Litt om det meste

  • Noen er snill mot oss

    At vi har snille mennesker rundt oss, har vi aldri vært i tvil om. Og jeg trenger heller ikke bevis for å bli minnet på det, det vet jeg i hjertet mitt hver eneste dag. Men i dag kom det en gave i posten som rørte meg langt inn i hjerterota.

    Når jeg kom hjem fra jobb, lå avisa og en god og rund boblekonvolutt på bordet. Konvolutten var en Smart-pakke fra posten og stempelet var selvsagt uleselig. Det var adressert til meg, og jeg pleier å være ganske god på å kjenne igjen skriften til de rundt meg, men denne gangen måtte jeg melde pass.

    Inne i konvolutten lå noe pakket inn i tørkepapir, og etter å ha fått bort alt papiret, åpenbarte denne skjønnheten seg:

    Som dere ser, står det noe på magen til sparegrisen:

    Her har altså noen tatt seg bryderiet med å kjøpe en aldeles nydelig sparegris, legge på penger, pakke den inn, putte den i en konvolutt, dra til posten og kjøpe Smart-pakke og sende den til oss. Er det noe rart man blir rørt! Så uansett hvem du er, som er så godhjertet og storhjertet: tusen tusen takk! Grisen har allerede fått plass oppe på tv’n slik at vi skal huske på å mate den, og vi har allerede tømt hver vår lommebok for småpenger og lagt på. Og når bryllupet er over, skal den få bli sparegris for årsfeiringer for bryllupet, slik at vi kan koste på oss en middag ute eller noe sånt.

    Skulle bare ønske jeg visste hvem som er så snill mot oss, så jeg kunne få takket ordentlig…

    {minsignatur}

  • Liksombursdag

    I dag fyller Nairo 3 måneder! Happy liksombursdag! 🙂 Merker godt at han blir større på vekta hans når vi bærer han opp og ned trappene, men ser også at han har blitt lengre i beina og kraftigere spesielt i frempotene. Men at han er valp er det ingen tvil om, her går det i biting og springeraptuser og plutselig redsel for enkelte ting. På samme tid er det nesten så vi ser typiske tenåringsnykker allerede, spesielt dette med å lukke ørene. Vanskelig å få han til å slutte å tygge på vedkubber i vedkurven spesielt, han har skjønt at han gjør noe galt når han prøver å snike til seg en flis eller en barkebit, men han bare må allikevel.

    Av og til kommer han i det kosete hjørnet, spesielt når han akkurat har våknet og før det går opp for han at han må ut. Da kan det se ut slik som dette:

    Men det tar som regel ikke lang tid før lekelysten tar over og en hjørnetann stikker frem, klar for å perforere hva det nå er som er nærmest:

    Begge bildene er tatt for 2 dager siden, og kan også sees i denne mappen.

    {minsignatur}

  • Ukene flyr

    Tiden går så utrolig fort. Som jeg har sagt tidligere, så virker det som en evighet til helgen når det er mandag, men plutselig er det uansett søndag og jeg lurer på hva i alle dager jeg har gjort denne uka. Det jeg vet jeg ikke har gjort, er å blogge særlig mye. Det har vært deilig å ikke stresse med å blogge minst ett innlegg hver eneste dag, men jeg har også savnet å ikke tenke blogging hele tiden. Blogging blir helt klart en livsstil, og jeg kommer ikke til å slutte med det!

    Jeg har jo vært på jobb 100 % for første gang på et halvt år denne uka, og det har gått nogenlunde greit. Fremdeles veldig sliten og kjenner det ikke skal så mye til før det gjør vondt både her og der, men det går jo.

    På tirsdag jobbet jeg kveld, og da ble E og Nairo med meg til by’n. Jeg tok så mammas bil videre da E skulle i et møte på onsdag, så det var greit å ha to biler i et par dager. Nå ble det møtet avlyst, men vi fikk utnyttet muligheten allikevel. Nairo trenger jo miljøtrening, så på vei hjem på tirsdag hadde de stoppet ved en plass ved Bakke som vi bare vet om ene og alene på grunn av en cache 🙂 Der hadde Nairo fått springe rundt i langlina og virkelig kost seg. På onsdag hadde de kjørt bort til Elgåfossen en tur, og selv om de holdt seg på rasteplassen ved veien, så hadde det også gått storartet.

