I skrivende stund er det 3 døgn til vi er på vei hjemover med lille nurk. Det virker fremdeles som en liten evighet til, men nå vet jeg at det er 5 timer og 45 minutters jobbing igjen, og det er også et besøk i bryllupslokalene som står for tur, og da er ventetiden overkommelig.

Det er med skrekkblandet fryd jeg går inn i et nytt hundeliv. Alle som kjente Arkas vet at jeg hadde noen store utfordringer med han. Veldig mye av årsaken til disse utfordringene var min egen skyld, både i valg av feil rase, i feil oppdragelse, i feil valg av livsstil og i feil måte å takle problemene på. Jeg er den første til å innrømme disse feilene, og jeg er veldig klar over hva jeg gjorde galt.

Nettopp disse årsakene er også grunnen til at jeg putter ordet skrekkblandet foran ordet fryd. For selvsagt gleder jeg meg som en liten unge. Men jeg er også livende redd for å gjøre ting feil igjen. Ingen har et perfekt hundehold. Man opplever alltid utfordringer med enhver hund man skaffer seg, det er en del av det å ha hund. Men noen feil er større en andre feil, og det er de store feilene jeg er redd for å gjøre. Det jeg håper, er at det at jeg er klar over denne redselen og er klar over hva jeg har gjort galt tidligere, skal hjelpe meg å ikke gjøre disse store feilene igjen. At jeg skal være mer våken i å lese tilbakemeldingene lille nurk gir meg, at jeg skal bli tøffere i å si ifra når jeg mener noen prøver å lære meg noe som ikke vil fungere, og at jeg skal bli flinkere til å høre på andre erfarne hundemennesker.

Man blir aldri utlært når man har hund. Det som fungerte på forrige hund fungerer kanskje ikke på neste hund. Det som fungerer for hunden til noen man kjenner fungerer kanskje ikke på din hund. Alle mennesker er forskjellige, og det er jaggu alle hunder også. Jeg mener at det som skiller en god hundeeier fra en middels hundeeier, er evnen til å forstå at man aldri blir utlært og evnen til å tilegne seg ny kunnskap. Og med det i tankene mener jeg at jeg ihvertfall er på vei til å bli en god hundeeier. Og jeg vil også med hånden på hjertet si at hundemennesker som påstår at sine metoder er de eneste rette, er hundemennesker jeg vil ha minst mulig med å gjøre. Ja, det finnes mange mennesker der ute som er vanvittig kunnskapsrike, men er de ikke interessert i å høre på andre løsninger eller forslag, nei da er de ikke mye verdt for meg.

Dere som har kjent meg noen år, kjenner min kjærlighet til dyr generelt og til hund spesielt. Og jeg håper dere oppfatter meg som en som vil sin hund det beste som er mulig, til tross for “fiaskoen” med Arkas. Vær så snille og ikke døm meg på det grunnlaget. Døm meg heller fordi jeg innser mine begrensninger og fordi jeg kommer til å gjøre alt for å gjøre det bedre og anderledes denne gangen. Ja, jeg er redd, men jeg vet hvorfor jeg er redd og jeg er villig til å se redselen i hvitøyet og be den pelle seg langt pokkerivold.

{minsignatur}