbing og mangel på motivasjon. Lysten til å cache er alltid der, men statistikken sier at det ble totalt 77 funn, det dårligste resultatet i hele min cachekarriere.
Allikevel er det selvsagt noen cacher som skiller seg ut, noen man husker bedre enn andre, og 5 av de vil jeg nå dele med dere. Rekkefølgen er kronologisk og har ikke noe med favorisering å gjøre.
Juli 2014 var ekstremt varm, så det å dra på cachetur da var egentlig galskap. Men det er nettopp derfor jeg husker den delen av Bakveien PT som vi tok den dagen. Eileif kjørte med airconditionen på full guffe, jeg hoppet inn og ut av bilen for å finne PET-rør, og vekslet mellom å være glovarm på utsiden av bilen og iskald på innsiden av bilen. Vi tok bare halve PT’en den dagen, og har enda ikke somlet oss til å ta resten.
En dag i august hadde Eileif og jeg lyst til å gå en skikkelig tur, og valget falt da på å gå fra Håvedalen og inn til Sandvatten (ligger rett over grensa i Sverige). Vi hadde en fantastisk fin tur og vannet og gapahuken var et veldig fint mål:
Om tirsdag var jeg jo hos Tove, og derfra kommer de tre siste som får plass på denne oversikten.Den første av disse er Duck River International Bug Hotel. Cachen ligger fint til ved en rasteplass ved Andelva, men det er selve boksen som gjør at den får være med på topp 5-lista. Dra dit og se!
Så vil jeg fremheve to cacher under ett fordi de har samme type løsning. Jeg har aldri sett slike cacher før, og den første jeg fant, En Cache til, fikk meg til å få latterkrampe, mens den andre, Raumerjul¤24 Juleaften i skogen, fikk meg til å si “Ååååå!”. Begge to anbefales!
Den siste som får plass på oversikten for 2014 er Toves julecache Raumerjul #18/2014 – Nissestreker?. Dra dit så fort som overhode mulig for å få med deg den utrolig forseggjorte cachen og den herlige julestemningen den gir!Da ønsker jeg dere alle et godt cacheår, og håper for min egen del at jeg kommer meg over 100 funn i år.
Del dette på:
