-
Stemningsbilder
Hverdagene går litt i hverandre, og er dermed ikke stort å skrive om. Så her følger noen stemningsbilder fra de siste dagene.
Om lørdag trosset jeg forkjølelsen og tok med Nairo for å prøve å finne en runde ved noen vann. Runden fant vi ikke (og endte opp med en haug med bushing), men vannene er fine uansett:
Så stille, så fredelig, så vakkert!
En ettermiddagstur langs veien her om dagen bød på både tordenskyer og sol:
Eileif er i gang med sommerjobben sin, og av og til blir det overtid på han. Da er det ikke umulig at det blir namnam på meg 😉
Å la Nairo springe litt i langlina i hagen er god trim og byr på mye moro. Som regel er det en ball som blir med ut, i går var det den myke frisbeen hans. Gal hund! 😉
Bøker får jeg aldri nok av, og når det nå er salg på Ark, måtte jeg bare slå til:
Nå har jeg totalt 20 bøker som står og venter på meg, antagelig er det lesestoff ut året siden jeg bare leser på senga. Alltid godt å ha noe å roe ned med, og alltid godt å vite at man har noe ulest.Til helgen er det den årlige Mat- og havnefestivalen igjen i Halden, og selv om forventningene mine ikke er spesielt høye lenger, må vi liksom nedom på lørdag ettermiddag for å spise og titte. Kanskje vi møter på noen av dere? 🙂
Del dette på:
-
Bil, gapahuk, prinsebryllup, syk og hærverk
Jeg er som kjent ikke noe glad i samleinnlegg, men nok en gang må jeg ty til det. Bær over med meg!
Om fredag fikk vi stasjonsvogna tilbake, endelig. Det var mange tusenlapper som måtte til for å få den kjørbar igjen, men det var godt å ha den tilbake på gårdsplassen, og turene med Nairo både lørdag og søndag gikk i områder vi måtte kjøre til.
For et par-tre uker siden ble det publisert en liten trail med cacher frem til en gapahuk jeg har forsøkt å finne mange ganger. Det var utrolig godt å endelig finne frem, selv om det også er litt bittert at jeg ikke fikk lagt ut noen cache der selv. Men fint var det der, bare se her:
Og en liten selfie av Nairo og meg ble det også tid til:
Lørdag ettermiddag ble selvsagt tilbragt foran tv’en. C og jeg har alltid en date når det skjer noe i de kongelige kretser, og det svenske prinsebryllupet måtte vi jo bare ha med oss. Og et mer utradisjonelt kongelig bryllup skal man jaggu lete lenge etter, utgangs”marsjen” til Carl Philip og Sofia var noe helt for seg selv, og det jeg kommer til å huske dette bryllupet for:Søndag morgen våknet jeg med hovne mandler, men det ble en liten tur i skogen med Nairo uansett. Og med den turen endte jeg opp med 9 loggede cacher denne helgen, pluss 1 cache jeg sto og så opp på, men ikke klarte å komme opp til da jeg er kort og klatretreet cachen hang i ikke hadde nok greiner for lille meg.
I dag kom vi på jobb til kaos. Innbrudd på den ene jobben min i løpet av helgen, ren og skjær hærverk. Forferdelig trist på alle mulige måter, har egentlig ikke noe mer å si om den saken. Men Halden Arbeiderblad har dekket skadene både med tekst, bilder og video.
Del dette på:
-
Mangel på hundebil
Nå har vi straks vært uten stasjonsvogna i 3 uker, og det begynner å gå meg på nervene. Ikke bare er det kostnaden for å få den reparert som irriterer, men også det faktum at vi ikke kommer oss noe sted med Nairo. Han hater å være i personbilen, jeg synes nesten det grenser til dyreplageri å ta han med i den, så det gjøres bare når det er absolutt nødvendig.
Det er ikke til å komme unna at jeg (vi!) drømmer om ny bil. Ikke nødvendig vis splitter ny bil, men ihvertfall en nyere. Denne for eksempel:
Bilde lånt fra Toyota
Men jeg likte ikke blåfargen.
Denne er også et alternativ, så sant det er god plass bak på en 5-seter:
Bilde lånt fra Toyota
Land Cruiseren er også bare aktuell hvis panseret ikke er for stor innenfra (for lille meg).