    Onsdag kveld ramlet regningene for de kommunale avgiftene både på hus og hytte inn som e-faktura hos meg, og jeg har jo gruet meg til den som gjelder hytta siden alt vannet som fosset gjennom gulvet der ute for et år siden nå skal betales. Jeg får jo dekket 80 % av det på forsikringa, men jeg var allikevel rimelig skeptisk. Logget meg inn i nettbanken, og fant til min store overraskelse en hytteregning på såvidt over kr. 1880,-. Skjønte med en gang at noe ikke stemte, selv om jeg ikke klarte å skjønne det utifra fakturaspesifikasjonen. På torsdag ringte jeg derfor til den ansvarlige personen i kommunen, men der var det selvsagt eviglang kø siden alle får regningene sine samtidig, så jeg fikk direktenummeret til vedkommende fra sentralbordet og bestemte meg for å ringe tilbake på fredag.

    Som tenkt, så gjort, og jeg kom rett gjennom til damen på første forsøk. Forklarte at jeg hadde hatt en massiv vannlekkasje og at jeg forventet en mye høyere regning, men det fikk hun ikke til å stemme. Forklarte at jeg snakket med kommunen to ganger i sommer og en gang i romjula når vi fikk avlesningskortene, og at jeg alle tre gangene har gitt beskjed om hva riktig målerstand er og hvorfor den er så himla høy. For å forklare dere også: vi fikk innlagt vann på hytta i 2000, og ved avlesningen 2009/10 var den på 119, og da bodde jeg faktisk der ute i nesten 5 år. Etter vannlekkasjen er målerstanden på 1442… Tilbake til samtalen: Jeg sa også at alle de tre jeg har snakket med har sagt at de skulle skrive et notat om dette, og også at de skulle notere målerstand, noe hun jeg nå snakket med ikke kunne finne noe om i det hele tatt… Nå jobber jeg med kundeservice selv og vet hvor irritert jeg blir når noen av mine kollegaer ikke har notert noe, så jeg valgte å ikke si noe til damen.

    Hun på sin side hevdet at tallet jeg hadde skrevet når jeg sendte inn målerstanden elektronisk var 144. Selvsagt kunne jeg ha gjort en tastefeil, det er ikke første gang i så fall, og det vil heller ikke bli siste. Og da ville jo forbruket ha vært mer normalt også. Men heldigvis kunne damen hente opp fila fra min elektroniske innsending av målerstanden, og der sto det 1442 sort på hvitt. Så da har systemet til Halden kommune gjort noen antagelser helt på egen hånd og valgt å overse det siste sifferet. Greit at 2 ikke er så mye, men det utgjør faktisk en hel del i dette tilfellet! Så da ble vi enige om at jeg skulle slette mottatt faktura og vente på ny i mars. Jaja, nok en måned med å grue seg.

    Nairo vil av og til sove på fanget. Og siden jeg benytter sjansen til å være litt på nett mens han sover, så blir det til at han sover i fanget her. Ikke alltid like praktisk når han våkner og gjerne vil hjelpe til litt 🙂

    I går dro vi på en shoppingrunde som skulle ende opp med å dra på besøk. Vi skulle først på Nordby for å få kjøpt litt ting og tang jeg trenger til å lage meny/bordkort/sanghefte til bryllupet, og på den veien vi da kjører gjennom Hovedalen vet vi at det ligger en Hundebutikk med åpent blant annet på lørdager. Men jeg har aldri funnet ut hvor butikken ligger, da dette er en vei gjennom gårder og åkre, og ikke akkurat det man kaller et shoppingområde. Pent og rolig kjørte jeg siden veiene omtrent var dekket av glassur etter mildvær og regn, men allikevel kjørte vi for langt fordi vi aldri så noe skilt før skiltet som sa 2,2 km tilbake i den retningen vi kom fra. Snudde gjorde vi og fant til slutt et skilt tildekket av plast. Jeg visste at butikken skulle ha åpent, så vi kjørte opp og fant frem med en gang. Og koseligere sted skal man lete lenge etter! En nydelig låve omgjort til hundebutikk og også med litt innredningsting og -tang. Massevis av utstyr som halsbånd, kobbel, seler, leker, godbiter, kurver, senger, fôr og praktiske småting. Vi endte opp med dette:

    Grisehale, storpakke med tyggepinner og en reisevannflaske med vannskål. I tillegg bestilte vi en brikke til halsbåndet som vil bli sendt hjem til oss så snart den er ferdig! Snakk om service!!! Gå gjerne inn på Gårdsbutiken på Facebook og ta en titt!

    Så dro vi videre til Nordby, og da ble E og Nairo igjen ute mens jeg sprang inn. Ramlet først innom Clas Ohlsson og kjøpte plastesken dere ser på bildet over, som nå rommer Nairos utstyr, og en tilsvarende eske uten lokk, som står på stuegulvet med Nairos leker. Har etter hvert tenkt å lære han å rydde opp lekene sine selv, og da er det greit at han allerede nå er vant med esken. Så var det inn på Panduro for litt bryllupsstæsj, før jeg sprang tilbake til gutta.

    Etter en liten stopp på Svinesund for litt mathandling, dro vi videre til Storsenteret hjemme i Halden. Fikk der kjøpt gavekort til neste ukes første bursdagsbarn, og skulle også ha Sentrumsgavekortet, men det var det selvsagt ingen av butikkene på senteret som solgte, så da måtte vi innom en butikk til.

    Kom oss så, nesten en time forsinket (noe som er utrolig unormalt til meg å være, men som ble varslet over en time før vi egentlig skulle vært der) til S, S, E og E. Den ene S’en har bursdag i morgen, den andre til fredag, så det var de gavekortene var til. Og da fikk jeg også brukt det nydelige hjemmelagede gratulasjonskortet jeg vant hos S A i november, noe som slo godt an! Den store E så vi ikke så mye til, da hun hadde benket seg foran pc’n og så dro videre på kino sammen sin far, men lille E fikk vi litt tid til før han skulle legge seg. Han har blitt så utrolig stor siden sist, og i dag er han 4 måneder gammel.

    Han var veldig blid når vi holdt oss på avstand, og jeg fristet ikke sjebnen med å gå på innsiden av det som tydeligvis er hans komfortsone for tiden, men jeg fikk allikevel tatt noen fine bilder av han.

    I dag var det greit å få trent Nairo på litt av ditt og litt av datt, og vi begynte med kloklipping. Det er selvsagt noe vi ikke får trent så ofte på, men enn så lenge gjør vi det på den måten at E har han liggende med ryggen mot magen sin og gir han kontinuerlig bitte små godbiter mens jeg gjør jobben med klørne. Det går egentlig kjempefint, men jeg kjenner jeg gleder meg til å kunne gjøre dette på egen hånd uten at Nairo vrir seg som en halvtørr meitemark. Avsluttet med å gi han grisehalen:

    Og det var stor stas!

    Siden han ble så opptatt av den, så var det greit å sette igang støvsugeren også, og dette var den eneste reaksjonen når det begynte å brumme i naborommet:

    Selv når støvsugeren kom inn i stua forholdt han seg helt rolig, og vi måtte faktisk lokke han bort fra teppet når det skulle støvsuges. Utrolig deilig!

    Men så mye aktivitet tar på en liten kropp, og da er det godt å strekke seg ut så lang man er i sofaen og sove:

    Ellers går det veldig bra med Nairo. Av og til sier han nå ifra at han må ut, men uhell skjer så absolutt fremdeles inne. Men hva kan man ellers vente, han er jo ikke engang 3 måneder gammel. Han spiser godt og legger på seg, nå er han oppe i 5,9 kg, noe som er en økning på 1,5 kg på 2 uker, og en økning på 2,7 kg siden vi fikk han.

    Dette ble et fryktelig langt innlegg, men sånn er det når man skal oppsummere flere dager på en gang. Håper at alle der ute har en fin søndag!

    Bildene kan du også se i denne mappen.

