-
Halden by day and night
Denne helgen har vi hatt besøk fra Danmark. De innkvarterte seg selv på hotell, men mamma har tilbragt mye tid sammen med de, og jeg tok de med på sightseeing i går, og så var det festmiddag i går kveld.
Man kan ikke besøke Halden uten å ta turen til festningen, sånn er det bare. Første stopp var å sørge for at husspøkelset for en gangs skyld ble tohodet:
To av søstrene satt den tredje søsteren i gapestokk, ikke aner jeg hva galt hun hadde gjort, og det ser ikke ut som hun visste heller:
Utsiktsbilder er obligatorisk fra festningen, her på vei opp til klokketårnet med utsikt over Dronningens bastion og store deler av sentrum:
Det går en spøkelsestur på festningen, men jeg ante ikke hva den gikk ut på. Litt av det fant vi ut da en av jentene gikk opp denne trappen, da satt det igang blinkende lys og skumle lyder. Artig!
Brusboksen kunne vi jo ha fjernet…De tre søstrene samlet på én kanon:
Vi tuslet lenge rundt på festningen, sørget for at de fikk sett så mye som mulig, uten å måtte gå altfor langt.Så kjørte vi ut på hytta, og jentene og deres mor måtte teste vannet:
Vi hadde så flaks med været i går!I Svalerødkilen ligger det en cache jeg har sett etter flere ganger, men ikke klart å finne. Søstrene, som ikke driver med caching, men har hørt meg fortelle om det, hjalp meg å lete, og jeg hylte i glede når en av de triumferende tok den frem fra gjemmestedet sitt. Herlig!
Vi dro så hvert til vårt, før vi møttes igjen i restauranten til Thon i sentrum. Da var det festmiddag, og totalt var vi ikke mindre enn 22 personer som hadde en fantastisk hyggelig kveld med gode samtaler og nydelig mat. Familie og venner i skjønn forening en varm sensommerkveld er jo helt perfekt! Og selvsagt med den vakre festningen i bakgrunnen:
Rundt midnatt vendte Eileif og jeg snutene hjemover, etter å ha sagt på gjensyn. Og jeg håper virkelig det blir en neste gang!
Del dette på:
-
Jeg drømmer om et flatt fjell
Se for deg at du står over tregrensa, naturen strekker seg ut i det uendelige foran deg. Et lite stykke til venstre ser du et vann, og en rolig elv som slingrer seg i din retning. På din høyre side, og så langt du kan se, ser du små topper, høye topper, bratte topper, flate topper, bølgende topper.
Fra Norge på tvers-turen i 2012.Du setter kursen mot vannet for å se etter den perfekte teltplassen, samtidig som du ser at fjellformasjonene endrer fasong etterhvert som du nærmer deg de; går forbi de.
Og så kommer det store spørsmålet: hvordan kom du deg opp hit? Og det er der jeg vil dra fokus tilbake til tittelen på innlegget: jeg drømmer om et flatt fjell. For jeg må bare innse at denne kroppens tilstand ikke egner seg til å gå ørtogfjørti høydemeter fordelt på minimalt med lengdemeter.
Fra Aursjoen 2013.Så jeg drømmer om å finne et fjell hvor jeg kan kjøre opp. Ta på meg storsekken og gå en mil til den perfekte teltplassen, og så heller gå opp på de bølgende og slakke toppene med bare liten sekk. Vite at jeg når som helst kan gå tilbake til teltet, istedenfor å bære det med meg.
Fra Spåtind/Solskiva 2016.Og her kommer dere inn i bildet. For jeg er sikker på at noen av dere som titter innom her i ny og ne vet om akkurat dette fjellet, vet hvor det er og hvor jeg kan kjøre og gå. Ikke nødvendigvis nå i høst, men en eller annen gang. Og skulle det ligge noen cacher der, er det en stor bonus, men ingen absolutt nødvendighet. Kan du hjelpe meg å få drømmen om et flatt fjell oppfylt?
Del dette på:
-
Den vanlige turen
I dag gikk Nairo og jeg det vi kaller “runden”. En grei tur på ca 3,8 km, som jeg egentlig begynner å bli dritt lei, men som er veldig kjekk de dagene jeg ikke gidder å sette meg i bilen for å finne et annet sted å gå tur.