Jeg kunne også forsonet meg med tanke på en kassebil av noe slag, men jeg har mine tvil om at Nairo ville trives i en slik type bil.
Jeg vet jeg drømmer nå altså, disse to bilene er alt for dyre for oss. Vi har antagelig råd til de når disse modellene er 20 år gamle, og da er det liten vits. Men hvis noen har en til overs og har lyst til å gi den bort, tar vi imot med stor glede og uendelig takknemlighet altså! Vi kan til og med gi vår stasjonsvogn i innbytte i så fall, om en uke med helt ny-brukt motor!
Del dette på:
-
En irriterende vane
Irriterende vaner trenger vel ikke å nødvendigvis være uvaner, gjør de vel? Kanskje jeg skal kalle det en dårlig egenskap istedenfor, selv om jeg egentlig ikke er så veldig misfornøyd med akkurat denne egenskapen. Ordentlig dårlige egenskaper og skikkelige uvaner gidder vi jo ikke å snakke om, så da er det bedre å snakke om de som kanskje er litt dumme, men som samtidig ikke er så dumme. Du skjønner ikke bæret av hva jeg snakker om, nei? Det gjør nesten ikke jeg heller.
Det har seg slik at jeg opp igjennom årene har blitt ordentlig flink til å ikke bruke penger på unødvendige ting. Egentlig er jeg ganske flink til å ikke bruke penger på nødvendige ting også, det kommer helt an på hva slags nødvendige ting det er. Selvsagt kjøper vi det som er livsviktig, men dere skjønner (forhåpentligvis) tegninga.
Men. Og dette er egentlig et stort MEN. Når jeg plutselig får en stor utgift kastet i fanget sånn helt uten forvarsel, så blir jeg så full i trass at jeg tenker at okay, når jeg først må ut med så mye penger, så kan jeg like godt bruke litt ekstra. Og da gjerne på noe som er veldig mye mer spennende/morsomt/interessant/fyll-inn-det-som-passer enn det den første utgiften går til. Jeg tror jeg får en sånn reaksjon fordi jeg synes det er så fryktelig irriterende å bare bruke mye penger på kjedelige ting at jeg må unne meg noe mer festlig i tillegg. Forstå det de som kan, men sånn er det nå engang.
Så, etter at det o store motorhavariet var en realitet, så bare “måtte” jeg bruke litt ekstra penger. Noen hundrelapper fra eller til har ingenting å si når man skal ut med mangfoldige tusenlapper. Ikke misforstå, vi har langt fra mye å rutte med her i huset, men…okay…nå gir jeg opp å forklare meg selv ovenfor meg selv, og håper dere bare støtter meg i impulshandlinga mi, selv om akkurat dette innkjøpet på alle måter er nyttig.
Vi har kjøpt:
vaskemiddel og impregnering til impregnerte plagg:
Vi har opp igjennom årene skaffet oss en del impregnerte ytterplagg, så disse er veldig nødvendige.Tynne fleecejakker til Eileif og meg:
Sjokoladebrun og eplegrønn til Eileif, sort og lysblå (lysblå???) til meg, to forskjellige modeller. Jeg tror ikke jeg har eid et lyseblått plagg siden 80-tallet, og fargen så mer lys lilla ut på bildet i nettbutikken, men jeg tror jeg skal overleve.Og ull-t-skjorte til meg:
I lilla. Lilla! Jeg tror jaggu den store bilregninga har gjort noe med hodet mitt, blått og lilla i samme handlekurv!??! Til meg!Altså, disse tingene er ikke livsnødvendige, ikke på noen som helst måte. Men, jeg vet med 100 % sikkerhet at de kommer til å bli brukt. Og det er da mye mer moro å kjøpe turklær/-utstyr enn bilmotor, ikke sant? Og det kan vel ikke kalles en uvane eller en dårlig egenskap å kjøpe dette? Pliiiiis, vær enige med meg!
Del dette på:
-
Fordømrade elendige drit!
Stasjonsvogna stoppet jo for oss for nesten 2 uker siden. Bergningsbilen fikk den ut på et verksted, og etter noen dager fikk vi beskjed om at det var en sensor som hadde gått. Et par dager etter det fikk vi beskjed om at det ville bli en beskjeden kostnad for å få fikset det, og bilen skulle være klar i dag.