    {minsignatur}

  • Bokanbefaling

    Skal du lese kun én bok i år, ja i løpet av livet, så anbefaler jeg på det sterkeste Idas dans av Gunnhild Corwin.

    Boka er skrevet Idas mor og handler om 18 år gamle Ida som får diagnosen leukemi. Selvsagt vet jeg at å lese slike fortellinger fra virkeligheten som regel er hjerteskjærende og får tårene til å renne i strie strømmer, men den lille smerten og sorgen jeg føler gjennom disse 300 sidene er allikevel mikroskopisk i forhold til hva Ida, hennes mor og resten av familien har måttet gå gjennom.

    Boka er pakket med følelser. Varme, glede, optimisme, tilbakeslag, sorg, sinne, frustrasjon og smerte, men fremfor alt: kjærlighet. Det er lenge siden jeg har blitt så grepet av ord, og selv om det snart er et døgn siden jeg leste den siste setningen i den, så kjenner jeg fremdeles klumpen i halsen. Denne familien klarte (og klarer helt sikkert fremdeles) å sette fokus på ikke bare behandling av en forferdelig sykdom, men også på at man faktisk skal leve og prøve å gjøre det beste ut av enhver situasjon.

    Et praktverk av en bok, selv om jeg selvsagt skulle ønske at den aldri hadde vært skrevet, at ikke Ida hadde blitt rammet av leukemi.

    Jeg leser i Gunnhilds blogg at hun er i gang med å skrive en ny bok som skal handle om sorg som ressurs, og blir den av samme kaliber som Idas dans, får den fort en plass i min bokhylle.

    Bildet er lånt av Capris.

    {minsignatur}

  • Bloggpause?

    Jeg skal være helt ærlig med dere, men dere har antagelig skjønt det helt på egen hånd: jeg mangler totalt blogginspirasjon for tiden. Føler at jeg er fryktelig ensporet i bloggingen min, og de gangene jeg prøver å komme på noe nytt, blir det elendige innlegg som egentlig bare er bortkastet. I tillegg har mye av gleden ved å blogge forsvunnet, jeg ser til dels på det som noe jeg må istedenfor noe jeg har lyst til og noe jeg gleder meg til.

    Jeg vurderer derfor å ta en bloggpause. Hvor lang den pausen eventuelt blir har jeg ingen formening om, det kan være at lysten til å skrive ramler ned i hodet på meg igjen allerede i morgen. Eller senere i kveld for den saks skyld. Eller kanskje den lar vente på seg.

    Hva gjør dere når skrivelysten har forsvunnet med vinden eller blitt begravet i snøen?

    {minsignatur}

  • Vinterhund

    At det er en vinterhund vi har fått oss, har det aldri vært noen tvil om. Ligger liksom litt i rasenavnet: Finsk Lapphund. Masse pels med tykk underull som isolerer og snø som egentlig aldri trenger inn til kroppen, den bare pakker seg i baller i pelsen.

    Vi får jo benytte den årstiden vi er inne i til å base litt i snøen, og da er det greit å legge inn litt miljøtrening samtidig. Så jeg bestemte meg for å ta med Nairo ned til badeplassen ikke langt hjemmefra. For første gang fikk han være i buret mens vi kjørte, og det gikk fint. Han var vel ikke strålende fornøyd akkurat, men det var ikke noe piping, han holdt seg innpakket i pleddet.

    Vel fremme gikk det fint langs veien helt til den første bilen kom. Da var ikke noe som helst moro lengre, men jeg fikk lokket han med meg videre. Over veien og forbi det eneste huset, hvor det var hunder som bjeffet på oss innenfra. Det var litt interessant, men nok en gang fikk jeg lokket han med meg. Så kom vi oss ned til den lille badeplassen og fikk byttet til langline, og etter litt betenkningstid ble livet akk så mye lysere.

    Må bare sjekke at du er der, mamma!

    Jeg lot han gå mest mulig på egen hånd, men benyttet også sjansen til å trene litt innkalling:

    Nedi her lukter det godt!

    Vakker hund i vakkert vintervær!