Kompaktkameraet ble med meg, og det ble litt leking med filtre underveis. Men det pleier å være greit å starte med begynnelsen, og denne runden starter med et par hundre meter på asfalt:
Så går den over på en grusvei som føles flere kilometer lang, selv om den ikke er det:
Det hadde bøttet ned vann i et par timer på morgenkvisten, og akkurat blitt opphold når vi gikk ut. Men fremdeles hang skyene lavt og tungt, og med et dramatisk filter, ser det enda mer truende ut enn det var:
Når den strake grusveien går over til å være gårdsplass, svinger vi inn i skogen. Vi følger en traktorvei som er full i gress, men siden både vi og andre bruker denne strekningen en del for å lufte hunder og hester, klarer vi stort sett å holde stien åpen:
Så kommer vi over på noen få hundre meter med grus, og der kom jeg over denne:
Jeg gjetter på rev, hva tenker dere det kan være fra?Så tilbake i gresset, og etter en stund kommer vi til et dike/en grøft, som er brattere/dypere enn jeg klarte å få frem på bildet under her. Men det er alltid spennende å komme hit etter at det har regnet, for jeg vet aldri hvor langt jeg må hoppe, eller om det går an å gå tørrskodd over. I dag gikk det fint, jorda hadde tatt til seg mesteparten av regnet:
Tilbake på grusvei, Nairo trasket avgårde i kjent stil: ørene ut til siden og hengende hale:
De siste 500 meterne er asfalt, og her satt jeg på det dramatiske filteret igjen:
Det blir jo unektelig veldig stilig, men også veldig urealistisk. For dette var sånn det så ut i virkeligheten:
Og sola var virkelig på plass de siste 100 meterne:
Der veien gjør en sving helt bakerst i bildet, det er ca der jeg tok det første bildet. Og da kan man tydelig se hvor mye været endret seg på bare 45 minutter.Har dere vært noe ute i dag? Lang tur, kort tur, topptur, sjøtur, fjelltur, skogstur, hagetur, bytur, sykkeltur, båltur, eller kanskje en form for tur jeg ikke har tenkt på en gang?
Del dette på:
-
En dårlig blogger
Jeg synes selv at jeg er en dårlig blogger, og at jeg har vært det en stund. Det eneste jeg legger ut er et månedlig innlegg med bokomtaler og ett til to turinnlegg, stort sett bare i helgene. Men så er det det med at hverdagen sjeldent inneholder annet enn soving, jobbing, husarbeid, små lufteturer med Nairo, TV-titting og PC-sløvings, og det er begrenset både hvor interessant det er å lese om og hvor interessant det er å skrive.
I dag har jeg allikevel tatt begrepet dårlig blogger til et nytt nivå, da jeg faktisk har gjort noe, tja, ikke akkurat interessant, men noe nyttig og absolutt omtaleverdig, uten å ta et eneste bilde. Og etter mangfoldige år i bloggverdnen, har jeg jo lært at man skal ha med seg kamera over alt.
Mobilen var selvsagt med i dag, men det slo meg ikke en eneste gang å ta noen bilder. Så da får dere få noen 6 1/2 år gamle bilder i reprise samtidig som jeg forteller hva vi har gjort.
Som jeg helt sikkert har fortalt til det kjedsommelige, så hadde vi jo en vannlekkasje på hytta for 6 1/2 år siden. Vann i absolutt hele hytta, her et bilde på kjøkkenet, tatt med badet bak meg og utgangsdøra rett frem:
Alt av gulv måtte brytes opp, og selv om hytta ikke er mer enn 50 kvadratmeter, blir det uhorvelig mye avfall. Her et bilde tatt i samme retning som bildet over:
Alt av det gamle gulvet som ble tatt bort ble bare kastet på utsiden av hytta, i to hauger. Og siden vi ikke har hverken tilhenger eller bil med tilhengerfeste, har det bare blitt liggende. Ikke spesielt pent, og selv om vi ikke har naboer som har hatt utsikt direkte til haugene, så har det jo ikke vært koselig uansett.Her er forresten et bilde fra badet, ikke akkurat i brukbar stand:
Men, og her kommer vi endelig til poenget, i dag stilte ei venninne opp med bil og henger, og de to store haugene jeg jo egentlig skulle tatt bilde av har blitt redusert til en liten haug, resten er kjørt bort! Herlig!Hva som gjenstår der ute, spør du? Vel, hovedsaklig listing. Og jeg har hørt at man egentlig aldri skal bli ferdig med listing, så det bryr meg fint lite at det ikke er ferdig. Litt mer rydding må også til, er noen esker som vi må gå gjennom og se om innholdet skal beholdes eller kastes. Og så må hagen oppdateres, den har blitt helt forsømt i disse årene, bortsett fra litt plenklipping. Og egentlig kan jeg fortsette med masse flere småting, men det er jo sånne normale ting som man alltid må gjøre på en hytte.
