I fredagens Halden Arbeiderblad sto det en liten notis om en fin tur til Stenen. Dette er en stein midt ute i et smalt område av Enningdalselva, og underveis kunne man se rester av gamle boplasser, hvor det også var satt opp infoskilt. Det sto ikke noe om hvor lang turen skulle være, hverken i kilometer eller minutter (annet enn et par timer), men vi tenkte at dette måtte være en fin søndagstur, og kanskje også et potensielt cacheområde.

Så vi parkerte ved Berby og gikk sørover, langs østsiden av elva. Vi har gått her mye før, men ikke så veldig langt nedover, så det var veldig moro å gå på ukjente trakter.

Etter ca 1,8 km kom vi til den første boplassen, Volmertangen. Liker godt at det er satt opp slike skilt, de gir morsom informasjon om hva de som bodde her livnærte seg på.

Det som står igjen av dette huset, er inngangstrappa og selve grunnmuren. I tillegg var dette “hullet” der i gulvet av huset, og jeg lurer veldig på hvorfor det ser slik ut. Lagringsplass under gulvet?

Vi tenkte å legge ut den første cachen her, og vi sto lenge og forsøkte å få gode koordinater, noe som var klin umulig. Mens vi står og knoter, kommer det en person gående på skogsveien, og når han plutselig sier “Kjersti” på sin lett gjenkjennelige dialekt, gjorde det ikke noe at jeg er nærsynt og ikke så hvem det var. Jeg kjenner bare én person med en slik dialekt, og det er gymlæreren jeg hadde i 5 år på videregående. Så vi ble stående og skravle en stund med han, alltid like koselig 🙂

Vi fulgte Røssvannet videre sørover, og på ett sted hadde skogsveien blitt skylt ut av vannmasser. Noen trær hadde også falt over ende, og det ene var så fullt av tørkede kongler at hadde Nairo tatt seg tid til å titte opp, hadde vi antagelig aldri fått med konglomanen vår videre 🙂

Etter en stund delte veien seg. Vi kunne gå videre sørover på den fine skogsveien, eller vi kunne følge blåmerkingen til Kyststien vestover. Da var vi egentlig ganske nært huset vårt, men bilen sto jo igjen i den andre retningen, så vi bestemte oss for å gå vest, siden vi visste at elva var i den retningen. Det tok ikke lang tid før vi befant oss ute på et hogstfelt, og så ikke et eneste blåmerke. Nå begynte vi å vurdere hva vi skulle gjøre. Slitne var vi, så vi kunne enten gå tilbake samme veien som vi kom fra, vi kunne gå tilbake til “krysset” og så gå sørover mot huset, eller vi kunne stå rett opp og ned og glane. Plutselig hører jeg noen rope: “Er dere på vei mot Stenen?”. Det var en familie på 4 som var ute i samme ærend som oss, og som også hadde mistet blåmerkingen. Men de fant den igjen, og vi fulgte etter noen minutter bak. Nå var vi inne på noe som knapt kan kalles en sti. Vi måtte klatre over tømmerstokker og gå rundt gjørmehull, noe som ikke alltid var mulig. Resultatet ble at vi må spandere nye turstøvler på E, for hans støvler trekker inn vann.

Men til slutt kom vi endelig frem til Stenen. Altså den kolossen som ligger midt ute i elva. Hadde vi ikke vært så slitne som vi var, hadde vi antagelig vært mer lykkelige over å endelig finne frem. Men nå skulle vi jo også over dette vaklevorne og skjeve byggverket.

E og Nairo gikk først, og E var ikke mye høy i hatten. Et slakt tau å holde seg i, og samtidig følge med på og holde fast Nairo i tilfelle han fikk panikk. Nairo krøp mer enn han gikk, og jeg fant ut at jeg måtte gå utpå sammen med de for å oppmuntre Nairo til å gå videre. Og jeg med min høydeskrekk trivdes heller ikke utpå der, selv om det ikke var spesielt langt ned.

Men vi kom oss helskinnet over, og herfra skulle det bare være skogsvei tilbake til Berby.

Skilt om gamle boplasser var det både her og der. Men noen rester av boplasser så vi ikke noe særlig til, bortsett fra noen steinmurer langs veien.

Jeg synes det er fascinerende å se at man faktisk har funnet ut hva de som bodde her sådde og hva de hadde av husdyr, og jeg lurer også på om de stort sett holdt seg hjemme, eller om de tok den lange turen til enten grensen eller ned til Halden (eller het det Fredrikshald på den tiden?).

Og for noen oppfinnsomme navn de hadde på plassene de bodde. Søndre og Nordre huset 😉

Vi kom til slutt opp til hovedveien som går fra Berby og ned mot riksgrensa, samme veien som vi kjører når vi skal til Gårdsbutiken, Strömstad eller Nordby, så det var ikke skogsvei hele veien tilbake. Og på åkeren på bildet her skulle jeg gjerne ha bygget meg hus. Det ser så idyllisk ut å ha et hus nesten ned mot vannet, og ikke noe stor trafikk i nærheten.

I krysset her møtte vi en mann med en 5 måneder gammel Collie-valp, og denne mannen har E møtt på når han har gått tur i Berby-området tidligere. Vi ble stående og prate litt, Nairo var selvsagt helt på tuppa etter å hilse på den lille, søte jenta, men vi holdt de fra hverandre siden Nairo av og til er grinete på andre hunder. Plutselig ryker festet på langlina, men heldigvis satt jeg mellom hundene, så jeg fikk tatt tak i han før han rakk bort til henne. Ikke sikkert det hadde skjedd noe, men jeg tar ingen sjanser når det er snakk om valper. Ønsker ikke å gi de dårlige erfaringer.

På med vanlig kobbel, og så tuslet vi ned til bilen igjen. GPS’en sto på hele veien, men vi slo fra oss å plassere noen cache underveis her, for vedlikehold av cacher når man må gå i en evighet? Nei takk. Totalt gikk vi 9,5 km, og skal jeg være helt ærlig, tror jeg ikke at jeg har gått så langt før. Sliten i alt av muskler og ledd fra korsryggen og ned, for ikke å snakke om under føttene. Men jeg er storfornøyd med at vi fant frem dit vi ville, og vi brukte vel ca 4 timer fra vi dro hjemmefra og til vi var hjemme igjen.

Neste gang vi ser en notis i lokalavisa om et mulig turområde, skal ihvertfall jeg sjekke bedre hvor langt det er å gå, så kan vi heller velge bort de lengste turene. Og hvis noen fra Halden Arbeiderblad leser dette: skriv heller antall kilometer istedenfor at turen tar “et par timer”, for tidsforbruket kommer an på hvilken form man er i og hvor fort man går. For ikke å snakke om at man finner blåmerkingen eller ikke.

Klikk på bildene for å se de i større variant, og dermed kan dere også lese teksten på skiltene.

{minsignatur}