I formiddag fikk Eileif beskjed om at mekanikeren hadde tatt feil, det var ikke sensoren det var noe galt med. Registerreima hadde røket, og motoren er skrot.
Moralen i dette er: sørg for å alltid få igjen så lite som mulig på skatten, for universet vil automatisk gi deg en utgift på ett eller annet som er så tett oppunder det du får tilbake som det er mulig å komme.
Jeg trenger ikke noen prekner om hvor viktig det er å skifte regreima regelmessig, om hvor viktig det er å ta vare på bilen sin, om at jeg skal være glad for at vi faktisk har penger til å komme oss ut av denne knipa eller andre i utgangspunktet gode og velmenende råd. Jeg trenger å være sur og grinete en stund, og det har jeg planer om å være. Det er ikke ofte jeg skriver denne typen innlegg, nå synes jeg at jeg har grunn til det.
Meg. Sur.
Del dette på:
-
Tilbake på Nordens Ark
Før om årene var vi på Nordens Ark minst to ganger i året. Nå hadde vi ikke vært der på gudene vet hvor mange år, så nå var det på tide!
Startet med å finne en cache som ligger i gangavstand fra parkeringsplassen. Ble møtt av en gjeng svaner, godt de var vennligsinnede:
Så var det inn i selve parken. Jeg skal være så ærlig og si at det er noen dyr som er mer interessante enn andre, men jeg klarer ikke hoppe over noen, så vi startet som vanlig i retning Lantgården. Men, før vi kom så langt var det en helt ny art som gjorde at vi stoppet opp, nemlig det jeg tror heter noe sånt som nordeuropeisk jordekorn på norsk:
Noen artige små krabater som absolutt lekte gjemsel med oss, men vi fikk sett flere av de, der de stakk hodene opp fra gangene de hadde gravd i jordhaugene.Killinger var det i flertall der nå, og de er jo så skjønne! Hopper rundt på stive bein, er utrolig nysgjerrige på oss tobeinte, og lekesloss som bare småbarn kan. Det ser ut som om disse tre koser med hverandre, men tro meg, det var mer stanging enn kos:
Tilbake og inn på runden rundt parken. Fikk knipset en serie bilder av en gjespende rød panda, de er så søte at det er like før jeg har lyst til å gå inn til de og bare kose!
En annen, for meg, ny rase, er persisk leopard. Den holdt seg i huset sitt, så det var vanskelig å få tatt noe ordentlig bilde av den, selv om jeg hadde med “det store” objektivet. Men et lite glimt av den fikk vi jo:
Det var ganske mange av pattedyrene som gjemte seg godt i dag, noe som dessverre gjorde at dagens besøk ble litt skuffende. Selvsagt er det levende dyr det er snakk om, og heldigvis har de så store områder å bevege seg på at det ikke er meningen at man alltid skal se de. Men litt mer flaks skulle vi gjerne ha hatt.På svensk heter denne fuglen Blåkråka. På norsk heter den blåråke. Ikke aner jeg hvorfor k’en er fjernet på norsk, men utrolig vakker var den!
Ulvene er selvsagt det jeg gledet meg mest til. Første gangen jeg var på Nordens Ark, hadde de 12 eller 14 ulver, og det var helt fantastisk å se ulv uansett hvilken retning jeg snudde meg i. Nå har de bare to, en hann og ei tispe, og vi fikk et lite glimt av begge to, men hver for seg. Jeg fikk ikke tatt bilde av den som var ute og patruljerte, men denne hadde tatt kvelden, eller kanskje det var en liten siesta?
Vi stoppet ved den nybyggede kiosken og fikk oss litt mat. Deilig å sitte ned litt og få litt ny energi.Neste stopp var reinsdyra, og jaggu var det en helt ny liten kalv der! Den kan ikke ha vært særlig gammel, for den hadde store problemer med å komme seg på beina og bli værende oppreist. Men, h*n klarte å flytte seg noen steg da mammaen fant seg en ny liggeplass.