Det som er fint, er at det ikke er noe i veien for å være der ute, og mamma benytter seg til stadighet av den muligheten.
Men, tilbake til overskriften: jeg lover å prøve å skjerpe meg. Få dratt litt mer av hverdagen inn i denne bloggen, og ikke la den ende opp som en tur-, geocaching-, hund- og bokblogg med ca 6 innlegg i måneden. Og så håper jeg dere blir med på den ferden også.
Del dette på:
-
Geocaching i Trømborgfjella
I Trømborg ligger en WT på 28 cacher: 27 tradisjonelle og 1 bonus-mystery. De ligger ganske nært WT’en i Rakkestadfjella, men har hovedparkering nordvest for sistnevnte. Deler av Rakkestadfjella tok vi i fjor, det var da jeg rundet 1000 funn.
I dag var planen å egentlig ta hele runden i Trømborgfjella pluss de vi manglet i Rakkestadfjella, men vi endret det underveis og tok bare Trømborgfjella. Starten var ved Igletjern:
Vi fulgte blåmerket løype hele veien, bortsett fra et par steder hvor vi surret litt. Men totalt var det ikke mange hundre meterne vi gikk feil.Været var nydelig i dag, sol og bittelitt vind. Og vi gikk forbi en rekke tjern og vann, tror faktisk vi tok oss pauser av varierende lengde ved nesten hvert eneste av de:
Eileif og Nairo går alltid foran meg på tur. Jeg danner baktroppen og følger med på GPS’en, noe jeg akkurat hadde gjort da jeg blir oppmerksom på en bevegelse på stien, en halvmeter foran meg. Eileif hadde vært uheldig og tråkket på en orm/snok. Jeg rakk ikke å ta bilde av den der den buktet seg haleløs inn i gresset, men den sprellende halen lå igjen:
Vi håper den lille klarer seg, for det var ikke meningen å skade den, altså!Cachene lå som perler på en snor, de fleste ble funnet lett, og det er det aller beste jeg vet når jeg skal gå langt. Orker ikke bruke tid og energi på å lete etter vanskelige bokser.
Det var ikke alle steder blåmerkingen var god, men skilt var det både her og der:
Nairo storkoste seg i dag! Lenge siden forrige langtur, og masse nytt å lukte på og se på:
Denne brua var ikke så veldig mye i vater, men vi kom oss over og tok dagens lunsj på odden rett bak brua:
Maten og drikken smakte nydelig i den vakre utsikten:
Den kom en ung gutt i kano mens vi satt der, og Nairo var illsint! Han har vel aldri sett en kano før, og skjønte ikke hva dette var for noe. Jeg holdt på å le meg ihjel! Gutten slo av en prat, og Nairo roet seg litt, heldigvis. God trening!Og når kanoen var borte, var Nairo klar for å tigge:
Vakreste gutten <3De siste cachene ble logget og bonusen ble funnet. Litt over 1 mil tilbakelagt, og vi er strålende fornøyde med dagen.
Ekstra artig var det å møte på gamle kjente i skogen, et ektepar vi har jobbet sammen med for mange år siden og ikke snakket med siden den gang.
Nå er vi deilig slitne, Nairo har kun beveget på seg for å spise middag, og jeg skal om ikke så altfor lenge flytte meg over i sofaen.
God lørdagskveld, alle sammen!
Del dette på:
-
Augustbøkene
Det ble to bøker i august. Den første boka ble jeg anbefalt av damen i bokhandleren, boka heter Det vokser et tre i Brooklyn og er skrevet av Betty Smith:
Kåret av The New York Public Library til en av de mest leseverdige romanene fra det 20. århundret.
Det vokser et tre i Brooklyn er en av forrige århundres vakreste oppvekstromaner. Gjennom fortellingen om den gatesmarte ungjenta Francie Nolan og hennes arbeiderklassefamilie, portretteres et håpets og drømmenes New York. Med observant humor, glitrende skildringer og et fargerikt persongalleri, trer Brooklyn fram som en pulserende bydel, og verden som noe ganske annet enn den vi lever i i dag. Likevel treffer boken en nerve i oss alle, fordi den berører noen helt grunnleggende temaer: kjærlighet, klassereise, utopier og knuste drømmer. Dette er en bok man ikke forlater uberørt.
