Frysepinne

Jeg har egentlig aldri hatt noen problemer med kulda. Selvsagt synes jeg det er kaldt når gradestokken viser 10 blå eller lavere, men det har vært helt greit, jeg har kledd på meg og innfunnet meg med situasjonen. Men…som den røykeren jeg er, så har jeg alltid frosset på hendene og føttene. Husker mamma og jeg var hos legen for dette for evigheter siden, og siden mamma var med meg, var jeg garantert under 18 år, og han bare tittet på meg, smilte og sa noe sånt som at røyken kunne være årsak til mye. Jaja, da får jeg bare leve med det. Eller slutte å røyke, jeg vet det.

Men de siste par-tre årene har jeg begynt å bli en ordentlig frysepinne. Jeg liker ikke varmen når vi har en skikkelig sommer i Norge, og nå har også vinteren blitt et problem tydeligvis. For øyeblikket er det 17 grader i stua, og det er da virkelig ikke kaldt, men jeg sitter og hutrer og fryser og synes livet er skikkelig ille. Hvordan i himmelens navn skal det gå til vinteren da, når jeg vet at det kan være 12 grader i stua når jeg står opp? Er det da jeg blir glad for å skulle dra til jobb, hvor det ihvertfall pleier å være et par grader mer? Og ikke synes jeg det er spesielt oppløftende å skulle begynne å fyre i ovnen allerede i begynnelsen av september, da rekker jo ikke veden til jul engang (og vi har 3 favner her ute!).

Nei, man får finne andre måter å varme seg på. Jeg er ingen tilhenger av å sitte med vanter lignende inne, men strikkasokker er et must. Eller læsta som min kjære kaller det. Ikke å forveksle med leste. For det er ikke spesielt godt å ha på beina. Men det var en digresjon… Jeg har mengder med strikkasokker i alle regnbuens farger og i varierende tykkelsesgrad. Noen passer til å brukes i turstøvlene, noen passer til å brukes i gummistøvlene, noen bruker jeg bare inne, og så har vi disse da. Strikkatøfler:



Min bedre halvdel og jeg fikk hvert vårt par av min kjære svigermor i fjor, og de er verdt mer enn sin vekt i gull! De er altså så varme og gode og det føles som om man går på skyer når man har de på seg. Jeg har snill svigermor jeg!

Men nå har det oppstått en ny utfordring med tanke på at jeg har tatt disse i bruk allerede nå i begynnelsen av september. For når vinteren kommer for fullt og jeg står opp til et stuegulv med frost mellom furuplankene, så må jeg altså utstyre meg med strikkatøfler med strikkasokker innenfor for å ikke pådra meg frostskader på føttene. Og hvis frysepinnen i meg får fortsette å utvikle seg i samme tempo som den har gjort de siste årene, hvor mange lag med sokker og tøfler blir det ikke om 20, om 10, ja bare om 2 år da? Den eneste fordelen jeg kan se, er at jeg endelig kan komme meg over 160 cm fra topp til tå. For det heter jo høyde på strømpelesten, ikke sant? 😉

Et større bilde av de deilige tøflene kan du se her.

{minsignatur}