Snøleoparden hadde lagt seg på sin favorittplass, en fjellhylle så langt bort fra oss mennesker det er mulig for den å komme. Så bildet av den ble ikke spesielt bra, og jeg hopper derfor over det. Men amurleoparden var det ordentlig fart i i dag, så mye at det var vanskelig å få tatt et bra bilde av den, da den stort sett gikk ved gjerdet halvannen meter fra oss. Men, til slutt stoppet den for å drikke litt vann, og da slo jeg til:
Amurtigrene har fått unger! Bakdelen med det er at mammaen da stort sett holder seg i hytta si med barna, så de fikk vi ikke sett. Og pappaen lå oppe på en annen hytte og sov, så han så vi bare ryggen på dessverre.Men en av mankeulvene fikk vi sett, og det var siste stopp for dagen. Denne krabaten oppførte seg akkurat som Nairo når han skal tisse, det er frem og tilbake ved noen gresstuster eller små busker, for å sørge for at markeringsduften kommer akkurat på ønsket sted. Om mankeulven ble fornøyd, det vites ikke, men h*n gikk ihvertfall videre like etterpå.
Som sagt, så ble dette besøket på Nordens Ark litt skuffende, siden vi ikke fikk sett ordentlig på de dyrene vi helst ville se. Men, sånn er det bare noen ganger, og jeg skal på ingen måte si at jeg angrer på turen, tvert imot! Det var også veldig moro å få sett de rasene som var nye for oss, og jeg gleder meg allerede til neste gang vi tar turen dit, for det er aldri feil å dra til Nordens Ark.Del dette på:
-
To koselige møter
Da klokka nærmet seg 9 i morges, hadde jeg allerede vært våken i over 3 timer. Internett var brukt opp, frokosten var spist, og de eneste planene jeg hadde var å finne en fin tur i nærområdet som jeg kunne gå med Nairo, og å få georgineknollene i bakken. Ca klokka 0850 endret de planene seg brått da det tikket inn et varsel om en ny cache bare ca 3 km i luftlinje hjemmefra!
De fleste som kjenner meg vil ikke akkurat beskrive meg som spontan, men når det blir publisert en ny cache i mitt nærområde på et tidspunkt på døgnet hvor jeg både er hjemme, våken og ikke har nært forestående planer om å legge meg, da skal jeg love deg at jeg ikke bare er spontan, men også kjapp!
Fikk lest gjennom beskrivelsen på multien, lastet den over på GPS’en, hoppet i turklærne og forlot en snurt Nairo (han skjønner jo ikke at bilen hans er på verksted) hjemme sammen med Eileif, og kjørte så den raskeste veien til oppgitt parkeringsplass. Raskeste vei til en cache 3 km i luftlinje unna tar ikke nødvendigvis 5 minutter å kjøre, vi sier nok heller 15 minutter.
Og idet jeg skulle svinge inn på parkeringsplassen, ser jeg det står en bil der. Og håpet om FTF forsvant da jeg så at det var mannen til en tidligere kollega, for de driver jo også med caching. Så jeg gikk ut av bilen og kom med noen mindre pene gloser (samtidig som den minste av deres to geodog’er hilste overstrømmende happy på meg), men jeg ble snart beroliget da det viste seg at han bare hadde funnet steg 1 på multien, og vi kunne løse oppgaven sammen og eventuelt ta en co-FTF hvis ingen hadde vært der før oss.
Oppgaven ble løst, nye koordinater plottet inn, og innover i skogen gikk vi. En fin liten sti langs det ene lille vannet etter det andre. Skravla gikk i ett om caching og hund, og etter en fin liten gåtur kunne vi veldig enkelt dra frem loggboka og fornøyde få bekreftet at det ble en co-FTF på oss. Yippi!
Den alltid like glade geodog’en undersøkte bålplassen like ved cachen:
Det var så vakkert i dette området! Og den merkede stien går videre innover og så tilbake til utgangspunktet, så den turen skal jeg ta en gang. Men i dag nøyde vi oss med å ta en pust i bakken og nyte utsikten før vi gikk tilbake samme vei.
Et veldig koselig møte, og helt ok å dele en FTF med hyggelig turfølge.Vel hjemme ble det logging og en forsinket kopp te, før Eileif og jeg gikk ut og fikk tatt et lite skippertak i hagen. Alt jeg gjør i hagen er egentlig skippertak, det er litt trøttsomt å både ville ha en fin hage og ikke ville gjøre noen innsats for å få det. Men vi fikk gravd opp to roser jeg fikk i fjor, satt ned georgineknollene jeg har (noen som har overvintret i kjelleren og noen jeg nylig fikk av den ene sjefen min), gravd ned rosene på forhåpentligvis permanente steder, og luket en haug med lupiner.