Det vokser et tre i Brooklyn er basert på forfatter Betty Smiths egen oppvekst i New York. Den ble utgitt for første gang på norsk i 1946, samme år som filmversjonen av romanen mottok en Oscar. Den refereres stadig til i populærkulturen.
«En svært rørende roman, og en ærlig og ektefølt en. Den treffer selve kjernen i livet … Hvis du ikke leser Det vokser et tre i Brooklyn, blir du én erfaring fattigere.» New York Times.Jeg var skeptisk, og her er min omtale:
Jeg brukte veldig lang tid på å finne en rød tråd, en handling i boka, helt til det gikk opp for meg at det var selve historien, selve livet, som var handlingen. Først da steg boka for mitt vedkommende, og jeg koste meg mer.
Selv om det kan virke som en gammeldags bok, så lever jeg meg godt inn i den, og klarer til en viss grad å følge det dagligdagse livet familien lever. Jeg synes slutten ble litt for mye “happy ending”, men er glad på deres vegne.
Terningkast 4.Det ble som sagt to bøker i august, og nummer to er skrevet av Brenda Novak og heter Døde snakker ikke:
Et lik ligger begravd på en gård i Mississippi. Grace Montgomery vet hvem det er, og hun vet hvordan liket havnet der. Hun var bare tretten år den natten da alt gikk galt. Og nå, akkurat som da, har hun ikke noe annet valg enn å forholde seg taus. Grace forlot Stillwater for tretten år siden, for å prøve å glemme og prøve å gjøre rett og skjell for seg. Som assisterende statsadvokat i Jackson har hun endelig kommet dit hun ville, men fortsatt plages hun av fortiden. Derfor drar hun hjem til Stillwater, til gården som hennes bror nå eier og til de mistenksomme innbyggerne som gjør alt for å finne ut sannheten. Enkemannen Kennedy Archer er en av dem som mener å vite hva som skjedde. Han vil stille til valg som borgermester og burde holde seg så langt unna Grace som mulig. Men hun er en gåte han ikke kan motstå, selv om hennes fiender holder på å finne ut sannheten om hva som skjedde den gangen – noe som kan bety slutten for dem begge.
Å lese denne ble veldig rart for meg, årsaken har jeg skrevet om i omtalen:
Jeg hadde ikke lest mange setninger i denne boka før jeg synes det virket veldig kjent. Begynte å gå gjennom bokhylla for å se om jeg hadde boka fra før, men nei. Så tittet jeg på andre bøker av samme forfatter, og oppdaget plutselig at denne boka er bok 1 i en trilogi, og jeg hadde allerede lest bok 2. Lettelsen var stor når jeg oppdaget at jeg hadde bok 3 ulest.
Jeg tittet på hva jeg hadde skrevet om bok 2, og det var ikke veldig positivt. Men jeg hadde gitt den terningkast 3.
Denne boka likte jeg bedre, jeg fikk en bedre følelse av personene, storyen og innholdet. Og hadde jeg lest bøkene i riktig rekkefølge er det ikke umulig at bok 2 hadde fått en bedre omtale.
Denne boka gir jeg terningkast 4.Nå er jeg snart ferdig med den siste boka, og jeg mener fremdeles at bok nr 2 hadde fått en bedre omtale hvis jeg hadde lest de i riktig rekkefølge.
Har det blitt mye lesing på dere i sommer, eller liker dere bedre å lese nå når høsten er over oss?
Del dette på:
-
Mysterier i skogen
Challengen fra Groundspeak denne helgen er å finne en mystery. Oppgaven vi fikk for å finne ut hva slags cache som skulle logges var en typisk mystery-oppgave, noe jeg skyr som pesten. Men jeg ville gjøre et forsøk, og jeg klarte å løse den oppgaven helt uten hjelp, bare litt googling!
Så kom spørsmålet om hvor vi skulle dra og hvilke(n) mystery vi skulle logge. Jeg hadde 15-16 ferdig løste, hvorav to er i nærmiljøet, noen ligger i Sarpsborg-traktene, og resten er en del av det vi kaller Halden på kartet, en geoart (se her for en av de).
Så for å kombinere tur med Nairo og logging av cacher, valgte vi å ta 3 av de fra Halden på kartet, 3 som lå sånn til at de kunne tas på én tur.
