Midlertidig arbeidsledig

Noen blogginnlegg skriver seg selv. Noen blogginnlegg “skriver” jeg i hodet mens jeg opplever noe. Noen blogginnlegg skriver jeg underveis mens jeg skriver de. Og noen blogginnlegg grubler jeg på hvordan jeg skal skrive i så lang tid at jeg grubler de ihjel og ikke aner hvordan jeg skal skrive de. Jeg har et innlegg liggende som kladd her i bloggen, det har ligget siden desember og jeg aner ikke hvordan jeg skal skrive for å få formidlet det jeg vil si. Innlegget du leser nå har jeg også grublet ihjel, så det får bare bli som det blir.

Jeg ble arbeidsledig 1. juli. Jeg var jo klar over dette, engasjementet mitt var jo bare for 6 mnd, men det var allikevel litt rart å gå ut døra den siste dagen og ikke være 100 % sikker på hva som skjer fremover. I en bisetning må jeg jo forsåvidt nevne at jeg har vært innom et par ganger etter den siste dagen også, men det var bare for å fikse småting som ikke tok mange minuttene.

Jeg har fått muntlig beskjed om at jeg får en 50 % midlertidig stilling etter sommerferien, så jeg starter opp igjen rundt midten av august. Og det er jeg jo superglad for! Jeg trives så utrolig godt på jobb, både med oppgavene, sjefene, kollegaene og de som går på skolen, og selv om den realistiske og pessimistiske meg sier at jeg nok ikke har jobb der til jeg går av med pensjon, så sitter den lille optimistiske stemmen og sier at den håper på det. For selvsagt håper jeg på det! Selvsagt håper jeg at en eller annen høyere makt endelig kan synes at denne lille familien nå har fått nok motgang og hjelpe oss litt på vei. Men man må kanskje tro på disse høyere maktene for at de skal hjelpe til?

Men nå har jeg altså arbeidsledig sommerferie. Jeg har søkt om dagpenger, jeg klarer ikke helt å nyte de trykkende varme dagene vi har for tiden (det hadde jeg ikke klart uansett altså, jeg er ikke glad i sånn varme), og hodet jobber konstant på høygir for å finne løsninger på økonomiske problemer, både på kort og lang sikt. Det ordner seg vel for snille gutter og jenter, gjør det ikke?