Så tok jeg med meg Nairo for en liten gåtur langs veien. På tilbakeveien stopper en bil like bak oss, og damen i den roper på oss. Når jeg snur meg og svarer, sier hun at hun har en Finsk Lapphund i baksetet! Så jeg snudde selvsagt og fikk en koselig prat med de.
De bor i Fredrikstad og har hytte på en ås i nærheten av meg, og den vakre firbeinte damen er en omplasseringsdame på 7 år fra Sverige. De hadde sett Nairo og meg flere ganger, men det hadde ikke passet å stoppe før nå. Superkoselig! Nairo var selvsagt overivrig som vanlig, hans artsfrende var litt mer reservert men på alle måter veldig trivelig og supersøt! Hvis noen av dere vet hvem hun er, si gjerne ifra da det alltid er moro å titte litt på stamtavler 🙂 Nok et veldig koselig møte, og selv om det ikke ble noen skikkelig langtur på Nairo i dag, så er han rimelig sliten etter å ha prøvd alt han kunne for å sjarmere henne 😉Håper alle har en fin pinsehelg!
Del dette på:
-
Planer som kommer og planer som går
Nå ligger pinsehelgen rett foran oss, bare en arbeidsdag igjen, og så er det langhelg. Egentlig synes jeg det er litt dumt at alle røde helligdager er på våren, for etter denne helgen er det ingen røde dager før jul! Men, det blir jo selvsagt litt ferie på meg i sommer, skulle bare mangle.
Denne helgen var full av planer, vi skulle egentlig få besøk langveis fra. Men dessverre måtte de melde avbud, noe både de og vi er lei oss for. Så da la jeg nye planer. Tanken var å sette oss i bilen og ta en cachedag i områder vi normalt ikke drar til på en vanlig helg. Men om tirsdag var Eileif og Nairo på vei hjem fra litt handling i Sarpsborg, og et par mil hjemmefra stopper stasjonsvogna. Bare sånn helt ut av det blå, og der sto den. Så den ble hentet av bergningsbil og står nå på verksted, forhåpentligvis får vi vite i morgen hva som er galt.
Vi har jo mammas personbil her, men Nairo hater den som pesten, for der har han ikke buret sitt. Og det er ikke noe koselig å dra på en lengre kjøretur med en hund som er livredd både til og fra, selv om selve gåturen sikkert hadde blitt fin. Så da blir det hjemmepinse og turer i nærområdet istedenfor, uten caching. Planer som kommer og planer som går.
Min kjære, vakre hegg står i full blomst nå:
Den lukter altså så fantastisk, at jeg nesten har lyst til å ta med meg en stol og bare sitte der!Som jeg har nevnt tidligere, har jeg blitt litt nyforelsket i geocaching. Og der har man jo alltid planer av ymse slag. Så jeg spanderte på meg litt utstyr, og det ramlet ned i postkassa mi i går:
10 PET-rør, 10 ziplock-poser og en Signal-TB som har fått fast plass på GPS’en min. Han skal få være med over alt, og det skal bli moro å se hvor vi har vært (takk for tipset, Tove!).Planer som kommer og planer som går. Planen for resten av kvelden er ihvertfall å gjøre minst mulig, og jeg håper det er en plan som ikke stikker av noe sted 🙂
Del dette på:
-
En lang geocachingdag med koselig selskap
Husker dere at jeg var på Romerike og cachet i romjula? I går tok Tove turen til mine trakter, og jeg hadde lagt opp til en ambisiøs runde med mange cacher, hvor jeg oppriktig talt ikke trodde vi kom til å rekke å ta mer enn halvparten. Så feil kan man ta!
Vi møttes på festningen og startet cachinga der. Fikk litt ekstra selskap de første minuttene:
Sendte så Tove opp på denne cachen, min høydeskrekk gjør at jeg holdt meg unna i går, i likhet med den gangen Eileif og jeg logget denne:
Neste stopp var i Tistedal på en cache vi var redde for kom til å bli vanskelig, men den gikk overraskende lett. Så en stopp på Rødsfjellet for å se by’n fra motsatt retning i forhold til fra festningen, og ikke minst å få sett festningen på avstand.Rød Herregård var også obligatorisk, og selv om mye planter ikke er i blomst enda, så er det utrolig vakkert der nå:
Tove ville gjerne at vi skulle ta en rekke cacher jeg ikke hadde tatt, og da falt valget på den forholdsvis nye trailen ved Hellekleva. En fin tur på ca 4,5 km, og ytterst lå det en cache utenom trailen som ga oss denne utsikten inn mot Halden:
Jeg har aldri sett Halden fra denne vinkelen før, veldig moro!I tillegg var utsikten rett ned helt fabelaktig, må si jeg er rimelig misunnelig på de som har hus og hytter rett her nede:
Ved gamle Svinesundsbrua ble det to funn. En som man både kan le av og bli forferdelig frustrert av, og en jeg hadde logget fra før.Så dro vil til den lille trailen ved Dragonkullen som Eileif og jeg tok for et par måneder siden. Tove og jeg klarte å miste stien på nøyaktig samme sted som Eileif og jeg mistet stien, antar det har noe med mine manglende stifinneregenskaper å gjøre 😉 Men vi kom oss fint gjennom etter litt bushing.
Så ble det noen enkeltcacher på vei hjem for å spise middag. Da var klokka ganske sent på ettermiddagen, så maten smakte veldig godt og ga ny energi til to slitne mennesker.
Vi kjørte igjen mot Sverige så Tove kunne få tatt noen cacher til i den retningen, og da måtte vi stoppe ved Elgåfossen. Ikke bare hadde vi et herlig vær hele dagen, men i tillegg var fossen nesten full av vann, og da er den spektakulær:
Tove fikk stått med ett ben i Norge og ett ben i Sverige ikke mindre enn tre ganger i dag (i tillegg til å kjøre over grensa). Det er ikke helt lett å bli klok på geografien her nede, siden vi har Sverige på tre kanter, men det er absolutt artig å kunne krysse grensa på fire forskjellige steder i løpet av veldig kort tid.Så satt vi snuta tilbake mot festningen, Tove fikk plukket noen flere cacher underveis, og vi avsluttet med nok et funn på festningen. Jeg fikk totalt 17 funn, Tove kom vel opp i 49 hvis jeg ikke husker feil. 12 timer på veien i nydelig vær, masse skravling, antagelig ca en mil tilbakelagt til fots totalt, og værgudene var så absolutt på vår side hele dagen. Sånne dager vil jeg ha flere av!
Tusen takk for en herlig dag, Tove! Det var moro å få vist så mange sider av byen min, og litt av Sverige i tillegg. Selv om vi ikke har så mange cacher med finurlige installasjoner som du har i ditt område, så har vi mye fin natur og utsikt som er verdt å vise frem. Gleder meg allerede til neste gang! 🙂
Del dette på:
-
Hva slags mat skal man ha med på telttur?
Eileif og jeg planlegger en helg i telt i løpet av sommeren. Vi er ikke 100 % sikre på hvor turen går, men enn så lenge er planen å dra og ta cachene til og på Vehuskjerringa (startcachen). Fjellformasjonen som har fått dette navnet ligger litt vest i Telemark, like nord for E134 ved Åmot. Rundturen er ikke så lang i kilometer, men det er en god del høydemeter som skal forseres, det tar ekstra tid så lenge vi skal cache oss rundt, og tunge ryggsekker kommer til å gjøre at farta må holdes nede.
Bilde fra teltturen sommeren 2013 Og det er nettopp dette med innhold i sekker som gjør at jeg trenger litt hjelp av dere. For hva tar man med seg av mat? Og da aller helst mat som er lett å bære. Vi tar selvsagt med stormkjøkkenet, og vi skal være ute i 3 frokoster, 2-3 lunsjer og 2 middager, pluss det man eventuelt skulle trenge innimellom. I tillegg må vi nok ha med drikkevann til oss tobeinte da CO skriver på cachesiden at man ikke skal stole på bekkene som eneste drikkevannskilde.
Så nå trenger jeg hjelp fra dere som er vant til å være på telttur: hva har dere med av mat?
Del dette på:
