Tror dere ikke jeg har blitt dårlig igjen! Eller, egentlig ble jeg jo aldri frisk fra den runden som startet fredagen før påskeuka, så det er vel mer riktig å si at jeg har blitt dårligere. Om fredag ble jeg tettere enn vanlig, med dotter i både nesa og ørene og hodet. MEN! Det skulle ikke få legge noen demper på lørdagen, for denne lørdagen har jeg gledet meg til lenge!

Det var nemlig tid for det årlige eventet Läckö-Kinnekulle i Lidköping, på sørenden av innsjøen Vänerns bredd. Og dit skulle Lisa og jeg, det var bestemt og skrevet i stein for mange uker siden. Så med febernedsettende innabords kjørte jeg hjemmefra halv syv, og ramlet rett inn i et tåkehav som sola snart skulle fjerne:

For vi fikk et fantastisk vær i går, det kommer dere ikke til å ha noen problemer med å se på bilderaset som kommer i dette innlegget 🙂

Mesteparten av kjøreturen til Lidköping var transportetappe, men noen stopp ble det selvsagt 😉 Blant annet på en rasteplass som kan skilte med intet mindre enn et fly som severdighet:

Og at man får se mye rart og pussig når man cacher, er det ingen tvil om. For eksempel en plog, av alle ting:

Det ble en del kirker i går, og jeg må si at dette var en av de mer snodige og ikke minst vakre kirkene jeg noen sinne har sett, nemlig Håle Tängs kyrka:

Eventplassen var en skole, og vi hadde ingen problemer med å finne frem:

Det var godt skiltet både ute og inne, lett registrere seg og hente forhåndsbestilte ting, lett å finne cachebutikken, forelesningsrommene hvis man hadde meldt seg på slikt, og lett å finne loggboka. For er man på en skole, er det logisk hva som skal brukes som loggbok:

Vi fikk også en goodiebag, veldig koselig!

Vi ble ikke så lenge på eventet, Lisa hadde sett seg ut en trail hun hadde veldig lyst til å gå. Og siden jeg hadde bestemt meg for å ikke la forkjølelsen være til hinder for noe, ble jeg selvsagt med. På vei dit ble det noen stopp til, blant annet ved en gammel og utrolig vakker vindmølle:

Og noen kirker til, men så var vi fremme ved Hindens rev:

Og er det noe jeg anbefaler dere, så er det å ta en nærmere titt på dette området/denne cachetrailen og dra dit hvis dere har mulighet. For dette kommer helt klart opp på min topp 10 liste over cacheopplevelser!

Vi gikk hele veien ut uten å logge en eneste cache, vi ville cache oss tilbake til bilen. Derfor ble det enklere å ta bilder på vei ut, og for en utsikt!

Det var flere ganger jeg glemte at det var en innsjø vi gikk langs og faktisk var på vei ut i, for Vänern er så stor at det er lett å innbille seg at det er hav.

Stien var stort sett fin skogssti, med noen partier med småstein:

Denne spesielle bygningen måtte vi også forbi:

Jeg tok meg ikke tid til å lese så mye om den, men vi måtte jo signere gjesteboka:

Og etter ca 4 km var vi der ute. Helt ytterst ved det som virket som verdens ende:

Altså, jeg har sett land ende i vann før, men siden denne biten land vi gikk på var så smal, så ble det helt spesielt. Og jeg vet ikke om dere klarer å se det på neste bilde, men bølgene rullet inn mot land fra hver sin side:

Så i likhet med at land dannet en trekant eller en spiss ytterst, så dannet også bølgene det. Helt fantastisk fascinerende!

Lykkelig Lisa:

Og vi kunne som sagt ikke bedt om bedre vær. Angret veldig på at jeg ikke hadde tatt med speilreflekskameraet, men jeg skal ta med meg Eileif og Nairo hit en vakker dag, og da blir det enda mer bilder. Men noen bra bilder får jeg til med kompaktkameraet også:

Det ble noen pauser her og der mens vi cachet oss tilbake mot bilen, og jeg rakk knapt å legge kameraet ned i lomma:

Fremdeles veldig lykkelig Lisa:

Dette er et naturreservat, og da lar man jo alt av vegetasjon være i fred. Dette treet så like mye dødt ut som levende, og jeg synes det var veldig vakkert!

Det var helt klart på tide med middag når vi var ferdige med turen, så vi kjørte rett tilbake til Lidköping sentrum og fant fort en BurgerKing. Nam!!!

Vi bestemte oss så for å sette kursen hjemover, med noen få stopp der det passet seg. Det passet seg veldig godt med S:t Nicolai kyrka i sentrum, en vakker og stor kirke med en veldig finurlig cache:

Til og med steinleggingen på fortauene var vakker her!

Sola fulgte oss hjemover også, og to trøtte, slitne, fornøyde og fnisete jenter hadde sola midt i ansiktet i lengre tid:

Og Uddevallabron var også vakker i solnedgang:

16 timer etter at jeg forlot gårdsplassen var jeg tilbake i den. Dønn sliten, men ekstremt fornøyd etter en fantastisk og nesten ubeskrivelig dag. Selvsagt veldig, veldig fornøyd med 44 nye funn, men turen ut på Hindens rev kommer uten tvil til å stå igjen som den mest fantastiske cacheopplevelsen på lenge. Og hvis man ser bort ifra at jeg var tettere enn det jeg normalt er, så var hele dagen på alle måter helt perfekt, med nydelig vær, herlig selskap med skravling og latter, så og si bare godt vedlikeholdte cacher, og koselige møter med andre cachere både på eventet og ute ved cacher. Snakk om å få ladet batteriene!