Nå skal jeg selvsagt ikke røpe hvor de ligger, men når vi samtidig var ute og kjørte, valgte vi å ta turen oppom Brekke sluser. Der har vi ikke vært på mange år, og det var moro å være litt turist.
Vi stoppet først ved en liten demning:
Det viste seg at dette var rester av et gammelt sagbruk:
Og tømmerrenna og fundamentene var lette å se:
Nairo fant ut at utløpet fra demningen var et fint sted å slukke tørsten, jeg er veldig glad Eileif holdt godt i kobbelet fra toppen av demningen!
Vi gikk også trappene opp slusene på Brekke, og fyttigrisen så høyt det er! Er jo nesten så man ikke ser den nederste delen langt der borte!
Nairo var litt løs i magen på slutten av turen, så vi stakk nedom Kruseter i håp om at litt vann ville vaske bort det verste. Og i en liten bisetning vil jeg bare bemerke at det er ikke noe unormalt at Nairo er litt løs i magen, han er ikke i ferd med å bli dårlig igjen.Det var vakkert på Kruseter i dag. En del vind, men nydelig sol og masser av ender som fløt rundt oss hele tiden:
Nairo er ikke glad i å bade, det er med nød og neppe vi får han uti vann i det hele tatt. Av og til hjelper det å kaste en pinne, men i dag hjalp det ikke. Så da måtte jeg bare ta av meg skoene og brette opp buksene, for uti skulle han! Og med masse lokking og skryt kom han etter meg:
PS! Dette er første (og antagelig eneste) gang jeg er uti vann i år!
Han var ikke spesielt fornøyd, og benyttet enhver anledning til å sette kursen mot land og Eileif:
Shakin’ Stevens 😉
Han glemte seg litt bort da endene kom svømmende, dette var noe rare greier, men han bjeffet ikke på de en eneste gang!
Så satt vi oss i sola så jeg skulle få tørket litt, koste oss med å se endene svømme rundt i det glitrende vannet:
Alle 3 cachene ble funnet. Det gir meg en ekstra glede å finne mysteryer, fordi jeg er aldri sikker på at jeg har løst oppgavene riktig, og siden jeg ikke gidder å bruke energi på mysteryer, er det ekstra godt å kunne logge en når det trengs. Derfor velger jeg stort sett alltid å spare på de jeg tror jeg har løsningen på, i tilfelle jeg trenger de til en spesiell anledning, som denne helgen.Har dere fått logget helgens mystery ennå, eller sparer dere den til i morgen?
Del dette på:
-
Verdens beste hadde bursdag i går
Min bedre halvdel, min beste venn, verdens beste og mest tålmodige mann, min kjæreste hadde bursdag i går!
Jeg spurte han hva han hadde lyst til å gjøre, om han ville være hjemme, gå tur, kjøre tur eller noe helt annet. Valget falt på å kjøre tur, og dermed tok vi ca halvparten av en geocachingtrail som går i våre trakter. Jeg hadde tatt noen få av de fra før, det var noen vi DNF’et på og det var noen vi måtte hoppe over da det var folk ved de, men det ble 31 funn.
Så var det meningen at vi skulle dra til Strömstad for å spise, men vi hadde rester fra en god middag om fredag, så da ville han heller spise opp det.
Her om dagen var jeg så heldig og vant gavekort på Fredriksten Kro via Fredriksten Festnings Facebook-side. Så i dag tok vi turen dit og koste oss med hamburgertallerken:
Okay, så ser han ikke spesielt fornøyd ut, men han var det altså 🙂Vi kjøpte med oss is og satt oss på høyden over parkeringsplassen:
Egentlig er vi litt dårlige til å gjøre sånne kjæresteting som å spise ute, ta romantiske selfier, holde hender og sånt. Så da ble det en schærste-selfie i dag:
Vi spiller litt pokémon, begge to. Ikke veldig aktivt, men sånn litt i ny og ne. Når vi først var på festningen, hvor det er mengder med pokéstops, måtte vi bare gå en liten runde for å samle litt baller og ta noen pokémons. Så vi tuslet ned til Dronningens bastion og tittet litt på den vakre byen vår. Her kan dere blant annet se Eileifs arbeidsplass, og leiligheten jeg leide da jeg fikk Arkas er også nede blant noen trær:
Nordover kan dere se begge arbeidsplassene mine, kirkegården der store deler av mine familie ligger, to av mine tidligere arbeidsplasser, leiligheten der mamma bor, og selvsagt mye annet:
Så tuslet vi tilbake til bilen og kom oss hjem til Nairo.En fin helg, og jeg håper gårsdagens bursdagsbarn også er fornøyd 🙂
Del dette på:
-
Tilbake i skrekkfuglens rike
De fleste av dere husker sikkert dette innlegget, den aller verste turen jeg noensinne har hatt. Jeg mistet jo min skjønne lille Leatherman på den turen, og jeg har hatt lyst til å gå tilbake for å se om jeg kunne være så heldig å finne den igjen. Men ikke pokker at jeg går tilbake dit alene!