    Av og til setter han seg rett ned og bare titter på’t. Ser ut som om han funderer litt på livet, og det får meg alltid til å tenke på beskrivelsen oppdretter hadde på han: Ferdinand 🙂

    Sola varmer ikke mye ennå, men vakkert blir det når den kommer i kombinasjon med snø, is og vann:

    Tvers ovenfor badeplassen ligger kirken “vår”. En vakker liten kirke som viste seg fra sin beste vinterside i dag:

    Så tuslet Nairo og jeg tilbake mot bilen. Når vi skulle forbi huset med hundene hadde de som bor der satt igang stereoanlegget, og det synes Nairo var litt skummelt. Veien var ikke blitt noe mindre skummel heller, men når vi kom tilbake til bilen ville han absolutt tusle en tur innimellom masse buskas og kratt ned mot elva, og jeg fulgte etter. Vel hjemme kom det to ryttere forbi på hver sin hest, og det var vel noe av det skumleste Nairo har vært med på i hele dag, så jeg brukte ekstra lang tid ute før vi gikk inn. Og etter litt mat når vi kom inn sluknet han totalt, så at han har fått brukt både hode og kropp i dag er det ingen tvil om. At E og jeg skal bruke mye tid på miljøtrening fremover er det heller ingen tvil om.

    Alle bildene kan du også se i denne mappen.

    {minsignatur}

  • Min store plage

    Jeg skriver ikke dette innlegget for å få råd eller tips, ei heller for å få et spark der sola sjelden skinner, for jeg vet hva jeg må gjøre. Derimot skriver jeg dette innlegget for å sutre og for å få ut frustrasjon.

    Jeg HATER tenner! Okay, de er veldig praktiske å ha, men jeg er nå altså så drit lei av å ha vondt at jeg holder på å klikke i vinkel. Jeg antar det er den siste visdomstanna som krangler, og det har den jo forsåvidt gjort i halvannet år. Men hver gang jeg har sagt ifra til tannlegen, har han sagt, etter å ha banket på tanna, at det ikke er noe galt med den. Men uansett hvor mye han sier det, så gjør det allikevel vondt. Kan ikke tygge på den siden av munnen, og biter jeg for hardt ned på andre siden, slik at høyre side også får litt press, så gjør det så vondt at jeg har lyst til å dra tanna ut med bare fingrene.

    Gi meg heller en prolaps til i ryggen. Gi meg heller isjias-smerter i begge beina. Gi meg heller min verste opplevelse av hodepine igjen. Men la meg få slippe mer tannvondt!

    Sånn. Håper jeg ikke har lagt en demper på fredagsstemningen for dere, det var bare så godt å få ut litt frustrasjon. Skal ikke gjenta seg, ihvertfall ikke på en stund.

    {minsignatur}

  • Morgenstund

    I morges tok Nairo livet av den første tennisballen, så da måtte han jo få en ny. Vi har heldigvis en valp som er veldig glad i nærhet, og da er fanget det naturlige stedet for å utforske en ny leke.

    Men av og til (eller faktisk ganske ofte) er det mye bedre å tygge på en finger:

    Når jeg tenker på drakamper, er liksom ikke en tennisball det første jeg tenker på, men det fungerer like greit det:

    Såååå lang er Nairo:

    Fredag i dag og egentlig ingen planer for helgen, bortsett fra at mamma og A kommer en tur til søndag, jeg skal hjelpe mamma med å få bestilt noen bilder. Og så må jeg jo lade opp til fulltidsjobbing fra mandag.

    God helg! Alle bildene kan også sees her.

    {minsignatur}

  • Det enkle er ofte det beste

    Nei, jeg skal ikke reklamere for en stor dagligvarekjede, men deres motto er ofte veldig sant 🙂

    Jeg hadde mye leker igjen etter Arkas. Noen av de er og forblir Arkas sine, så de har jeg lagt bort. Noen var det bare å kaste, men resten har Nairo fått. En av disse lekene er en innefotball, altså en fotball som ser ut som en forvokst tennisball. Nairo har ikke vært spesielt glad i denne, antagelig fordi den er for stor, men her om dagen fant han ut at han skulle gi den en sjanse. Men av og til er faktisk det enkle det beste, og det tryggeste 😉



    {minsignatur}