I dag ble Eileif med meg, så etter å ha tatt en multi for helgens geocachingsuvenir, dro vi opp til Lille Erte. Det tok ikke lang tid før vi møtte på denne ufarlige lille saken:
Halvannen cm stor, tenker jeg. Møtte mange flere av disse, og en av de holdt jeg i hånda i noen sekunder. Første gang jeg har hatt en frosk i hånda, men jeg holder meg til disse små altså 😉Vi gikk hovedveien opp til Ertehytta og tok de tre cachene jeg ikke hadde logget der, før vi gikk ned til stien der kampen utspilte seg i våres. Jeg følte meg ikke trygg, så samtidig som jeg prøvde å se etter Leatherman’en, holdt jeg også utkikk etter skrekkfuglen. Etter en halvtimes leting kunne vi konkludere med at vi dessverre ikke fant lommekniven, og fuglen dukket heldigvis ikke opp.
Fluffbutt’en måtte slukke tørsten i varmen:
Og som dere ser har lyngen begynt å blomstre. Men jeg synes ikke dette bildet gir noe inntrykk av høst ennå:
Egentlig var planen å gå rundt Lille Erte, men vi ombestemte oss og gikk samme vei tilbake. En fin tur på litt over 5 km, og Nairo var absolutt fornøyd:
Jeg er aldri fornøyd med bilder av han hvor ørene ligger sånn som på dette, han ser så misfornøyd ut! Men det er allikevel et smil der 🙂Del dette på:
-
Normalen er tilbake
Torsdag for 12 dager siden fikk Nairo diaré. Det er forsåvidt ikke uvanlig for han, da han har litt stressmage i tide og utide, så jeg gikk igang med skånemat i form av kokt ris og kokt torsk, pluss at han fikk Zoolac fra fredag. Ingen bedring gjennom helgen, og natt til mandagen hadde han både kastet opp og gjort fra seg inne. Sistnevnte har ikke skjedd siden han var valp, så da ble jeg bekymret.
Tok en kort dag på jobb den dagen, stakk innom veterinæren og ble enige om at jeg skulle hente han og komme tilbake. Allmenntilstanden hans var generelt god, men han var sliten og trøtt, noe vi alle hadde vært etter en helg med dårlig mage.
Veterinæren tittet, kjente og lyttet, men kunne ikke finne noe spesielt. Så vi ble enige om å fortsette med skånemat, pluss å gi han vann tilsatt elektrolytter og noe greier, brusetabletter som også skulle gjøre nytten sin, pluss en ny variant av Zoolac som heter Promax som i tillegg til de gode bakteriene også inneholder noe som skal hjelpe til med å stoppe diaré.
De neste dagene kom det ikke noe ut av han i det hele tatt, noe som ikke er så rart, han må jo ha vært helt tom i magen. På torsdag var det nok en gang veldig løst, og jeg mistet litt motet. Men så tenkte jeg at det kanskje var på tide å gi han noen få kuler tørrfôr sammen med skånematen, og det fikk han gjennom helgen.
Fremdeles veldig løst på skogsturen om søndag, men jeg mente jeg så en endring i hvordan det så ut, for det er da virkelig forskjell på hvordan det ser ut når det er diaré kontra når det bare er løst?
I går kom det definitive gjennombruddet, da var det første gang på halvannen uke at det lignet normal avføring, og i dag var han helt tilbake til normalen! Hurra! 😀
Vi har nå kuttet ut skånematen, men gir litt mindre og litt oftere porsjoner med tørrfôr, slik at magen får en gradvis tilvenning til normale tilstander. I tillegg ser vi jo helt klart at han formmessig er tilbake til sitt vanlige jeg, hopp og sprett og tennisball 🙂
Det er slitsomt og vondt å ha en hund som ikke er i form, spesielt når det strekker ut i tid og man ikke er sikker på om det er vanlige bakterier eller noe mer gjenstridig. Heldigvis var det ikke noe alvorlig denne gangen heller.
Del dette på:
